Langvarig dating. Noen solskinnshistorier?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er i samme situasjon som deg. Har tenkt å avslutte, men klarer liksom ikke ordentlig. Jeg har sagt nei til ham, og holdt avstand i perioder. Men så blir savnet for stort.

Det er så vondt, som om hjertet blir revet i stykker når det går dager og uke før jeg hører noe i det hele tatt. Nå har jeg tenkt å snakke med ham. Vil ikke såre ham heller. en det må bli en slutt på det forholdet vårt som vi har hatt.

Tenker me ihjel på hvordan jeg skal si det. Skal treffe ham i morgen.

Anonymkode: cf178...eb4

Så trist å lese😢❤️ Har du fortsatt et håp om at ting skal ordne seg? Ut fra hvordan samtalen går? 

Jeg hadde den praten med min for noen måneder siden. Jeg sa det på slutten av kvelden etter vi hadde lagt oss (ganske dårlig tidspunkt for jeg gruet meg hele dagen). Jeg sa at jeg ikke kunne fortsette å treffe han hvis jeg ikke ble anerkjent som kjæresten hans. Han ble trist, og jeg kjente meg helt knust. Han holdt rundt meg den natten, og morgenen etter før han gikk på jobb, kysset han meg og sa at vi skulle snakkes senere. Jeg kom til han senere, vi pratet, og han holdt rundt meg hele den natten også. Neste morgen kysset han meg masse før han skulle på jobb, og sa til meg: Vi snakkes, sant? Det var tydelig at han var preget, han også. Jeg klarte ikke å gjennomføre fordi jeg hadde så vondt.

Men etter dette endret ting seg. Jeg følte på mye sinne mot han, for jeg kjente på en urettferdighet. Jeg følte meg verdiløs og bortprioritert. Kontakten vår ble ikke helt som før. Han virket redd for at jeg skulle ha forventninger til han, og følte nok på et slags ubehag over situasjonen. Men hver gang vi var sammen, var ting fint, og vi hadde det bra. Kontakten vår utenom treffene var laber, og det var for det meste jeg som tok initiativ. Men om jeg lot være å tekste han, tok det ikke lang tid før han tekstet meg. Prøvde å være fraværende en uke, og da sendte han meg melding 4/7 dager, inkludert forespørsel om å finne på noe. Så han ville jo fortsatt beholde relasjonen. Men jeg var så utslitt av å kjenne på ubalansen i forholdet. Det at han var min førsteprioritet, men jeg følte meg som hans siste (selv om det var meg han tilbragte mest tid med). Usikkerheten av å ikke bli anerkjent som noe mer i den nære relasjonen vi hadde, gjorde at jeg følte at jeg ikke betydde noe for han, og jeg kjente på en slags nedverdigelse. Han var også redd for å skrive eller si noe som viste at jeg betydde noe for han. Det var veldig sårt. Akkurat som om han holdt meg for narr. Jeg følte så sterkt at han likte meg, for handlingene hans stridde mot ordene hans i mye han gjorde. Som en fornektelse på et vis.

Jeg bestemte meg for å prøve en siste ting. Jeg skrev et brev til han der jeg la alle følelser på bordet. Jeg laget også et fint kort, som han ble veldig glad for. Jeg skrev blant annet hva jeg ønsket ut av relasjonen vår. Det var et veldig fint brev. Etter dette snakket vi ikke mer sammen. Jeg reiste vekk, og prøvde å fokusere på egne ting. Han kontaktet meg én gang, men jeg var avvisende. Etter én måned traff jeg han igjen. Vi startet på nytt. Rolig. Han ville fortsette relasjonen på én betingelse, at jeg ikke traff andre. Det var tydeligvis viktig for han. Etter dette fikk vi en ny gnist. Og ting har vært bra, men jeg kjenner at de samme tingene gnager på meg. Jeg kan også føle at han blir litt kald innimellom, noe som gjør at jeg skjønner at han ikke har de rette følelsene for meg. Men jeg har valgt å være med han. Jeg må ta dette på min egen kappe. Han vil ikke ha meg, og det vet jeg. Men som jeg skrev tidligere; sorgen over å miste han var en større belastning for meg enn utryggheten forholdet gir meg. Hvorfor ikke bare prøve hva som skjer om vi kaller oss for kjærester? Men jeg er ikke verdig den tittelen for han, så må bare godta det.

