Hvordan kan en får mislike sin egen unge?

[AnonymBruker]

Hørtes dramatisk ut i overskriften men ikke noe spessielt dramatisk. Men min far var ganske slem når jeg var barn både mot meg og mine søsken. Kaldt oss dumme , problembarn , bortskjemte , så det var vår feil at han gikk konkurs osv. Det var måten han alltid snakket. Han har tendenser nå som vi er voksene også men nå er han ikke voldelig å kan ikke kontrollere med å låse oss inne eller nekte oss søvn. Men periodevis snakker han skikkelig fælt om oss til hverandre og han kan fint lå vær å prate med noen 6 mnder får å så la det gå greit en liten stund. Jeg bare skjønner ikke hvorfor han er så sint på barna sine! Jeg tar det like til meg hver gang før jeg kommer på at jeg var uskyldig når jeg var barn og at det har sier ikke stemmer med virkeligheten. Er akuratt som han ikke har kontroll over sinnet. Nei er ikke får å få sympati jeg legger ut men får å faktisk forstå hvordan noen kan være sint på barn og eggene barn , og hvordan man kan ha sånne sinneproblemer. 

Anonymkode: e730f...768

[AnonymBruker]

Jeg tror at dette ikke handler om deg, men om han!

Jeg har en mor, som veldig ofte kritiserer. Hun er veldig glad i to av mine barn, men ikke det siste. Min sønn spurte meg for noen år siden, hvorfor bestemor ikke likte han. Jeg svarte som sant er at jeg tror det handler om ulikhet. At han er så ulik henne og at min mor egentlig ikke liker meg så godt heller og at jeg i bunn og grunn tror at det er "seg selv hun ikke liker" og at det gir utslag i hvordan hun behandler oss. 

Vi er fremmede- annerledes ( og heldigvis for det)

Jeg syns du skal slutte å ta inn over deg ting han sier. Da det handler om hans opplevelse og ikke din. Du er god nok som du er. Men han har ikke vært en god foresatt for deg. 

Anonymkode: 68950...227

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror at dette ikke handler om deg, men om han!

Jeg har en mor, som veldig ofte kritiserer. Hun er veldig glad i to av mine barn, men ikke det siste. Min sønn spurte meg for noen år siden, hvorfor bestemor ikke likte han. Jeg svarte som sant er at jeg tror det handler om ulikhet. At han er så ulik henne og at min mor egentlig ikke liker meg så godt heller og at jeg i bunn og grunn tror at det er "seg selv hun ikke liker" og at det gir utslag i hvordan hun behandler oss. 

Vi er fremmede- annerledes ( og heldigvis for det)

Jeg syns du skal slutte å ta inn over deg ting han sier. Da det handler om hans opplevelse og ikke din. Du er god nok som du er. Men han har ikke vært en god foresatt for deg. 

Anonymkode: 68950...227

Nei men skjønner enda ikke helt hvordan det går an i det hele tatt.. Jeg har aldri vært så sint som han er til normalen en gang å jeg skjønner ikke hvordan det går å mislike så mange. Han snakker slemt om alle bare i ansiktene på oss barna hans og mamma. Har hørt han har prøvd å skjule det men han har snakket sånn når han vært aleine med barnebarna og med 2 av mine kusiner. Jeg bare skjønner ikke hvordan det går an. Noen ganger lurer jeg på om han har noen alvorlige sykdommer. Alle vi søsknene er blitt uføretrygdet etter traumer fra barndommen og angst som gjør så vi ikke funker i værdagen. Noen ganger vurdere jeg å kutte kontakten helt men kan ikke pga mamma 

Anonymkode: e730f...768

[AnonymBruker]

Det er noe galt med han. Han har smerte inni seg han ikke vil ha. Denne smerten gir han til andre. Dere var der. Derfor var det dere som fikk smerten. Det var ikke deres feil. Det var aldri noe galt med dere. Dere var bare på feil sted til feil tid. Han har nok mange narsissistiske trekk. Av en vond barndom som gikk i arv til dere. Men det er HAN som er problemet. Han ser det nok ikke selv. Men dere må se at dere er verdt å elske, men at han ikke er i stand til å vise kjærlighet. Kanskje ikke én gang å føle kjærlighet.

Anonymkode: 43ea3...e1e

[AnonymBruker]

Kanskje fordi man egentlig ikke hadde lyst på barna? 

