Sjokkmelding fra sykehuset. Min mann nekter meg besøk. Han vil dø alene.

[AnonymBruker]

Jeg har lenge visst at min mann har vært veldig destruktiv, også før sin diagnose. Men nå er jeg helt i grus over å bli avvist i en slik  tragedie for oss begge etter 23 års ekteskap. Vi har ikke barn. Jeg er selvsagt redd og engstelig for å bli alene, men jeg har jo ønsket å være tilstede for hans egen del, ikke invaderende, han kjenner meg såpass. Han nekter besøk fra alle relasjoner nå. Det er nesten sikkert at han vil dø av denne sykdommen. Kanskje innen få mnd. Vil ikke opplyse mer om detaljer, hvilken sykdom og sykehus etc. 

Ville være normalt å si at det ikke har gått opp for meg enda. Men det stemmer ikke. Det føles forferdelig, jeg er helt i sjokk. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at dette ville komme. Tross våre krangler gjennom over 20 år har vi alltid vært sjelevenner. Det har også han gitt uttrykk for. Har han løyet for meg i alle disse årene da? Aldri egentlig elsket meg? Jeg har grått i 4 dager i strekk nå. Hvorfor ønsker min ektemann dette? Nå vil han oss begge vondt føler jeg.

Min mann er oppegående nok foreløpig til at han blir hørt og respektert for sine ønsker virker det som. Sykehuset har kun videreformidlet ønsket hans nylig. Vet ikke om de egentlig har lov til å nekte meg besøk som ektefelle. Har ikke orket å spørre meg for. Jeg har nesten bare sittet i sofaen siden beskjeden. Og jeg føler jeg ikke kan presse på, selv om jeg tenker at hans "nei" er selvpining, destruktivt og psykologisk. Vet ikke hva jeg kan gjøre. Kanskje han vil lese brev fra meg. Vil ansatte, kanskje også psykolog, på sykehuset prøve å snakke med han om dette? 

Må jeg kanskje sitte å pines i flere år etter hans bortgang? Slike tanker har jeg ustanselig om dagen. Dette føles så feil og urettferdig. Men samtidig får jeg meg ikke til å dømme min kjæreste gjennom dette livet som vi har hatt sammen. Det er et ekteskap jeg aldri har angret en dag på. Men så skal det altså slutte slik?

Måtte bare skrive. Kanskje er det noen her som jobber innen helsevesenet som vet noe om dette?

Anonymkode: 1427b...acd

[AnonymBruker]

Så grusomt, men dessverre så er det slik  at han kan nekte deg å komme, forferdelig er det. Skjønner det.

Hilsen sykepleier.

Anonymkode: de17e...ea5

[AnonymBruker]

Ja, han har rett til å nekte deg å komme, men du kan være sikker på at diverse helsepersonell kommer til å snakke med han om dette. Sannsynligvis er han i sjokk selv akkurat nå, og forhåpentlig endrer han mening. 

Anonymkode: 687a4...e3c

[Muskath]

Han har nok full rett til å nekte besøk. Det er opp til ham, ikke helsevesenet. Kanskje du kan søke kontakt med sykehusprest? Så får du snakket med noen om dette. 
Jeg kan forstå at du blir fortvilet, det er jo som mannen din vil straffe deg på en måte. Kanskje han ikke vil at noen skal se ham svak? 
 

[Gjest vilkåret]

Går det an å gå gitt han en beskjed. Jeg ville nok sagt rett ut at han frarøver deg din sjanse til å få en siste samtale og kunne bearbeide sorgen sammen med han. At dersom han forsøker være selvdestruktiv nå, så må han innse at han skader deg like mye, om ikke verre. Samt skrive de tankene du har her. Om ikke annet, så kanskje det hjelper deg å vite at du fikk fortalt han hva du føler.

