Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hehe jo, det ER et problem å få tak i vikar i slike tilfeller. Den ansatte blir ofte sykmeldt i to uker i gangen. Det dukker ikke opp en sykmelding på 12 måneder på dag 1, akkurat. Og hvis leder ikke vet om sykmeldingen vil vare i to uker eller ett år, og heller ikke lege eller den ansatte vet, så kan jo ikke leder ansette noen i et lengre vikariat. 
I tillegg er det jo som regel sånn at vikariat må lyses ut, og hele denne prosessen tar fort minst et par måneder. Og så har som regel den som får stillingen en jobb fra før, så det tar gjerne 2-3 måneder før vedkommende kan starte. Og vips, så har det gått et halvt år, og den sykmeldte er kanskje tilbake på jobb igjen. 

Anonymkode: a4558...0d9

Nettopp! 👏👏

TS

Anonymkode: 5d5c4...661

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Arbeidsgiver har er stort ansvar med å tilrettelegge for de ansatte og særlig de med kroniske sykdommer. De har også et stort ansvar for resten av de ansatte. De fleste ansatte vil aller helst jobbe og det er arbeidsgivers plikt til å få den ansatte tilbake etter sykemelding ved å kunne tilrettelegge på arbeidsplassen. Kollegaer skal gjøre jobben sin og trenger ikke sutre.. 

Anonymkode: 14164...c8f

  • Liker 2
Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva slags lege har de tro? Min lege ba meg bytte jobb når jeg hadde vært sykmeldt flere runder. Det eller gå ned i redusert stilling var mine alternativ. 

Anonymkode: 1eb81...00a

Å gå ned i redusert stilling på grunn av helseplager uten at man samtidig er sykmeldt eller på AAP/uføretrygd kan være, slik systemet er lagt opp, noe i nærheten av økonomisk selvmord. Årsaken til det er at hvis helsen forverrer seg, og man på sikt må over på uføretrygd, så kan dette bidra til at man i verste fall havner på minimumssats selv om man i utgangspunktet hadde høy lønn fordi den reduserte inntekten påvirker beregningsgrunnlaget (Enkelt forklart "slår fellen igjen" etter to år i redusert stilling siden uføretrygd beregnes ut fra de tre beste av de fem siste årene).

Denne "fellen" er det nok mange som er klar over og derfor biter seg fast i arbeidslivet og 100% stilling mye lenger enn hva som strengt tatt er hensiktsmessig både for den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiverne. Etter min mening burde dette ha blitt endret slik at man f.eks. brukte de tre beste av de siste ti årene ved beregning av uføretrygd. Da ville man ha fanget opp arbeidstakere som ønsker å, eller rett og slett bør, jobbe redusert en lengre periode på grunn av helsen, men som rett og slett ikke tør fordi de ikke vil risikere å få kun minstesats hvis det viser seg at de ikke kan jobbe lenger. (Det ville også kunne fange opp småbarnsforeldre som ønsker å jobbe redusert en periode mens barna er små, men som lar være av samme årsak). Kanskje burde man også endre regelverket slik at man kunne gå over på AAP selv om man ikke er så syk at man er minst 50% arbeidsufør og at uføretrygd kunne gis også til de som er i stand til å jobbe 70 - 80%. Altså mer fleksible ordninger rett og slett. 

 

Endret av Leo
La til noen ord som manglet i en setning.
  • Liker 11
Skrevet

Jeg er en av kronikerne. Ansatt i stor, statlig bedrift, aleneforsørger til to barn og dersom jeg går over på aap/ufør mister jeg halve lønna mi. Helt ærlig, det er MYE viktigere for meg at barna mine har det godt økonomisk enn at folk baksnakker meg og ev skriver anonyme innlegg på kg. 

Ønsker man en forandring, gjør noe med muligheten for omskolering og videreutdanning og arbeidsmarkedet for 50+. Slik det er nå er det bare å være kynisk, sette seg selv og sine kjære først og klamre seg fast så lenge det går. 

Anonymkode: 99c46...1e0

  • Liker 5
  • Hjerte 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er en av kronikerne. Ansatt i stor, statlig bedrift, aleneforsørger til to barn og dersom jeg går over på aap/ufør mister jeg halve lønna mi. Helt ærlig, det er MYE viktigere for meg at barna mine har det godt økonomisk enn at folk baksnakker meg og ev skriver anonyme innlegg på kg. 

