Samboeren min vil ikke gifte seg, eller bare ha lite bryllup

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå deg til en viss grad, TS♥️ Jeg har både stor familie og stort nettverk, er vokst opp med mange store bryllup, og det har liksom vært en selvfølge at man skal ha det en dag. Har alltid sett for meg deler av mitt eget bryllup jeg en dag skulle ha når jeg kom så langt.

Så møtte jeg samboeren min. Han har en liten familie (men godt forhold) men omtrent ingen venner. Sosiale greier er megavanskelig for han, både pga sosial angst men også fordi han kjenner på et preg av å være mislykket om han ikke kan gi meg et «typisk bryllup». 
 

Det har vært, og er fortsatt et supersårt emne. Men, jeg for min del sitter her og er småmisunnelig på deg for at mannen din i det hele tatt ønsker en liten samling, eller å vies i det hele tatt. Her er min mann så overbevist om at ingenting er bra nok for meg fordi vi ikke skal ha et stort bryllup/fordi jeg sier jeg kan lett droppe vennner i bryllupet og kun ha familie eller en tur til kommunehuset bare oss to og vitner. 
 

Det viktigste er jo å bli gift, ikke festen. Av alle ting man kan oppleve av sorger i livet, må vel sorgen over et mindre bryllup enn det man har sett for seg, noe som absolutt er mulig å håndtere? 
 

Bryllupet handler jo om å love hverandre «for alltid», ikke festen.

Anonymkode: a66bd...eb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kan forstå deg til en viss grad, TS♥️ Jeg har både stor familie og stort nettverk, er vokst opp med mange store bryllup, og det har liksom vært en selvfølge at man skal ha det en dag. Har alltid sett for meg deler av mitt eget bryllup jeg en dag skulle ha når jeg kom så langt.

Så møtte jeg samboeren min. Han har en liten familie (men godt forhold) men omtrent ingen venner. Sosiale greier er megavanskelig for han, både pga sosial angst men også fordi han kjenner på et preg av å være mislykket om han ikke kan gi meg et «typisk bryllup». 
 

Det har vært, og er fortsatt et supersårt emne. Men, jeg for min del sitter her og er småmisunnelig på deg for at mannen din i det hele tatt ønsker en liten samling, eller å vies i det hele tatt. Her er min mann så overbevist om at ingenting er bra nok for meg fordi vi ikke skal ha et stort bryllup/fordi jeg sier jeg kan lett droppe vennner i bryllupet og kun ha familie eller en tur til kommunehuset bare oss to og vitner. 
 

Det viktigste er jo å bli gift, ikke festen. Av alle ting man kan oppleve av sorger i livet, må vel sorgen over et mindre bryllup enn det man har sett for seg, noe som absolutt er mulig å håndtere? 
 

Bryllupet handler jo om å love hverandre «for alltid», ikke festen.

Anonymkode: a66bd...eb5

Må nevne at her er det et supersårt emne fordi samme hva jeg sier så er han fastlåst på at for å godte seg må man ha en stor fest men det klarer han ikke.

Mens jeg synes det er supersårt at han har det som han har det. 
Har du tenkt noe over hvor vanskelig den sosiale/relasjonene biten er for mannen din? Burde ikke omsorgen for han og sympatien mtp det temaet overskygge alle krav om stor fest?🙈

Anonymkode: a66bd...eb5

[Gjest EmKay]

Jeg var litt der du er (altså med ønske om et stort bryllup, men ikke med det som krav). Min mann så ikke helt poenget med å gifte seg og kunne godt latt det være. Han hater også oppmerksomhet og det å være midtpunkt.

Men det var viktig for meg, riktignok av litt andre grunner enn festen i seg selv, så vi møttes på midten med et slik bryllup din samboer foreslår. Vi reiste til Spania med de aller nærmeste og hadde et lite, men helt fantastisk bryllup der. Jeg tror nok jeg hadde elsket et stort bryllup også, men jeg angrer ikke et øyeblikk på at vi gjorde det slik vi gjorde. Jeg fikk gifte meg, han fikk et bryllup han kunne være komfortabel og kose seg i, vinn-vinn!

[pøbelsara]

Jeg synes også at du er urimelig og ikke respekterer mannen din.

Du må gå en runde med deg selv - hva er det egentlig DU ønsker? Vil du være gift med han fine fyren du beskriver ham som, eller ønsker du bare å være prinsesse for en dag på en instavennlig fest? Hva med din kjærlighet og respekt for ham? Hvordan hadde du reagert hvis han stadig hadde hintet om og ønsket seg at du skulle være med på noe du absolutt ikke vil og synes er ekstremt ubehagelig?

