Jeg orker ikke barnet mitt lengre…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er nær ved å gi opp. Jeg greier virkelig snart ikke mer. Jeg er så sliten og lei av å føle meg som en helt ubrukelig mamma, og så sliten og lei av unger som tester grenser, gir en lang marsj i absolutt alt av regler og som rett og slett driver meg til vanvidd. 

 

Vi har to barn, en åtteåring og en toåring. Toåringen er på god vei inn i trassalderen, og slik skal det også være. Hovedutfordringen vår ligger i åtteåringen. Barnet har virkelig null kontroll over seg selv fremstår det som. Barnet kjenner husets (svært få) regler godt, disse gjentas til det uendelige flere ganger om dagen. En ganske enkel regel er at det ikke er lov å hoppe i sofaen. For det første kan den bli ødelagt, men holdepunktet er mest at toåringen forguder åtteåringen, og hermer etter alt som blir gjort. Hopper åtteåringen, ja da gjør selvsagt toåringen det også. Og dette har skapt mang en farlige situasjoner som fall, krasjing i bord og det som er. En SÅ enkel regel. Likevel brytes den gang på gang. Særlig løping og sats og et salig brak rett oppi, med et småsøsken på slep som gjerne hopper rett på åtteåringen så hodene skaller i hverandre. Her er et salig kaos fra start til slutt, og jeg takler det faktisk snart ikke mer. 

 

Nevnte over er selvsagt bare ett av ganske mange utfordringer. Storebror gir regelrett blanke i absolutt alt vi sier. Er frekk, gidder ikke vie litt oppmerksomhet når vi forsøker å ha en samtale og gjør konsekvent alltid det motsatte av det som er lov. Åtteåringen fremstår svært ofte som en trassig treåring både på oppførsel og tidvis også det mentale. Samtidig er barnet utrolig skoleflink og intelligent, så står ikke på det heller. Men jeg klarer snart ikke lengre å forholde meg til et barn som like gjerne kunne vist meg fingeren uavhengig av hva som blir sagt. Konsekvenser som ingen tv, spilling, husarrest - vi har forsøkt det meste. Ingenting biter på heller. Vi kan ha dagevis uten noen form for skjerm, og barnet gir helt tydelig uttrykk for at det er dritt. Samtidig fortsetter barnet å kødde det til, også midt i disse dagene med konsekvenser (noe som er siste utvei, da vi føler at straff på denne måten i utgangspunktet ikke har noe for seg). Barnet lærer liksom ALDRI, og gjentar de samme tingene gang på gang på gang….. 

 

Vi føler vi har forsøkt det som er av fremgangsmåter. Vi forsøker å møte barnet der det er, snakke om hva som gjør at grensene må trås over på denne måten. Svaret er alltid «vet ikke» eller «fordi det er gøy». Så er konsentrasjonen forduftet, og vi får som regel nada ut av det uansett setting. Vi har tatt foreldremestringskurs uten hell, og er rett og slett helt rådville. Jeg er så sliten at nå føler jeg ting har gått inn i en sirkel der barnet er ulydig, frekk eller det som er og vi blir sinte - så har vi det gående. Jeg lover meg selv hver eneste dag at det ikke skal bli kjefting, men barnet vet virkelig hvilke knapper som skal trykkes på. Hver.eneste.dag. Og nå er jeg på randen. Jeg orker ikke mer. 

 

Vi kan ha fine samtaler en sjelden gang inn i mellom. Der får jeg forklart at de reglene vi har ene og alene er fordi det skaper farlige situasjoner for toåringen. Det er løping innendørs som stadig ender med skalling i en bordkant eller snubling i det som måtte være, det er lekeslåssing som alltid ender med å gå over styr, det er roping og skriking, herjing i trapper, dytting og oppfordringer til at toåringen skal følge på å gjøre som storebror. Jeg føler at barnet rett og slett mister seg selv, og ikke KLARER å styre seg, og er helt ute av kontroll. Når vi har disse samtalene er det alltid lovnader om at barnet forstår, jeg ber barnet gjenta det som er sagt (ref dette med konsentrasjon) for å forsikre meg om at budskapet er mottatt. Det bes alltid om unnskyldning i disse settingene, barnet fremstår å forstå og lover bedring. Mamma lover også da bedring i at hun ikke skal bli så sint, og vi legger oss flate begge to.. Så går det ti minutter og alt er glemt…. 

