Utmattelse, hvordan forholde seg til andre mennesker?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

❤️ Veldig leit å høre at du har hatt det så lenge? Er det ingenting som hjelper? 

Jeg har vært åpen og ærlig med familie og venner, og alle som jeg ikke bor med går det bra. De forstår at jeg ikke møter dem, og at jeg ikke svarer på meldinger på lang tid. Men det er dette med hun jeg bor med som blir så vanskelig. Men kanskje jeg skal prøve enda mer ærlighet, jeg bare sliter litt med å si at jeg ikke orker egentlig at hun skal snakke til meg en gang, føler meg så innmari frekk. 

Takk for de gode tankene. Jeg får hjelp. God støtte hos lege, og snakker med en psykolog om den psykiske biten av det hele (ikke at utmattelse er psykisk, men følgeplager og hvordan snu om på hva som har ført meg hit). ❤️ 

Vet ikke om jeg var uklar. Jeg har selvfølgelig sagt fra at jeg er utmattet og hun vet at jeg ikke har noe å gi. Jeg har satt meg ned med henne og sagt alt dette tydelig. At jeg ikke orker å snakke. Men dette er noen jeg BOR med, så det er jo ikke sånn at jeg kan bli alene fra henne, uansett hva jeg har sagt. Så det er mer det hvordan forholde seg til det, hvordan forholde seg til prat når vi møtes på kjøkkenet og i stua. 

Hos alle andre relasjoner har jeg sagt at jeg blir utilgjengelig. Men her bor vi altså sammen. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

Ta en prat med henne og forklar at du er såpass dårlig at du sjeldent orker samtaler en gang.

Og så kan det jo tenkes hun ikke ønsker bo oppi det da, det er ganske tøft å bo sammen med personer som har uttalt sykdom. 
 

Så: igjen tenker jeg du har det bedre nå på en 1roms enn i leilighet med personer du ikke klarer bo med rent helsemessig. 
 

Dere er to i akkurat denne situasjonen. 
 

Om du ikke kan klare noen ord så er du jo å regne for type svært alvorlig MEskala i utmattelse.

Jeg har selv vært der pga krystallsyke i lange tider, men har mann/barn.

Det fysiske ble  verre av å bo med andre, men det mentale SÅ mye bedre. Var suicidal i en periode pga sykdommen, og hadde neppe kommet meg opp av det verste ved å være fullt og helt isolert fra enhver menneskelig kontakt. 

Anonymkode: 29df0...ffe

[AnonymBruker]

Kjære ts! Jeg har bedt samboer og venner lese denne: https://siljeantonsen.com/2014/08/08/skje-teorien/ 

Det er en søt, enkel men likevel beskrivende historie om hvordan vi har det. 

Nå kan jeg si: «Beklager, tomt for skjeer» om jeg ikke orker snakk, forventninger o.l., og så er det greit. Håper det funker like fint for deg!

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 5150e...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ta en prat med henne og forklar at du er såpass dårlig at du sjeldent orker samtaler en gang.

Og så kan det jo tenkes hun ikke ønsker bo oppi det da, det er ganske tøft å bo sammen med personer som har uttalt sykdom. 
Så: igjen tenker jeg du har det bedre nå på en 1roms enn i leilighet med personer du ikke klarer bo med rent helsemessig. 

Dere er to i akkurat denne situasjonen. 

Om du ikke kan klare noen ord så er du jo å regne for type svært alvorlig MEskala i utmattelse.

Jeg har selv vært der pga krystallsyke i lange tider, men har mann/barn.

Det fysiske ble  verre av å bo med andre, men det mentale SÅ mye bedre. Var suicidal i en periode pga sykdommen, og hadde neppe kommet meg opp av det verste ved å være fullt og helt isolert fra enhver menneskelig kontakt. 

Anonymkode: 29df0...ffe

Hva er det egentlig som gjør at du tenker at jeg har det bedre med å bo alene, når du selv beskriver at du hadde det så mye bedre med å bo med andre? Jeg ville heller tenkt omvendt, at hvis jeg fikk det mye bedre mentalt av å bo med andre, så hadde andre også trengt det. I forhold, og vennskap, så ønsker man jo å være der for hverandre, selv om det skulle vært tøft. Nå sier jo min venninne at dette ikke er særlig tøft for henne, og uansett om det hadde vært mer krevende, hvis jeg f.eks var deprimert som påvirker de rundt mye mer, så hadde hun jo ønsket å være der for meg så jeg raskere kommer meg, som er det beste for henne også. Å prioritere meg nå er jo å ta hensyn til henne også. 

Jeg føler meg ikke deprimert, men det er jo tungt psykisk å gå gjennom en sånn nedsettelse i funksjon og helse, og selvsagt er venninna mi en viktig støtte, at vi har et godt hjem sammen. Enig med deg i at de ter vanskelig å komme seg fra det uten menneskelig kontakt. 

Jeg kan klare noen ord, men føler det blir for mye NÅ. Jeg synes ikke dette kan sammenlignes med alvorlig MEskala en gang. Ikke har jeg ME, og forhåpentligvis blir dette veldig midlertidig (i forhold til mennesker med ME) om jeg bare får tatt nødvendige hensyn. 