Jeg synes det er trist at du ikke respekterer hans årsaker til motviljen mot et stort bryllup. Det er en eneste dag i hele livet deres. Man kan ikke alltid få alt man ønsker seg. Du har funnet mannen i ditt liv og dere skal ha barn sammen. Det er jo det som betyr noe. Ikke en (svindyr) dag hvor han ikke føler seg vel i det hele tatt. 

Han vil jo gifte seg med deg og leve med deg, så jeg synes du burde jobbe med deg selv og heller tenke ut en måte dere kan gifte dere på som passer for begge to. Siden han faktisk ønsker å være gift, men dropper å fri fordi han absolutt ikke orker tanken på selskapet, tenker jeg at dere burde kunne finne et godt kompromiss som kan legge grunnlaget for et videre godt samliv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Seriøst? Uaktuelt for deg?

Så det du egentlig sier, er at du ønsker å gifte deg kun for å få være midtpunktet i en stor fest, ikke for ekteskapet sin del.

Du er i mine øyne helt urimelig.

Anonymkode: d8ce8...584

[AnonymBruker]

Ta deg sammen TS, du er helt urimelig…Du vil jo bare ha oppmerksomheten, lol

Anonymkode: b30d3...266

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Han har vært fortvilet og lei seg den siste tiden, og sier han føler at jeg er mer opptatt av å ha et sterotypisk «idealbryllup» og vise vår kjærlighet frem for hele verden, enn de øyeblikkene vi har sammen bare oss og våre nærmeste venner.

Det gjør meg trist å oppleve at verdens beste mann føler det på denne måten, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er urimelig eller ikke. Jeg vet at vi hadde fått et fantastisk bryllup og at han ville blitt positivt overrasket på tross av alle familieutfordringer og komplekser, men samtidig blir tanken om kjærlighet som noe privat også stadig mer forståelig.

Noen med råd?

Anonymkode: 12103...b77

Hvorfor er det «naturligvis uaktuelt for deg» å møte ham litt på dette? Hvorfor er det kun dine storkrevende drømmer det skal ta hensyn til? Du høres sinnsykt bortkjemt og egosentrisk ut. 

Du er fullstendig urimelig her.

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

 

Anonymkode: 0afa6...d4d

[AnonymBruker]

Hvis det er familie utfordringer kan det hende du blir overasket over hvor kjipt det lan bli. Jeg ble skuffet selv av egen familie som trodde bryllupet handlet om dem og ikke oss. Så angrer bittert på alle kroner og øre som ble brukt til det. Istedenfor en romantisk tur eller noe for oss. Vi vurderte sterkt å ta det enkelt på kontor. Men etter press ble det på det meste 80 utakknemlig gjester. Har aldri fått høre hvor frekk jeg var iht alle valg vi tok osv. Til tross for alle valg handlet om at gjestene skulle ha det hyggelig  og ikke sprekke noe budsjett.  

Og motsigelser som at vi måtte ha ønskeliste, til de som mente ønskeliste var frekt. Ikke en avgjørelse kunne tas, uten at noen mente noe negativt.  Så nei,  stort bryllup ble ikke så fint, pga dårlig familiære forhold. 

Mulig dine ville bære deg på gullstol, men han kommer jo til å bare føle på et bryllup handler om deg og ikke dere, pm han ikke har samme støtte hos dine. 

Så ja du er kravstor om fu presser dette igjennom, når du vet at han ikke kommer til å like det.

Anonymkode: 4652f...a95

[AnonymBruker]

NB: jeg er ikke norsk, beklager litt dårlig språk. 

Hei TS.

Jeg hadde det likt som deg. Drømmemannen, 2 små barn sammen, han liker ikke oppmerksomhet og var reluctant til å gifte seg. Jeg fortalte at jeg ønsker en fest med våre nærmeste familie og venner, og at jeg har drømt om denne dagen siden jeg var liten. Jeg vil vise alle hvor høyt jeg elsker denne mannen, og med mange vitner så vet jeg at jeg føler større obligation til å være gift. Holde familien sammen.

Jeg sa også en gang at dersom vi ikke gifter oss på den måten som er vanlig, så vil jeg for resten av mitt liv gå rundt og drømme/hige etter å ha bryllup slik jeg alltid har sett det for meg. Det forstod mannen min. Og mannen min ville IKKE at jeg skulle gå rundt og drømme om et ekte bryllup etter at vi hadde viet oss, for da er det større sjanse for at vi går fra hverandre. 
 