Moren min var veldig lik. Det eldste barnet (som hun faktisk hadde ønsket seg) får nye klær og sko mange ganger i året, pluss julegaver eller bursdagsgaver. Men jeg fikk ikke en gang gaver / kake eller noe som helst til min egen bursdag.

Hvis hun lager middag, så lager hun bare nok til seg selv. Deretter blir hun irritert hvis jeg forsøker å lage middag til meg. Å lage to middager hver dag, krever jo selvfølgelig mer elektrisitet. Dette kunne jo selvfølgelig blitt unngått dersom hun bare hadde lagd nok middag til HELE familien på en gang. 

Anonymkode: 00ded...0be

[Gjest vilkåret]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Nei men skjønner enda ikke helt hvordan det går an i det hele tatt..

Anonymkode: e730f...768

Fordi hjernen hans fungerer helt annerledes enn din. Sannsynligvis kan han ikke føle medfølelse slik som du gjør. Han mangler den evnen, han har ikke en del i hjernen som fungerer på den måten. Dersom du ikke har noe sympati med menneske rundt deg, og ikke føler noe når de er lei seg, så kan enkelte mennesker behandle dem veldig dårlig. Medfølelse og sympati er en av faktorene som gjør at vi ikke er slem med andre, selv om vi kan. (Det finnes andre faktorer også, for eks frykt for å bli tatt osv)

Det er mulig at han liker følelsen han får når han plager andre også. At han liker å se desperasjon, frsutrasjon, skam og gråt i andre mennesker. At det trigger belønnelsessenter i hjernen hans.

Enkelte mennesker er satt sammen på en måte der de blir veldig destruktive for andre mennesker. De er skada i hodet, om du vil si det på den måten

[tirben]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Kanskje fordi man egentlig ikke hadde lyst på barna? 

Moren min var veldig lik. Det eldste barnet (som hun faktisk hadde ønsket seg) får nye klær og sko mange ganger i året, pluss julegaver eller bursdagsgaver. Men jeg fikk ikke en gang gaver / kake eller noe som helst til min egen bursdag.

Hvis hun lager middag, så lager hun bare nok til seg selv. Deretter blir hun irritert hvis jeg forsøker å lage middag til meg. Å lage to middager hver dag, krever jo selvfølgelig mer elektrisitet. Dette kunne jo selvfølgelig blitt unngått dersom hun bare hadde lagd nok middag til HELE familien på en gang. 

Anonymkode: 00ded...0be

Du bor fortsatt hjemme? Håper du kommer deg vekk så fort som mulig! Moren din høres forferdelig ut. Er det ingen andre i familien som har reagert på oppførselen hennes? 

[AnonymBruker]

Tja, hvis jeg er stresset og hundene lager trøbbel, så kan jeg kjenne på et sinne. Det føles litt ut som om det bobler under huden og som om jeg kommer til å eksplodere hvert øyeblikk. Jeg er veldig sensitiv til stress og forstyrrelser i miljøet (lyd, lys, bevegelser). Jeg kjenner trangen til å rope "slutt! Drittbikkjer!" og generelt ta ut stresset på de,

Men, i motsetning til din far, så er jeg et godt menneske og har for lengst lært meg i hvilke situasjoner jeg kan føle på stress, plukke opp på det før det bobler over og hvilke teknikker jeg skal bruke for å håndtere det og eventuelt få det ut på en annen måte. Enten går jeg inn på et annet rom så jeg får noen minutter for meg selv, eller så begynner jeg å snakke med entusiastisk stemme til hundene, løper og henter godbiter, løper litt rundt i stua (og nå løper hundene selvfølgelig etter), også kaster jeg rundt godbiter mens jeg danser og hopper rundt som en idiot. Hundene har det gøy, og min mentale tilstand blir kjapt endret når jeg får rørt på kroppen. Det er merkelig hvor fort stress og irritasjon forsvinner når man hopper og danser vilt rundt i stua i et lite minutt 😅 Veldig effektivt. 

Barn kan være irriterende. De gjør ting de ikke har lov til og lager mye støy. Faren din har nok sturet i det og valgt å ta det ut på dere istedenfor å finne metoder å takle stresset på. Han høres ikke ut som en kjempeflott fyr heller, så toleransen hans for å faktisk ta ut stress og irritasjon på dere har nok vært ganske så lav. 

