Asperger diagnosen slettet, foreldrene mine ble sinte

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2022 den 14.40):

De er redde for å bli avslørt som dårlige foreldre.. Nå kan de ikke skylde på diagnosen lenger, men må ta innover seg at det er oppdragelsen som det skortet på, og dermed deres feil.

Anonymkode: a3cd5...7b7

Det er maaange foreldre som pusher diagnoser på barnet for å slippe å ta ansvar. Dette gjelder spesielt alenemødre i yngre alder. 

Vet at det nå er mange alenemødre som kommer til å nekte og fornekte dette, men et enkelt googlesøk bekrefter dette. 

Det er leit og det er trist, når man tenker på at så mange barn må gå på unødvendige medisiner og som ikke får de rette forutsetningene for å få seg et godt liv når alt som trengs er ressurssterke foreldre, med god psykososialt miljø i hele oppveksten. 

Anonymkode: b059b...138

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ja det var foreldrene mine som tok initiativ. 

Anonymkode: 34238...1df

Jeg forstår. Da virker det som det betyr mye for dem at du har den diagnosen, men jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje det er sant at det handler om kontroll over deg, for det er veldig merkelig at foreldre blir sinte når de får høre at barnet deres ikke har diagnose likevel.

Anonymkode: 031b0...d6a

[AnonymBruker]

Tror foreldrene dine trenger en diagnose.

Anonymkode: d7e81...482

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er maaange foreldre som pusher diagnoser på barnet for å slippe å ta ansvar. Dette gjelder spesielt alenemødre i yngre alder. 

Vet at det nå er mange alenemødre som kommer til å nekte og fornekte dette, men et enkelt googlesøk bekrefter dette. 

Det er leit og det er trist, når man tenker på at så mange barn må gå på unødvendige medisiner og som ikke får de rette forutsetningene for å få seg et godt liv når alt som trengs er ressurssterke foreldre, med god psykososialt miljø i hele oppveksten. 

Anonymkode: b059b...138

Overdiagnostisering og overmedisinering er nok et reelt problem, men jeg finner ikke noe som tilsier at alenemødre er spesielt ivrige på å pushe unødige diagnoser på barna; og ja, jeg har lett. Derimot finner jeg artikler som omhandler personale i barnehager og på BUP som mer ivrige til å diagnostisere barn, men det blir vel mer tema for en annen tråd.

Uansett: det kan i TS' tilfelle gjerne være snakk om foreldre som har pushet på for diagnose, da spesielt TS' far. Det kunne vært interessant å høre hans begrunnelser for hvorfor han mener TS har Aspergers. For det er veldig synd at foreldrene - igjen, spesielt faren - reagerer så negativt på fjerning av diagnose, når det virker klart at det er riktig for TS å få den fjernet.

Anonymkode: 031b0...d6a

[AnonymBruker]

Jeg har sett «den andre siden» av saken som hjelpeapparat. Barnet fikk aspergerdiagnose i ungdomsskolealder, men var aldri enig i denne. Like før hen ble myndig, gikk hen privat og fikk fjernet diagnosen. Vedkommende har store vansker med å fungere, og jeg møtte hen da gjennom jobb. Tenkte asperger før jeg fikk høre at diagnosen hadde vært til stede før. Fortvilte foreldre som opplevde at barnet ikke lengre hadde rett på den samme hjelpen uten diagnosen. I dette tilfellet var det nok fjerningen av diagnosen som var feil. 
Jeg sier ikke at det gjelder i ditt tilfelle ts, men her har vi bare en side av saken. Kanskje opplever dine foreldre at du har gjort noe som kan være til ulempe for deg, slik de ser det. De har også hatt et bilde på deg, og behandlet deg etter visse forestillinger, som du nå har «undergravd» for dem. De må på en måte bli kjent med deg på nytt?

Anonymkode: bb4f8...7ed

[AnonymBruker]

Man kan jo ha en spesiell personlighet, uten at det er noen diagnose der.

Kanskje foreldrene dine er litt spesielle og..så går det i arv. Men de ser det ikke selv.

