Bra?

[Gjest nok?]

Jeg føler meg aldri bra nok. Og er lei meg fordi jeg også har angst og depresjon. Går til psykiater pga. dette. Jeg føler ikke at jeg strekker til. Føler ikke at jeg passer til her på jorda. Foreldrene mine nekter at jeg er syk. De sier at jeg må komme meg ut. Men da sier jeg bare at jeg ikke tør fordi jeg har sånn angst. Men da hører jeg bare at de har angst, og at de tør derfor skal jeg også tørre.

Også nekter de at jeg er syk. Så psykiateren har ringt hjem hit for å fortelle om meg. Og om angst ol. Men etterpå så sier foreldrene mine at jeg ikke har så mye angst. At jeg bare har 5 prosent angst. ol. Og at mange har angst og jeg har lite angst. Så da vet jeg ikke hva jeg skal si. Vet ikke hva jeg skal gjøre heller fordi psykiateren min har jo og fortalt om angst og depresjon. Men de prater om angsten min hele tiden. Når de møter meg i stua, så forteller de at de er glade i meg ol. Men at jeg ikke har så mye angst. Og ikke er depremert. Hva skal jeg gjøre? Jeg har fortalt at jeg har angst og depresjon, og psykiatrene har også sagt det. Alikevell nekter de at det er noe galt med deres datter. Hva skal jeg gjøre?

Jeg har så stor angst at jeg ikke takler bla. jobb og vennesituasjon. Og har blitt sykemeldt pga. dette. Men foreldrene mine sier da at jeg må jobbe, og at angst, det har alle. Jeg skal alltid være bedre enn alle andre. Sånn var det da jeg var liten også. Jeg var alltid flink... Jeg hater det ordet. Flink... Det sa alltid mamma. Du er så flink som går tur, Du er så flink som jobber, Du er så flink som går på butikken, Du er så flink som kjører bil ol. Men flink til hvilken pris? Hvorfor skal jeg alltid være så flink til alt? Og nå, når jeg plutselig ble sykmeldt etter årelang rekke med angst, ikke er så flink lengre. Hva skal de skryte av dattra si da?

Og de nekter at jeg er syk. Også sier de alltid, at jeg kommer til å bli bra, frisk. Men nå når jeg er syk så trenger jeg ikke å vite hva som skjer om ti år? Om jeg er frisk da? De vil bare ikke at jeg har angst og depresjon og har hatt det i årelang tid. De vil nok bare være hyggelige de. De vil at jeg ikke skal være syk. Skjønner jo de.

Men samtidig så skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke er bra nok selv om jeg har angst og depresjon. Hvorfor de sier at jeg har så lite av det så det går bra. Men psykiateren har sagt at jeg har sterk angst og alvorlig depresjon. Men foreldrene mine stakkar, de nekter, å sier du har jo bare litt angst. Og du blir nok frisk. Osv. Hva skal jeg gjøre? Når psykiateren også har ringt hjem flere ganger, og de har kommet dit ol.

Jeg er bare så lei meg fordi jeg ikke kan være sånn som jeg er.. At jeg ikke klarer livet, men jeg trenger ikke å høre: Du er jo så flink? Flere ganger daglig.. Selv om de bare mener godt med det.

Skriv svar til nok?

[Gjest Gjest]

Kanskje de bare prøver å være positive ved å si "neida, det går over" osv? Det er nok ikke så lett for dem å vite hva de skal gjøre, heller. Kanskje du skal vise dem innlegget du har skrevet? Si til dem hvordan du føler det, at det er vanskelig for deg fordi du føler at de ikke tar problemene dine på alvor.

Jeg har ikke så mange råd til deg, men en stor klem til deg

[Gjest Spacegirl]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg var også alltid flink. Helt fra jeg var liten var jeg en flink jente, og mamma var veldig opptatt av at jeg skulle være best. Da jeg ble syk med angst og depresjoner nektet mamma å høre om det, for hun ville at jeg fortsatt skulle være den flinke jenta hennes. Jeg ble sykmeldt og sluttet på skolen fordi jeg ikke klarte å gå ut av huset pga angsten, men mamma fortsatte å mase om at jeg måtte komme meg ut, jeg måtte gjøre ditt og datt for hun mente at problemene mine ikke var virkelige og at jeg overdreiv. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, for i mitt tilfelle endte ikke denne "uenigheten" noe bra. Vi har kuttet all kontakt, og jeg har ikke sett mamma på flere år nå, men det skyldes mange andre ting også. Ville bare si at du ikke er alene om å ha det sånn, det er ikke alltid lett å leve med foreldrene, selv om de sikkert er velmenede nok.

[Gjest nok?]

Det er så vondt at jeg ikke kan være som jeg er. Mamma sier jo bare at jeg kan slutte å ha det vondt. Men jeg klarer jo ikke å slutte med det?

[Gjest gjest1]

Folk er redde for det de ikke forstår. Det kan hende foreldrene dine ikke vil innse at du har et problem, fordi de er redde for at det er noe de har gjort feil - eller de er lei seg for at du har det sånn. På mange måter kan det hende at de tror de hjelper deg ved å si at du ikke har så mye angst, for at du ikke skal føle deg så unormal. Folk har ulike mekanismer for å takle ting.

Du kan eventuelt lese litt på nettet om angst, finne en god artikkel, og gi dem den. Det kan jo hende de trenger informasjon om det, lære litt og slikt, for å kunne forstå deg.

Du er ikke alene om ikke føle deg god nok, og å være en "flink pike". Ingenting er så vondt som å oppleve at man ikke lever opp til forventningene.

Du ER god nok som du er! Ingen kan bli bedre enn sitt eget beste...

