Hjelp for selvtillit/verdi

[AnonymBruker]

du er ikke verdiløs! Men jeg kjenner følelsen alt for godt. Jeg har vært gjennom behandling i flere runder, blant annet pga. ting relatert til verdiløshet. Det ble så ille at jeg både selvskadet og var suicidal til slutt, og jeg ble jeg satt på antidepressiva og gikk i terapi. Jeg sluttet på antidepressiva i sommer:)

Så jeg synes definitivt du skal ta kontakt med fastlegen din og få henvisning. Om du har økonomi til å gå til privat slipper du jo eventuell ventetid(jeg var suicidal så jeg kom jo rett inn 😅 ).

Anonymkode: a6029...3bc

[Gjest supernova_87]

Bare en tanke jeg fikk, og det er kanskje litt søkt, men kan det være noe tvangspreget over dette? 

Det passer jo egentlig ikke siden du sier det er en følelse du får, men om det handler mer om en uro, der det er mer "Men tenk om jeg er verdiløs" og så bruker du mye tid på å gruble over det? At følelsen av verdiløshet er mer frykt/uro heller enn sorg og tristhet. 

Ønsker deg i alle fall masse lykke til, det er ikke slik man skal gå rundt og ha det! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

du er ikke verdiløs! Men jeg kjenner følelsen alt for godt. Jeg har vært gjennom behandling i flere runder, blant annet pga. ting relatert til verdiløshet. Det ble så ille at jeg både selvskadet og var suicidal til slutt, og jeg ble jeg satt på antidepressiva og gikk i terapi. Jeg sluttet på antidepressiva i sommer:)

Så jeg synes definitivt du skal ta kontakt med fastlegen din og få henvisning. Om du har økonomi til å gå til privat slipper du jo eventuell ventetid(jeg var suicidal så jeg kom jo rett inn 😅 ).

Anonymkode: a6029...3bc

Jeg har nettopp gått til psykolog for å bearbeide det forholdet jeg var i, og vi konstaterte at jeg hadde denne følelsen av verdiløshet og at jeg hadde problemer med grensesetting. Men vi gjorde ingenting for å jobbe med selvfølelsen, det virket som om jeg måtte ordne dette selv. Men det ser ikke ut til at jeg har verktøyet til å klare det 😕 Jeg kan også selvskade i perioder, og ha trang til å dø. Men jeg har barn, så jeg holder meg i live. 

Så prøver fastlegen for å se om vi kan øke/endre medisiner, og så prøver jeg å finne meg en psykolog. 

Takk i hvert fall ❤️

-TS

Anonymkode: d25bb...865

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (2 minutter siden):

Bare en tanke jeg fikk, og det er kanskje litt søkt, men kan det være noe tvangspreget over dette? 

Det passer jo egentlig ikke siden du sier det er en følelse du får, men om det handler mer om en uro, der det er mer "Men tenk om jeg er verdiløs" og så bruker du mye tid på å gruble over det? At følelsen av verdiløshet er mer frykt/uro heller enn sorg og tristhet. 

Ønsker deg i alle fall masse lykke til, det er ikke slik man skal gå rundt og ha det! 

Jeg føler mer det er en grunnleggende del av meg, jeg vet jeg er verdiløs, det er ikke noe jeg spør meg selv om. Jeg er ikke redd for at jeg skal være det, jeg er jo det. Og klarer aldri å slappe av eller kose meg med noe uten å bli minnet på det. 

Men takk for alle tanker, det hjelper meg til å utfordre de tankene jeg har om dette 😊 

-TS

Anonymkode: d25bb...865

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg føler mer det er en grunnleggende del av meg, jeg vet jeg er verdiløs, det er ikke noe jeg spør meg selv om. Jeg er ikke redd for at jeg skal være det, jeg er jo det. Og klarer aldri å slappe av eller kose meg med noe uten å bli minnet på det. 

Men takk for alle tanker, det hjelper meg til å utfordre de tankene jeg har om dette 😊 

-TS

Anonymkode: d25bb...865

Men la oss si da at du er verdiløs, hva så egentlig? 

Hvis vi ser for oss en helt hypotetisk dame Fredrikke. Fredrikke har en god jobb, et fint liv ellers, er ikke deprimert, men hun er helt faktafaen VERDILØS og mindre verdt enn alle andre. Og når hun drar og møter folk, så vet de at "uansett om Fredrikke er morsom å være med, så vet alle at Fredrikke er verdiløs". Hvorfor skal det egentlig påvirke Fredrikke når hun er alene hjemme hos seg selv? Åja, så får hun den tanken mens hun drikker en kopp kakao og ser på favorittserien "PANG, du er verdiløs du", da kan hun jo bare nikke og smile og si "Joda, jeg vet jo det, men denne serien er skikkelig god, og det er så godt med varm drikke om kvelden" og så bare gå videre med kvelden sin. 

