Langvarig dating. Noen solskinnshistorier?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2022 den 21.59):

Jeg har truffet en mann i ti måneder. Vi treffes ofte, og har det så fint sammen. Vi har slettet Tinder, og vi har en avtale om å ikke treffe eller ha sex med andre. Problemet er at han ønsker ikke at vi skal kalle oss kjærester, selv om jeg føler det er det vi er. Det handler ikke om at han vil være ledig på markedet, eller at han skal ha mulighet til å møte andre. Han har ikke de rette følelsene, noe jeg ikke klarer å forstå ettersom handlingene hans ikke samsvarer med det. Han har sagt at han sjelden blir forelsket, og bruker lang tid. Jeg føler løpet er kjørt, men likevel håper jeg så inderlig at han skal ombestemme seg. Kan nevne at han ikke har noen langvarige forhold bak seg, og har aldri vært samboer. Vi er voksne. Forstår ikke hvordan han kan han ha en så nær relasjon til meg, og investere så mye tid i meg, når han ikke kan kalle meg kjæresten sin. Skjønner ikke hva som vil bli annerledes om han gjør det. Det er jo noe med tryggheten det ville skapt, og følelsen av å være noen sin nummer én.
 

Er det noen her som har vært på datingstadiet lenge, og tenkt at det har vært håpløst, men likevel fått mannen til slutt? Noe jeg kan gjøre for å vekke følelsene hans? Trenger solskinnshistorier.

 

(Ønsker ikke kommentarer om at han har flere på si, eller at jeg må gi han opp). 

Anonymkode: ddad1...ffb

Jeg har også en kjæreste, og han refererer til meg som "hun jeg dater" Han er glad i meg og er redd for å miste meg, men samtidig er han redd for å binde seg. Det har med at han har blitt såret før. 

De siste ukene har jeg blitt "jenta hans" da men ovenfor andre tror jeg at jeg bare er "hun jeg dater" dessverre. 

Anonymkode: a83cd...932

[AnonymBruker]

exictence skrev (På 30.9.2022 den 10.37):

Ja, man kan lett si at det er umodent, men når de er ærlige mot deg, så handler det mer om en frykt enn umodenhet, tror jeg. En frykt for å miste kjærligheten. En frykt for det vonde som kan skje. En slags angst.

Det er synd for disse menneskene som har så stor frykt i seg.

Selvfølgelig er han veldig glad i deg.

Men jeg kan forstå deg. Og nå har det skjedd det han fryktet før. Du er ferdig emosjonelt. Ja, han hadde rett. Man får ofte rett i det man frykter skal skje, hvis man bare tror nok på det. 

Selv om frykten for å bli avvist og miste kjærligheten er en stor del av det, er det mer enn det også- ihvertfall i min fyr sitt tilfelle. Frykten for å omstille seg, frykten for å måtte ta mer hensyn til andre, inngå kompromiss- frykten for å miste den trygge friheten som singel hvor man kan gjøre det som passer seg. Det er tross alt veldig deilig å kun ha seg selv å ta hensyn til- men samtidig få alle godene fra et forhold- uten forpliktelser. Hans ideal av det perfekte forhold, uten å ha noen egne erfaringer fra før, uten en dråpe med uenighet eller krangling nytter heller ikke. Så jeg tror det beste for oss begge var at jeg la fra meg alle følelser. Jeg er fortsatt vennen hans. Men det er klart han merker forskjellen. Fordi han er såpass konfliktsky og hater krangler har jeg ikke tatt det opp heller, jeg bare fader ut det seksuelle og intime, og han tør ikke direkte konfrontere meg med det heller. Det er best slik. Han får det han vil; det ukompliserte singellivet. For er sex involvert blir det aldri ukomplisert og sånn er det bare.

Anonymkode: e96c6...b2f

[AnonymBruker]

TS her.

Fant igjen denne tråden, og tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering. 

For 3-4 måneder siden snudde han plutselig. Nesten 3 år inn i relasjonen var han klar for å se på oss som et par, og nå kaller han meg for kjæresten sin. Hele innstillingen hans er snudd, og han investerer i meg. Han tar høyde for meg i planlegging, prioriterer meg, og viser at han er glad i meg og setter pris på meg. 

Så det var min lille solskinnshistorie, som jeg håper vil fortsette å blomstre. I alle fall har vi det veldig fint nå.

Anonymkode: ddad1...ffb

[AnonymBruker]

Er vel dette de kaller situationships? 
Min erfaring er at en eller begge i et slikt forhold egt vil ha noe annet, men liker hverandre nok til å holde sammen en periode.

Hva som mangler kan han best svare på selv. Men noen ting kan typisk være avstand, den ene vil ikke bli kjent med den andres barn, eller noe annet som trekker «ned» - ulike verdier, ulikt forhold til rus, for stor aldersforskjell, økonomiske ulikheter (gjeld), osv osv

Anonymkode: f94e1...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Er vel dette de kaller situationships? 
Min erfaring er at en eller begge i et slikt forhold egt vil ha noe annet, men liker hverandre nok til å holde sammen en periode.