 

Vi er som sagt helt rådville. Vi vet snart ikke hvordan vi skal håndtere dette lengre. Vi opplever en åtteåring som ikke eier et snev av empati for medmennesker, ydmykhet er en stor mangelvare, det er barnet først og alle andre etterpå. Vi ser at venner trekker seg unna, de gidder ikke mer. Og det tar fullstendig knekken på mammahjertet. Vi forsøker å snakke om dette også, men ei heller det går inn… 

 

Bup er og har vært involvert uten at dette egentlig har ført til noe som helst fornuftig, og vi føler oss veldig alene. Og ja, rådville. Dette går ikke lengre, men vi vet bare ikke hvordan vi skal angripe ting. Vi er utslitt, for søvn er også en stor utfordring, og hele pakka blir rett og slett for mye. Jeg føler meg som en helt elendig mamma som ikke duger til noe som helst, og nå begynner det virkelig å tære! 

 

Har du orket å lese helt hit - takk. Alle råd tas i mot, for vi er tomme nå. 

Anonymkode: 623f6...1a8

Hei, jeg var 100% lik når jeg var på den alderen. Jeg er nå 22 år. Og du har rett, konsekvenser fungerer ikke. Det er dessverre ikke noe perfekt svar på dette annet enn at man må ta tiden til hjelp. Mulig det er en ADHD, og da vil det gå over av seg selv (til en viss grad). Og ja, man kan ha ADHD og være skoleflink.

Sier dette med et smil, sett deg ned og se på barnebilder av barnet ditt, innse hvor mye du elsker han og kjemp deg gjennom årene. Kanskje denne energien blir brukt på noe fornuftig etterhvert og han blir en verdenskjent forsker/idrettutøver..  

Hvis ikke, ville jeg uansett rådet barnet til å begynne på en idrett innen utholdenhet (langrenn, løping), dette skal stabilisere humørsvingningene og kanskje få roet han ned litt..

Lykke til, og husk at dette er ikke hans feil, men kanskje noen "indre demoner" av den ufarlige typer!

Anonymkode: 2438e...2d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Man kan fungere godt faglig, men ha utfordringer sosialt.

Anonymkode: 8a466...3b8

Hvordan er forelder sosialt og med andre? Og mot egne barn? Står at de har lite nettverk. Har forelder selv sosiale utfordringer? Barn lærer av hva man gjør, ikke hva man sier. 
 

Dette skriver hun om de «sosiale vanskene»:

 

 

«Det er overkjøring av venner konsekvent, barnets behov er det eneste som er viktig. Og så sitter åtteåringen spørrende og sint når vennene til slutt velger å dra hjem. Vi har snakket mye om dette, men det går bare ikke inn. Det er trist å se utviklingen her, for barnet har ingen sosiale antenner sammen med venner, er frekk, forstå ikke at venner blir trist og lei seg osv. Dette mener jeg faktisk en åtteåring burde begynne å forstå litt, særlig når vi snakker om det gang på gang. Når jeg snakker om ydmykhet så mener jeg forøvrig i den grad som for eksempel på halloween; barnet skulle gå fire meter fremfor resten, skulle være først til å ringe på og ta med seg en neve godteri. Selv om vi på turen stoppet opp flere ganger og snakket om nettopp dette, da jeg så vennene reagerte (selvsagt på sidelinjen uten at vennene registrerte så mye av det) så gikk det rett og slett ikke inn. Igjen virker det som om barnet mister alle hemninger og kontroll over seg selv, og samme hva du forsøker så er det nytteløst…» 

 

Samtidig leser jeg veldig mye om mors behov i beskrivelsene her, og hva hun har behov for. Lite om hva hun mener barnet har behov for, og tror trenger. Hun skriver barnet ikke forstår at venner blir triste og lei seg, men forstår hun selv at barnet kanskje selv er trist og lei? 
 

Historien med Halloween syns jeg høres ut som et ivrig og spent barn som gleder seg, og nesten ikke klarer å vente til å ringe på hos nestemann. Her virker mor som en gledesdreper som gjentatte ganger stopper barnet og irettesetter det. En mer positiv metode hadde vært å for eksempel kommentere når de går samlet som en gjeng: «Jeg blir så glad når jeg ser hvor fint dere har det sammen som venner. Dere tar godt vare på hverandre, og er flinke til å passe på at alle får vært med like mye». 

Kan tenke meg det sikkert er festbrems for vennene også med en forelder som fotfølger og henger seg opp i alt som er «galt». Barn er tross alt barn. Ingen er perfekte. Det må være rom for følelser. 
Jeg syns mor forventer alt for mye av 8- åringen. Ingen barn går hele tiden pent og pyntelig på en rett linje, og er høflige og dannede». Alle barn tester grenser, prøver og feiler. Da er det meningen at foreldrene skal være der som en stødig havn, rettlede, trøste, vise vei og ikke vippes av pinnen.  Det er dessverre da det skjærer seg, noe jeg leser her også. Det er alt for mye negativt fokus, og da blir det negativ atferd og humør for alle også. 
 