Hva er det som gjør at den påminnelsen ødelegger for at du slapper av eller koser deg? Føler du deg forpliktet til å tenke på det, gruble på det? 

(PS: Du er jo IKKE verdiløs, ingen mennesker er det, men la oss bare ta et tankeeksperiment)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Vondt å høre at flere har det sånn. Og utrolig trist at foreldrene dine har bidratt. Mine var snille og fine, så jeg forstår ikke helt hvor det kommer fra. Men jeg følte meg utrygg, uten grunn. 

Jeg kjenner igjen det med å føle at alt må være perfekt. Jeg er ikke perfekt, derfor er jeg defekt. Det er liksom den gjentakende følelsen for meg. 

Håper du får god hjelp og finner ut av det ❤️

-TS

Anonymkode: d25bb...865

Hm, så rart og det at du ikke vet hvor det kommer fra gjør det kanskje vanskeligere på en måte. Da må jobbe på en annen måte kanskje.

Ja, det med at alt må være perfekt eller så er det ikke bra nok og da er heller ikke jeg bra påvirker meg mye. Hvis jeg for eksempel har gjort en feil med en matrett så føler jeg meg mislykket.

Jeg skulle ønske at jeg tenkte om meg selv sånn som jeg gjør med andre. For om andre har gjort en feil med en matrett så hadde jeg jo ikke tenkt sånn om dem, men om meg selv så kan jeg ikke gjøre noen feil.

Anonymkode: 5b8cb...148

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (5 minutter siden):

Men la oss si da at du er verdiløs, hva så egentlig? 

Hvis vi ser for oss en helt hypotetisk dame Fredrikke. Fredrikke har en god jobb, et fint liv ellers, er ikke deprimert, men hun er helt faktafaen VERDILØS og mindre verdt enn alle andre. Og når hun drar og møter folk, så vet de at "uansett om Fredrikke er morsom å være med, så vet alle at Fredrikke er verdiløs". Hvorfor skal det egentlig påvirke Fredrikke når hun er alene hjemme hos seg selv? Åja, så får hun den tanken mens hun drikker en kopp kakao og ser på favorittserien "PANG, du er verdiløs du", da kan hun jo bare nikke og smile og si "Joda, jeg vet jo det, men denne serien er skikkelig god, og det er så godt med varm drikke om kvelden" og så bare gå videre med kvelden sin. 

Hva er det som gjør at den påminnelsen ødelegger for at du slapper av eller koser deg? Føler du deg forpliktet til å tenke på det, gruble på det? 

(PS: Du er jo IKKE verdiløs, ingen mennesker er det, men la oss bare ta et tankeeksperiment)

Jeg tror det er en frykt for å bli forlatt? Om jeg er verdiløs krever det mye mer av meg for at folk ikke skal dra fra meg. Min største frykt er å være alene og ensom. Ensom er jeg, men jeg har jo noen venner og familie. Men jeg er livredd for at de skal forsvinne også. Når jeg tenker meg om er det mange i mitt liv som har forlatt meg med én gang jeg ikke har vært perfekt og føyelig. Og jeg tenker mye på det når jeg sitter alene om kvelden og kjenner på ensomheten, at det i verste fall kan bli enda verre. Jeg er redd for at sønnen min skal finne ut hvor håpløs jeg er og forlate meg når han blir stor nok også, så jeg sliter nok litt med grensesetting overfor ham også. 

-TS

Anonymkode: d25bb...865

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hm, så rart og det at du ikke vet hvor det kommer fra gjør det kanskje vanskeligere på en måte. Da må jobbe på en annen måte kanskje.

Ja, det med at alt må være perfekt eller så er det ikke bra nok og da er heller ikke jeg bra påvirker meg mye. Hvis jeg for eksempel har gjort en feil med en matrett så føler jeg meg mislykket.

Jeg skulle ønske at jeg tenkte om meg selv sånn som jeg gjør med andre. For om andre har gjort en feil med en matrett så hadde jeg jo ikke tenkt sånn om dem, men om meg selv så kan jeg ikke gjøre noen feil.

Anonymkode: 5b8cb...148

Samme her, andre kan ha mange "feil" uten at jeg bryr meg. De andre har lov til å gjøre feil, det har ikke jeg. Ettersom jeg er verdiløs må jeg kompensere på et vis. 