"Forhåpentligvis" vil han ikke ha besøk fordi han tror det er skadelig for dere/ deg og da kan det være greit at noen forteller han at det han gjør nå er mye mer skadelig

[uglejenta]

Så lenge han vurderes til å være samtykkekompentent bestemmer han selv hvem som får komme på besøk. Og det skal mye til før man vurderes til ikke-samtykkekompentent, da er han antakelig ikke i stand til å snakke så mye om dette valget han har tatt. Personalet har heller ikke lov til å snakke med deg om hans tilstand hvis ikke han ønsker dette.  Du kan alltids ringe og høre om de kan tilby han psykolog, men om han takker ja eller nei, og evt hva samtalen går ut på får du ikke vite noe om hvis ikke han ønsker det. Står du oppført som nærmeste pårørende? Da vil du etterhvert få rettigheter til i formasjon og innsyn etterhvert som han blir dårligere. 
Kan det være at han fremdeles er i sjokk over beskjeden om sykdommen? Og trenger litt tid til å fordøye det alene?

Høres veldig krevende ut, ta vare på deg selv❤️

[AnonymBruker]

Vil han ikke snakke på tlf.? Skrive meldinger? Facetime? Du kan skrive et brev, møte opp på avdelingen og overlevere brevet til en sykepleier som har ansvaret for han. Forklar nøyaktig hva det gjelder. 

Anonymkode: 637c7...dcf

[Mt3]

Du må jo bare ringe en gang hver dag og høre om han vil la deg komme på besøk, så lenge han blir regnet som tilregnelig så kan ikke de på sykehuset overstyre hans ønske om å ikke ta imot besøk.

Finn ut om det finnes en pårørendegruppe for denne sykdommen så du får snakket med noen om alle tankene dine, eller oppsøk psykolog. Dette er ikke noe du kan gjøre noe med så du må bare prøve å komme frem til en måte å leve med det på, du vil helt sikkert få muligheten til å komme når han ligger på det siste. Det er desverre slik at mange går inn i en slags depresjon, og ikke vil byrde andre med sin sykdom, eller ikke ha noen rundt seg som uttrykker medynk.. 

[AnonymBruker]

Uff, så forferdelig! Har du noen å snakke med?

Han har rett til å bestemme selv, men ville kanskje forsøkt prate med helsepersonell der om hva "praksisen" er når nærmeste pårørende nektes besøk. Kanskje trenger han bare en prat med rette personen.

Jeg forstår at dette er helt knusende for deg, men prøv å se dette fra hans ståsted. Dette er hans sykdom/diagnose. Han ønsker kontroll. Det er hans kommende død, og det er ofte et ønske om kontroll, et ønske om at pårørende ikke skal se han slik og slike tanker som gjør at de tenker sånn. Det er vel neppe ondskap. Kanskje han ønsker å reflektere og sovne inn rolig og alene, og ikke med folk i full nedsmeltning og drama, hysterisk gråt osv rundt han. Ikke at jeg mener du er slik, TS, men kan være han ikke klarer tanken på så mye sorg rundt seg.

Noen mennesker trekker seg helt unna i slike situasjoner, og selv om det er kjempevondt, så må man nesten bare respektere det.

Kanskje du kan gi helsepersonellet et brev til han, med beskjed om at det er valgfritt for han å lese? 

 

💜💜💜

Anonymkode: a8f72...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Uff, så forferdelig! Har du noen å snakke med?

Han har rett til å bestemme selv, men ville kanskje forsøkt prate med helsepersonell der om hva "praksisen" er når nærmeste pårørende nektes besøk. Kanskje trenger han bare en prat med rette personen.

Jeg forstår at dette er helt knusende for deg, men prøv å se dette fra hans ståsted. Dette er hans sykdom/diagnose. Han ønsker kontroll. Det er hans kommende død, og det er ofte et ønske om kontroll, et ønske om at pårørende ikke skal se han slik og slike tanker som gjør at de tenker sånn. Det er vel neppe ondskap. Kanskje han ønsker å reflektere og sovne inn rolig og alene, og ikke med folk i full nedsmeltning og drama, hysterisk gråt osv rundt han. Ikke at jeg mener du er slik, TS, men kan være han ikke klarer tanken på så mye sorg rundt seg.

Noen mennesker trekker seg helt unna i slike situasjoner, og selv om det er kjempevondt, så må man nesten bare respektere det.

Kanskje du kan gi helsepersonellet et brev til han, med beskjed om at det er valgfritt for han å lese? 

 

💜💜💜

Anonymkode: a8f72...a9d

Tusen takk for omtanken❤️og nyttig innsikt. Fra alle her egentlig, selv om jeg siterer deg.

Anonymkode: 1427b...acd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Uff, så forferdelig! Har du noen å snakke med?