Får 8- åringen være alene med venner noen gang? Eller henger mor over som en hauk hver gang, klar til å angripe barnet for hva det gjør «galt». Hadde selv fått prestasjonsangst av mindre, og om man går rundt å er redd for å gjøre feil (gjøre mamma misfornøyd), så blir det fort sånn. I tillegg fører det til stress, som kan gå utover det kognitive slik at barnet nettopp glemmer alt som ikke er lov etc. Uten at det er med vilje, eller skyldes noen diagnose. Men langvarig stress kan dessverre føre til skjevutvikling hos barn, og gi endringer i hjernen. Det er derfor hun bør ta tak i dette så fort som mulig, før det blir varige plager for barnet som kan påvirke resten av livet hans negativt. 
 

Det står at dette er noe som har kommet de siste årene, så derfor tenker jeg det har mye med graviditet og søsken å gjøre også. Mor er sliten og lei barnet, og det merkes nok godt. 
Det er også viktig å huske på at det er slitsomt og krevende å ha barn generelt. Det er stadig ulike perioder og stadier hele veien som man skal igjennom. Det er sånn det er. Betyr ikke at det er barnet det er noe galt med. Men da må man være oppfinnsom for å finne løsninger på hvordan man kan takle ting. Kanskje det ikke hadde vært så dumt at TS selv begynte hos psykolog. Så kan hun få ut negative følelser hos en tredjepart, og også få personlige råd og veiledning til hvordan hun selv kan håndtere livet best mulig som tobarnsforelder. 

Anonymkode: efa21...afb

[AnonymBruker]

Her har du fått mange gode råd, men også mye ufortjent drittslenging av bedrevitere og troll 🤷‍♀️ Håper virkelig du ikke tar til deg de negative og usaklige kommentarene ❤

Jeg har lest gjennom hele tråden nå, og har inntrykk av at du er en kjempeflink mamma som elsker barnet sitt og virkelig har gått "all in" for å finne en løsning!

Eneste jeg vil legge til her, er at jeg har selv adhd, og var veldig flink på skolen - så støtter forslag om å ikke gi opp å få barnet utredet for både adhd og aspergers ❤

Anonymkode: 2c227...9ed

[AnonymBruker]

Jeg ser du skriver at konsekvenser ikke biter på, men da er nok ikke konsekvensen ille nok fir barnet. 
 

Det virker veldig til å handle om oppmerksomhet, hvor all PR er god PR. Dvs at dere kjefter er bare gøy. 
Hva med å prøve å si «nå slutter du å hoppe i sofaen eller så må du gå på rommet ditt». Han kommer garantert til å teste deg på dette, og da er det bare å sette ungen på rommet (uten tv, iPad og alt det der) uten at dere skal ha en samtale eller noe sånt. Han klikker sikkert inne på rommet, men det får bare være. Man kommer ikke ut før man er klar til å oppføre seg som folk. 
 

Det gjorde mine foreldre med meg (jeg var skikkelig rass) og det fungerte utmerket når jeg ikke fikk oppmerksomhet for dritten jeg fant på.

Anonymkode: 008ec...6ee

[AnonymBruker]

Hentet fra ADHD- Norge:

 

«I barnevernguiden til ADHD Norge står det at det kan være vanskelig å skille mellom symptomer og funksjonsvansker ved ADHD og de symptomene som utvises hos traumatiserte barn eller barn utsatt for omsorgssvikt. Det er også slik at barndomstraumer, inklusive fysisk eller emosjonelt misbruk og omsorgssvikt medfører en form for stress som negativt påvirker hjerneutvikling, barnets adferd, samt fysisk og psykisk helse.» 

 

Så det er ikke så svart hvitt som enkelte her vil ha det til når det gjelder diagnoser. Følelsesmessig/ emosjonell omsorgssvikt kan være nettopp det å kjefte på og kritisere barnet mye. Ikke gi rom for barnets følelser. At barnet føler seg uelsket. 

Anonymkode: efa21...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hentet fra ADHD- Norge:

 

«I barnevernguiden til ADHD Norge står det at det kan være vanskelig å skille mellom symptomer og funksjonsvansker ved ADHD og de symptomene som utvises hos traumatiserte barn eller barn utsatt for omsorgssvikt. Det er også slik at barndomstraumer, inklusive fysisk eller emosjonelt misbruk og omsorgssvikt medfører en form for stress som negativt påvirker hjerneutvikling, barnets adferd, samt fysisk og psykisk helse.» 