Ts

Anonymkode: 75ac9...926

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjære ts! Jeg har bedt samboer og venner lese denne: https://siljeantonsen.com/2014/08/08/skje-teorien/ 

Det er en søt, enkel men likevel beskrivende historie om hvordan vi har det. 

Nå kan jeg si: «Beklager, tomt for skjeer» om jeg ikke orker snakk, forventninger o.l., og så er det greit. Håper det funker like fint for deg!

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 5150e...563

❤️ Takk skal du ha, og takk for tipset, jeg skal dele den med henne og typen ❤️ 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (9 timer siden):

Jeg har problemer med at de som har ME skal måtte diskutere om årsaken er psykisk eller fysisk. Dette er et spørsmål en lege kan svare på og ikke synsere på et forum. Det ender ofte med at psykiske sykdommer blir stigmatisert både ved at enkelte ME pasienter føler at de må forsvare seg selv og si at det ikke er psykisk og man får råd som å gå i seg selv, som aldri har vært en kur for noen sykdom. Jeg merker meg at det er 4 ganger så mange støttende meldinger, som kritiske, og de kritiske er: Det er sikkert ikke så lett for samboern din heller. Som sannsynligvis er sant. Hun er sikkert bekymret, og vet ikke helt hva hun skal gjøre.  TS: Kan du skrive en melding til henne på samme måte som du gjorde til andre familiemedlemmer og venner? Skrive det du sier her: Du forstår at hun kommer fra et godt sted og at du setter pris på omsorgen hennes, men at akkurat nå trenger du ro og hvile. Du kan si at du er stresset for at du virker frekk og avvisende, og at det ikke handler om henne, men at du trenger ro akkurat nå. Jeg ville også beroliget henne med at du får behandling hos lege, og ser frem til å om en stund småprate med henne på kjøkkenet igjen.

Takk for tipset ❤️ Jeg endte med en god prat med henne om dette i dag. Det beste var jo å nettopp løse det sammen, og se hvordan det er for henne, og jeg hadde mye rett i det jeg trodde at det ikke var særlig belastende for henne. Og vi fikk snakket om hvordan vi best kan gjøre det for at det skal bli best for meg, så jeg kommer meg tilbake til å være meg selv, så vi kan ha det moro i lag igjen, og hva som må til for at det ikke skal bli belastende for henne, som jo var som jeg egentlig tenkte at jeg i større grad tar i mot hennes hensyn og tilbud om hjelp. 

Skal huske dette med å skrive en melding til henne, selv om vi bor sammen, for perioder hvis jeg er like dårlig. 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Forstår godt at dette er vanskelig. Jeg tenker at du nesten er nødt til å ha en ordentlig samtale med hun du bor med, og si at det er heldig hyggelig at hun bryr seg og at du vet at det er godt ment men at det blir slitsomt med forventningen om at du skal snakke om helsetilstanden din hele tiden. Det er ganske viktig at dere får snakket sammen fordi ellers kan hun bli veldig usikker, det blir trykket stemning hjemme og kanskje du klikker tilslutt av å holde følelser inne. Ikke godt for noen av dere.

Sliter med utmattelse selv om vet så godt hva du mener med å ikke orke noen forventninger fra andre. Det blir jeg virkelig helt sprø av! Jeg har en mor som forventer at vi skal ha masse kontakt og at hun skal «hjelpe» meg hele tiden. Hun ringer veldig mye og skal oppdateres daglig. Det blir veldig slitsomt. Er blitt så stressa  av forventningen om at jeg skal bli fort bra, mens jeg prøver å leve med situasjonen og ta en dag av gangen. Trenger ro og hvile, absolutt ikke mas. Nei, ts jeg tror vi begge trenger å ta en ordentlig prat. 

Anonymkode: 40752...3a2

❤️ Takk for tipset og forståelse. Som jeg skrev over, endte det med en god prat om dette. Og jeg er så takknemlig for en så varm og forståelsesfull venninne. Hun har også et behov for å hjelpe meg, og vi ble enige om at jeg skal bli bedre å bare ta i mot det når jeg faktisk ønsker det hun tilbyr, og å stole på at hun tar ansvar for egne grenser, at jeg ikke trenger å bekymre meg for om det er tungt for henne. Jeg håper du får tatt en prat med di mor også. Jeg endte med å si at jeg måtte ha helt pause fra kontakten med min familie, fordi min mors bekymring gjorde vondt verre. 

