Lykkelige par..

[Gjest Gjesta]

Jeg synes det er rart at noen kan si bombastisk at de fleste par de kjenner er lykkelige? Som allerede nevnt er det lett å spille et spill for galleriet, og hvem har ikke opplevd at det man trodde var det perfekte par plutselig bestemte seg for å skille lag? Og dessuten: målestokken for hva som er "lykkelig", er også ulik for ulike mennesker.

[Arkana]

Jeg synes det er rart at noen kan si bombastisk at de fleste par de kjenner er lykkelige?

←

Når det er ens beste venner så snakker man jo sammen, samt at man jo ser hvordan paret oppfører seg når de er sammen. Jeg bedømmer ikke andres lykke etter min målestokk, men de forteller meg jo selv hvordan de har det og jeg har ingen grunn til ikke å stole på det. Jeg spiller ikke lykkelig i mitt eget forhold, og har ingen grunn til å tro at dette er spesielt vanlig for andre å gjøre heller.

Endret 15. desember 2005 av Arkana

[Gjest Melk]

og har ingen grunn til å tro at dette er spesielt vanlig å gjøre heller.

←

Det tror jeg. Fasade er ikke noe ukjent begrep.

[Arkana]

Kanskje ikke ukjent, men det betyr ikke at det er vanlig. Påstår dere virkelig at de fleste par bare spiller lykkelig?

Jeg tror uansett jeg kjenner mine venner bedre enn dere gjør, og jeg synes det blir feil å uttale seg om hvor åpne og ærlige vi er om våre forhold.

[Gjest Melk]

Kanskje ikke ukjent, men det betyr ikke at det er vanlig. Påstår dere virkelig at de fleste par bare spiller lykkelig?

←

Med å si at noe er vanlig, mener jeg det motsatte av uvanlig. Jeg mener ikke at det er et flertall.

Eks: det er vanlig å røyke, men det er ikke flertallet i befolkningen som røyker.

[Gjest Gjest]

Jeg mener nå å ha sett en undersøkelse eller to om at par er lykkeligere, tror de rett og slett spurte folk hvor godt de hadde det på en skala fra 1-10 eller noe sånt. Jeg tror absolutt ikke hverdagen er lik for de fleste. Som par har man alltid noen å komme hjem til, noen å spise middag med, noen som sover ved siden av deg. Noen som alltid vil lytte til deg, noen å dele hverdagen med. Det er vel en grunn til at alle, selv om man i perioder kan være svært fornøyd som single, ønsker seg en kjæreste? Jeg har enda ikke hørt om en eneste som ønsker å leve hele livet sitt alene.

←

Har du ennå ikke møtt noen som vil leve sitt liv alene, i betydnign "uten en partner å bo i samme hus med"? Jøss, da har du ikke vært borte i mye, du.

I min vennekrets er det hvertfall ganske vanlig dette med at man har kjærester ja da, men få av oss gidder å bo i lag med noen over mange år.

Det er mange ulemper ved samboerforhold/ekteskap. Men det betyr jo ikke at folk lever alene uten kjærlighet for det da...de kan jo være i meningsfulle parforhold som særboere / hver for seg.

[Arkana]

Jeg nevnte ingenting om å bo med noen. Det jeg skrev var at jeg enda ikke har møtt noen som ønsker å leve livet helt uten en kjæreste.

[Gjest Gjest]

Jeg nevnte ingenting om å bo med noen. Det jeg skrev var at jeg enda ikke har møtt noen som ønsker å leve livet helt uten en kjæreste.

←

Jaja, da har du ikke truffet meg! Jeg kjenenr også to andre som er mye eldre enn meg som har tatt dette valget, og er fornøyde med det.

At alle single går rundt og lengter etter en kjæreste er jo også noe som skyldes at det forventes av oss single at vi er på mannejakt. Det forventes at man skal stifte familie og formere seg. Jeg velger annerledes, og jeg vet at jeg ikke ville vært lykkeligere med en partner.

Er fordømt lei av at folk ser på meg som mislykket og ulykkelig siden jeg ikke har en partner. Vet dere hva: jeg lever mitt eget liv, jeg må skape det selv, uavhengig av en mann eller ikke. Er så altfor mange kvinner som oppfører seg som en halvdel og ikke et helt menneske etter de har giftet seg. Alle folk er forskjellige og jeg velger altså å leve livet mitt slik jeg vil ha det ute å måtte leve opp til andres forventninger

[Gjest Betty Boop]

At alle single går rundt og lengter etter en kjæreste er jo også noe som skyldes at det forventes av oss single at vi er på mannejakt. Det forventes at man skal stifte familie og formere seg. Jeg velger annerledes, og jeg vet at jeg ikke ville vært lykkeligere med en partner.