Så jeg mener det slik, at ha et skikkelig bryllup og få den drømmen oppfylt; så slipper man resten av livet å føle en sorg for dette, og så slipper han å føle at det er større sjanse for at du skal gå fra han seinere. For du har jo drømmemannen, du fikk et vanlig bryllup slik du ønsket, og du er tilfreds. Man bør ikke la partneren gå rundt med «sorg» og utilfredshet. Et skikkelig bryllup understreker alvorligheten av det løftet man gir hverandre. Helt klart.

Det er jo ikke sikkert at alle par ønsker å ha det slik, og det er helt ok. kanskje begge vil ha forlovere og foreldre med og så skrive under kontrakt. MEN, der den ene parten ønsker et vanlig bryllup så bør man virkelig for framtidens skyld gå med på det. 
 

Jeg sa til min mann at jeg skal gifte meg en gang, håper for all del det er med deg. Så fridde han før vi fikk vårt andre barn, og så giftet vi oss med 60 av våre nærmeste venner og familie. En fantastisk dag, og mannen min var også strålende fornøyd- til tross for at han HATER oppmerksomhet. Han hadde en god dag og sa han var glad vi gjorde det slik. Han sa også at han elsker meg og vil investere i vårt ekteskap og derfor var det viktig for han å legge sine egne motforestillinger til side.

Så fortell han dette, TS. La han vite hvor viktig det er for deg og la han få vite hvordan du føler deg når han ikke vil investere i deres forhold.

Anonymkode: a4da3...20c

[AnonymBruker]

Gjør det på hans måte hvis det er viktig for dere å gifte dere. Å være gift bør være det viktigste,  ikke bryllupet i seg selv. Du kan jo evt ta den helt ut med en skikkelig stor fest for deg selv som utdrikningslag, slik at du får en dag å skinne på for mange ❤️🎉

Anonymkode: e11fe...b0a

[AnonymBruker]

Hva vil du sitte igjen med,  om du presser han til storbryllup, også liker han ingenting. 

Kjenner ei med sosial angst. Der mannen og svigermor presset frem et stor bryllup.  Hun klarte ikke engasjere seg, eller glede seg, siden oppmerksomheten var et stort problem.  Opplevde hverken forberedelser og festen som noe positivt ble deprimert etterpå

Anonymkode: 4652f...a95

[AnonymBruker]

jeg ønsket også et lite bryllup/ elope da jeg ble gift.
mannen ville ha stort,.... jeg hatet hvert sekund av det og hver g ang jeg tenkte tilbake på bryllupsdagen var det ikke med glede, men med "bitterhet" fordi dagen ble så dritt som den ble.

jeg ønsket noe lite og "nært" med de få som virkelig betyr noe for meg,..istedet ble dagen fylt av konflikter, slektninger som skulle ut å grille rett etter bryllupsmiddagen,.... venner som så på festen som et vors før de skulel videre på byen, og alt mulig dritt.

jeg hatet det.

Anonymkode: 1a8f2...d9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært sammen med drømmemannen i 5 år, 2 av de har vi bodd sammen. Han er virkelig en skjønn, superintelligent, og omsorgsfull mann. Til neste år blir vi foreldre også. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Men det er én ting som er sårt for meg. Etter å ha hintet i lang tid om at han burde fri, spurte jeg han rett ut om hvorfor han ikke ennå har gjort det for kort tid siden.

Min mann har ikke så lyst til å gifte seg. Han sier han ikke er glad i oppmerksomhet og store forsamlinger, og har en vanskelig familiebakgrunn som gjør at han har valgt å ikke ha mye kontakt med det meste av familien hans (noe det står respekt av), som gjør store fester spesielt med familie og venner vanskelig. Han sier han elsker meg over alt på jord, det tror jeg 100% på, men at vår kjærlighet er best når den er privat. 

Jeg, derimot, har drømt siden jeg var liten om et stort bryllup med stor fest og å gå ned kirketrappen sammen med drømmemannen min. Nå har jeg funnet drømmemannen, men han vil ikke det samme som meg. 

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Han har vært fortvilet og lei seg den siste tiden, og sier han føler at jeg er mer opptatt av å ha et sterotypisk «idealbryllup» og vise vår kjærlighet frem for hele verden, enn de øyeblikkene vi har sammen bare oss og våre nærmeste venner.