Jeg er svak.
 

Beklager lang tekst. Masse lykke til med samtalen! Håper du finner en god måte å løse det på. Gi gjerne en oppdatering om du orker❤️

Anonymkode: ddad1...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvorfor holder en mann på slik da? Det er å leke med den andres følelser, håp og drømmer. Kunne jeg aldri gjort til en mann jeg ikke har følelser for. Hadde jeg holdt på slik med en mann hadde jeg ikke vært redd for å kalt oss kjærester selv om mine følelser ikke var de helt store men at jeg likte mannen og trivdes med han så why not kjærester når en oppfører seg om det. Dere er kjærester men mannfolk er redd for ordet «kjæreste» ser det ut som. At de legger så mye mer seriøst i det ordet er jo bare tull. Eneste løsninga er å sette hardt mot hardt hvis du ønsker å kalle dere kjærester og si hva du skrev her at dere oppfører dere som kjærester men at han ikke vil kalle dere kjærester gjør deg utrygg på han så da velger du og gå hvis han ikke kan kalle dere for det. 
 

fjott kaill🙁

Anonymkode: 2b2f8...55d

Jeg har vært sånn som dame, og mannfolka sa det samme, at jeg oppførte meg som jeg var forelsket. Jeg var ærlig på at jeg ikke var det, nettopp fordi det var noe som ikke kjennes rett, men det var deilig der og da. Beklager, kan ikke gi deg noen solskinnshistorie, men ville ikke gjort det samme med en mann igjen. Ville levd alene isteden, for jeg er enig i at det ikke er så hyggelig gjort. Gå videre, forklar hvorfor. Liker han deg, kommer han etter og sier at han bil være kjæresten din. Gjør han ikke det, har han vært ærlig hele veien.

Anonymkode: cd945...0f4

[AnonymBruker]

Jeg datet kjæresten min i et halvt år ca før vi ble offisielle kjærester. Men vi var begge relativt nyskilte og har barn fra før, så det føltes rett å gå sakte frem. Det var aldri noen tvil likevel om at vi var seriøse og ville satse på hverandre. Og det tok vel bare en måned eller to før han sa at han var forelsket i meg. 

Anonymkode: 847b4...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så trist å lese😢❤️ Har du fortsatt et håp om at ting skal ordne seg? Ut fra hvordan samtalen går? 

Jeg hadde den praten med min for noen måneder siden. Jeg sa det på slutten av kvelden etter vi hadde lagt oss (ganske dårlig tidspunkt for jeg gruet meg hele dagen). Jeg sa at jeg ikke kunne fortsette å treffe han hvis jeg ikke ble anerkjent som kjæresten hans. Han ble trist, og jeg kjente meg helt knust. Han holdt rundt meg den natten, og morgenen etter før han gikk på jobb, kysset han meg og sa at vi skulle snakkes senere. Jeg kom til han senere, vi pratet, og han holdt rundt meg hele den natten også. Neste morgen kysset han meg masse før han skulle på jobb, og sa til meg: Vi snakkes, sant? Det var tydelig at han var preget, han også. Jeg klarte ikke å gjennomføre fordi jeg hadde så vondt.