Anonymkode: 4d70a...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Overdiagnostisering og overmedisinering er nok et reelt problem, men jeg finner ikke noe som tilsier at alenemødre er spesielt ivrige på å pushe unødige diagnoser på barna; og ja, jeg har lett. Derimot finner jeg artikler som omhandler personale i barnehager og på BUP som mer ivrige til å diagnostisere barn, men det blir vel mer tema for en annen tråd.

Uansett: det kan i TS' tilfelle gjerne være snakk om foreldre som har pushet på for diagnose, da spesielt TS' far. Det kunne vært interessant å høre hans begrunnelser for hvorfor han mener TS har Aspergers. For det er veldig synd at foreldrene - igjen, spesielt faren - reagerer så negativt på fjerning av diagnose, når det virker klart at det er riktig for TS å få den fjernet.

Anonymkode: 031b0...d6a

Kan undres søkestrengen du brukte, for jeg fant flere artikler om viktigheten av psykososialt familiemijø, at det er hovedårsaken til emosjonelle og atferdsproblemer for unge.. Leser du videre så finner du fort ut at foreldre påvirker hvilke diagnoser og behandling barna skal ha.. 

Du kan også gå inn i materien, hva er sosioøkonomisk status på barn med de mest populære diagnosene, igjen så er det en signifikant økning blant de familier med lav sosioøkonomisk klasse, og i denne klassen scorer barn uten fedre høyest.. 

 

Anonymkode: b059b...138

[AnonymBruker]

Det som også kan ha skjedd, er at da livssituasjonen din har endret seg, så kan det ha ført til at du ikke lenger fyller kriteriene for en diagnose. Det betyr ikke at diagnosen ikke var riktig tidligere. At tilstrekkelig med symptomer og vansker var til stede da. Det er et spekter. Og hvis man bikker for langt over på normalen, så får man ikke diagnose. Her har det nok også mye å si hvem som står for utredningen om man er i grenseland.

Hvorfor mener de som utredet nå at du ble feildiagnosert tidligere? At du ikke bare har endret deg? Mistenker de omsorgssvikt?

Anonymkode: 82587...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2022 den 14.36):

Som tenåring fikk jeg denne diagnosen. Foreldrene mine og spesielt faren min var og er veldig opptatt av denne diagnosen. Alt jeg gjorde var fordi jeg hadde Asperger. Eksempel du liker den musikken fordi du har Asperger, du gjør sånt og sånt fordi du har Asperger, du kan ikke gjøre det og det fordi du har Asperger osv osv. Jeg tror også spesielt faren min følte han kunne kontrollere meg mer og bestemme mer på grunn av diagnosen, også etter jeg ble voksen. Nå har jeg vært til utredning en stund og fått slettet diagnosen siden de nå har funnet ut at jeg må ha blitt feildiagnostisert. Sa det til foreldrene mine. Pappa ble sint og det ble mamma også. Og de spurte hvordan jeg i all verden kunne gjøre noe sånt mot dem og at de ble veldig skuffet? Skjønner ikke hvorfor jeg liksom har gjort noe mot dem. De burde jo blitt glade i stedet for, men neida.  Hvorfor reagerer de sånt? Redd for å miste makten over meg eller noe? Nytter ikke å prate med dem, de bare kjefter. Flere som har opplevd lignende? Hvorfor tror dere de reagerte sånn?

Anonymkode: 34238...1df

Jeg har ikke diagnoser, men kan godt kjenne igjen denne foreldretypen. Det er nok som nevnt over et slags kontrollbehov. I tillegg megynner de kanskje å bli gamle, med alt hva det medfører av at det blir vanskeligere for hvert år å endre på vedtatte sannheter. Det å lære nye ting er vanskeligere for eldre mennesker. Hvis de i tillegg ikke ønsker endring, må man bare gi opp å forsøke å fåvirke. Hvordan går det ellers TS. Er du i gang med jobb/ utdanning og føler at det går din ve ellers i livet? Når man har vokst opp i en dysfunksjonell familie er det ofte jobb nummer en å sørge for at man kan stå på egne økonomiske ben. Dersom du er uavhengig av dise foreldre, kan du gå videre og leve viksenlivet ditt, uten å ha for mye kontakt. Jeg håper du får god hjelp! 