Ønsker man en forandring, gjør noe med muligheten for omskolering og videreutdanning og arbeidsmarkedet for 50+. Slik det er nå er det bare å være kynisk, sette seg selv og sine kjære først og klamre seg fast så lenge det går. 

Anonymkode: 99c46...1e0

Jeg kan forsikre deg at det er ikke deg. 

Det er leit at det er slik, og som noen skriver her, så skulle vi hatt et bedre system. 

Anonymkode: 5d5c4...661

Skrevet
AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ytre dine meninger kan du såklart gjøre som alle andre. Vil dog be deg om å sette deg inn i hvor mye av BNP som brukes på forskjellige trygdeordninger kontra hvor mye som brukes på lønninger i offentlig sektor. Norge er et av de landene med størst offentlig sektor,  og vi vil derfor som stat, ha store utgifter med å lønne alle disse som jobber der. Sånn sett så er det billigere for staten å ha folk på trygdeordninger 😉

Anonymkode: f691a...ddd

Evt kan vi innrette oss slik at den enkelte får ta ansvar for seg og sitt, fellesskapet yter mindre. Her kommer vi inn på politisk ideologi. Du skjønner sikkert hvor jeg står. Hvis vi har kommet til det punkt, som du skisserer her, så er det ille. Samfunnet kan ikke vinne. Enten folk på trygd eller offentlig ansatt? Ser du utfordringer med at Norge bruker så mye på trygd som vi faktisk gjør? Jeg vil ha en mindre offentlig sektor. Og la folk finne seg jobb i det private, evt skape sin egen jobb. Mer ansvar på den enkelte. 

Anonymkode: a9270...929

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nettopp, og dette er så brennhett at man tråkker de sykmeldte på tærne ser jeg. Bare Norge som er så rause. TS

 

Jeg tror ledere i mange tilfeller gjør det de kan innenfor rammene og reglene de har. 
TS

Anonymkode: 5d5c4...661

Om ikke kronisk syke folk hadde sykepengerettigheter -så hadde terskelen for oppsigelse blitt svært lav, mange blitt sagt opp -uti intet. Hvem ville ha ansatt deg som syk og oppsagt. Samme om det så var en annen type jobb man søkte? Skulle arbeidslivet bare basert seg på 100% funksjonsfriske mennesker så tror jeg vi hadde hatt flere problemer.
 

Så lurer jeg også på hvorfor TS og ett par andre i tråden man mener kronisk syke ikke gjør så godt man kan mtp jobbensituasjonen man står i , men man mener at arbeidsgivere gjør så godt de kan ovenfor kronisk syke. Her ligger det ett stigma, antagelser og en holdning i bunn som sier litt om hva kronisk syke står ovenfor. Er mange eksempler på kronisk syke som strekker seg langt og som også blir behandlet svært dårlig på arbeidsplassen. Så utnyttelse av situasjonen går i såfall begge veier. 

Anonymkode: f5525...c17

  • Liker 6
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

....Det greide ikke mitt arbeidssted, men spørs om det ikke bare var enklere å "sile meg ut". Da ble de kvitt "problemet" og de andre ansatte slapp å ta hensyn.

Anonymkode: f691a...ddd

Så blir man silt ut, må på uføretrygd og deretter skal man bli mistenkeliggjort fordi du "burde jo kunne jobbe når du kan ditt og datt", og man blir får merkelappen "naver" og unnasluntrer. 

Er heldigvis selv i jobb, men vet ikke hvor lenge jeg makter det (er rullestolbruker med fysisk handicap som gjør ting veldig tungt) og jeg ser ikke akkurat frem til hetsen og mistroen jeg kan forvente meg den dagen jeg må kaste inn håndkle.

Anonymkode: 29737...0f7

  • Liker 5
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er forskjell på å bli ansatt på grunnlaget at man egentlig er ufør, men ønsker å jobbe det man klarer, enn å være ansatt som 100% arbeidsfør og være langtidssykemeldt om og om igjen. Sistnevnte har man en forventning om at skal bidra 100%, men så kan man ikke det likevel pga sykdom. Man vet ikke når de kommer tilbake, vet ikke hvor lenge de jobber, men de blir likevel regnet som en 100% ansatt. Da ansetter man ikke flere, men leier inn en vikar. Ikke alle bransjer har like tilgjengelige vikarer, og noen ganger er det ganske umulig.

