Psykologen lytter bare

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Men det har hjulpet meg faktisk… Jeg har stengt meg helt inne for alle i hverdagen, holdt alt for meg selv, alle mine problemer, spør folk om hvordan det går, svarer jeg «Det går fint, med deg da?? :)», så prater vi om dem… isolert meg på dager som var utholdelig.

Men etter jeg begynte hos psykologen, da jeg endelig klarte å åpne meg, så har jeg også begynt smått å åpne meg i hverdagen også, fordi jeg har pratet mye til psykologen og erfart at det ikke var farlig. «jeg er ikke splitta pine gal, jeg er bare som alle andre,-  Ett menneske med både styrker og svakheter.»… 

Derfor har jeg trent på å snakke om mine ting, og jeg har trent så mange ganger nå at det hjelper i hverdagen. Jeg har åpnet meg litt for jobben, jeg har åpnet meg for legen, og jeg begynner å føle jeg er bra nåkk selvom jeg har noen svakheter. Det er greit å ikke være perfekt…

Men forsatt er det tøft å åpne meg i hverdagen, det er da muren min kommer ofte. Stenger folk ute, stenger meg selv inne.

Derfor har det gitt meg veldig mye å prate med psykologen.

Da jeg begynte å åpne meg, begynte jeg å føle at jeg er ett menneske som alle andre, ikke en robot.

 

skal jeg fortelle dette til psykologen?

Anonymkode: d4a9f...38f

Ja, det hadde jeg gjort. 

Er ikke en eneste ting jeg ikke forteller til psykologen. Fordi det hjelper psykologen å danne ett fullstendig bilde, uten hull. Og dermed gir psykologen større grunnlag for å bruke riktig verktøy i behandlingen. 

Men du må virkelig la psykologen komme til ordet, og slutte å avbryte. 

Anonymkode: 94a65...77a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, det hadde jeg gjort. 

Er ikke en eneste ting jeg ikke forteller til psykologen. Fordi det hjelper psykologen å danne ett fullstendig bilde, uten hull. Og dermed gir psykologen større grunnlag for å bruke riktig verktøy i behandlingen. 

Men du må virkelig la psykologen komme til ordet, og slutte å avbryte. 

Anonymkode: 94a65...77a

Okei , takk,  ja jeg skal det

Anonymkode: d4a9f...38f

[Pilga]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hehe bra svar.

Det er jo faktisk sant at hen blir overkjørt av meg da, siden jeg alltid har ett svar og forklaring på noe.

Men hen pleier å avbryte meg noen ganger og spørre direkte spørsmål. Det er egentlig dumt.

Når jeg prater så har jeg ett mål til slutt når jeg er ferdig. Her er eksempel på hvordan jeg får fram noe:

Dette skjedde: ……

Dette følte jeg: …..

Dette tenkte jeg: ……

Dette gjorde jeg: ……

Problemet jeg trenger hjelp til:

«Men dette var vanskelig og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å takle dette igjen, jeg føler sterk frykt og kroppen slår seg av, hva skal jeg gjøre??»……

Men hen syns sikkert det er for mye informasjon kanskje å ta inn? Jeg ønsker bare å være så tydelig og konkret som mulig…

Anonymkode: d4a9f...38f

hans jobb er også å spørre deg om hva du trenger hjelp til! så det er synd at hen ikke har forstått det, eller behandler deg under timen din ut i fra det du trenger hjelp til. Jeg hadde nok bytta  

 

[AnonymBruker]

Dette høres veldig spesielt ut. Du bare tømmer ut alt du tenker og føler også hjelper det såpass mye? Er du egentlig psykisk syk? Jeg sliter også med angst og traumer, og det krever såå mye å klare å sette noen ord på det vonde, psykologen hjelper meg når flashbackene kommer og gjennom panikkanfall. Hun snakker nok 60%. Mye tid går på å roe meg ned, komme ut av dissosiasjon osv. Høres helt uvirkelig ut at du klarer å bare skravle i vei, og samle tankene såpass at du kan lede samtalen på den måten. Jeg forstår godt at psykologen din spør hva du egentlig trenger hjelp til. Har du prøvd å heller skrive? Skriv ned alt som er vondt, vanskelig, minner og tanker rundt det. Det er mye terapi i å skrive. Og jeg vet ikke helt om det er så positivt at denne atferden med å skravle og dele alt begynner å spre seg til kollegaer, venner osv. Man er ikke isolert bare fordi man svarer at det går fint når folk spør overfladisk. Det er helt vanlig.

Neste gang velger du ut EN hendelse fra uken som gikk som var vanskelig for deg. Du beskriver den kort også lar du psykologen få prate.