Anonymkode: 787f1...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2022 den 21.48):

Pappa sier jeg burde få diagnosen satt igjen. Jeg gidder da ikke å starte den prosessen, ikke vil jeg heller. Og  hadde heller ikke vært opp til meg.

Anonymkode: 34238...1df

Kanskje du fikk pengestøtte eller noe som du mister nå? Eller slik flere har sagt at de velger å skylde ting du gjør på en diagnose. Hvis de er den typen som tenker på "hva folk sier", dvs.trangsynte.

Anonymkode: fe3af...366

[AnonymBruker]

Asperger by proxy...

Anonymkode: 0975c...d19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er maaange foreldre som pusher diagnoser på barnet for å slippe å ta ansvar. Dette gjelder spesielt alenemødre i yngre alder. 

Vet at det nå er mange alenemødre som kommer til å nekte og fornekte dette, men et enkelt googlesøk bekrefter dette. 

Det er leit og det er trist, når man tenker på at så mange barn må gå på unødvendige medisiner og som ikke får de rette forutsetningene for å få seg et godt liv når alt som trengs er ressurssterke foreldre, med god psykososialt miljø i hele oppveksten. 

Anonymkode: b059b...138

? 
For TS virket det som om far var mer opptatt av diagnosen. 
Blant foreldre jeg hatt kontakt med opp igjennom barndomsårene til mitt barn er det også i toforeldre-familier de har vært mest opptatt av diagnoser.

Det var ikke åpenbart at det gjaldt unge alenemødre spesielt når jeg googlet, men mor blir oftest nevnt som munchausen by proxy-synder. 

Anonymkode: 63500...b13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ja det var foreldrene mine som tok initiativ. 

Anonymkode: 34238...1df

Kan det kanskje være at det var foreldrene dine som skaffet deg diagnosen også? Når man får diagnosen asperger så snakker vel psykologene med foreldrene og spør om de har sett tegn på asperger. Om foreldrene dine ønsket at du skulle få diagnosen asperger så kan jo foreldrene dine ha overdrevet tegnene på asperger. Ikke nødvedigvis fordi de ville deg noe vondt, men man har jo en tendens til å se det man vil se. 

Anonymkode: 45e3e...30f

[AnonymBruker]

Til TS.

Ja, det kan virke som foreldre dine har lent seg for mye på diagnosen, og det blir både en støtte for å opprettholde fasaden for utenforstående og en slag begrunnelse til å kunne opptre kontrollerende. 

Samfunnet er slik nå at folk må ikke være for mye utenfor «normalen», for i så fall må de jo ha en diagnose å begrunne annerledesheten sin med. Det i seg selv er en samfunnssykdom, et virus nesten verre enn korona. 
 

Gratulerer med diagnose-slettingen, og nyt livet ditt som du er❣️
Etterhvert vil nok foreldrene dine innse at de overdrev denne «støttekontakten» sin. 

Anonymkode: 63500...b13

[Reign]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2022 den 14.36):

Som tenåring fikk jeg denne diagnosen. Foreldrene mine og spesielt faren min var og er veldig opptatt av denne diagnosen. Alt jeg gjorde var fordi jeg hadde Asperger. Eksempel du liker den musikken fordi du har Asperger, du gjør sånt og sånt fordi du har Asperger, du kan ikke gjøre det og det fordi du har Asperger osv osv. Jeg tror også spesielt faren min følte han kunne kontrollere meg mer og bestemme mer på grunn av diagnosen, også etter jeg ble voksen. Nå har jeg vært til utredning en stund og fått slettet diagnosen siden de nå har funnet ut at jeg må ha blitt feildiagnostisert. Sa det til foreldrene mine. Pappa ble sint og det ble mamma også. Og de spurte hvordan jeg i all verden kunne gjøre noe sånt mot dem og at de ble veldig skuffet? Skjønner ikke hvorfor jeg liksom har gjort noe mot dem. De burde jo blitt glade i stedet for, men neida.  Hvorfor reagerer de sånt? Redd for å miste makten over meg eller noe? Nytter ikke å prate med dem, de bare kjefter. Flere som har opplevd lignende? Hvorfor tror dere de reagerte sånn?