 

Så det er ikke så svart hvitt som enkelte her vil ha det til når det gjelder diagnoser. Følelsesmessig/ emosjonell omsorgssvikt kan være nettopp det å kjefte på og kritisere barnet mye. Ikke gi rom for barnets følelser. At barnet føler seg uelsket. 

Anonymkode: efa21...afb

😲😲😲😲

Er du seriøs nå....?? 

Kanskje lese alt TS skriver før du kommer med slike beskyldninger...? 

Hun forteller jo at de stadig prøver å vise forståelse for barnets følelser! Hvis han sier at de er mer glad i 2 åringen, så får han klare svar på at sånn er det selvfølgelig ikke og at de er like glad i ham. De tar ham med på aktiviteter alene for at han skal føle seg sett og elsket, men ingenting hjelper...

Hun skriver også at hun IKKE vil kjefte, men at noen ganger greier hun ikke å la være...noe som er forståelig i hennes situasjon! Her ville nok de fleste foreldre feilet fra tid til annen.  

Og hun fortelle videre at når de prøver å snakke med barnet for å forstå hvorfor han gjør det han gjør, så får de bare samme korte svar som bl.a. "Vet ikke".

Ærlig talt...!!

Anonymkode: 2c227...9ed

[AnonymBruker]

Høres ut som ungen er sliten og overstimulert? Da kan de bli sånn som du beskriver. De kan ikke noe for det på en måte, og konsekvenser og straff funker heller ikke. Dessuten er det feil å straffe for noe en ikke kan noe for. Ungen må helt enkelt få roligere dager og mer avslapning. 

Anonymkode: f3f3e...dd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

😲😲😲😲

Er du seriøs nå....?? 

Kanskje lese alt TS skriver før du kommer med slike beskyldninger...? 

Hun forteller jo at de stadig prøver å vise forståelse for barnets følelser! Hvis han sier at de er mer glad i 2 åringen, så får han klare svar på at sånn er det selvfølgelig ikke og at de er like glad i ham. De tar ham med på aktiviteter alene for at han skal føle seg sett og elsket, men ingenting hjelper...

Hun skriver også at hun IKKE vil kjefte, men at noen ganger greier hun ikke å la være...noe som er forståelig i hennes situasjon! Her ville nok de fleste foreldre feilet fra tid til annen.  

Og hun fortelle videre at når de prøver å snakke med barnet for å forstå hvorfor han gjør det han gjør, så får de bare samme korte svar som bl.a. "Vet ikke".

Ærlig talt...!!

Anonymkode: 2c227...9ed

Akkurat, han sier de er mere glad i 2- åringen og føler seg mindreverdig, men dette blir avfeid. Følelser er aldri feil. Kan det virkelig ikke ha noe å gjøre med oppførselen til foreldrene her? Det holder ikke å si at barnet er verdifullt, man må vise det. Ja jeg ser at hun har forsøkt noe som hun mener ikke fungerte. Hva med å forsøke noe annet? Hvorfor er de inne hele ettermiddagen når det bare gir dårlig stemning for alle? 
 

Hun skriver jo selv at hun er så lei at hun ønsker å kvitte seg med barnet, så det virker ikke som om barnet er helt på jordet akkurat. 
 

Barnet er da alt for liten til kunne svare på hvorfor det gjør ditt og datt, så igjen så mener jeg hun forventer alt for mye av barnet. Selv det meste av voksnes atferd er som regel styrt av ubevisste og automatiske prosesser. Voksne i parforhold som føler de får for lite oppmerksomhet og ikke føler seg sett, kan også begynne med negativ atferd. Det er vel ikke så uvanlig. 
 

Å ikke føle at man betyr noe, gjør noe som er viktig og betyr noe for andre er helseskadelig. Selv voksne i jobb hvor de aldri får anerkjennelse eller føler at det de gjør betyr noe, blir passive, deprimerte, aggressive og kan etter hvert bli syke. Alle mennesker trenger å bli sett. Trådstarter har ikke prøvd nok før sønnen føler seg like inkludert i familien! Og da må hun også jobbe med seg selv, for her er det voldsomt mye negative følelser som har viklet seg til en veldig negativ spiral som jeg tror hun selv trenger hjelp til å komme seg ut av. 

