Voksen stedatter lagt meg for hat

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har ikke snakket så mye om mannen min i tråden da jeg mener han har gjort det riktige i denne situasjonen og har ikke noe å utsette på det og at dette da handler om meg og datteren. Han lar ikke meg ta støyten heldigvis. 

Ikke kan han regulere forholdet mellom datteren og mor. Det ville skapt enormt med unødvendig problemer og drama. Dette må datteren finne ut av selv desverre. Ganske mange mennesker har prøv, og prøvd å prate med henne om å oppsøke hjelp osv. Hun sier også selv at mor er skadelig for henne, men vet ikke om mor har litt mye makt over henne 😕

Alt er i utgangspunktet ganske komplisert, i og med datteren har psykiske vansker og mor hjelper nok ikke stort til. Ikke alt jeg kan eller ønsker å fortelle, men far har virkelig stått på å prøvd å hjelpe datteren med alt han har. Han er en fantastisk far. Men når en mor, med hovedomsorgen, forteller alt annet til barnet fra hun var liten (datterens ord) så setter dette selvfølgelig tvil i jenta. I tillegg holder datteren unna alt av fagfolk, bortsett fra en periode, som kunne ha fortalt akkurat det samme. 

Så ingenting vil bli bra før datteren får hjelp og klarer å stå stødig i seg selv og sine valg uten å bli manipulert eller fortalt hva hun skal tenke. Vite hva som er normalt og akseptabelt, for akkurat nå tror hun at grenser er unormalt, at fagfolk som eks psykologer er skumle, at det meste er farlig, at andre vil henne vondt etc. Alt dette rømmer hun fra så fort hun kan.  Alt vi/far kan gjøre er å støtte, oppmuntre og være der når eller hvis hun trenger. Det er vondt å se på, men ikke så mye mer man får gjort. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

Det er nok her problemet ligger - psykiatri. Og dette er altfor vanskelig for dere å nøste opp i. Grensen mellom krav og oppmuntring er marginal. Jeg personlig hadde prøvd å få veiledning sammen med far hos fagkyndige. Som pårørende har dere mulighet for dette. Den Norske Sanitetsforening tilbyr både samtaleterapi og mestringskurs for pårørende. Den det gjelder trenger ikke å være i aktiv behandling. Enkelte kommuner tilbyr også slike kurs eller samtaler. Det krever litt nøsting å finne frem, fordi de proklamerer ikke akkurat muligheten. Men det er utrolig fint å få gode verktøy for å håndtere vanskelige situasjoner i nære relasjoner. Anbefales!

Anonymkode: e8474...ec6

[BobbySocks]

Her må jo far sette ned foten. "Jeg aksepterer ikke at du snakker slik om min kone. Du er velkommen hit, men jeg ønsker ingen kritikk av min kone underveis eller etterpå. Du spiser maten du får og får du gaver takker du."

 

Man kan ikke bare unnskylde psykisk sykdom. Hun skal tross alt leve i et samfunn. Sett grenser!

[Maskinfører]

Føler med deg sånt er vondt  

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for fint innspill.

Han støtter mitt valg ang å trekke meg tilbake. 

Hun respekterer meg når hun er hos oss. Er blid og hyggelig. Det er etterpå frustrasjonen hennes kommer. Gjerne måneder etter. Jeg har prøvd å snakke med henne ansikt til ansikt, på tlf og melding. Men hun trekker seg med engang tilbake. Jeg vil alltid være hyggelig mot henne. Jeg vet at bak alt rotet er det en flott jente. 

Godt forslag ang venninnekveld 😊

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

Hvordan møter du henne da? 

Når ting dukker opp måneder etter, så kan det virke som at hun har gnagd på noe, og så vokser det stort i hodet hennes. Nå tenker jeg plutselig bipolar her, men vet ikke om det er det som er greia. Snakkes det om følelser?

Jeg forstår det er vanskelig. Men hun trekker seg vekk, og din løsning er nå å trekke deg vekk. Kanskje all den avstanden ikke løser noe. Kanskje den vil skape mer emosjonelt gnag. 

Det er en skikkelig floke dere står i, og misunner deg ikke. Men så lurer jeg på..Hva om du ( eller kanskje enda bedre far) møter henne med total vennligsinnet nyskejrrighet. typ "jeg ser noe plager deg, og jeg har så lyst å forstå hvordan du har det. Jeg lytter gjerne, når du ønsker å fortelle. Det hadde vært så fint om du ville delt det med meg, slik at vi kan få det ut av verden. 

Jeg tenker at moren kanskje har noen problemer som lirker fram problemer i datteren og at de to muligens sitter og fyrer opp konfliktfylte følelser og lager fjær om til ti høns. og så må dere roe ned datteren igjen. 

Det er ikke bra det her. 

Lurer på hva slags mor som ikke vil at datteren skal gå til psykolog jeg. Makan.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er nok her problemet ligger - psykiatri. Og dette er altfor vanskelig for dere å nøste opp i. Grensen mellom krav og oppmuntring er marginal. Jeg personlig hadde prøvd å få veiledning sammen med far hos fagkyndige. Som pårørende har dere mulighet for dette. Den Norske Sanitetsforening tilbyr både samtaleterapi og mestringskurs for pårørende. Den det gjelder trenger ikke å være i aktiv behandling. Enkelte kommuner tilbyr også slike kurs eller samtaler. Det krever litt nøsting å finne frem, fordi de proklamerer ikke akkurat muligheten. Men det er utrolig fint å få gode verktøy for å håndtere vanskelige situasjoner i nære relasjoner. Anbefales!