Men etter dette endret ting seg. Jeg følte på mye sinne mot han, for jeg kjente på en urettferdighet. Jeg følte meg verdiløs og bortprioritert. Kontakten vår ble ikke helt som før. Han virket redd for at jeg skulle ha forventninger til han, og følte nok på et slags ubehag over situasjonen. Men hver gang vi var sammen, var ting fint, og vi hadde det bra. Kontakten vår utenom treffene var laber, og det var for det meste jeg som tok initiativ. Men om jeg lot være å tekste han, tok det ikke lang tid før han tekstet meg. Prøvde å være fraværende en uke, og da sendte han meg melding 4/7 dager, inkludert forespørsel om å finne på noe. Så han ville jo fortsatt beholde relasjonen. Men jeg var så utslitt av å kjenne på ubalansen i forholdet. Det at han var min førsteprioritet, men jeg følte meg som hans siste (selv om det var meg han tilbragte mest tid med). Usikkerheten av å ikke bli anerkjent som noe mer i den nære relasjonen vi hadde, gjorde at jeg følte at jeg ikke betydde noe for han, og jeg kjente på en slags nedverdigelse. Han var også redd for å skrive eller si noe som viste at jeg betydde noe for han. Det var veldig sårt. Akkurat som om han holdt meg for narr. Jeg følte så sterkt at han likte meg, for handlingene hans stridde mot ordene hans i mye han gjorde. Som en fornektelse på et vis.

Jeg bestemte meg for å prøve en siste ting. Jeg skrev et brev til han der jeg la alle følelser på bordet. Jeg laget også et fint kort, som han ble veldig glad for. Jeg skrev blant annet hva jeg ønsket ut av relasjonen vår. Det var et veldig fint brev. Etter dette snakket vi ikke mer sammen. Jeg reiste vekk, og prøvde å fokusere på egne ting. Han kontaktet meg én gang, men jeg var avvisende. Etter én måned traff jeg han igjen. Vi startet på nytt. Rolig. Han ville fortsette relasjonen på én betingelse, at jeg ikke traff andre. Det var tydeligvis viktig for han. Etter dette fikk vi en ny gnist. Og ting har vært bra, men jeg kjenner at de samme tingene gnager på meg. Jeg kan også føle at han blir litt kald innimellom, noe som gjør at jeg skjønner at han ikke har de rette følelsene for meg. Men jeg har valgt å være med han. Jeg må ta dette på min egen kappe. Han vil ikke ha meg, og det vet jeg. Men som jeg skrev tidligere; sorgen over å miste han var en større belastning for meg enn utryggheten forholdet gir meg. Hvorfor ikke bare prøve hva som skjer om vi kaller oss for kjærester? Men jeg er ikke verdig den tittelen for han, så må bare godta det.

Jeg er svak.
 

Beklager lang tekst. Masse lykke til med samtalen! Håper du finner en god måte å løse det på. Gi gjerne en oppdatering om du orker❤️

Anonymkode: ddad1...ffb

Du er flink til å sette ord på følelsene dine ❤️
 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Min relasjon pågikk i et par år og ble avsluttet av meg for noen måneder siden. Han har siden tatt kontakt flere ganger, men jeg har avvist et hvert forsøk. Det er tydelig for meg at han ikke ønsker noe forhold, kun ha meg som en trøstepremie til noe «bedre» dukker opp. Selvom jeg fremdeles kan kjenne på savn, er jeg nødt til å sette min verdi høyere enn en som får meg til å føle meg «grei nok». Tiden vi har her på jorda er så kort, og jeg tenker faktisk at jeg har det bedre alene enn å kjenne på de vonde følelsene han ga meg, til tross for at det var gode stunder også.

Anonymkode: 18bdc...e41

[exictence]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så trist å lese😢❤️ Har du fortsatt et håp om at ting skal ordne seg? Ut fra hvordan samtalen går? 