Han har rett til å bestemme selv, men ville kanskje forsøkt prate med helsepersonell der om hva "praksisen" er når nærmeste pårørende nektes besøk. Kanskje trenger han bare en prat med rette personen.

Jeg forstår at dette er helt knusende for deg, men prøv å se dette fra hans ståsted. Dette er hans sykdom/diagnose. Han ønsker kontroll. Det er hans kommende død, og det er ofte et ønske om kontroll, et ønske om at pårørende ikke skal se han slik og slike tanker som gjør at de tenker sånn. Det er vel neppe ondskap. Kanskje han ønsker å reflektere og sovne inn rolig og alene, og ikke med folk i full nedsmeltning og drama, hysterisk gråt osv rundt han. Ikke at jeg mener du er slik, TS, men kan være han ikke klarer tanken på så mye sorg rundt seg.

Noen mennesker trekker seg helt unna i slike situasjoner, og selv om det er kjempevondt, så må man nesten bare respektere det.

Kanskje du kan gi helsepersonellet et brev til han, med beskjed om at det er valgfritt for han å lese? 

 

💜💜💜

Anonymkode: a8f72...a9d

Dette tenker jeg også. Og jeg tror at han tror det er bedre for deg å ikke se ham slik, at han ønsker at du skal huske ham som frisk og sunn og sterk, i stedet for som en døende mann på sykehus. Det er svært mange som får slike tanker, og mange klarer nok å late som at alt er ok, fram til de ser sorgen i øyene på dem de elsker. Da må de ta innover seg den store sorgen selv. Det er det mange som sliter med. 

Jeg støtter forslaget om å skrive et brev til han. Personlig ville jeg ikke fokusert på hvor skadelig det er av han å nekte deg, iallfall ikke i første omgang. Først ville jeg forsøkt med kun kjærlighet og omsorg. Si at du savner han hver dag, at du helst vil være med hans side hvert eneste sekund av veien fordi du elsker han og at du er takknemlig for alt dere har delt og at du ønsker å holde hans hånd gjennom dette, både for hans skyld og for din. 

Forhåpentligvis kan det nå inn. 

Sender dere mange varme tanker! 

Anonymkode: 32907...f56

[AnonymBruker]

Fra han sitt ståsted, kanskje han vil du skal huske han slik han var.

Og kanskje din tilstedeværelse vil gjøre dagene tyngre. Ikke alle klarer være blide og oppmuntrende. Kanskje du er mer typen som vil sitte der å gråte og dra ned stemningen noe voldsomt.

Det er han som skal dø, så han må nesten få bestemme selv.

Forstår det er fælt for deg. 🤍 Men er jo verst for han.

Anonymkode: 294b5...0f2

[AnonymBruker]

Det handler garantert ikke om at han ikke elsker deg eller ikke er så nær som du trodde, set er nok sjokk og kontrollbehov, han gjør det han tror er best nå, for deg og for ham. Jeg håper han ombestemmer seg og at det bare er sjokket og frykten som snakker. Føler med deg, det må være helt jævlig.

Anonymkode: ad867...6df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det handler garantert ikke om at han ikke elsker deg eller ikke er så nær som du trodde, set er nok sjokk og kontrollbehov, han gjør det han tror er best nå, for deg og for ham. Jeg håper han ombestemmer seg og at det bare er sjokket og frykten som snakker. Føler med deg, det må være helt jævlig.

Anonymkode: ad867...6df

Det at han kanskje aldri har elsket meg preger mye av tankene mine om dagen. Må innrømme det, veldig selvfokusert det vet jeg. Takk likevel❤️ ts

Anonymkode: 1427b...acd

[AnonymBruker]

Jeg har hørt fra en Buddhistisk munk som jeg pleide å høre på, er at det mange ønsker er å faktisk få lov til å dø i fred. Dø fredfult og alene. Jeg hører veldig ofte at mange er redd for å dø alene, men ikke alle har det sånn. Ofte er det nok sånn at de dødene føler at de nesten ikke "får lov" til å dø, fordi det er synd på de etterlatte. Dersom tiden hans er over, så anker jeg, la han dø, og la han dø fredfult. Mange er redde for å dø, og å ha hysteriske mennesker rundt seg kan ikke akkurat være behagelig. 

