Voksen stedatter lagt meg for hat

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til datteren til mannen min. Hun har lagt meg for hat og uansett hva jeg gjør eller ikke gjør er det feil i hennes øyne. Alt fra maten jeg serverer som hun sier er yndlings maten, klær jeg kjøper som hun spesifikt har ønsket seg til alt annet hva jeg sier/gjør eller ikke gjør. 

Hun er nå 23 år. Mye psykiske problemer. Vi har aldri kranglet, men hun ramser opp alt som er feil med meg til far. Prøver jeg å snakke med henne får jeg bare svar at det er mellom henne og far. Far setter selvsagt ned foten for henne, men da eskalerer det hele langt mer. Det orker vi ikke. 

Jeg ønsker ikke lengre å måtte gå på eggeskall når hun er på besøk hos oss. Jeg har virkelig svelget mange kameler og tatt masse hensyn, da hun har mange ekstra utfordringer, men ønsker ikke profesjonel hjelp. Jeg ønsker selvsagt å være høflig og grei, men ta noen steg tilbake og ikke være i veien når hun er her slik at hun og far kan bruke den tiden sammen uten meg. 

Noen tips/råd til hvordan takle denne situasjonen best mulig for alle parter? Mye mer til situasjonen enn jeg har fortalt selvsagt. 

Anonymkode: 3625d...7a6

[AnonymBruker]

Hvorfor kjøper du klær til en 23-åring? La faren lage mat når hun kommer. 

Anonymkode: 5b3d2...3e4

[Toyah]

Du trenger egentlig ikke ha noe med henne å gjøre. Du kan gi beskjed om at du "er der" om hun skulle ombestemme seg. Men jeg hadde latt far og datter pleie sitt forhold selv. Du nevner noe om psykisk sykdom. Det kan jo være at "evnen til å se seg selv" ikke er helt tilstede. Mulig hun føler du har "tatt" far. Egentlig burde hun vært over denne alderen nå, men...              Du kan uansett ikke tvinge henne til å like deg, eller til å ha en relasjon med deg. Du har prøvd og kanskje det må være godt nok. 

[AnonymBruker]

Toyah skrev (1 minutt siden):

Du trenger egentlig ikke ha noe med henne å gjøre. Du kan gi beskjed om at du "er der" om hun skulle ombestemme seg. Men jeg hadde latt far og datter pleie sitt forhold selv. Du nevner noe om psykisk sykdom. Det kan jo være at "evnen til å se seg selv" ikke er helt tilstede. Mulig hun føler du har "tatt" far. Egentlig burde hun vært over denne alderen nå, men...              Du kan uansett ikke tvinge henne til å like deg, eller til å ha en relasjon med deg. Du har prøvd og kanskje det må være godt nok. 

Ja, har nok innsett at hun ikke kommer til å like meg. Ombestemmer hun seg så er det selvfølgelig veldig hyggelig og jeg kan legge dette bak meg. 

Ja, hun har problemer med å se seg selv. Det går igjen i de fleste samtaler hvor det som går galt er andres feil, hvor det åpenlyst ikke er det. 

Ja, hun har sagt at det var min feil at far og mor gikk fra hverandre for 15 år siden. De gikk fra hverandre noen år før jeg møtte han, og mor hadde allerede fått ny mann. Jeg fikk også skylden for det konfliktfylte forholder mor og far hadde i ettertid. Noe jeg ikke var en del av annet enn at jeg prøvde å ta hensyn til datteren og se det fra hennes ståsted. Dette har far fortalt henne. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvorfor kjøper du klær til en 23-åring? La faren lage mat når hun kommer. 

Anonymkode: 5b3d2...3e4

For å være hyggelig. Hun har ingen jobb og lite med penger, trengte klær og ga meg en liste over klær hun ønsket seg med størrelse, så da kjøpte jeg litt klær til henne. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

[Mt3]

Så slutt å gå på eggeskall, det er bedre å behandle henne som en helt normalt oppegående person.

Lag mat du liker å lage, så får evt. hun sammen med far lage hennes favorittretter de dagene de skal lages, ei på 23 år skal kunne kjøpe klær selv evt får hun gjøre det sammen med sin far når alt du gjør er feil.

Om du fortsetter å la henne klage på det du gjør for henne uten at det får konsekvenser så kan hun jo bare fortsette med å gjøre livet ditt surt, om hun da må få hjelp av far eller gjøre ting selv så lærer hun å oppføre seg ovenfor de som yter henne en tjeneste.