Jeg hadde den praten med min for noen måneder siden. Jeg sa det på slutten av kvelden etter vi hadde lagt oss (ganske dårlig tidspunkt for jeg gruet meg hele dagen). Jeg sa at jeg ikke kunne fortsette å treffe han hvis jeg ikke ble anerkjent som kjæresten hans. Han ble trist, og jeg kjente meg helt knust. Han holdt rundt meg den natten, og morgenen etter før han gikk på jobb, kysset han meg og sa at vi skulle snakkes senere. Jeg kom til han senere, vi pratet, og han holdt rundt meg hele den natten også. Neste morgen kysset han meg masse før han skulle på jobb, og sa til meg: Vi snakkes, sant? Det var tydelig at han var preget, han også. Jeg klarte ikke å gjennomføre fordi jeg hadde så vondt.

Men etter dette endret ting seg. Jeg følte på mye sinne mot han, for jeg kjente på en urettferdighet. Jeg følte meg verdiløs og bortprioritert. Kontakten vår ble ikke helt som før. Han virket redd for at jeg skulle ha forventninger til han, og følte nok på et slags ubehag over situasjonen. Men hver gang vi var sammen, var ting fint, og vi hadde det bra. Kontakten vår utenom treffene var laber, og det var for det meste jeg som tok initiativ. Men om jeg lot være å tekste han, tok det ikke lang tid før han tekstet meg. Prøvde å være fraværende en uke, og da sendte han meg melding 4/7 dager, inkludert forespørsel om å finne på noe. Så han ville jo fortsatt beholde relasjonen. Men jeg var så utslitt av å kjenne på ubalansen i forholdet. Det at han var min førsteprioritet, men jeg følte meg som hans siste (selv om det var meg han tilbragte mest tid med). Usikkerheten av å ikke bli anerkjent som noe mer i den nære relasjonen vi hadde, gjorde at jeg følte at jeg ikke betydde noe for han, og jeg kjente på en slags nedverdigelse. Han var også redd for å skrive eller si noe som viste at jeg betydde noe for han. Det var veldig sårt. Akkurat som om han holdt meg for narr. Jeg følte så sterkt at han likte meg, for handlingene hans stridde mot ordene hans i mye han gjorde. Som en fornektelse på et vis.

Jeg bestemte meg for å prøve en siste ting. Jeg skrev et brev til han der jeg la alle følelser på bordet. Jeg laget også et fint kort, som han ble veldig glad for. Jeg skrev blant annet hva jeg ønsket ut av relasjonen vår. Det var et veldig fint brev. Etter dette snakket vi ikke mer sammen. Jeg reiste vekk, og prøvde å fokusere på egne ting. Han kontaktet meg én gang, men jeg var avvisende. Etter én måned traff jeg han igjen. Vi startet på nytt. Rolig. Han ville fortsette relasjonen på én betingelse, at jeg ikke traff andre. Det var tydeligvis viktig for han. Etter dette fikk vi en ny gnist. Og ting har vært bra, men jeg kjenner at de samme tingene gnager på meg. Jeg kan også føle at han blir litt kald innimellom, noe som gjør at jeg skjønner at han ikke har de rette følelsene for meg. Men jeg har valgt å være med han. Jeg må ta dette på min egen kappe. Han vil ikke ha meg, og det vet jeg. Men som jeg skrev tidligere; sorgen over å miste han var en større belastning for meg enn utryggheten forholdet gir meg. Hvorfor ikke bare prøve hva som skjer om vi kaller oss for kjærester? Men jeg er ikke verdig den tittelen for han, så må bare godta det.

Jeg er svak.
 

Beklager lang tekst. Masse lykke til med samtalen! Håper du finner en god måte å løse det på. Gi gjerne en oppdatering om du orker❤️

Anonymkode: ddad1...ffb

Hvis du vil sende meg privat melding, kan jeg skrive til deg der. Jeg har allerede snakket med ham. Vil ikke si for mye her.

Tusen takk for omtanke og fine ord.