Dette er selvfølgelig ikke den ansattes feil, og de fleste ledere gjør det de kan, men det er jo slitsomt for de som står igjen og må jobbe mer. Det må da være lov å si.

Her jeg jobber så setter vi ikke inn vikarer. Jeg fødte mitt første barn i fjor og hadde 8 måneder permisjon, men det ble likevel ikke satt inn en vikar. De andre måtte bare ta over mine arbeidsoppgaver, og det var selvfølgelig en belastning for dem. Det forstår jeg veldig godt, selv om jeg selvfølgelig ikke planlegger familielivet etter hva som passer best for jobben.

Anonymkode: 5193c...66f

Det er ingen som ansetter noen uten å 100% forvente at de skal bidra så det er sånn dette bli. Ingen ansetter noen under forutsetningen om at de er ustabil arbeidskraft. Sånn  er realiteten og reglene. Alle følger bare reglene. 

Anonymkode: 0af56...e55

Skrevet

Når jeg ble syk og 50% sykemeldt i en lang periode var det ingen som gjorde jobben min de dagene jeg var borte siden jeg var den eneste med den stillingen i firmaet. Så de måtte evt. ha hentet inn en vikar utenfra. Dette førte til at jeg stresset som en gal de dagene jeg var på jobb, jeg kom aldri ajour. Dette førte igjen til stress og til at jeg ble enda sykere. 
De erstattet meg ikke før jeg havnet 100% på AAP. Jeg følte rett og slett at jeg ble presset ut av arbeidslivet. 
Dessverre er det slik i vårt samfunn at vi mister all verdi den dagen vi blir syk og ikke lenger kan utføre jobben vår minst 100%. 

Anonymkode: fc944...ec7

  • Liker 1
  • Hjerte 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Evt kan vi innrette oss slik at den enkelte får ta ansvar for seg og sitt, fellesskapet yter mindre. Her kommer vi inn på politisk ideologi. Du skjønner sikkert hvor jeg står. Hvis vi har kommet til det punkt, som du skisserer her, så er det ille. Samfunnet kan ikke vinne. Enten folk på trygd eller offentlig ansatt? Ser du utfordringer med at Norge bruker så mye på trygd som vi faktisk gjør? Jeg vil ha en mindre offentlig sektor. Og la folk finne seg jobb i det private, evt skape sin egen jobb. Mer ansvar på den enkelte. 

Anonymkode: a9270...929

Ja det var ikke vanskelig å se hvor du står. Nei jeg sier ikke at man skal være enten offentlig ansatt eller trygdet. Jeg ville bare få deg til å tenke over hvor mye vi bruker på den offentlige sektoren ved utbetaling av lønn versus trygder. Kanskje hele den offentlige sektoren er for stor? Men nå er det det valget vi nordmenn har tatt da, at vi ønsker å ta vare på hverandre, og ikke bare på oss selv. Det er ellers ingenting i veien med å søke seg jobber i det private eller å starte for seg selv. Man står fritt til å velge det hvis det er noe man ønsker. Jeg er blå selv (kanskje ikke like blå som deg), selv om jeg har vært uheldig og fått yrkessykdom som hindrer deltakelse i arbeidslivet. Så jeg ser dette både fra et samfunnsøkonomisk ståsted samtidig som jeg har fått kjenne på hva det betyr som individ.  Og jeg er jammen glad vi har et sikkerhetsnett. Og at jeg orket å ta kampen mot kommunens forsikringsselskap.

Anonymkode: f691a...ddd

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette er jeg redd fort kan misforstås, men ønsker å diskutere hva gjøres med kronikerne på jobben? I vår jobb, statlig bedrift, er det 4-5 kronikere, altså de har en kronisk sykdom. Noen av de er ofte  langstids sykmeldt en gang i året, og kommer så delvis tilbake, klarer å jobbe litt 100 % for så at det er ny runde igjen. Det går aldri så langt at det blir snakk om AAP, men det ser ut til at det er ganske gjentakende, noen ganger 6 mnd av gangen! Det er jo fortvilende for den det gjelder, men for oss som sitter igjen, mangler vi arbeidskraft og dette blir ikke erstattet i disse lange periodene. Hvor lenge kan slikt pågå? Har skjønt at arbeidsgiver også har hintet til ei om ufør, eller delvis ufør, men hun vil ikke, og hun sliter tydeligvis veldig mye med helsa i over mange år. 