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (2 minutter siden):

Så slutt å gå på eggeskall, det er bedre å behandle henne som en helt normalt oppegående person.

Lag mat du liker å lage, så får evt. hun sammen med far lage hennes favorittretter de dagene de skal lages, ei på 23 år skal kunne kjøpe klær selv evt får hun gjøre det sammen med sin far når alt du gjør er feil.

Om du fortsetter å la henne klage på det du gjør for henne uten at det får konsekvenser så kan hun jo bare fortsette med å gjøre livet ditt surt, om hun da må få hjelp av far eller gjøre ting selv så lærer hun å oppføre seg ovenfor de som yter henne en tjeneste.

Eg er helt enig, og derfor spør jeg om råd, da jeg ikke ønsker og orker dette mer. Feilen er ikke hva jeg gjør eller ikke gjør, men at jeg er der og er gift med faren hennes. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

[AnonymBruker]

Rettere sagt, lager jeg ikke mat, er det feil. Lager jeg mat, er det feil. Kjøper jeg ikke klær, er det feil. Kjøper jeg ikke klær, er det feil. Sier jeg hei på "feil" måte, er det feil. Uansett hva jeg gjør eller ikke gjør, er det feil. For det er meg hun misliker, ikke hva jeg gjør og ikke gjør. 

Hun har også prøvd flere ganger å splitte oss, selvsagt uten hell, med å finne på ting jeg har sagt eller lignende. 

Når vi er sammen har vi det hyggelig, ihvertfall trodde jeg det. Så kommer meldinger eller telefoner om alt jeg gjør galt. Hun er sånn med andre også som jeg har forstått. 

Så jeg må bare ta et steg tilbake. Kanskje noen har erfaring med dette? For å gjøre dette på best mulig måte for alle. Ønsker at far og datter har et godt forhold. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

[Mt3]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Eg er helt enig, og derfor spør jeg om råd, da jeg ikke ønsker og orker dette mer. Feilen er ikke hva jeg gjør eller ikke gjør, men at jeg er der og er gift med faren hennes. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

Så du møtte hennes far for ca 13 år siden, altså har du vært i livet til  denne jenten i over 10år, da tror jeg dere må søke profesjonell hjelp til å løse problemene. 

Du skriver: 'hun har problemer med å se seg selv. Det går igjen i de fleste samtaler hvor det som går galt er andres feil, hvor det åpenlyst ikke er det'   Men er det da noen av dere som påpeker for henne at hun er skyld i problemet selv, eller at det ikke bare er andres feil?

Ett barn søker grenser, om foreldrene stadig føyer seg, og du føyer deg så finner hun jo aldri de trygge grensene som ett "barn" leter etter. Og vil bare fortsette å pushe grensene samme hvor gammel hun blir. 

[AnonymBruker]

Hvorfor er det slik at mange stemødre «svelger kameler», mens det gjør aldri biologiske mødre?

Anonymkode: 46dbd...d86

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du å prøve? Ta et laaaaaangt steg bakover. Meld deg ut. Gi f i hva hun mener.

Anonymkode: 76bee...e22

[AnonymBruker]

Jeg har en stesønn som har samboer. Jeg har helt tatt steget bort fra den relasjonen, vil min mann gå på besøk får han gjøre det og inviterer han dem til oss kan han det.

Skjer ikke så ofte for han har nok styre med ellers.

Og siste oppdatering om dem som jeg fikk av en annen svigerdatter som hadde snakket med stesønnens samboer , har vertfall fått meg til å forstå at jeg har tatt rett bestemmelse om den saken.

Stesønnen har vist nok tvangstanker i følge samboeren der han tenker på å drepe og jeg har ikke tenkt å være den som står først til hogg om han rabler helt.

Anonymkode: d4a33...e8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har en stesønn som har samboer. Jeg har helt tatt steget bort fra den relasjonen, vil min mann gå på besøk får han gjøre det og inviterer han dem til oss kan han det.

Skjer ikke så ofte for han har nok styre med ellers.

Og siste oppdatering om dem som jeg fikk av en annen svigerdatter som hadde snakket med stesønnens samboer , har vertfall fått meg til å forstå at jeg har tatt rett bestemmelse om den saken.