Hva som mangler kan han best svare på selv. Men noen ting kan typisk være avstand, den ene vil ikke bli kjent med den andres barn, eller noe annet som trekker «ned» - ulike verdier, ulikt forhold til rus, for stor aldersforskjell, økonomiske ulikheter (gjeld), osv osv

Anonymkode: f94e1...bec

Det er riktig at vi har hatt et såkalt situationship i nesten 3 år. Jeg har hele veien ønsket å ta steget videre, mens han har ønsket å kalle det vennskap. Heldigvis har det snudd, og vi er blitt kjærester🥰 Jeg føler meg verdsatt på en helt ny måte, og det er en deilig følelse.  

Anonymkode: ddad1...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er riktig at vi har hatt et såkalt situationship i nesten 3 år. Jeg har hele veien ønsket å ta steget videre, mens han har ønsket å kalle det vennskap. Heldigvis har det snudd, og vi er blitt kjærester🥰 Jeg føler meg verdsatt på en helt ny måte, og det er en deilig følelse.  

Anonymkode: ddad1...ffb

Vet du hva som skjedde som gjorde at han snudde? 

Er glad på dine vegne, men syns også du er en svært tålmodig og raus person, for tror ikke jeg hadde akseptert det og mistenkt han for at ei han likte hadde dødd eller noe.

Anonymkode: fdd0d...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vet du hva som skjedde som gjorde at han snudde? 

Er glad på dine vegne, men syns også du er en svært tålmodig og raus person, for tror ikke jeg hadde akseptert det og mistenkt han for at ei han likte hadde dødd eller noe.

Anonymkode: fdd0d...b00

Det som skjedde rett før var at jeg involverte meg med en annen fyr. For meg var det kun vennskap, men han så på det som en stor trussel. Jeg reiste på en tur med denne personen, noe jeg ikke trodde var noen big deal. Men tydeligvis var det noe som gikk veldig inn på han. Han var veldig såret for at jeg kunne gjøre noe sånt mot han. Så jeg måtte minne han på hvordan han syns det var greit å ha Tinder mens vi var eksklusive. Han skjønte plutselig at det var helt feil. Og i ettertid har han bare vært helt fantastisk. Jeg har ventet på at det skal snu, at han skal trekke seg unna, slik han har gjort mange ganger tidligere. Men det har ikke skjedd. Han blir hos meg, og virker å trives med det. 

Anonymkode: ddad1...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2022 den 9.24):

Jeg er 50+, og prøver å finne en kvinne å date nå. Jeg ønsker å være forelsket, og komme dit at jeg ser en framtid med henne. I så måte er jeg nok en romantiker. Jeg er dessverre redd for at dette blir en følelse jeg jager, og at jeg kanskje aldri får den.  For meg er sterke følelser forbeholdt dem jeg ikke fikk. Lengsel, drømmer, sårhet etc. I det øyeblikket et forhold er etablert, så er kanskje grunnlaget for følelsene borte? Jeg aner ikke om det blir slik, og jeg håper jo å finne noen som motbeviser det. 

Anonymkode: 92fd5...044

Du høres ut som du har tilknytningsproblemer/forstyrrelser. 

Det er veldig typisk emosjonelt utilgjengelige mennesker å ønske seg det de ikke får, da slipper de å konfrontere sin egen emosjonelle utilgjengelighet.

Oppdaget dette selv, da jeg lette febrilsk etter forklaringer på hva som var galt med min samboer som var livredd for å komme nær meg.

Riktignok var han både narsissistisk og avoidant, men at jeg selv også hadde alvorlige brister i tilknytningsystemet, og at det skapte problemer for meg i helt nære relasjoner ante jeg ikke. Var over 40 før jeg forsto hvorfor jeg aldri klarte å finne en kjæreste. 

Anonymkode: 99d2d...5d4

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 16.58):

TS her.

Fant igjen denne tråden, og tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering. 

For 3-4 måneder siden snudde han plutselig. Nesten 3 år inn i relasjonen var han klar for å se på oss som et par, og nå kaller han meg for kjæresten sin. Hele innstillingen hans er snudd, og han investerer i meg. Han tar høyde for meg i planlegging, prioriterer meg, og viser at han er glad i meg og setter pris på meg. 

Så det var min lille solskinnshistorie, som jeg håper vil fortsette å blomstre. I alle fall har vi det veldig fint nå.

Anonymkode: ddad1...ffb

Koselig å høre ❤️

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2022 den 12.42):

Jeg har også en kjæreste, og han refererer til meg som "hun jeg dater" Han er glad i meg og er redd for å miste meg, men samtidig er han redd for å binde seg. Det har med at han har blitt såret før. 

De siste ukene har jeg blitt "jenta hans" da men ovenfor andre tror jeg at jeg bare er "hun jeg dater" dessverre. 

Anonymkode: a83cd...932

Dette hadde jeg faktisk valgt å si til han. Her bør det ikke være noen forskjell i mitt hode. Hadde ikke akseptert at han hadde kalt meg for "jenta si", om han ikke kunne sagt det offentlig.