Hvorfor?

[Gjest Hvorfor?]

I dag har jeg tenkt tilbake på noe som jeg husker da jeg gikk på skolen. Jeg tenker på dette nesten hver dag. Spesielt denne episoden som jeg husker. Jeg gikk på vidregående på helse og sosialfag. Det er femten år siden jeg gikk der. Vi fikk en prøve som var sånn: Eller et case: Noe liknende som dette:

"Du er helsearbeider, og henter posten en dag. Da møter du en god kjent nabo som du vet nettopp hadde mista kona si pga kreft. Du spør hvordan det går med mannen, og mannen sier da at det går helt bra. Smiler og virker fornøyd. Hva hadde du gjort?"

Jeg hadde gått på skolen i et år, og fikk 2 er og stryk før dette. På de vanlige prøvene. Vi hadde aldri fått sånne historie oppgaver før. Bare sånn: Hva er kommunikasjon? ol.. Er ikke noe flink på skolen. Og jeg sliter med angst og depresjon. Også da. Jeg gikk til psykologen på skolen. Det visste lærerne.

På denne caset da så svarte jeg at det ikke er sikkert at han mannen var blid. At kanskje han hadde på seg en maske som smilte og lo. Og at han hjemme kanskje gråt og var depremert. At han ikke ville være til bry for andre kanskje ved å smile. Kanskje mannen hadde isolert seg og bare turte å hente avisen. Kanskje hadde han fått angst? At kanskje mannen hadde det veldig vondt og trengte hjelp til det praktiske ol. Og at kansje han trang hjelp til å gå i butikken ol. eller legen?

Og jeg la ut om masse annet? Og gjett hva jeg fikk: Jo hun læreren sa at vi klassen hadde gjort det veldig dårlig på denne type prøve, dårligere enn vi gjennomsnitt hadde gjortfør. At vi nok ikke var forbredt siden flere fikk stryk ol. men så smilte hun til meg. Også fikk jeg prøven på bordet. Og gjett hva jeg fikk? Jo, jeg fikk 5 +.. Og jeg som alltid hadde fått to og en? Jeg fikk helt sjokk jeg.

Jeg følte ikke at jeg fortjente denne 5+ ern. Fordi jeg hadde ikke lest noe mere enn vanlig til denne prøven. Fordi jeg har så mye angst og konsentrasjonensproblemer så leser jeg i flere dager før en prøve, og får en toer. Og jeg må lese den samme siden flere ganger fordi jeg detter ut av stoffet, fordi tankjekjøret plager meg sånn innmari.

Jeg hadde bare kjent meg igjen i dette caset, historien. Og skrevet som om det hadde vært meg. Fordi det var jo akkurat sånn jeg også hadde det. Jeg gikk til læreren og til psykologen og sa at jeg hadde det bra. Fordi jeg ikke ville være til bry. Og smilte og lo, sånn at alle skulle se at jeg hadde det bra. Jeg har jo også sånnn maske og jeg latet som om jeg hadde det bra på skolen.

Men nå i ettertid så er jeg lei meg, fordi de ikke skjønte at jeg hadde det vondt. Fordi de ikke hadde tatt hintet at kanskje denne historien var som jeg hadde det? For hvor skulle jeg ha lest om det da? Når det ikke sto i lærebøkene? Og de i klassen som leser og er flinke fikk en to er. Som de vansligvis får en femmer. Fordi det ikke sto skrevet? Og jeg hadde det sånn, og skrev akkurat hvordan jeg hadde det.

Og nå er jeg lei meg fordi ingen skjønte at jeg også smilte, og sa at alt var bra på skolen. Fordi jeg var depremert så latet jeg som om jeg hadde det bra fordi jeg ikke ville være til bry? Men hvorfor så ikke lærerne at jeg hadde det vondt? Når en elev vanligvis får toer? Og ener. Som plutselig får en fem+, når de andre får en toer? Sier ikke dette deg noe?

Nå femten år senere er jeg fortsatt plaget med angst. Blitt værre siden da. Og er nå godt voksen. Jeg skjønner bare ikke hvorfor lærerne ikke skjønte noe? Jeg lurte jo læreren og psykologen trill rundt ved å smile og å si at det var bra fordi jeg ikke ville være til bry. Fordi jeg ville glede dem. Nå angrer jeg veldig. Fordi hvis jeg hadde sagt at jeg hadde det sånn som jeg har det så kanskje jeg hadde fått mere hjelp da. Men jeg var bare 16 år da, og skjønte ikke at livet ikke skulle være sånn som jeg hadde det. Men jeg trodde jo at det var sånn man skulle ha det? Jeg nekta for at jeg var syk, og sa jeg hadde det bra. Fordi jeg ikke visste hvordan det er å ha det bra.

Hvorfor tok de ikke hintet? Hvorfor skjønte de det ikke? Og hvor skulle en lita jente på 16 år få det stoffet fra som vanligvis får stryk?

Nå er jeg 31 år, og går fortsatt i terapi. Går til en annen psykolog. Og jeg sliter ennå med angst og depresjon. Er dessverre ufør. Men ennå så tar jeg på den masken og smiler. Men jeg har sagt iffra til psykologen at jeg ikke smiler og ler fordi at jeg har det bra. Og hvis jeg sier at jeg har det bra, så har jeg det ikke bra. Jeg har sagt ifra nå. Men jeg skulle ha gjort det før også..