Kan dere ikke ha en samtale om det hvor du viser litt forståelse? Og ikke tving deg på for mye. Jeg synes faktisk at dette er noe man burde ta hensyn til dersom han faktisk vil dø alene. Det er kanskje hans aller siste ønske i livet. 

Anonymkode: 942b2...78a

[AnonymBruker]

huff, det må være vanskelig TS! Kan det være at det er en litt sånn mannegreie med at han ikke ønsker å bli sett nå når han er så "svak?" At han ønsker å huskes slik dere pleide å være, og ikke slik han er nå? Eller at dette er hans måte å beskytte deg på? Jeg gjorde det slutt med x'en min for å beskytte ham da min psykiske helse var helt på kjøret i mange år. Gi ham litt tid, kan være at han ombestemmer seg. Hvis ikke så kan det være at det bare er hans måte å takle det på, selv om jeg skjønner at det er fryktelig for deg.

Anonymkode: fc6f2...4f2

[Guppy88]

Stakkars deg!

Jeg anbefaler deg å kontakte fastlegen din for henvisning til psykolog umiddelbart. Dette er for stort for deg alene og for ufaglærte rundt deg, tenker jeg.

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (På 16.10.2022 den 14.03):

Jeg har lenge visst at min mann har vært veldig destruktiv, også før sin diagnose. Men nå er jeg helt i grus over å bli avvist i en slik  tragedie for oss begge etter 23 års ekteskap. Vi har ikke barn. Jeg er selvsagt redd og engstelig for å bli alene, men jeg har jo ønsket å være tilstede for hans egen del, ikke invaderende, han kjenner meg såpass. Han nekter besøk fra alle relasjoner nå. Det er nesten sikkert at han vil dø av denne sykdommen. Kanskje innen få mnd. Vil ikke opplyse mer om detaljer, hvilken sykdom og sykehus etc. 

Ville være normalt å si at det ikke har gått opp for meg enda. Men det stemmer ikke. Det føles forferdelig, jeg er helt i sjokk. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at dette ville komme. Tross våre krangler gjennom over 20 år har vi alltid vært sjelevenner. Det har også han gitt uttrykk for. Har han løyet for meg i alle disse årene da? Aldri egentlig elsket meg? Jeg har grått i 4 dager i strekk nå. Hvorfor ønsker min ektemann dette? Nå vil han oss begge vondt føler jeg.

Min mann er oppegående nok foreløpig til at han blir hørt og respektert for sine ønsker virker det som. Sykehuset har kun videreformidlet ønsket hans nylig. Vet ikke om de egentlig har lov til å nekte meg besøk som ektefelle. Har ikke orket å spørre meg for. Jeg har nesten bare sittet i sofaen siden beskjeden. Og jeg føler jeg ikke kan presse på, selv om jeg tenker at hans "nei" er selvpining, destruktivt og psykologisk. Vet ikke hva jeg kan gjøre. Kanskje han vil lese brev fra meg. Vil ansatte, kanskje også psykolog, på sykehuset prøve å snakke med han om dette? 

Må jeg kanskje sitte å pines i flere år etter hans bortgang? Slike tanker har jeg ustanselig om dagen. Dette føles så feil og urettferdig. Men samtidig får jeg meg ikke til å dømme min kjæreste gjennom dette livet som vi har hatt sammen. Det er et ekteskap jeg aldri har angret en dag på. Men så skal det altså slutte slik?

Måtte bare skrive. Kanskje er det noen her som jobber innen helsevesenet som vet noe om dette?

Anonymkode: 1427b...acd

❤️
Skjønner at du føler deg helt jævlig nå men jo selvfølgelig kan pasienten nekte å ta imot besøk. En er jo ikke umyndiggjort bare fordet en er på sykehus. 

[AnonymBruker]

Dette er helt jævli egoistisk gjort av han. Måtte Gud forby at han nekter deg å møte han før han dør. Snakk om å ønske å ‘’straffe’’ sin sjelevenn….veldig sært syntes jeg. Men kan som mange sier hende han endrer mening etterhvert, men hvis ikke så hadde jeg tenkt at han var den største egoist!! 

Anonymkode: 56a51...207

[Carrot]

Kanskje han tror han beskytter deg TS?