Stesønnen har vist nok tvangstanker i følge samboeren der han tenker på å drepe og jeg har ikke tenkt å være den som står først til hogg om han rabler helt.

Anonymkode: d4a33...e8d

Noen må varsles før dette går galt. Jammen ikke sikker hvor man skal begynne - med fastlege kanskje?

Anonymkode: 99be0...1a8

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (11 minutter siden):

Så du møtte hennes far for ca 13 år siden, altså har du vært i livet til  denne jenten i over 10år, da tror jeg dere må søke profesjonell hjelp til å løse problemene. 

Du skriver: 'hun har problemer med å se seg selv. Det går igjen i de fleste samtaler hvor det som går galt er andres feil, hvor det åpenlyst ikke er det'   Men er det da noen av dere som påpeker for henne at hun er skyld i problemet selv, eller at det ikke bare er andres feil?

Ett barn søker grenser, om foreldrene stadig føyer seg, og du føyer deg så finner hun jo aldri de trygge grensene som ett "barn" leter etter. Og vil bare fortsette å pushe grensene samme hvor gammel hun blir. 

Vi har gått kurs, tilbudt hjelp og funnet hjelp både nå og når hun var yngre, gått på fvk osv. Mor hadde hovedomsorgen og stod mye i veien for det meste desverre. Men vet hun gikk jevnlig til samtaler hos en fagperson en periode. 

Regler har vi alltid hatt. Men hun blir veldig fort sint (kommer frem i etterkant) når vi f.eks spør om hjelp eller lignende. Mor har virkelig hatet far etter vi ble sammen, noe jeg tror datteren er farget av. Datteren forteller selv om alt det mor har fortalt. Vi holder oss nøytrale til det hun sier da vi ikke ønsker å skape noe flid mellom henne og moren, samt være de voksne. Og hver gang datter var misfornøyd med oss eller ikke fikk viljen sin  som yngre så sa hun ifra til mor, og far fikk den regla og trusler. Litt som nå. Far har side opp og ned med alt mor har sagt, men ikke vist det til datteren, noe jeg tenker er lurt. 

Nå har vi hatt en lang, rolig og god periode før alt blusset oppigjen. Vi har et godt, stabilt samliv med 2 barn til. Men kjenner dette tærer på. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

[Toyah]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hvorfor er det slik at mange stemødre «svelger kameler», mens det gjør aldri biologiske mødre?

Anonymkode: 46dbd...d86

Gjør de ikke?

Jeg har nå svelget min andel! 

Men nå er det en gang sånn at "stemødre" er i tillegg til. Dine egne, vel de er du jo stuck med. En må bare finne en vei. Men som mamma til et barn med diagnoser, så har jeg svelget mange kameler og reddet enormt mange kriser og "verdens katastrofer" 

Jeg kjenner og til det TS sier, at uansett hva man gjør, så er det aldri "bra nok". Heldigvis er poden voksen nå og ting har blitt mye bedre. 

[AnonymBruker]

Drodler litt i en annen retning her, selv om dette bare var sånn kort innføring i problemene. Hun er 23 år med psykiske problemer, og ingen jobb. Hun har sikkert mye sinne i bagasjen, og endel av det må ut. 

Selv om forholdet mellom foreldrene var over før du dukket opp, kan det være at hun tenker at hun hadde hatt det bedre om de var sammen. Følelser hører sjeldent på logikk. Videre kan det være at hun ønsker tettere kontakt og mer støtte fra faren, og føler at du kommer litt i veien. 

Jeg synes fortsatt at det er trist at etter at min fars kone kom inn i bildet for flere tiår siden, så endret han seg. Før sang vi sammen i bilen, og når hun dukket opp så var det nyheter og P2. 

Du trenger ikke sy puter under armene på henne. Men det kan være hun har det skikkelig vondt. Kanskje dere er en trygghet for dere der hun kan blåse ut. Kanskje er det en sjalusi ovenfor dere og de andre barna. Begynnelsen på 20-årene er vanskelig, særlig for en som føler at man ikke får det til. 

 

Anonymkode: 6b6ef...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Noen må varsles før dette går galt. Jammen ikke sikker hvor man skal begynne - med fastlege kanskje?

Anonymkode: 99be0...1a8

Han har hatt tett oppfølging fra kommunen men tror nok at mye blir skjult for fyren snakker ikke uten du spørr han om noe.