Han er snillere med dere nå fordi dere er voksne og derfor ikke et stort irritasjonsmoment lengre.

Noen er mer sensitive til stress og forstyrrelser i miljøet enn andre. Noen bryr seg langt mer om å ikke la det gå ut over andre (spesielt barn) enn andre gjør. Faren deres virker som en negativ type som legger ansvaret for eget stress og irritasjon på andre istedenfor å finne metoder å takle det på selv. 

Anonymkode: 8df50...9f5

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men min far var ganske slem når jeg var barn både mot meg og mine søsken. Kaldt oss dumme , problembarn , bortskjemte , så det var vår feil at han gikk konkurs osv. Det var måten han alltid snakket. 

Anonymkode: e730f...768

Faren din hadde nok fått en rekke diagnoser om han ble utredet. Jeg vet mange «slenger rundt seg» med diagnoser i dag, men det du beskriver er virkelig ikke normalt, det er sykelig. Det er å ha manglende empati, sinneproblematikk. Narsissisme/egoisme. M.m. 
 

Jeg blir litt sjokkert over svarene du får; 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Min sønn spurte meg for noen år siden, hvorfor bestemor ikke likte han. Jeg svarte som sant er at jeg tror det handler om ulikhet.

Anonymkode: 68950...227

Unnskyld, men jeg synes du forsvarer bestemor/unnskylder henne, via denne «forklaringen», og din mislikte sønn lærer at noen kan behandle ham dårlig fordi det «handler om ulikhet».

Ulikhet har ingenting med saken å gjøre, det handler om voksenpersoner som behandler barn dårlig. Da er det noe som skurrer.

 

Dette svaret er enda mer bisarr: 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Barn kan være irriterende. De gjør ting de ikke har lov til og lager mye støy. Faren din har nok sturet i det og valgt å ta det ut på dere istedenfor å finne metoder å takle stresset på. Han høres ikke ut som en kjempeflott fyr heller, så toleransen hans for å faktisk ta ut stress og irritasjon på dere har nok vært ganske så lav. 

Han er snillere med dere nå fordi dere er voksne og derfor ikke et stort irritasjonsmoment lengre.

Noen er mer sensitive til stress og forstyrrelser i miljøet enn andre. Noen bryr seg langt mer om å ikke la det gå ut over andre (spesielt barn) enn andre gjør. Faren deres virker som en negativ type som legger ansvaret for eget stress og irritasjon på andre istedenfor å finne metoder å takle det på selv. 

Anonymkode: 8df50...9f5

 Er far «sensetiv» for stress? Ærlig talt. 
 

vilkåret skrev (24 minutter siden):

Fordi hjernen hans fungerer helt annerledes enn din. Sannsynligvis kan han ikke føle medfølelse slik som du gjør. Han mangler den evnen, han har ikke en del i hjernen som fungerer på den måten. Dersom du ikke har noe sympati med menneske rundt deg, og ikke føler noe når de er lei seg, så kan enkelte mennesker behandle dem veldig dårlig. Medfølelse og sympati er en av faktorene som gjør at vi ikke er slem med andre, selv om vi kan. (Det finnes andre faktorer også, for eks frykt for å bli tatt osv)

Det er mulig at han liker følelsen han får når han plager andre også. At han liker å se desperasjon, frsutrasjon, skam og gråt i andre mennesker. At det trigger belønnelsessenter i hjernen hans.

Enkelte mennesker er satt sammen på en måte der de blir veldig destruktive for andre mennesker. De er skada i hodet, om du vil si det på den måten

Dette er det beste svaret: det feiler faktisk slike mennesker noe og de er ikke «skrudd sammen» 100 % riktig. Det kan skyldes arv/miljø eller begge deler.

TS. Jeg har selv en foreldre som har kort oppsummert ikke vært like grei gjennom hele min barndom heller. Til slutt har jeg forstått at også her er det nok en diagnose som ligger i bunn. Hva diagnosen er, vet jeg ikke, men at det er noe er jeg ikke i tvil om. Jeg måtte velge mellom å kutte kontakt eller stå i en destruktiv relasjon. Jeg valgte førstnevnte. Utrolig nok medførte dette at adferden til foreldren ble noe bedret, og kontakten ble gjennopptatt. 
 

Jeg måtte lære meg å aldri støtte meg på min foreldre: aldri forvente trøst, aldri forvente å bli hørt, aldri forvente at jeg kunne dele av meg selv på en dypere måte og bli sett eller forstått.