Er fordømt lei av at folk ser på meg som mislykket og ulykkelig siden jeg ikke har en partner. Vet dere hva: jeg lever mitt eget liv, jeg må skape det selv, uavhengig av en mann eller ikke. Er så altfor mange kvinner som oppfører seg som en halvdel og ikke et helt menneske etter de har giftet seg. Alle folk er forskjellige og jeg velger altså å leve livet mitt slik jeg vil ha det ute å måtte leve opp til andres forventninger

←

Jeg synes det er synd om du føler at du støter på den type holdninger. Vi er da forkjellige individer og gjør forskjellige valg, de valgene må jo bare andre mennesker respektere. Jeg har aldri følt dette som noe press, og jeg har vært alene en del år nå. Ja jeg har venninner som engasjerer seg på mine vegne og gir uttrykk for at jeg burde "finne noen". Men de gjør det jo fordi de synes de har det så bra i sine egne forhold at de unner meg å oppleve det samme.

Jeg har aldri vært på desperat mannejakt. Fordi det er ikke om å gjøre å ha ET annet menneske der. Men det hadde vært hyggelig å ha DET spesielle mennesket der, det mennesket du bare klikker med. Jeg tror ikke et eneste øyeblikk at alle som lever alene går rundt og er ulykkelig. Kanskje bare kvalitetsbevisste?

Heller ikke tror jeg på at vi går rundt som halvinger til vi treffer den andre. Jeg tror og mener at et godt forhold er fundert på to selvstendige individer som respekterer hverandres rom. Jeg tror på sjelsfrender. Men jeg vet også at om jeg ikke treffer det mennesket som er på samme bølge som meg så kan jeg fint leve alene. Dog ville jeg foretrekke og ikke leve alene. Du får bare bære over med meg. Jeg vet at det har svært lite med forventningspress fra samfunnet å gjøre at jeg føler det slik. Det stikker nok langt dypere enn som så. og til syvende og sist er det bare våre egne forventninger vi virkelig forsøker å leve opp til. Tror jeg.

[Gjest mamma til to]

Jeg er fornøyd med livet mitt som gift. Vi har oppturer som er svært bra, da fanger jeg mange slike lykke øyeblikk som jeg gjemmer på. så har vi perioder hvor vi ikke har det så bra, da er det gjerne flere diskusjoner enn vanlig, men jeg vil ikke kalle det krangler for vi krangler sjeldent. I de dårlige periodene hvor jeg ikke er helt fornøyd, savner litt spenning, følelsen av å være forelsket og godt kunne tenke meg en annen mann, i de periodene tar jeg fram alle lykkeøyeblikkene våre, tenker på at jeg egentlig er veldig fornøyd, ville ikke byttet mot noen. Tror det er viktig å huske på at gresset må klippes på den andre siden og.

Om jeg er lykkeligere enn en singel vet jeg ikke noe om, men jeg har ihvertfall noen jeg kan dele lykken med i hverdagen.

Det fleste vi omgåes med tror jeg har det sånn.

[Anglofil]

Jeg kjenner svært mange lykkelige par. Skal innrømme at det plager meg til tider. Ikke at de er lykkelige, fordi jeg håper selvsagt det beste for dem. Men de minner meg på alt det jeg selv ikke har. Da jeg begynte på lærerhøgskolen viste det seg at alle i klassen enten er gift, har en forlovede, har en samboer eller har en kjæreste. Og dette er både fint og fryktelig irriterende og deprimerende - alt på en gang. Jeg vil de skal være lykkelige, samtidig som jeg er lei av at man hele tiden hører om deres flotte liv. At jeg ikke trives som singel har jeg forsåvidt alltid gjort, men slik er det for mange, og jeg har alltid klart å hatt et rimelig lykkelig liv for det. Men nå begynner det virkelig å plage meg, jeg kjenner et dypt savn etter en kjæreste.

Mvh Yvonne

Endret 19. desember 2005 av yvonne

[Gjest Gjest]

Jeg gidder da ikke trøste meg med at de parene jeg kjenner muligens bare "spiller for fasaden". Noen er lykkelige noen er ikke det, single eller ei..

[Gjest Gjest]

Jeg er single, 33 og kjenner mange par. Ingen av dem er kjempelykkelige hele tiden nei.

Parene har problemer, noen store og andre mindre store. De krangler, bråker, truer med å forlate hverandre, tar pauser og bor separat fra hverandre i perioder, krangler foran barna, sier de hater hverandre og noen av dem er utro etter 1 års ekteskap, osv.

Livet er ingen dans på roser - heller ikke innenfor et ekteskap/samboerskap. Og når barna kommer, da er det krise for mange. De forventer A, men får X. I tillegg til alt dette kommer konfliktene som følger i kjølvannet av at menn og kvinner tenker helt forskjellig om mye og mangt. Sånt blir det kriser av.

Det er helt sikkert.

[Caramba]

Jeg kan svare for meg selv. Jeg var lykkelig som singel fordi jeg bestemte meg for å være fornøyd med livet mitt. Det er fryktelig å gå rundt å lengte etter noe annet hele tiden. Nå er jeg svært lykkelig som samboer. Det er fint å ha en partner å dele alt med.

Når det gjelder venneparene våre så virker de alle lykkelige, men man vet jo aldri. Nå begyner barna å dukke opp og det er vel da utfordringene begyner å komme også, har jeg hørt......