Hvem kan vite hvilke spørsmål å spørre til rett tid, selv legen har nok ikke oversikt der desverre. 

Anonymkode: d4a33...e8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Drodler litt i en annen retning her, selv om dette bare var sånn kort innføring i problemene. Hun er 23 år med psykiske problemer, og ingen jobb. Hun har sikkert mye sinne i bagasjen, og endel av det må ut. 

Selv om forholdet mellom foreldrene var over før du dukket opp, kan det være at hun tenker at hun hadde hatt det bedre om de var sammen. Følelser hører sjeldent på logikk. Videre kan det være at hun ønsker tettere kontakt og mer støtte fra faren, og føler at du kommer litt i veien. 

Jeg synes fortsatt at det er trist at etter at min fars kone kom inn i bildet for flere tiår siden, så endret han seg. Før sang vi sammen i bilen, og når hun dukket opp så var det nyheter og P2. 

Du trenger ikke sy puter under armene på henne. Men det kan være hun har det skikkelig vondt. Kanskje dere er en trygghet for dere der hun kan blåse ut. Kanskje er det en sjalusi ovenfor dere og de andre barna. Begynnelsen på 20-årene er vanskelig, særlig for en som føler at man ikke får det til. 

 

Anonymkode: 6b6ef...268

Takk for et godt innspill. 

Det er ikke umulig at hun kjenner på en del av disse følelsene. Far endret seg mye, han var bare et skall av seg selv tilslutt etter åresvis med motarbeidelse fra mor. En mann som aldri hadde vært syk før ble sykemeldt da han ikke maktet lengre. Men dette tror datteren er pga av meg desverre. Selvfølgelig har nok jeg også endret han og deres forhold på flere måter. Det kan aldri være lett for et barn at foreldrene går fra hverandre, får seg nye partnere og hverdagen endres. De første årene gikk veldig bra før det gikk nedover. 

Hun har det helt klart vondt. Men lite vi kan gjøre når hun hverken ønsker å snakke med meg, få profesjonell hjelp eller ta tak i livet sitt på andre måter 😕

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

[lillevill]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Rettere sagt, lager jeg ikke mat, er det feil. Lager jeg mat, er det feil. Kjøper jeg ikke klær, er det feil. Kjøper jeg ikke klær, er det feil. Sier jeg hei på "feil" måte, er det feil. Uansett hva jeg gjør eller ikke gjør, er det feil. For det er meg hun misliker, ikke hva jeg gjør og ikke gjør. 

Hun har også prøvd flere ganger å splitte oss, selvsagt uten hell, med å finne på ting jeg har sagt eller lignende. 

Når vi er sammen har vi det hyggelig, ihvertfall trodde jeg det. Så kommer meldinger eller telefoner om alt jeg gjør galt. Hun er sånn med andre også som jeg har forstått. 

Så jeg må bare ta et steg tilbake. Kanskje noen har erfaring med dette? For å gjøre dette på best mulig måte for alle. Ønsker at far og datter har et godt forhold. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

Kanskje familieterapi? 

Høres ut som det er en skikkelig umoden ung dame som sliter med en god del ting i livet sitt, og tar det utover deg fordi dere ikke har en så nær tilknytning.

Tror du må være sterk jeg. Forstå at det egentlig ikke handler om deg, men at jenta er umoden og sliter med ting i livet. Når hun får livet mer på stell og blir mer selvstendig så blir hun mer glad i seg selv og mer tilfreds. 

Hun trenger å se at hun klarer ting. At hun kan kjøpe egne klær, få en karriere osv. Det må på plass for at dere skal få en glad og harmonisk stedatter/datter.

Jeg hadde prøvd å få henne til psykolog / psykisk helsesøster, karriere rådgivning / finne studieplass osv. Kanskje hun kan få drive med dyr på fritiden, eller trene. Hun må jobbe med seg selv.

[lillevill]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Rettere sagt, lager jeg ikke mat, er det feil. Lager jeg mat, er det feil. Kjøper jeg ikke klær, er det feil. Kjøper jeg ikke klær, er det feil. Sier jeg hei på "feil" måte, er det feil. Uansett hva jeg gjør eller ikke gjør, er det feil. For det er meg hun misliker, ikke hva jeg gjør og ikke gjør. 

Hun har også prøvd flere ganger å splitte oss, selvsagt uten hell, med å finne på ting jeg har sagt eller lignende. 