Håper du kan bruke psykiateren til å finne årsakene til depresjonen og angsten din. Kanskje du må lære at det å være flink ikke betyr at man må være flink for andre, men for seg selv. Og at det ikke finnes noe som er perfekt her i verden.

Lykke til.

[Gjest Gjest_ajax_*]

Hei

Vondt å høre du har det så tungt! Tror nok dine foreldre vet du er syk, men de vil kanskje ikke vise sin smerte overfor deg fordi de tror dette blir tyngre for deg!

Ønsker deg lykke til jeg

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg aldri bra nok. Og er lei meg fordi jeg også har angst og depresjon. Går til psykiater pga. dette. Jeg føler ikke at jeg strekker til. Føler ikke at jeg passer til her på jorda. Foreldrene mine nekter at jeg er syk. De sier at jeg må komme meg ut. Men da sier jeg bare at jeg ikke tør fordi jeg har sånn angst. Men da hører jeg bare at de har angst, og at de tør derfor skal jeg også tørre.

Også nekter de at jeg er syk. Så psykiateren har ringt hjem hit for å fortelle om meg. Og om angst ol. Men etterpå så sier foreldrene mine at jeg ikke har så mye angst. At jeg bare har 5 prosent angst. ol. Og at mange har angst og jeg har lite angst. Så da vet jeg ikke hva jeg skal si. Vet ikke hva jeg skal gjøre heller fordi psykiateren min har jo og fortalt om angst og depresjon. Men de prater om angsten min hele tiden. Når de møter meg i stua, så forteller de at de er glade i meg ol. Men at jeg ikke har så mye angst. Og ikke er depremert. Hva skal jeg gjøre? Jeg har fortalt at jeg har angst og depresjon, og psykiatrene har også sagt det. Alikevell nekter de at det er noe galt med deres datter. Hva skal jeg gjøre?

Jeg har så stor angst at jeg ikke takler bla. jobb og vennesituasjon. Og har blitt sykemeldt pga. dette. Men foreldrene mine sier da at jeg må jobbe, og at angst, det har alle. Jeg skal alltid være bedre enn alle andre. Sånn var det da jeg var liten også. Jeg var alltid flink... Jeg hater det ordet. Flink... Det sa alltid mamma. Du er så flink som går tur, Du er så flink som jobber, Du er så flink som går på butikken, Du er så flink som kjører bil ol. Men flink til hvilken pris? Hvorfor skal jeg alltid være så flink til alt? Og nå, når jeg plutselig ble sykmeldt etter årelang rekke med angst, ikke er så flink lengre. Hva skal de skryte av dattra si da?

Og de nekter at jeg er syk. Også sier de alltid, at jeg kommer til å bli bra, frisk. Men nå når jeg er syk så trenger jeg ikke å vite hva som skjer om ti år? Om jeg er frisk da? De vil bare ikke at jeg har angst og depresjon og har hatt det i årelang tid. De vil nok bare være hyggelige de. De vil at jeg ikke skal være syk. Skjønner jo de.

Men samtidig så skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke er bra nok selv om jeg har angst og depresjon. Hvorfor de sier at jeg har så lite av det så det går bra. Men psykiateren har sagt at jeg har sterk angst og alvorlig depresjon. Men foreldrene mine stakkar, de nekter, å sier du har jo bare litt angst. Og du blir nok frisk. Osv. Hva skal jeg gjøre? Når psykiateren også har ringt hjem flere ganger, og de har kommet dit ol.

Jeg er bare så lei meg fordi jeg ikke kan være sånn som jeg er.. At jeg ikke klarer livet, men jeg trenger ikke å høre: Du er jo så flink? Flere ganger daglig.. Selv om de bare mener godt med det. 

Skriv svar til nok?

←

Tror ikke du ville følt deg noe bedre om de sa at du var veldig syk, du må ikke jobbe nå, så må du holde deg inne. Du hadde blitt psyket ned.

når du er slik, så er det flott at du ar positive mennesker rundt deg.

veldig viktig at du kommer deg ut...i frisk luft, gå en tur. du kan uansett ikke bure deg inn resten av livet.

kansje ta de med bare å rusle en tur?

[Gjest Betty Boop]

Det er ofte slik at foreldre ser det de vil se. De låser seg i et tankemønster som føles trygt tror jeg. Men det er ganske enerverende når folk ikke aksepterer at din opplevelse av situasjonen skiller seg fra deres. Kanskje psykiateren din kan sette deg i kontakt med noen samtalegrupper. Om du kommer litt i kontakt med andre mennesker som også sliter kan du oppleve og få aksept for den du er uten å oppleve forventningene til den du "skulle ha vært". Bare et tankespinn fra min side. Uansett ønsker deg lykke til og håper at ting snart vender seg til det bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen for mange år tilbake.

Etter kun en time hos psykologen spurte min mor om jeg følte meg bedre...

Men etter noen år har mine foreldre forstått at angst er en lidelse og ikke en fobi eller unnskyldning for å ikke gå på skolen.

Foreldre vil gjerne at barna skal være perfekte. Hvis de ikke er det, må de se seg i speilet og spørre seg selv om de har gjort noe galt og det er vondt og vanskelig og av og til umulig.

Får håpe dine foreldre innser at dine problemer ikke nødvendigvis kommer av oppdragelsen, og at de ser DEG.

Alle har litt angst og på den måten har de rett. Men angst som sykdom er hemmende og skremmende.

Ha litt overbærenhet med dine foreldre. De har alltid sett den "snille perfekte jenta" og nå får de et psykisk kasus midt i trynet. Da reagerer de med fornektelse.

Men de vil forstå etterhvert. Folk som ikke vet hva angst er, skjønner ikke så mye av det. Vi er også selv flinke til å se blide ut og ikke røpe oss.

Vis dem innlegget ditt.

Klem fra meg.