Det er så vondt å være alene hele tida , sorgen over det som ikke ble

[AnonymBruker]

I disse dager er det tøft å være alene.

Mistet begge foreldrene mine, far for tre år siden og mor for to år siden. Jeg er enebarn. Ingen barn, singel og vært det de siste fem årene.

Jeg har noen venner, men ikke mange. Sliter med dualiteten over at mange mennesker liker meg, men ingen ber meg på noe. Når jeg ber til noe kan noen, men ikke alle og noen ganger kan ingen. Det er vel naturlig egentlig. Men jeg sliter med at så mange sier at de liker meg og syns jeg er både morsom og snill og herlig å være sammen med, men ingen vil liksom henge med meg.  Ser mange av mine venner som samles og går ut, enten på tur eller spiser eller bare møtes.  Skrev et dikt jeg kalte "hun som alle liker men ingen vil ha".

Jeg vet at jeg nok nå har sunket ned i offerrollen de luxe, men det kan være litt vanskelig å komme ut av den på denne tida på året.... Det er så vondt å ikke bli bedt på noe. Til og med de to jeg betrakter som mine nærmeste venner sa INGENTING da de spurte om mine planer på julaften. Jeg skal jobbe, men de skal være sammen (de er kusiner og veldig close og de skal feire med sine partnere) . Skjønner jo på en måte at de vil være alene, men tenk om de kunne spurt meg om jeg ville komme.... Det hadde betydd så innmari mye!  Så nå etter jobb skal jeg sitte alene. Det går forsåvidt greit, men det er liksom noe med å være sammen med noen.

Traff en herlig fyr i år, men han gjorde det slutt i oktober - så er litt lei for det enda og.

Jeg sørger litt over livet som ikke ble som håpet - og vet ikke alltid hvordan jeg skal navigere meg rundt i dette vi kaller livet

Anonymkode: 16e16...d47

[Maskinfører]

Føler med deg har selv bare en far igjen som er på sykehjem og bor i huset hans alene ingen venner heller sånt er vondt 

[AnonymBruker]

Dette høres vondt ut ❤️ 

Vil bare si at selv om du selvsagt kan sørge over hvordan livet er nå, og ting du har mistet, så er det ikke sånn at livet ditt er blitt noe som helst. Du er ikke på enden på visa. Dette er ikke slutten, og dette trenger ikke være historien om ditt liv for alltid.  

Anonymkode: 2dd50...387

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2022 den 17.59):

I disse dager er det tøft å være alene.

Mistet begge foreldrene mine, far for tre år siden og mor for to år siden. Jeg er enebarn. Ingen barn, singel og vært det de siste fem årene.

Jeg har noen venner, men ikke mange. Sliter med dualiteten over at mange mennesker liker meg, men ingen ber meg på noe. Når jeg ber til noe kan noen, men ikke alle og noen ganger kan ingen. Det er vel naturlig egentlig. Men jeg sliter med at så mange sier at de liker meg og syns jeg er både morsom og snill og herlig å være sammen med, men ingen vil liksom henge med meg.  Ser mange av mine venner som samles og går ut, enten på tur eller spiser eller bare møtes.  Skrev et dikt jeg kalte "hun som alle liker men ingen vil ha".

Jeg vet at jeg nok nå har sunket ned i offerrollen de luxe, men det kan være litt vanskelig å komme ut av den på denne tida på året.... Det er så vondt å ikke bli bedt på noe. Til og med de to jeg betrakter som mine nærmeste venner sa INGENTING da de spurte om mine planer på julaften. Jeg skal jobbe, men de skal være sammen (de er kusiner og veldig close og de skal feire med sine partnere) . Skjønner jo på en måte at de vil være alene, men tenk om de kunne spurt meg om jeg ville komme.... Det hadde betydd så innmari mye!  Så nå etter jobb skal jeg sitte alene. Det går forsåvidt greit, men det er liksom noe med å være sammen med noen.

Traff en herlig fyr i år, men han gjorde det slutt i oktober - så er litt lei for det enda og.

Jeg sørger litt over livet som ikke ble som håpet - og vet ikke alltid hvordan jeg skal navigere meg rundt i dette vi kaller livet

Anonymkode: 16e16...d47

Forstår deg. 

Jeg kom fra en familie som inviterte de som var alene til å feire sammen med oss. Vi hadde nesten alltid en ekstra person eller flere hos oss på julaften, i min oppvekst. 

Jeg er også hun som alle liker, men som blir ignorert hver jul og påske, nå. Venner vet at jeg er alene, men er opptatt med seg og sine da, og jeg får kanskje en tekstmelding hvis jeg er heldig. 

Det fins alternative ting å gjøre. Ihvertfall i større byer. Der er det arrangert jul for de som ingen har. 

"Kirkens Bymisjon inviterer inn til julefeiringer og åpne kafeer og væresteder på julaften og i julen.