Jeg og venninna mi snakket en del om det, jeg hadde lest det i en bok, at å prioritere seg selv først, for å bli bra av utmattelsen, er jo det beste man gjør for familie og venner, for da kommer man raskere tilbake til sitt vante selv. For man er jo ingen god versjon av seg selv, og har jo ingen mulighet til å stille opp når man er så dårlig. Dette mente hun definitivt, at det beste jeg gjorde for henne var å ta bedre vare på meg selv. Så jeg tenker at jeg skal bare ta dette veldig til meg en gang for alle. For sånn som noen skriver i denne tråden, joda, det er vanskelig for de rundt, eller kan være, men tanken om at man skal tenke så mye på det, hva hjelper det? Det insinuerer at man velger dette selv, og bør ta seg litt sammen for å ikke være en byrde. Jeg er takknemlig for at jeg har venner og familie som støtter meg i dette, og ser at det at jeg gjør nødvendige grep, som også innebærer å si nei til småprat og gøye ting, og å ikke kunne være der for andre, er det som er best for meg og alle. Og synes det er synd at noen antar at hvis man er syk, og ikke "tar seg sammen" for andre, så vil man miste alle vennene sine (slettet innlegg). Jeg er glad det ikke er den holdningen jeg har til mine venner og familie, at man tenker "jeg vil jo heller være her, og at det er lettere for deg", er vel det gamle velkjente medgangsvenner/motgangsvenner-fenomenet. Kanskje en grunn til at så mange er ensomme i dag er fordi det er så mange medgangsvenner. Men dette blir en helt annen filosofisk debatt.  Jeg priser meg bare takknemlig! 

Lykke til med praten med moren din! Apropos "bli bra fort", jobber daglig med aksept, og å virkelig tro på når jeg sier "dette tar den tiden det tar", for presset er ekstremt belastende. ❤️ 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg hadde en del dårlig samvittighet i starten, men har bare måtte skyve de følelsene bort og tenke at jeg stiller opp der jeg kan og han har helt annen helse enn meg , noe som gjør at det vil være store forskjeller på hvor mye vi klarer. Han vet jeg er syk og ikke fungerer 100% så han krever ikke mer enn at jeg gjør det jeg orker. Han merker jo når jeg blir overbelasta… 

Anonymkode: 34ef0...7a6

❤️ Så godt at du har en så forståelsesfull samboer. Jeg føler meg heldig som ser at jeg har en så god venninne også. Og godt å høre at det er mulig å få de dårlig samvitfighetsfølelsene unna på sikt. Det er som du sier, man må nesten bare velge å ikke gi dem så mye plass. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[AnonymBruker]

Jeg hadde en god prat med venninna mi i dag. Og jeg fikk en del generelle tanker: 

Det er noe veldig trist med ideen om at man bør skjerme andre, og paternalistisk ta et valg for dem, om at de ikke orker å stå i det når man har det vondt. Er det ikke det venner og familie er der for, å støtte hverandre, også når det er vanskelig. I noen perioder er det en som trenger mer, i andre er det den andre som trenger mer. 

Det er også noe merkelig med ideen om at man skylder andre å ta seg sammen, selv om det er skadelig for helsa ens. Om jeg tror jeg er viktig i noens liv, så er jo virkelig det beste for både meg selv og dem at jeg blir frisk. Om jeg hadde flyttet for meg selv, ikke tatt mot hjelpen deres (fordi det er "så sykt vanskelig" for dem å være rundt meg) og jeg ikke ble bedre så er det jo ikke bare jeg som lider, men de, som mister en god venn og "samboer". Alle har jo best av at den syke blir frisk, så man igjen kan stille opp både som støtte og som person å ha det gøy med. Det man skylder andre er å være såpass ærlig, sånn at man har mulighet til å bli bra. Man ville vel uansett ikke forlatt noen som får kreft (dessverre vet jeg at mange også bare stikker da). Men ja, jeg er i alle fall takknemlig for at jeg omgås mange mennesker som er innforstått med at livet blir tungt noen ganger, og at da står man sterkere sammen. 

Til sist vil jeg bare få påpeke noe det finnes mange andre tråder om på KG, hvordan man svarer folk her inne. På seg selv kjenner man ingen andre. Ideen om at fordi en selv ble selvsentrert som syk gjør at alle andre også må være det, og hvis man står opp for seg selv trenger man å gå i seg selv og å ikke gå i forsvar, den er mangelfull og krenkende. Nei, det er ikke sånn at alle syke eller utmattede er selvopptatt og mangler selvinnsikt. Nei, det er ikke sånn at hvis en trådstarter ikke tar i mot rådet ditt, eller sier "dette passer ikke meg" så må de gå mer i seg selv. Jeg svarer en hver tråd med tanken om at jeg vil gi noe positivt inn i situasjonen, svaret om at "Så sykt vanskelig" for venninna mi er både å sette henne i en uønsket offerposisjon, i tillegg tilfører det ikke situasjonen noe. Hvordan hjelper det oss at jeg skal ha dårlig samvittighet fordi dette er vanskelig for henne? Hvorfor antas det at jeg ikke tenker på noen rundt meg? 

Jeg bare lurer på om samfunnet ville fått det bedre om vi oppriktig ønsket å styrke hverandre, og også å være der når man har det tungt. Kanskje vi har for lite flokk-følelse i dagens samfunn, fordi vi er så mange, så blir man perifere med de fleste. Just some thoughts. 

Takk for svarene, og god bedring til alle som sliter ❤️ 

TS

Anonymkode: 75ac9...926