Det gjør meg trist å oppleve at verdens beste mann føler det på denne måten, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er urimelig eller ikke. Jeg vet at vi hadde fått et fantastisk bryllup og at han ville blitt positivt overrasket på tross av alle familieutfordringer og komplekser, men samtidig blir tanken om kjærlighet som noe privat også stadig mer forståelig.

Noen med råd?

Anonymkode: 12103...b77

Men er ikke dette det viktigste? 
kan dere ikke bare gjøre det enkelt?

Ordne papirene på rådhuset, og ta en lang kjæresteferie som nygifte i stedet? Da får dere en fin opplevelse sammen, og får på en måte markert det dere to sammen. Masse fine minner også.

Store bryllupper er det bare mediene som vil ha oss til å tro at vi trenger. Bare butikker og spisesteder som tjener på det.

Anonymkode: acc43...fd3

[AnonymBruker]

Ja, du er urimelig. Han har kommet med et supert kompromiss, der dere begge får det dere ønsker. Du får giftet deg med han, og han slipper et stort bryllup som kommer til å bli vanskelig for han med tanke på relasjoner. Det viktigste er vel at dere blir gift, vel? 

Anonymkode: f0ddc...423

[AnonymBruker]

Jeg kan til en viss grad forstå deg, fordi jeg kan kjenne igjen den drømmen om bryllupet. Men her er du urimelig. Du bør tenke over hva som er viktigst: bryllupet eller ekteskapet. Også bør du jobbe med å se ting fra hans side, og sette deg inn i hans følelser her. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Jeg ser flere reagerer på dette utsagnet, og det gjør jeg også. For her har en mann som egentlig ikke vil gifte seg, kommet med et kompromiss. Men du er helt uvillig til å komme han i møte. Det syns jeg er spesielt. Og hvorfor skal det være greit at dette er uaktuelt for deg, men det er ikke greit at stor fest er uaktuelt for han? Hvorfor trumfer din mening hans?

 

Anonymkode: 5289d...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært sammen med drømmemannen i 5 år, 2 av de har vi bodd sammen. Han er virkelig en skjønn, superintelligent, og omsorgsfull mann. Til neste år blir vi foreldre også. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Men det er én ting som er sårt for meg. Etter å ha hintet i lang tid om at han burde fri, spurte jeg han rett ut om hvorfor han ikke ennå har gjort det for kort tid siden.

Min mann har ikke så lyst til å gifte seg. Han sier han ikke er glad i oppmerksomhet og store forsamlinger, og har en vanskelig familiebakgrunn som gjør at han har valgt å ikke ha mye kontakt med det meste av familien hans (noe det står respekt av), som gjør store fester spesielt med familie og venner vanskelig. Han sier han elsker meg over alt på jord, det tror jeg 100% på, men at vår kjærlighet er best når den er privat. 

Jeg, derimot, har drømt siden jeg var liten om et stort bryllup med stor fest og å gå ned kirketrappen sammen med drømmemannen min. Nå har jeg funnet drømmemannen, men han vil ikke det samme som meg. 

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Han har vært fortvilet og lei seg den siste tiden, og sier han føler at jeg er mer opptatt av å ha et sterotypisk «idealbryllup» og vise vår kjærlighet frem for hele verden, enn de øyeblikkene vi har sammen bare oss og våre nærmeste venner.

Det gjør meg trist å oppleve at verdens beste mann føler det på denne måten, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er urimelig eller ikke. Jeg vet at vi hadde fått et fantastisk bryllup og at han ville blitt positivt overrasket på tross av alle familieutfordringer og komplekser, men samtidig blir tanken om kjærlighet som noe privat også stadig mer forståelig.

Noen med råd?

Anonymkode: 12103...b77

Hvem er du som tror at du kan love noe slikt? 
Du sier du har funnet drømmemannen, men er så ikke sikker på om han har funnet drømmedama….

Anonymkode: c5509...2e6

[AnonymBruker]

Tenk å ha funnet drømmemannen og så skaper man såpass mye drama over et bryllup.

Dine følelser er ikke viktigere enn hans. Han har en sår familiehistorie og du er mer opptatt av å oppfylle en drøm som liten enn å ta hensyn til hans potensielle traumer. Det sier litt om deg faktisk.

Dessuten prøver han å finne en løsning, men du er helt låst på at du vil ha din drøm gjennomført på tross av at dette vil være helt grusomt for din kjæreste.

Jeg synes du er en veldig dårlig partner som har laget deg en fantasi om at han også kommer til å elske en bryllupsfest, bare fordi det liksom gir deg grunn til å ikke respektere han. Hvis han har en vondt familiehistorie så vil kanskje selve bryllupsdagen gå bra, men tenk hvor vonde følelser han vil ha fra dere begynner å planlegge til selve dagen? Har du ikke tenkt på det kanskje? Fordi du har hodet i ræva?