Anonymkode: efa21...afb

[Tanuki]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Til en viss grad enig i det med empati og ydmykhet. Dette skal både læres og komme med alderen. Men her snakker vi fullstendig blottet. Totalt. Det er overkjøring av venner konsekvent, barnets behov er det eneste som er viktig. Og så sitter åtteåringen spørrende og sint når vennene til slutt velger å dra hjem. Vi har snakket mye om dette, men det går bare ikke inn. Det er trist å se utviklingen her, for barnet har ingen sosiale antenner sammen med venner, er frekk, forstå ikke at venner blir trist og lei seg osv. Dette mener jeg faktisk en åtteåring burde begynne å forstå litt, særlig når vi snakker om det gang på gang. Når jeg snakker om ydmykhet så mener jeg forøvrig i den grad som for eksempel på halloween; barnet skulle gå fire meter fremfor resten, skulle være først til å ringe på og ta med seg en neve godteri. Selv om vi på turen stoppet opp flere ganger og snakket om nettopp dette, da jeg så vennene reagerte (selvsagt på sidelinjen uten at vennene registrerte så mye av det) så gikk det rett og slett ikke inn. Igjen virker det som om barnet mister alle hemninger og kontroll over seg selv, og samme hva du forsøker så er det nytteløst…

 

Han høres jo nærmest antisosial ut, det er nok ikke nok å bortforklare slik atferd med at ungen er oppmerksomhetssyk (sier ikke at du gjør det da)

[Tanuki]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Akkurat, han sier de er mere glad i 2- åringen og føler seg mindreverdig, men dette blir avfeid. Følelser er aldri feil. Kan det virkelig ikke ha noe å gjøre med oppførselen til foreldrene her? Det holder ikke å si at barnet er verdifullt, man må vise det. Ja jeg ser at hun har forsøkt noe som hun mener ikke fungerte. Hva med å forsøke noe annet? Hvorfor er de inne hele ettermiddagen når det bare gir dårlig stemning for alle? 
 

Hun skriver jo selv at hun er så lei at hun ønsker å kvitte seg med barnet, så det virker ikke som om barnet er helt på jordet akkurat. 
 

Barnet er da alt for liten til kunne svare på hvorfor det gjør ditt og datt, så igjen så mener jeg hun forventer alt for mye av barnet. Selv det meste av voksnes atferd er som regel styrt av ubevisste og automatiske prosesser. Voksne i parforhold som føler de får for lite oppmerksomhet og ikke føler seg sett, kan også begynne med negativ atferd. Det er vel ikke så uvanlig. 
 

Å ikke føle at man betyr noe, gjør noe som er viktig og betyr noe for andre er helseskadelig. Selv voksne i jobb hvor de aldri får anerkjennelse eller føler at det de gjør betyr noe, blir passive, deprimerte, aggressive og kan etter hvert bli syke. Alle mennesker trenger å bli sett. Trådstarter har ikke prøvd nok før sønnen føler seg like inkludert i familien! Og da må hun også jobbe med seg selv, for her er det voldsomt mye negative følelser som har viklet seg til en veldig negativ spiral som jeg tror hun selv trenger hjelp til å komme seg ut av. 

Anonymkode: efa21...afb

slutt da, TS er åpenbart utslitt og stresset. Skjønner godt at hun er på randen her. En normal 8-åring oppfører seg ikke slik. 

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan er forelder sosialt og med andre? Og mot egne barn? Står at de har lite nettverk. Har forelder selv sosiale utfordringer? Barn lærer av hva man gjør, ikke hva man sier. 
 

Dette skriver hun om de «sosiale vanskene»:

 

 

 

«Det er overkjøring av venner konsekvent, barnets behov er det eneste som er viktig. Og så sitter åtteåringen spørrende og sint når vennene til slutt velger å dra hjem. Vi har snakket mye om dette, men det går bare ikke inn. Det er trist å se utviklingen her, for barnet har ingen sosiale antenner sammen med venner, er frekk, forstå ikke at venner blir trist og lei seg osv. Dette mener jeg faktisk en åtteåring burde begynne å forstå litt, særlig når vi snakker om det gang på gang. Når jeg snakker om ydmykhet så mener jeg forøvrig i den grad som for eksempel på halloween; barnet skulle gå fire meter fremfor resten, skulle være først til å ringe på og ta med seg en neve godteri. Selv om vi på turen stoppet opp flere ganger og snakket om nettopp dette, da jeg så vennene reagerte (selvsagt på sidelinjen uten at vennene registrerte så mye av det) så gikk det rett og slett ikke inn. Igjen virker det som om barnet mister alle hemninger og kontroll over seg selv, og samme hva du forsøker så er det nytteløst…» 

 

Samtidig leser jeg veldig mye om mors behov i beskrivelsene her, og hva hun har behov for. Lite om hva hun mener barnet har behov for, og tror trenger. Hun skriver barnet ikke forstår at venner blir triste og lei seg, men forstår hun selv at barnet kanskje selv er trist og lei? 
 