Anonymkode: e8474...ec6

Takk for et godt tips, det skal jeg få sjekket ut 😊

BobbySocks skrev (2 timer siden):

Her må jo far sette ned foten. "Jeg aksepterer ikke at du snakker slik om min kone. Du er velkommen hit, men jeg ønsker ingen kritikk av min kone underveis eller etterpå. Du spiser maten du får og får du gaver takker du."

 

Man kan ikke bare unnskylde psykisk sykdom. Hun skal tross alt leve i et samfunn. Sett grenser!

Han har satt med foten på en allright måte og hatt lange og gode samtaler med henne om dette. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 time siden):

Hvordan møter du henne da? 

Når ting dukker opp måneder etter, så kan det virke som at hun har gnagd på noe, og så vokser det stort i hodet hennes. Nå tenker jeg plutselig bipolar her, men vet ikke om det er det som er greia. Snakkes det om følelser?

Jeg forstår det er vanskelig. Men hun trekker seg vekk, og din løsning er nå å trekke deg vekk. Kanskje all den avstanden ikke løser noe. Kanskje den vil skape mer emosjonelt gnag. 

Det er en skikkelig floke dere står i, og misunner deg ikke. Men så lurer jeg på..Hva om du ( eller kanskje enda bedre far) møter henne med total vennligsinnet nyskejrrighet. typ "jeg ser noe plager deg, og jeg har så lyst å forstå hvordan du har det. Jeg lytter gjerne, når du ønsker å fortelle. Det hadde vært så fint om du ville delt det med meg, slik at vi kan få det ut av verden. 

Jeg tenker at moren kanskje har noen problemer som lirker fram problemer i datteren og at de to muligens sitter og fyrer opp konfliktfylte følelser og lager fjær om til ti høns. og så må dere roe ned datteren igjen. 

Det er ikke bra det her. 

Lurer på hva slags mor som ikke vil at datteren skal gå til psykolog jeg. Makan.

Jeg møter henne alltid blid, spørrende og lyttende. Hun snakker om følelser og åpnet seg for meg ang mye av vanskene hennes. Ser ingen tegn til bipolar. Hun er stabil når vi er sammen med henne. 

Jeg har prøvd, men hun sier at det ikke er noe, begynner å prate om andre ting, snur seg vekk, går vekk eller sier hun ikke vil prate om det. En gang ga jeg meg ikke, og det gjør jeg aldri igjen. 

Avstand løser ingenting mellom oss. Ingenting kan løses før hun får den nødvendige hjelpen hun trenger. Noe ingen andre enn en profesjonell behandler kan gi henne. 

At mor har en finger med i spillet er ganske stor sannsynlighet for ja. 😕

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 22.26):

Hvorfor er det slik at mange stemødre «svelger kameler», mens det gjør aldri biologiske mødre?

Anonymkode: 46dbd...d86

Biologisk mor her, svelget tusenvis av kameler. Helt forjævlig hvor mye jeg godtar av tenåringen min, som jeg aldri trodde jeg skulle godta, bare fordi hun sliter psykisk og har en far som ikke legger merke til noen problemer. Jeg overkompenserer og skyfler unna problemer. Minimalt med krav, prøver jeg så griner hun. Jeg har gitt opp. 

Anonymkode: 60f75...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2022 den 20.36):

Jeg møter henne alltid blid, spørrende og lyttende. Hun snakker om følelser og åpnet seg for meg ang mye av vanskene hennes. Ser ingen tegn til bipolar. Hun er stabil når vi er sammen med henne. 

Jeg har prøvd, men hun sier at det ikke er noe, begynner å prate om andre ting, snur seg vekk, går vekk eller sier hun ikke vil prate om det. En gang ga jeg meg ikke, og det gjør jeg aldri igjen. 

Avstand løser ingenting mellom oss. Ingenting kan løses før hun får den nødvendige hjelpen hun trenger. Noe ingen andre enn en profesjonell behandler kan gi henne. 

At mor har en finger med i spillet er ganske stor sannsynlighet for ja. 😕

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

Jeg tenker du viser med handling at du ikke finner deg i å bli behandlet slik av andre. Og så får den dotten av en far stå opp skikkelig for deg. Han får avvise alle meldinger med "feil". Det får være måte på hvor dårlig du skal tåle å bli behandlet. Lev livet ditt som om hun ikke er der når hun er der. Si at du ikke gidder dette lenger, og at fra når så ligger ballen på hennes side. 

Anonymkode: 60f75...4c5

[AnonymBruker]

Slutt å gjør noe for henne. Hun er bare utakknemlig drittunge. 

Anonymkode: ea828...310

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker du viser med handling at du ikke finner deg i å bli behandlet slik av andre. Og så får den dotten av en far stå opp skikkelig for deg. Han får avvise alle meldinger med "feil". Det får være måte på hvor dårlig du skal tåle å bli behandlet. Lev livet ditt som om hun ikke er der når hun er der. Si at du ikke gidder dette lenger, og at fra når så ligger ballen på hennes side. 

Anonymkode: 60f75...4c5

Den dotten av en far som du kaller han, er en fantastisk mann og far. Alltid stilt opp, setter ned foten og sammen prøver vi å finne løsninger. Det er ikke han som er problemet på noen som helst måte.

Ts

 

Anonymkode: 3625d...7a6