[Lisamarie]

Kjære TS,

Jeg har vært i helt lik situasjon som deg. Det varte 9 måneder. Han var i tvil hele veien og ville ikke definere forholdet. Så satt jeg hardt mot hardt, vi ble sammen og han dumpet meg en måned seinere. Det var 9 kjipe måneder med mye tvil og usikkerhet. Mitt råd er å droppe en fyr som tviler og som ikke vil definere seg som kjæreste. Det at han ikke ønsker at du skal møte andre, gjør det hele enda verre. Mitt råd er å avslutte og gå videre. Dette høres ikke liv laga ut. Du vet når noen vil ha deg! Send meg gjerne en privat melding om du vil høre mer.

 

 

[AnonymBruker]

Slutt å jage mennesker, men et målet. Det finnes mange menn og du kan forelske deg på nytt, men det vil ta mye lenger tid når du drøyer det ut med han. Du gir deg selv også en dårlig erfaring som vil prege deg. Svekke selvtilliten din. 
Å gi seg selv hen til en mann som ikke finner en verdig som kjæreste. Du pisser på deg selv fra alle vinkler

Anonymkode: be5f0...65d

[exictence]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Slutt å jage mennesker, men et målet. Det finnes mange menn og du kan forelske deg på nytt, men det vil ta mye lenger tid når du drøyer det ut med han. Du gir deg selv også en dårlig erfaring som vil prege deg. Svekke selvtilliten din. 
Å gi seg selv hen til en mann som ikke finner en verdig som kjæreste. Du pisser på deg selv fra alle vinkler

Anonymkode: be5f0...65d

Det handler jo ikke om at han ikke finner henne verdig nok. Det handler om at han ikke har de redskapene som får ham til å fungere som kjæreste med henne. 

[AnonymBruker]

Her var det jeg som ikke utviklet følelser. Jeg likte ham veldig godt, som venn, som elsker, som selskap, men hadde ikke kjærlige følelser utover at jeg generelt bryr meg om folk. Det inkluderte jo ham, siden jeg likte ham godt, men forelsket var jeg ikke, og jeg kunne ikke se for meg at det kunne bli oss. 

Han derimot beskriver det som kjærlighet ved første blikk, men siden jeg ikke var der overhodet selv, og han var en flørt og en fleipete person, så tok jeg egentlig bare hans væremåte og flørt som moro og fleip. Jeg er glad i deg, kunne han si, og fikk responsen "Hahahaha, jeg er glad i deg også!"

Han var i din situasjon, og ganske fortvilet, og det delte han med en nær venninne av meg. Var ærlig om sin sårbarhet og sine følelser ovenfor henne. Da ga hun ham rådet om å vise meg sine mer sårbare sider. Ikke bare være kul, morsom, flørtete og tøff, men åpne seg opp til meg. For at jeg skulle falle for ham måtte han skape et mer fortrolig og intimt bånd, mente hun. Vise meg sitt ekte jeg. Han fulgte rådet, og da falt jeg fort for ham. I løpet av en helg hvor vi snakket mye om livet, tanker og erfaringer på godt og vondt. 

Vet ikke om det kan være et tips for dere, å skape større nærhet og fortrolighet ved å være mer ekte i dialogen dere mellom. For min del var iallefall det nødvendig for at jeg skulle se ham som menneske, istedenfor bare en det var kjekt å tilbringe tid sammen med. 

Få ham til å åpne seg? Våge å være ekte, sårbar og fortrolig selv?

Anonymkode: 17734...951

[Lisamarie]

exictence skrev (12 minutter siden):

Det handler jo ikke om at han ikke finner henne verdig nok. Det handler om at han ikke har de redskapene som får ham til å fungere som kjæreste med henne. 

Hadde han vært interessert nok, så hadde han ønsket å være i et forhold med henne. Hvor får di det i fra at han «ikke har redskapene»? 

[exictence]

Lisamarie skrev (1 minutt siden):

Hadde han vært interessert nok, så hadde han ønsket å være i et forhold med henne. Hvor får di det i fra at han «ikke har redskapene»? 