Når vi er sammen har vi det hyggelig, ihvertfall trodde jeg det. Så kommer meldinger eller telefoner om alt jeg gjør galt. Hun er sånn med andre også som jeg har forstått. 

Så jeg må bare ta et steg tilbake. Kanskje noen har erfaring med dette? For å gjøre dette på best mulig måte for alle. Ønsker at far og datter har et godt forhold. 

Ts

Anonymkode: 3625d...7a6

En annen ting er at jeg synes du virker som en veldig følsom person som lett tar innover seg når noen er i dårlig humør?  Kanskje hun merker det og at det er lett å "vippe deg av pinnen"  og gjøre deg usikker?

Kanskje det vil hjelpe deg å stå sterkt i deg selv og huske på at du har faktisk ikke gjort noe feil, selv om denne unge damen synes det. Hun er urimelig.  Noen over her sier at du kan behandle henne som en voksen person, og det synes jeg er rimelig. Vær vennlig, høflig og saklig og vis interesser for hva hun går igjennom. Vis at du har selvtillit og vær vennlig og en stabil voksen, slik at hun ikke tenker at du kan manipuleres.

Jeg synes også egentlig at det er ok å spørre om det er noe som plager henne, når du merker at hun er frekk med deg. La henne ta ansvar for sin oppførsel. Det gjør at hun vokser som person og blir mer selvstendig.

[AnonymBruker]

lillevill skrev (7 minutter siden):

Kanskje familieterapi? 

Høres ut som det er en skikkelig umoden ung dame som sliter med en god del ting i livet sitt, og tar det utover deg fordi dere ikke har en så nær tilknytning.

Tror du må være sterk jeg. Forstå at det egentlig ikke handler om deg, men at jenta er umoden og sliter med ting i livet. Når hun får livet mer på stell og blir mer selvstendig så blir hun mer glad i seg selv og mer tilfreds. 

Hun trenger å se at hun klarer ting. At hun kan kjøpe egne klær, få en karriere osv. Det må på plass for at dere skal få en glad og harmonisk stedatter/datter.

Jeg hadde prøvd å få henne til psykolog / psykisk helsesøster, karriere rådgivning / finne studieplass osv. Kanskje hun kan få drive med dyr på fritiden, eller trene. Hun må jobbe med seg selv.

Vi har prøvd og vi har oppmuntret henne til å få hjelp både med utdanning, jobb og samtaler  men hun vil ikke eller er ikke klar for det. Det er ikke så mye mer vi får gjort enn at far støtter henne og at vi er der hvis hun trenger. 

lillevill skrev (2 minutter siden):

En annen ting er at jeg synes du virker som en veldig følsom person som lett tar innover seg når noen er i dårlig humør?  Kanskje hun merker det og at det er lett å "vippe deg av pinnen"  og gjøre deg usikker?

Kanskje det vil hjelpe deg å stå sterkt i deg selv og huske på at du har faktisk ikke gjort noe feil, selv om denne unge damen synes det. Hun er urimelig.  Noen over her sier at du kan behandle henne som en voksen person, og det synes jeg er rimelig. Vær vennlig, høflig og saklig og vis interesser for hva hun går igjennom. Vis at du har selvtillit og vær vennlig og en stabil voksen, slik at hun ikke tenker at du kan manipuleres.

Jeg synes også egentlig at det er ok å spørre om det er noe som plager henne, når du merker at hun er frekk med deg. La henne ta ansvar for sin oppførsel. Det gjør at hun vokser som person og blir mer selvstendig.

Hun er ikke frekk direkte til meg, men sender meldinger og ringer far i etterkant. Og tar jeg opp noe vil hun ikke snakke med meg. Hun er alltid blid og hyggelig rundt meg. Prater masse om seg selv. Forså å fortelle far hvor fæl jeg er og alt jeg gjør galt. 

At andre er i dårlig humør eller har en dårlig dag takler jeg helt fint. At andre har vansker og problemer takler jeg helt fint. Det er i grunn ikke mitt problem, men jeg støtter så godt jeg kan. Men når dette blir et såpass stort problem og for henne er jeg problemet, så velger jeg å ta noen steg tilbake. Det er ikke så mye mer jeg får gjort før hun får den nødvendige hjelpen. 

Ts

 

Anonymkode: 3625d...7a6