-TS

Anonymkode: d25bb...865

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tror det er en frykt for å bli forlatt? Om jeg er verdiløs krever det mye mer av meg for at folk ikke skal dra fra meg. Min største frykt er å være alene og ensom. Ensom er jeg, men jeg har jo noen venner og familie. Men jeg er livredd for at de skal forsvinne også. Når jeg tenker meg om er det mange i mitt liv som har forlatt meg med én gang jeg ikke har vært perfekt og føyelig. Og jeg tenker mye på det når jeg sitter alene om kvelden og kjenner på ensomheten, at det i verste fall kan bli enda verre. Jeg er redd for at sønnen min skal finne ut hvor håpløs jeg er og forlate meg når han blir stor nok også, så jeg sliter nok litt med grensesetting overfor ham også. 

-TS

Anonymkode: d25bb...865

Så fint at du finner ut litt mer av å tenke litt rundt dette. 

For meg så er grensesetting et ganske vidt begrep, det innebærer også å dekke sine egne behov, og å ta den plassen man trenger for å føle at man blir sett som den man er. Du sier at folk behandler deg fint, samtidig så høres det ut som du jobber veldig hardt for å bli perfekt for dem. Dermed møter du ikke opp som deg selv. Leste i en bok "Alene naken" av Tormod Huseby (syns jeg å huske), fullførte den aldri, men der synes jeg det stod en del om dette med ensomhet fordi man nettopp ikke møter opp som seg selv. Jeg gikk også rundt med varme, flotte folk rundt meg, og følte meg ekstremt alene, det var fordi jeg aldri møtte opp som meg selv. Jeg viste meg ikke som jeg var, og fikk dermed heller aldri bekreftelsene på at disse menneskene ville like meg for den feilbarlige personen jeg virkelig var. Jeg viste dem ikke den autentiske meg, men kontrollerte alt jeg gjorde i møte med dem for at det skulle bli riktig og "godt nok". Så alt det positive de ga tilbake, det traff meg aldri, det nådde aldri frem, og jeg tok det ikke i mot fordi for det første hadde jeg ikke vist dem meg, vi var ikke på bølgelengde, og det var alltid den tanken "men hadde de bare visst hvordan jeg egentlig er". 

De folka som forlater oss når vi ikke er perfekt og føyelig, de er ikke noe å spare på. Men det som det høres litt ut på for meg (som bare ser en bitteliten bresprekk selvsagt, så ta det med en klype salt) som at du har forlatt deg selv. I denne ideen om at du er verdiløs så kanskje du ikke behandler deg selv så godt som du tror. For du behandler deg selv som at du må krympe deg i møte med andre. Du gir deg selv ikke plass til å være deg selv. 

En ting til, jeg forstod det som at du svarte at du tenker på det om kvelden og kan ikke kose deg fordi du må tenke på at det kan bli verre? Kan hende jeg misforstod. Men i alle fall, da jeg lærte om angst så var det det at mange har en positiv antagelse om bekymring, at vi tror at hvis vi bekymrer oss så på merkelig vis beskytter det oss mot det vi frykter. Dette er ofte ikke en uttalt antagelse (for den er jo ganske irrasjonell), men vi fortsetter liksom å bekymre oss fordi vi frykter å bli forlatt og vil jo ikke at det skal skje! men det som er viktig å minne seg på er at det å sitte om kvelden og ikke greie å slappe av eller kose seg, eller våge å gjøre gode ting for seg selv og å ta det inn, det beskytter deg ikke fra at sønnen din forlater deg. Det kan hende. Det kan hende meg også. Det er utenfor din kontroll. Og det er ubehagelig å ikke ha kontroll. Men hvis man jobber meg å akseptere det man ikke har kontroll over så kan man også bli bedre til å se det man har kontroll over og å ta tak der. 

Jeg er overbevist om at du vet mye mer inni deg, hvis du ser, hva du trenger for å føle deg bedre og for å få det bedre i livet. Og å få hjelp på veien din med en psykolog er bare fint. 

Jeg leser en bok for tiden, eller bruker den er det vel mer, for helt andre ting enn det du beskriver, men den handler om aksept og har hjulpet meg så mye i de tingene jeg står i. Så ville bare nevne den "Å leve et liv, ikke vinne en krig" av Anna Kåver. Kanskje den kan hjelpe deg med å akseptere det som er vanskelig å akseptere, og rette energien mot de tingene du har kontroll over.