Anonymkode: 5d5c4...661

Noen kronikere utnytter systemet sykt mye...

 

men de som faktisk sliter så mye, og er mye sykemeldt: det beste med tanke på det økonomiske, er å ha en jobb og ikke motta fra NAV. Så skjønner at de vil beholde jobben.

 

Anonymkode: 4d3be...074

Skrevet
AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Evt kan vi innrette oss slik at den enkelte får ta ansvar for seg og sitt, fellesskapet yter mindre. Her kommer vi inn på politisk ideologi. Du skjønner sikkert hvor jeg står. Hvis vi har kommet til det punkt, som du skisserer her, så er det ille. Samfunnet kan ikke vinne. Enten folk på trygd eller offentlig ansatt? Ser du utfordringer med at Norge bruker så mye på trygd som vi faktisk gjør? Jeg vil ha en mindre offentlig sektor. Og la folk finne seg jobb i det private, evt skape sin egen jobb. Mer ansvar på den enkelte. 

Anonymkode: a9270...929

Vel bekomme. Dette er typisk holdninger for de som ikke evner å se lengre enn sin egen nesetipp, og sannsynligvis anser seg som en av vinnerne i samfunnet og tenker at alle har like muligheter til å komme seg i samme situasjon som deg. Man er ikke i stand til å ta innover seg at man er født med helt forskjellige forutsetninger for å mestre dette livet og derfor er man villige til å kaste mindre levedyktige under bussen i ren forakt for deres svakelighet. Inntil de selv opplever litt motgang, da. Da får som regel pipa en annen lyd.

Anonymkode: 29737...0f7

  • Liker 4
  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er ingen som ansetter noen uten å 100% forvente at de skal bidra så det er sånn dette bli. Ingen ansetter noen under forutsetningen om at de er ustabil arbeidskraft. Sånn  er realiteten og reglene. Alle følger bare reglene. 

Anonymkode: 0af56...e55

Nei, selvfølgelig ikke.

Men det er ikke helt sammenlignbart med en som er 100% ansatt, men sykemeldt av og på hele tiden. Denne er jo ikke ansatt som en ustabil arbeidskraft i utgangspunktet.

Anonymkode: 5193c...66f

Skrevet
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Så blir man silt ut, må på uføretrygd og deretter skal man bli mistenkeliggjort fordi du "burde jo kunne jobbe når du kan ditt og datt", og man blir får merkelappen "naver" og unnasluntrer. 

Er heldigvis selv i jobb, men vet ikke hvor lenge jeg makter det (er rullestolbruker med fysisk handicap som gjør ting veldig tungt) og jeg ser ikke akkurat frem til hetsen og mistroen jeg kan forvente meg den dagen jeg må kaste inn håndkle.

Anonymkode: 29737...0f7

Det er sånn det oppleves dessverre. Men dette merker hvertfall jeg lite til i dagliglivet, men det kan noen ganger være noe man føler på selv." Hvis jeg beveger meg utenfor døren, hvis jeg deltar i frivillig arbeid, politisk aktivitet osv, vil folk da tro / mene at jeg kan være i jobb?" Sånne tanker kan man kjenne på. 

Jeg kan f.eks orke å gå lange turer (mellom 5 og 10 km) selv om det tar lengre tid for meg å gå den turen enn for andre folk, men jeg kan ikke være i et rom med folk som bruker parfymerte produkter... Lungekapasiteten er nedsatt for alltid pga arbeidsstedet. 

Hovedproblemet her er faktisk at folk tror de har mer innsikt i helsesituasjonen til naboen enn deres egen fastlege,  legespesialister på den aktuelle sykdommen,  og det saksbehandlere og rådgivende overlege i NAV har...