Historien med Halloween syns jeg høres ut som et ivrig og spent barn som gleder seg, og nesten ikke klarer å vente til å ringe på hos nestemann. Her virker mor som en gledesdreper som gjentatte ganger stopper barnet og irettesetter det. En mer positiv metode hadde vært å for eksempel kommentere når de går samlet som en gjeng: «Jeg blir så glad når jeg ser hvor fint dere har det sammen som venner. Dere tar godt vare på hverandre, og er flinke til å passe på at alle får vært med like mye». 

Kan tenke meg det sikkert er festbrems for vennene også med en forelder som fotfølger og henger seg opp i alt som er «galt». Barn er tross alt barn. Ingen er perfekte. Det må være rom for følelser. 
Jeg syns mor forventer alt for mye av 8- åringen. Ingen barn går hele tiden pent og pyntelig på en rett linje, og er høflige og dannede». Alle barn tester grenser, prøver og feiler. Da er det meningen at foreldrene skal være der som en stødig havn, rettlede, trøste, vise vei og ikke vippes av pinnen.  Det er dessverre da det skjærer seg, noe jeg leser her også. Det er alt for mye negativt fokus, og da blir det negativ atferd og humør for alle også. 
 

Får 8- åringen være alene med venner noen gang? Eller henger mor over som en hauk hver gang, klar til å angripe barnet for hva det gjør «galt». Hadde selv fått prestasjonsangst av mindre, og om man går rundt å er redd for å gjøre feil (gjøre mamma misfornøyd), så blir det fort sånn. I tillegg fører det til stress, som kan gå utover det kognitive slik at barnet nettopp glemmer alt som ikke er lov etc. Uten at det er med vilje, eller skyldes noen diagnose. Men langvarig stress kan dessverre føre til skjevutvikling hos barn, og gi endringer i hjernen. Det er derfor hun bør ta tak i dette så fort som mulig, før det blir varige plager for barnet som kan påvirke resten av livet hans negativt. 
 

Det står at dette er noe som har kommet de siste årene, så derfor tenker jeg det har mye med graviditet og søsken å gjøre også. Mor er sliten og lei barnet, og det merkes nok godt. 
Det er også viktig å huske på at det er slitsomt og krevende å ha barn generelt. Det er stadig ulike perioder og stadier hele veien som man skal igjennom. Det er sånn det er. Betyr ikke at det er barnet det er noe galt med. Men da må man være oppfinnsom for å finne løsninger på hvordan man kan takle ting. Kanskje det ikke hadde vært så dumt at TS selv begynte hos psykolog. Så kan hun få ut negative følelser hos en tredjepart, og også få personlige råd og veiledning til hvordan hun selv kan håndtere livet best mulig som tobarnsforelder. 

Anonymkode: efa21...afb

Jeg synes du er unødvendig tøff med mora her. Å trekke frem det med lite nettverk, for så å insinuere at årsaken til dette er at mora også har problemer med sosial samhandling, det er å dra ting for langt imo. 
 

Den der oppførselen på Halloween, ja det kan være at det er et opprømt barn, men det kan også være en diagnose. Sønnen min er litt på samme måte, var det hvertfall som 8-åring, og han er under utredning. 
 

Du har et godt poeng i at foreldre skal være en trygg havn, og at det å hakke på barnet til stadighet, og fex overvåke for mye når barnet har besøk av venner er uheldig. Min gjør mye rart, men jeg prøver å ikke blande meg før jeg må. 
Det ligger mye læring og utvikling i å få lov til å prøve og feile litt i sosial samhandling. Barn slipes av samhandling med andre. Barn kan også korrigere hverandre, når de er så store som 8.

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hentet fra ADHD- Norge:

 

«I barnevernguiden til ADHD Norge står det at det kan være vanskelig å skille mellom symptomer og funksjonsvansker ved ADHD og de symptomene som utvises hos traumatiserte barn eller barn utsatt for omsorgssvikt. Det er også slik at barndomstraumer, inklusive fysisk eller emosjonelt misbruk og omsorgssvikt medfører en form for stress som negativt påvirker hjerneutvikling, barnets adferd, samt fysisk og psykisk helse.» 

 

Så det er ikke så svart hvitt som enkelte her vil ha det til når det gjelder diagnoser. Følelsesmessig/ emosjonell omsorgssvikt kan være nettopp det å kjefte på og kritisere barnet mye. Ikke gi rom for barnets følelser. At barnet føler seg uelsket. 

Anonymkode: efa21...afb

Jøss. 
Det er ingenting i ts sine innlegg som tilsier at barnet lever med traumer og omsorgssvikt pga mor, i den grad at det skal få ADHD-symptomer.
Denne var drøy.