Jeg synes du er direkte respektløs og slem mot kjæresten din jeg!

Anonymkode: 2aa87...c46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

NB: jeg er ikke norsk, beklager litt dårlig språk. 

Hei TS.

Jeg hadde det likt som deg. Drømmemannen, 2 små barn sammen, han liker ikke oppmerksomhet og var reluctant til å gifte seg. Jeg fortalte at jeg ønsker en fest med våre nærmeste familie og venner, og at jeg har drømt om denne dagen siden jeg var liten. Jeg vil vise alle hvor høyt jeg elsker denne mannen, og med mange vitner så vet jeg at jeg føler større obligation til å være gift. Holde familien sammen.

Jeg sa også en gang at dersom vi ikke gifter oss på den måten som er vanlig, så vil jeg for resten av mitt liv gå rundt og drømme/hige etter å ha bryllup slik jeg alltid har sett det for meg. Det forstod mannen min. Og mannen min ville IKKE at jeg skulle gå rundt og drømme om et ekte bryllup etter at vi hadde viet oss, for da er det større sjanse for at vi går fra hverandre. 
 

Så jeg mener det slik, at ha et skikkelig bryllup og få den drømmen oppfylt; så slipper man resten av livet å føle en sorg for dette, og så slipper han å føle at det er større sjanse for at du skal gå fra han seinere. For du har jo drømmemannen, du fikk et vanlig bryllup slik du ønsket, og du er tilfreds. Man bør ikke la partneren gå rundt med «sorg» og utilfredshet. Et skikkelig bryllup understreker alvorligheten av det løftet man gir hverandre. Helt klart.

Det er jo ikke sikkert at alle par ønsker å ha det slik, og det er helt ok. kanskje begge vil ha forlovere og foreldre med og så skrive under kontrakt. MEN, der den ene parten ønsker et vanlig bryllup så bør man virkelig for framtidens skyld gå med på det. 
 

Jeg sa til min mann at jeg skal gifte meg en gang, håper for all del det er med deg. Så fridde han før vi fikk vårt andre barn, og så giftet vi oss med 60 av våre nærmeste venner og familie. En fantastisk dag, og mannen min var også strålende fornøyd- til tross for at han HATER oppmerksomhet. Han hadde en god dag og sa han var glad vi gjorde det slik. Han sa også at han elsker meg og vil investere i vårt ekteskap og derfor var det viktig for han å legge sine egne motforestillinger til side.

Så fortell han dette, TS. La han vite hvor viktig det er for deg og la han få vite hvordan du føler deg når han ikke vil investere i deres forhold.

Anonymkode: a4da3...20c

Er du seriøs?
En bryllupsfest eller ikke skal avgjøre risikoen for om man går fra hverandre senere i ekteskapet? Trist at du legger fundamentet for lojalitet på bare en dag i samlivet og at du mener investeringen i et forhold åpenbart kun er basert på dette. 
Man kan undres på dette ekstreme behovet for en «prinsessedag» dreier seg utelukkende om kjolen, borddekking, bryllupskake og beundrende blikk fra alle, og selve løftene til hverandre er bare et lite apropos. 

Anonymkode: c5509...2e6

[AnonymBruker]

Jeg er som mannen din, jeg kan ikke be noen fra familien. Hvis jeg ber noen må jeg be «alle» 

Jeg vil ha et lite bryllup med under 50stk (mannen har en stor familie)

jeg like ikke oppmerksomhet, vil ha noe lite og intimt .. stort prinsesse bryllup er ikke noe for meg 

Anonymkode: 57ccb...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er du seriøs?
En bryllupsfest eller ikke skal avgjøre risikoen for om man går fra hverandre senere i ekteskapet? Trist at du legger fundamentet for lojalitet på bare en dag i samlivet og at du mener investeringen i et forhold åpenbart kun er basert på dette. 
Man kan undres på dette ekstreme behovet for en «prinsessedag» dreier seg utelukkende om kjolen, borddekking, bryllupskake og beundrende blikk fra alle, og selve løftene til hverandre er bare et lite apropos. 

Anonymkode: c5509...2e6

Jeg tror dessverre mange kvinner ønsker denne svære dagen bare fordi de trenger oppmerksomheten. At partner har sine ønsker og behov gir de faen i. Tragisk!

Anonymkode: 2aa87...c46