Anonymkode: f691a...ddd

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja det var ikke vanskelig å se hvor du står. Nei jeg sier ikke at man skal være enten offentlig ansatt eller trygdet. Jeg ville bare få deg til å tenke over hvor mye vi bruker på den offentlige sektoren ved utbetaling av lønn versus trygder. Kanskje hele den offentlige sektoren er for stor? Men nå er det det valget vi nordmenn har tatt da, at vi ønsker å ta vare på hverandre, og ikke bare på oss selv. Det er ellers ingenting i veien med å søke seg jobber i det private eller å starte for seg selv. Man står fritt til å velge det hvis det er noe man ønsker. Jeg er blå selv (kanskje ikke like blå som deg), selv om jeg har vært uheldig og fått yrkessykdom som hindrer deltakelse i arbeidslivet. Så jeg ser dette både fra et samfunnsøkonomisk ståsted samtidig som jeg har fått kjenne på hva det betyr som individ.  Og jeg er jammen glad vi har et sikkerhetsnett. Og at jeg orket å ta kampen mot kommunens forsikringsselskap.

Anonymkode: f691a...ddd

Det er jo ikke et valg vi som nordmenn har tatt. Høyre er Norges største parti idag, og de vil kutte i offentlige utgifter. Og for ordens skyld vil jeg legge til at jeg støtter offentlig helsevesen og trygd til de som trenger det. De må gjerne få mer til og med. Men det må strammes inn, for det gir ikke mening at Norge har verdens høyeste sykefravær og høyest andel på trygd, tatt i betraktning av at helsevesen og utdanning er gratis. Da er det noe som ikke stemmer, og jeg mener det skyldes for rause ordninger som gjør ar folk får anledning til å kjenne for mye etter, og gi slipp på egen asnvarsfølelse. Enkel psykologi det der

Anonymkode: a9270...929

Skrevet
AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Vel bekomme. Dette er typisk holdninger for de som ikke evner å se lengre enn sin egen nesetipp, og sannsynligvis anser seg som en av vinnerne i samfunnet og tenker at alle har like muligheter til å komme seg i samme situasjon som deg. Man er ikke i stand til å ta innover seg at man er født med helt forskjellige forutsetninger for å mestre dette livet og derfor er man villige til å kaste mindre levedyktige under bussen i ren forakt for deres svakelighet. Inntil de selv opplever litt motgang, da. Da får som regel pipa en annen lyd.

Anonymkode: 29737...0f7

Jeg mener økt ansvar gir folk motivasjon til å ta tak. vinn-vinn. 

Anonymkode: a9270...929

Skrevet

Jeg var en av de som var mye sykmeldt av og på og måtte til slutt over på aap. Etter noen år på aap ble det konstantert at jeg ikke kvalifiserte for ufør så jeg fikk hjelp til å få en ny fast jobb. Det gikk ikke i den nye jobben heller til tross for helt andre arbeidsoppgaver enn i den forrige. Det ble tre år med nye sykemeldinger av og på før legen sa stopp og satte inn alle kluter for å få meg over på aap og senere ufør. Så det er ikke sånn at alle kronisk syke bare kan gå over på gradert eller full ufør bare fordi de er mye sykemeldt. Det skal dokumenteres rimelig bra for å komme dit.

Anonymkode: 54bff...5b2

  • Liker 1
Skrevet

Jeg har en venninne som er 50 % ufør og har en 50 % stilling som hun er sykemeldt helt og delvis fra «alltid». Hun har virkelig dårlig helse. Selv er hun så stolt av å «orke å stå i jobben» på tross av alle helseplager. Hun ofrer ikke kollegaer, ledelse eller dem hun skal være der for en tanke. Jeg tenker hun må være et mareritt å ha som ansatt, man kan jo aldri vite om hun dukker opp eller ikke. Lurer på om man blir veldig selvsentrert av tunge helseplager?

Anonymkode: 3e70c...fce

Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har en venninne som er 50 % ufør og har en 50 % stilling som hun er sykemeldt helt og delvis fra «alltid». Hun har virkelig dårlig helse. Selv er hun så stolt av å «orke å stå i jobben» på tross av alle helseplager. Hun ofrer ikke kollegaer, ledelse eller dem hun skal være der for en tanke. Jeg tenker hun må være et mareritt å ha som ansatt, man kan jo aldri vite om hun dukker opp eller ikke. Lurer på om man blir veldig selvsentrert av tunge helseplager?

Anonymkode: 3e70c...fce

Hva mener du hun skal gjøre da? Leve på 50% ufør? 

Anonymkode: 1eb81...00a

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...