Får tilskrive det til den den stygge tendensen her til å angripe ts her inne. 
Høres også ut som du tror på myten om at ethvert problem et barn utvikler er foreldrenes og da særlig mors feil. Denne tankegangen har vel også psykiatrien gått bort fra?

Sier ikke at det ikke kan være slik, men gener er også en ting. 
 

Mener du at ADHD og autisme ikke eksisterer?

Endret 22. november 2022 av Bacteria

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Skolen ser mange av de samme utfordringene som vi ser, og gjør så godt de kan for å legge til rette på alle måter, både i forhold til konsentrasjon og i forhold til det sosiale. Vi ser mer og mer at barnet trekker mot de litt eldre og blir med på mer og mer kødd på skolen også, og lar seg veldig lett styre av de eldre til å gjøre og si dumme ting (skolens observasjoner). Så dessverre problematisk over hele fjøla…

 

Må innrømme at vi er veldig inne på det med adhd. Men møtes ikke på dette hos bup. Så vi står veldig fast her, dessverre.. helsestasjon og skole er allerede involvert. Barnevernet har vi vurdert flere ganger å kontakte, og er overhodet ikke redd for dem sånn sett. Bør kanskje ta opp igjen den tråden.. 

 

Og vi har selvsagt snakket MASSE om det å dele, ta hensyn til andre osv osv. Det går bare ikke inn, og blir verre for hver dag. Tidligere var her venner på besøk nesten hver neste dag. Nå er det flere uker siden sist..

 

 

ts

Anonymkode: 623f6...1a8

Hvorfor kan ikke bup utrede med alle sine skjema når dere likevel er der hos dem.

Har ikke du og far gjennomført slike møter med utreder alene?

Vi hadde møte bare oss foreldrene drr vi sammen med utreder gikk igjennom noen skjema og ut i fra det som kom frem der, fylte vi ut andre skjema som då muligens peker i den rette retningen i forhold til barnets oppførsel og følelser.

Anonymkode: 290f8...ed0

[AnonymBruker]

Hva er det egentlig man vil oppnå med å diagnostisere barnet her? 
 

Slippe å ta ansvar selv? Skylde på diagnoser? Føle seg bedre som forelder? 
 

Selv om barnet hadde fått både ADHD og Asberger- diagnoser fritar ikke dette fra ansvaret som forelder.  Om barnet har ekstra utfordringer er det desto viktigere å tilrettelegge for barnet. Et barn med ADHD har i hvert fall behov for å få løpt fra seg ute, og få ut energi. Har barnet Asberger trenger det stabilitet og gode rutiner.

Hvordan går foreldrene foran som gode rollemodeller sosialt? Er det sikkert at det er guttens oppførsel vennene rømmer fra, eller kan det være foreldrenes? Har denne gutten virkelig så stor makt at absolutt alt ligger på han når det kommer til relasjoner både hjemme og borte?  Alle andre gjør alt riktig, utenom han. Ikke rart han føler seg mindreverdig tenker jeg. Og selv om man har en diagnose, så betyr ikke det at man er den eneste parten i en relasjon som har alt ansvaret når noen blir misfornøyde. Det er en voldsom byrde å legge på en person. Vet forelder at vennene stikker pga. oppførselen hans, eller er det noe hun antar? Får barnet noen gang støtte når det er lei seg og skuffet over for eksempel hendelser med venner, eller blir dette også avfeid med «forklaringer» hvor sønnen blir gjort til syndebukk? 
 

Som regel kan man finne feil ved andres atferd om man hører om en konflikt (fra begges side), og se ting man tenker kan bedres. Spesielt i ettertid. Men det er jo du som er forelderen og som skal støtte barnet ditt. De andre barna får støtte av sine foreldre. Og med det mener jeg ikke at man skal akseptere all negativ atferd. Men man vet aldri alt som ligger bak en situasjon. Har mor selv Aspergers? Det er jo som om en venn kommer å forteller om et brudd og har kjærlighetssorg, også blir det møtt med hva det har gjort galt i forholdet i stedet for trøst og støtte. Selv om det alltid vil være ting man kunne ha gjort annerledes. Fra begges side. Det betyr ikke at forholdet ville vart likevel. 
 

Både konflikter og uvennskap, man vokser fra hverandre, får nye venner osv er helt normalt. Kanskje sønnen har vokst fra vennene sine, og trenger å se etter venner han har mer til felles med. Det skjer med alle gjennom livet. Men om han stadig får høre at det er han det er noe galt med, er det ikke rart om han trekker seg unna og ender opp ensom. 