Anonymkode: 34238...1df

Dette høres ut som foreldre du skal gi opp kontakten med.

[AnonymBruker]

Men har du tent at kanskje foreldrene dine og støtteapparatet jobbet så hardt og godt at du ikke fylte lenger kriterier for diagnosen? Man jobber faktisk for at barn med slike diagnoser skal fungere så normalt som mulig....

Anonymkode: 0b72a...12e

[Reign]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men har du tent at kanskje foreldrene dine og støtteapparatet jobbet så hardt og godt at du ikke fylte lenger kriterier for diagnosen? Man jobber faktisk for at barn med slike diagnoser skal fungere så normalt som mulig....

Anonymkode: 0b72a...12e

Uhm, man kan ikke vokse av seg en Asperger-diagnose...

[AnonymBruker]

Reign skrev (1 time siden):

Uhm, man kan ikke vokse av seg en Asperger-diagnose...

https://forskning.no/psykologi-psykiske-lidelser-barn-og-ungdom/noen-blir-nesten-helt-kvitt-symptomene-pa-asperger/398626

Anonymkode: 0b72a...12e

[AnonymBruker]

Men altså, men får jo ikke en diagnose med mindre man oppfyller en haug av kriterier. Så selv om diagnosen er tatt vekk nå, så har du på et tidspunkt oppfylt mange kriterier. Greit at foreldrene tok initiativ, men det er noen andre som setter diagnosen. 

Anonymkode: dee9f...a20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2022 den 14.36):

Som tenåring fikk jeg denne diagnosen. Foreldrene mine og spesielt faren min var og er veldig opptatt av denne diagnosen. Alt jeg gjorde var fordi jeg hadde Asperger. Eksempel du liker den musikken fordi du har Asperger, du gjør sånt og sånt fordi du har Asperger, du kan ikke gjøre det og det fordi du har Asperger osv osv. Jeg tror også spesielt faren min følte han kunne kontrollere meg mer og bestemme mer på grunn av diagnosen, også etter jeg ble voksen. Nå har jeg vært til utredning en stund og fått slettet diagnosen siden de nå har funnet ut at jeg må ha blitt feildiagnostisert. Sa det til foreldrene mine. Pappa ble sint og det ble mamma også. Og de spurte hvordan jeg i all verden kunne gjøre noe sånt mot dem og at de ble veldig skuffet? Skjønner ikke hvorfor jeg liksom har gjort noe mot dem. De burde jo blitt glade i stedet for, men neida.  Hvorfor reagerer de sånt? Redd for å miste makten over meg eller noe? Nytter ikke å prate med dem, de bare kjefter. Flere som har opplevd lignende? Hvorfor tror dere de reagerte sånn?

Anonymkode: 34238...1df

Du sier det jo selv, ts. Kontroll.

Veldig mye av barneoppdragelsen foreldre velger handler ikke om barnets beste men om foreldres behov for kontroll. Om foreldre ville barna sine det beste så bille barn gått til skole og venner (på farlige veier). De ville deltatt i sosiale samlinger (selv om de ble herset litt med), de ville ikke blitt kjeftet på, ropt etter eller straffet. Man ville, kort sagt, behandlet barn med den samme respekt man behandler gode venner. Når foreldre velger å ikke behandle barn med omsorg og respekt, men heller med kjefting og straff? Da er det fordi foreldre opplever større glede av å ha kontroll over egne barn enn de har av at ungene har det bra.

Jeg tenker, ts, at dette er noe for psykologen. Og at du bør lufte for hen og for deg selv om det er givende for deg å fortsette å ha kontakt med dine foreldre. Gir kontakt med foreldre oss ikke noe som voksne? Da bør vi la den være. Sosial omgang med folk som ikke er et pluss er poengløs.

Anonymkode: d7a8d...87b