Noen ganger har jeg «glemt meg» og ringt min foreldre for å søke støtte, også har jeg blitt avvist: hva jeg tenker på/sliter med/ønsker å snakke om, er uinteressant. Da kjenner jeg på skuffelsen i noen sekunder før jeg minner meg selv på avtalen jeg gjorde med meg selv for mange år siden: å aldri forvente noen emosjonell støtte eller forståelse, også må jeg «skifte gir». Jeg har også en del «teknikker» nå som jeg har lært meg, for å holde relasjonen bra uten at det er destruktivt for meg.
 

Men det er ingen normal relasjon, det er relasjon og kommunikasjon med noen som i utgangspunktet har noe å slite med (diagnose) og jo før du innser det jo lettere er det kanskje å leve med denne (psykisk syke) foreldren du har ❤️

[AnonymBruker]

tirben skrev (4 timer siden):

Du bor fortsatt hjemme? Håper du kommer deg vekk så fort som mulig! Moren din høres forferdelig ut. Er det ingen andre i familien som har reagert på oppførselen hennes? 

Jeg flyttet selvfølgelig hjemmefra så snart jeg kunne. 

Men vi hadde aldri noe særlig annen familie. Bare en tante som bodde på en annen kant av landet, og hun hadde neppe noen anelse om hva som egentlig foregikk hjemme hos oss.  

Anonymkode: 00ded...0be

[AnonymBruker]

vilkåret skrev (17 timer siden):

Fordi hjernen hans fungerer helt annerledes enn din. Sannsynligvis kan han ikke føle medfølelse slik som du gjør. Han mangler den evnen, han har ikke en del i hjernen som fungerer på den måten. Dersom du ikke har noe sympati med menneske rundt deg, og ikke føler noe når de er lei seg, så kan enkelte mennesker behandle dem veldig dårlig. Medfølelse og sympati er en av faktorene som gjør at vi ikke er slem med andre, selv om vi kan. (Det finnes andre faktorer også, for eks frykt for å bli tatt osv)

Det er mulig at han liker følelsen han får når han plager andre også. At han liker å se desperasjon, frsutrasjon, skam og gråt i andre mennesker. At det trigger belønnelsessenter i hjernen hans.

Enkelte mennesker er satt sammen på en måte der de blir veldig destruktive for andre mennesker. De er skada i hodet, om du vil si det på den måten

Kanskje , han pleier å ha ett lite smil når andre har det vondt. Noen ganger gidder han ikke prøve å skjule det engang å bare ler. 

Anonymkode: e730f...768

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (På 2.12.2022 den 23.40):

Jeg tror at dette ikke handler om deg, men om han!

Jeg har en mor, som veldig ofte kritiserer. Hun er veldig glad i to av mine barn, men ikke det siste. Min sønn spurte meg for noen år siden, hvorfor bestemor ikke likte han. Jeg svarte som sant er at jeg tror det handler om ulikhet. At han er så ulik henne og at min mor egentlig ikke liker meg så godt heller og at jeg i bunn og grunn tror at det er "seg selv hun ikke liker" og at det gir utslag i hvordan hun behandler oss. 

Vi er fremmede- annerledes ( og heldigvis for det)

Jeg syns du skal slutte å ta inn over deg ting han sier. Da det handler om hans opplevelse og ikke din. Du er god nok som du er. Men han har ikke vært en god foresatt for deg. 

Anonymkode: 68950...227

Jeg tror ofte besteforeldre kan være mere glad i barnebarna enn i sine egne barn 

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (Akkurat nå):

Jeg tror ofte besteforeldre kan være mere glad i barnebarna enn i sine egne barn 

Ikke jeg som skrev den kommentaren du siktet til men jeg som er trådstarter å min får kan ikke være aleine med barnebarna. Tok han i å si til ett av barnebarna at han var en drittunge og ikke burde vært der. Barnebarnet gråt på veien hjem og har ikke ville se han på over ett år nå. 

Anonymkode: e730f...768

[AnonymBruker]

TS,  les om narsissisme. Det er ikke sikkert din far er narsissist, men les om det og se om du tenker at din far er i samme gate som de kjennetegnene.
Da blir det også kanskje lettere for deg å takle din far , og muligens begynne å lege ditt eget sinn .

Anonymkode: 5feac...c3b