Vi har en rekke tilbud i hele landet til ulike aldersgrupper. Listen under er ikke utfyllende, så ta gjerne kontakt med Kirkens Bymisjon der du bor for å finne ut mer om tilbud om feiringer og tilbud i førjulstiden, på julaften og i romjulen".

https://kirkensbymisjon.no/artikler/juleaktivitet_i_2022/

Selv om man ikke nødvendigvis er kristen, så kan dette være en koselig opplevelse, og gi perspektiver. 

Hvis du har overskudd, så kan du kanskje selv invitere noen til å feire med deg også?

Eller bidra med matlaging og servering, eller bare en liten prat.

Kanskje du får noen flere venner?

Anonymkode: fbe7c...b23

[AnonymBruker]

Har du sjekket om det er noen fritidsaktiviteter eller lignende du kan melde deg på i nærheten av der du bor? Noe du liker å drive med? Skjønner at dette er kjipt, og sender deg mange tanker 🥰 Ville tenkt på hva jeg kunne gjort for å bedre situasjonen om jeg var deg, selv om det ikke alltid er alt man får gjort noe med. Men oppsøke arenaer og lignende der det er mulig å treffe andre mennesker ❤️

Anonymkode: a547e...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2022 den 17.59):

I disse dager er det tøft å være alene.

Mistet begge foreldrene mine, far for tre år siden og mor for to år siden. Jeg er enebarn. Ingen barn, singel og vært det de siste fem årene.

Jeg har noen venner, men ikke mange. Sliter med dualiteten over at mange mennesker liker meg, men ingen ber meg på noe. Når jeg ber til noe kan noen, men ikke alle og noen ganger kan ingen. Det er vel naturlig egentlig. Men jeg sliter med at så mange sier at de liker meg og syns jeg er både morsom og snill og herlig å være sammen med, men ingen vil liksom henge med meg.  Ser mange av mine venner som samles og går ut, enten på tur eller spiser eller bare møtes.  Skrev et dikt jeg kalte "hun som alle liker men ingen vil ha".

Jeg vet at jeg nok nå har sunket ned i offerrollen de luxe, men det kan være litt vanskelig å komme ut av den på denne tida på året.... Det er så vondt å ikke bli bedt på noe. Til og med de to jeg betrakter som mine nærmeste venner sa INGENTING da de spurte om mine planer på julaften. Jeg skal jobbe, men de skal være sammen (de er kusiner og veldig close og de skal feire med sine partnere) . Skjønner jo på en måte at de vil være alene, men tenk om de kunne spurt meg om jeg ville komme.... Det hadde betydd så innmari mye!  Så nå etter jobb skal jeg sitte alene. Det går forsåvidt greit, men det er liksom noe med å være sammen med noen.

Traff en herlig fyr i år, men han gjorde det slutt i oktober - så er litt lei for det enda og.

Jeg sørger litt over livet som ikke ble som håpet - og vet ikke alltid hvordan jeg skal navigere meg rundt i dette vi kaller livet

Anonymkode: 16e16...d47

Men kanskje de trodde du skulle jobbe og var sliten etter jobb? Si at du kunne tenkt å feire jul med noen. 

Anonymkode: 9447e...dcb

[AnonymBruker]

Dersom du sa planene dine var å jobbe på julaften så ville jeg trodd det betydde dagen var fullsatt for din del. Jeg aner ikke hvilken jobb du har, men noen har jo kveldsvakter også der man begynner 14-16 og så jobber til nesten midnatt. Uansett når svaret ditt er "skal jobbe" så ligger det på en måte et svar der at du er opptatt. 

Hvis du ofte ser felles venner som er ute i lag uten å spørre deg ville jeg bare latt disse vennene gå. Men er det sånn at det er bare en av de som er dine nære venner og de andre er perifiere så er det godt mulig at de andre ikke anser deg som nær nok venn til å i det hele tatt komme på å invitere deg også. 

Sånn personlig kan jeg si jeg liker alle venner selv om jeg sjeldent ser de. Jeg har nok i privatlivet med mann, mye sosialt i jobben og mange hobbyer. Egentlig er jeg introvert så dette betyr at jeg får nesten overdose av sosiale ting uten å møte venner. Heldigvis har jeg venner som vet hvordan jeg er men som ikke kutter meg ut uansett..

Jeg skjønner det er leit å miste foreldrene, jeg har en avdød far og en mor jeg ikke er på talefot med. Har i grunn ikke mye familie så uten mann ville jeg vært i samme situasjon som deg. 

Vil bare si uansett hvor gammel du er så er det ikke forsent. Kanskje å få egne barn(vet ikke alderen din) men du kan alltids finne en mann. Det er alltid håp så ikke gi opp❤️

Anonymkode: d232f...41e

[tunaen]

Håper at det går fint med deg, og at jula har vært ok. 💙

og enig med personen som skrev at dette ikke er noe endelig. Din situasjon vil endre seg. En dag vil du se tilbake på denne perioden og være takknemlig for det du har da 💕