Anonymkode: efa21...afb

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (9 minutter siden):

Jøss. 
Det er ingenting i ts sine innlegg som tilsier at barnet lever med traumer og omsorgssvikt pga mor, i den grad at det skal få ADHD-symptomer.
Denne var drøy.

Hun skriver jo selv at hun er lei av konstant kjefting på ungen. Og at hun avfeier barnets følelser, og sliter med å se dets behov. 
Barnets følelser og atferd burde få flere diagnoser mener mor, i motsetning til ekspertene på BUP hvor barnet har vært utredet. Hun skriver lite om hva de ellers konkluderte med, annet enn at hun tydelig er veldig misfornøyd og bestemt på at det er noe galt med barnet. 
 

Hvis andre her synes det jeg skriver er drøyt og lite hensynsfullt mot moren, hvordan tror du barnet har det som opplever dette selv? Hvem får det støtte av? 

 

Anonymkode: efa21...afb

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (27 minutter siden):

Jøss. 
Det er ingenting i ts sine innlegg som tilsier at barnet lever med traumer og omsorgssvikt pga mor, i den grad at det skal få ADHD-symptomer.
Denne var drøy.

Får tilskrive det til den den stygge tendensen her til å angripe ts her inne. 
Høres også ut som du tror på myten om at ethvert problem et barn utvikler er foreldrenes og da særlig mors feil. Denne tankegangen har vel også psykiatrien gått bort fra?

Sier ikke at det ikke kan være slik, men gener er også en ting. 
 

Mener du at ADHD og autisme ikke eksisterer?

Feil og feil. Hva er det som gjør at man ønsker å tillegge skyld på noen her egentlig? TS går veldig hardt ut mot sitt eget barn her syns jeg. Har hun ikke noe ansvar selv? 
 

Både arv og miljø spiller også en rolle ja, men det betyr ikke at foreldrene bare kan la ting skure og gå likevel vel? Man har da fremdeles et ansvar selv om barnet har en diagnose. Og spesielt da er det særskilt viktig å passe på å gi barnet nok mestringsfølelse og ros, så det ikke ender opp med negativt selvbilde og depresjon i tillegg. 

Anonymkode: efa21...afb

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Både arv og miljø spiller også en rolle ja, men det betyr ikke at foreldrene bare kan la ting skure og gå likevel vel? Man har da fremdeles et ansvar selv om barnet har en diagnose. Og spesielt da er det særskilt viktig å passe på å gi barnet nok mestringsfølelse og ros, så det ikke ender opp med negativt selvbilde og depresjon i tillegg. 

Anonymkode: efa21...afb

Det har du selvfølgelig rett i.

Det er ingenting som tyder på at ts har tenkt å lene seg tilbake og slå seg til to med en diagnose?

Det er vel heller slik at hun ønsker en diagnose for om mulig å forklare atferden, og tilrettelegge ut fra det…

Endret 22. november 2022 av Bacteria

[AnonymBruker]

Jeg kan  gi et par råd som fungerte rundt hopping i sofa her. En madrass fra 90x200 seng til å hoppe på. Et bedre alternativ enn sofa. 

En annen ting er å fjerne møbler som kan skade. En tredje ting er å la de skade seg og kanskje lære en gang i blant. Ha grind i trappa så det kanskje ikke blir lek i trappa. Dele dere, ha hvert deres barn som ansvar på dagtid. 

Anonymkode: bff66...7b1

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (8 minutter siden):

Det har du selvfølgelig rett i.

Det er ingenting som tyder på at ts har tenkt å lene seg tilbake og slå seg til to med en diagnose?

Det er vel heller slik at hun ønsker en diagnose for om mulig å forklare atferden, og tilrettelegge ut fra det…

Det står det lite om her. Men hvorfor kan hun ikke tilrettelegge for barnet uavhengig  av diagnose? Og hvorfor kan det ikke være forklaring nok at barnet har fått et søsken, og føler seg tilsidesatt? Det er jo det barnet sier selv til og med. Men mor vil hverken høre på barnet eller BUP.  Og selv om barnet eventuelt hadde hatt en diagnose, så betyr ikke det at det er diagnosen. Et barn med autisme og adhd vil også kunne bli sjalusi og føle seg tilsidesatt når det kommet et nytt søsken. Det betyr ikke at det er diagnosene der heller som nødvendigvis alltid er årsak til såkalt negativ atferd. Mennesker med diagnoser har også følelser og ulike behov, slik som alle mennesker har. 

Anonymkode: efa21...afb

[AnonymBruker]

Høres ut som dårlig oppdragelse. 

Sjekk ut "foreldremestring" på Instagram. Høres ut som dere har mye å lære 😊

Anonymkode: 0db47...eca