Anonymkode: 99930...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2022 den 22.24):

Dette høres veldig spesielt ut. Du bare tømmer ut alt du tenker og føler også hjelper det såpass mye? Er du egentlig psykisk syk? Jeg sliter også med angst og traumer, og det krever såå mye å klare å sette noen ord på det vonde, psykologen hjelper meg når flashbackene kommer og gjennom panikkanfall. Hun snakker nok 60%. Mye tid går på å roe meg ned, komme ut av dissosiasjon osv. Høres helt uvirkelig ut at du klarer å bare skravle i vei, og samle tankene såpass at du kan lede samtalen på den måten. Jeg forstår godt at psykologen din spør hva du egentlig trenger hjelp til. Har du prøvd å heller skrive? Skriv ned alt som er vondt, vanskelig, minner og tanker rundt det. Det er mye terapi i å skrive. Og jeg vet ikke helt om det er så positivt at denne atferden med å skravle og dele alt begynner å spre seg til kollegaer, venner osv. Man er ikke isolert bare fordi man svarer at det går fint når folk spør overfladisk. Det er helt vanlig.

Neste gang velger du ut EN hendelse fra uken som gikk som var vanskelig for deg. Du beskriver den kort også lar du psykologen få prate.

Anonymkode: 99930...172

Du er meget dømmende, og jeg forstår du trenger mye hjelp, og du virker veldig hjelpesløs og forventer at andre skal gjøre jobben for deg.

Du forstår ihvertfalv ikke min situasjon, og jeg kommer ikke til å prøve å forklare deg det mer tydelig heller, så dømmende som du er.

Jeg trenger at psykologen er der og ikke sier så mye. Jeg trenger bare en som er der ved meg når jeg føler på alt, da blir frykten ikke så sterk enn om jeg måtte stå med det alene.
 

Som ett barn som trenger en voksen nær seg når følelsene er sterke, slik føler barnet seg trygg, og vil lære takle de en dag alene som voksen.  Men ikke alle fikk den tryggheten som liten, derfor trenger de den som voksen.

ts

Anonymkode: d4a9f...38f

[AnonymBruker]

Det høres ut som du intellektualiserer og flykter gjennom å overforklare deg, og å være opptatt av detaljene i hva som har skjedd. Dette er ikke det beste for endringsarbeid. 

Hva skjer om du bare lytter til psykologen og roer helt ned? I samtalen. 

I stedet for å overtenke og gruble og prøve å finne løsningen på hva psykologen mener, hva med å stole på hen og følge instruksene? Du gjør jo bare mer av det du sliter med med å overtenke og spørre oss hva som er galt med psykologen. 

Anonymkode: 04f85...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du er meget dømmende, og jeg forstår du trenger mye hjelp, og du virker veldig hjelpesløs og forventer at andre skal gjøre jobben for deg.

Du forstår ihvertfalv ikke min situasjon, og jeg kommer ikke til å prøve å forklare deg det mer tydelig heller, så dømmende som du er.

Jeg trenger at psykologen er der og ikke sier så mye. Jeg trenger bare en som er der ved meg når jeg føler på alt, da blir frykten ikke så sterk enn om jeg måtte stå med det alene.
 

Som ett barn som trenger en voksen nær seg når følelsene er sterke, slik føler barnet seg trygg, og vil lære takle de en dag alene som voksen.  Men ikke alle fikk den tryggheten som liten, derfor trenger de den som voksen.

ts

Anonymkode: d4a9f...38f

Den du svarte oppfattet ikke jeg som dømmende. Men mer nysgjerrig og interessert i hvor forskjellig man kan være. Hva er det som gjør at du går sånn i forsvar? 

Og dette med at psykologen skal være ved din side og hjelpe deg å bli trygg, føler du at hen gjør dette med å sitte der stille og lytte? Føler du deg trygg i frykten, eller er denne skravlingen nettopp ett uttrykk for smerten og frykten din? 

Anonymkode: 04f85...d69

[Maskinfører]

Disse er jo ansatt for å lytte derfor kaller jeg  de lyttere 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du er meget dømmende, og jeg forstår du trenger mye hjelp, og du virker veldig hjelpesløs og forventer at andre skal gjøre jobben for deg.

Du forstår ihvertfalv ikke min situasjon, og jeg kommer ikke til å prøve å forklare deg det mer tydelig heller, så dømmende som du er.

Jeg trenger at psykologen er der og ikke sier så mye. Jeg trenger bare en som er der ved meg når jeg føler på alt, da blir frykten ikke så sterk enn om jeg måtte stå med det alene.
 

Som ett barn som trenger en voksen nær seg når følelsene er sterke, slik føler barnet seg trygg, og vil lære takle de en dag alene som voksen.  Men ikke alle fikk den tryggheten som liten, derfor trenger de den som voksen.

ts

Anonymkode: d4a9f...38f

Wow, det er JEG som er dømmende? Du kaller en alvorlig traumatisert person for hjelpeløs. Det er dette som er å være skikkelig psyk. Det er jo JEG som gjør jobben. Får masse skryt av psykologen. Kjenner på følelsene, bruker tid og jobber meg gjennom minnene. Og blir friskere. Sånn du skriver her virker du jo ikke som du jobber i terapi i det hele tatt. Jeg kom med et godt råd om å heller skrive ned disse lange tankerekkene dine, og heller velge ut en konkret situasjon i nåtiden som ble vanskelig, så jobber dere med den og fortiden kommer inn naturlig.

Anonymkode: 99930...172