At han ikke hadde redskapene, var en talemåte. Han passet rett og lett ikke med henne. Ikke fordi hun ikke var god nok, men for at han ikke fikk kjærestefølelser for henne.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, exictence said:

Det handler jo ikke om at han ikke finner henne verdig nok. Det handler om at han ikke har de redskapene som får ham til å fungere som kjæreste med henne. 

Redskaper? La oss kalle en spade for en spade. Han føler inne sterkt nok for henne. Hadde han gjort det, hadde han forpliktet seg. 

Anonymkode: be5f0...65d

[exictence]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Redskaper? La oss kalle en spade for en spade. Han føler inne sterkt nok for henne. Hadde han gjort det, hadde han forpliktet seg. 

Anonymkode: be5f0...65d

Forstår at det var et dumt ord å bruke. Men jeg står fast ved at det handler om ham, ja, at han ikke føler sterkt nok for henne, som du sier. Det handler ikke om at hun ikke er verdig nok for ham.

Endret 28. september 2022 av exictence

[AnonymBruker]

Han bruker deg bare. Han tar til takke med deg. 

Anonymkode: 7840d...425

[AnonymBruker]

Tenk - hvis du avslutter med han idag, gjør det mindre vondt enn om dere hadde fortsatt to-tre måneder og du hadde blitt enda mer knytta til han.

 

Men såklart ting kan jo endres, kanskje han vil mer. Det vet jo ingen

Anonymkode: 2a229...cdb

[AnonymBruker]

On 9/27/2022 at 12:28 AM, AnonymBruker said:

Takk. Vanskelig ja! Har prøvd å avslutte, men klarte det ikke. Sorgen ble vondere å håndtere enn usikkerheten forholdet gir meg. Gode klemmer tilbake❤️

Anonymkode: ddad1...ffb

Jeg hadde akkurat samme opplegg med en kar, over ni mnd med det samme... Til slutt begynte han å kalle meg kjæresten sin, men det tok nye seks mnd før han sa at han elsket meg. 

Nå, etter snart to og et halvt år er jeg endelig klar for å innse at jeg fortjener bedre enn å måtte tigge etter noen kjærlighet. Det føles ikke godt når det hele tiden har vært mot strømmen, i stedet for å ha en mann som er helt klar og tydelig på at jeg er den han vil ha. Det har vært utroskap og jeg har blitt nedprioritert foran festing og alt mulig, men han viste det jo egentlig helt fra start. Jeg angrer bare på at jeg var for usikker til å stå på mitt, og lytte til mine behov i stedet for å håpe så inderlig at han skulle falle nok for meg til å virkelig VELGE MEG, hver eneste dag. 

Lykke til. Jeg håper du lærer av mine feil, for denne langdradde smerten unner jeg ingen, men jobb med selvbildet ditt først og fremst. Det var først når jeg begynte å ha fokus på meg selv og mitt liv at han begynte å snu og ville velge meg, og nå vil han gjøre alt for å beholde meg, men det er for sent for min del. 

Anonymkode: b3839...ed5

[exictence]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Han bruker deg bare. Han tar til takke med deg. 

Anonymkode: 7840d...425

Han bruker henne ikke. Han er forvirret over seg selv og klarer ikke bedre.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, exictence said:

Han bruker henne ikke. Han er forvirret over seg selv og klarer ikke bedre.

Han virker til å være temmelig klar i spyttet. Han vil ikke være i et forhold med henne

Anonymkode: be5f0...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Tenk - hvis du avslutter med han idag, gjør det mindre vondt enn om dere hadde fortsatt to-tre måneder og du hadde blitt enda mer knytta til han.

 

Men såklart ting kan jo endres, kanskje han vil mer. Det vet jo ingen

Anonymkode: 2a229...cdb

Han vet jo det. Etter 10 måneder, kom igjen! 

Anonymkode: 7840d...425

[AnonymBruker]

exictence skrev (30 minutter siden):

Han bruker henne ikke. Han er forvirret over seg selv og klarer ikke bedre.

Uenig 

Anonymkode: 7840d...425