utslitt

[Gjest sliten mamma]

ikke noe å si på kostholdet:er helsefrik,spiser sunt og godt,tar tran.trener 3-4g i uka.og ja,hadde jeg ikke gjort det tror jeg faktisk det hadde vært tyngre å komme seg gjennom dagene.viktig å spise riktig og være fysisk aktiv for å holde koken.

uansett,takk for alle svar!ble litt rørt av støtten og omtanken jeg.

vet ikke hva det blir til,om jeg våger å be om hjelp.eller om det går seg til.bruker gjerne å gjøre det,går i baner dette her.selv om jeg klart ser at vi har behov for et hjelpetiltak,alle tre.time will show...

[Gjest Very Victoria]

Å trenge avlastning når man er aleneforelder er ikke noe nederlag. Vi kvinner hadde spart oss for mye trøbbel hvis vi kunne skjønne at man ikke alltid kan klare alt alene.

[Gjest Gjest]

Spis skikkelig mat og ta kosttilskudd. Det er veldig viktig når man må gi bånn gass hele tiden.

Hilsen "en som mange ganger har vært sliten."

←

Kosttilskudd er vel og bra,men når man er alene,må fikse alt og nettverket er borte(så og si) så er det ikke så enkelt.

bare tanken på at man er alene om alt sliter skal jeg si deg.

Hilsen ei på samme alder som også er alene med 2,uten nettverk,familie og aldri fritid.

Så det går ikke bare på de fysiske kreftene man har,det sliter psykisk også.

[Gjest Gjest]

er så sliten og lei.er alene med to barn.har ingen avlastning,kun 3 uker om sommeren.pappan bor langt unna.synes likevel han kunne vært mer tilstede for dem.

føler at jeg ikke klarer å gi dem alt de trenger av omsorg,kjærlighet,forståelse,oppfølging osv osv.

samtidig som jeg sier til meg selv at jeg er bra nok,gjør mitt beste,tar en utdanning så jeg forhåpentligvis kan forsørge dem.

men enkelte dager mister jeg alt guts,har bare lyst å forsvinne,sende dem fra meg,vil bare ha fred.

vet jo at det er normalt.er det ikke?å være dritlei?

men lurer på om vi er litt annerledes,vi er liksom helt alene i verden føles det som.har liten familie,lite nettverk.men jeg orker liksom ikke være sammen dem heller,da foretrekker jeg å være alene.det sier vel kanskje noe om at jeg burde få nye venner.men det er ikke enkelt,er 35 år.dessuten,får dekt mye av det sosiale på skolen.det var mest ift ungene,det må være litt stusselig at vi "aldri" har besøk.

vet ikke helt hva jeg vil med innlegget..trøst,oppmuntring?kanskje høre fra andre som er alene.føler det er så overveldende til tider.det er hele tiden noe som skal gjøres:handle mat,vaske klær.jeg kan liksom aldri skru av.det dukker hele tida opp noe.det må jeg huske!eller det må jeg gjøre.og det tar aldri slutt.sånn blir det til de flytter hjemmefra.

jaja,i morgen er en ny dag,heldigvis.da starter vi på skrætsj igjen.tror mye av årsaken til stresset er eksamener og div ift skolen.priser meg lykkelig når det blir juleferie

←

Har vert i akkurat samme situasjon som deg. Ble skilt og bodde på hans hjemplass. Hadde ingen fam til avlastning osv. Ikke en dag fri/yil meg selv på 4 år. Det var alltid noe som ventet.

Jeg snakka med helsesøster. Ikke rart du er sliten sa hun. Var overrasket over at jeg aldri hadde hjelp. Bodde på en liten plass osv.

I den hektiske perioden fikk hun ordnet med helgebesøk en g pr til en koselig fam for mine barn. Deres barn va voksne, så de hadde virkelig tid til barna. De ble som reservebesteforeldre.

Da jeg mistet det lille av nettverk da jeg ble skilt, så ordnet hun kontakt med andre i samme situasjon. Ikke ante jeg at det var så mange som hadde det slik. For meg var det trist at jeg aldri hadde fam på besøk, eller kunne ha en fam å besøke. Tristest var helgene

Dette var i den tiden da barna var mest aktiv.

Det var det som skulle til. Kom gradvis i kontakt med nye folk.

Helgebesøkene tok barna med på ting jeg ikke hadde råd til selv. Tror det første året så sov jeg hele helgen jeg hadde fri.

[Gjest Gjest]

Høres virkelig ut som om avlastning er viktig for deg ja! Skal jo vere mulig å bare vere seg selv og ikke mor hele tiden også. Selv vokste jeg opp med min mor som alenemor. Kan ikke huske om hun var sliten men jeg var stadig vekk både hos min mormor og min tante og vi hadde ellers et tett nettverk. Det tror jeg er kjempeviktig. Om du ikke har familie i nærheten, sørg for å knytte noen gode nære relasjoner til venner som du stoler på. Ofte er de slik at mange vil hjelpe men de fleste forventer å bli spurt om hjelp om behovet er der. De fleste blir også glade for å bli tatt med i betraktningen som potensielle hjelpere.

Det forundrer meg at at så mange gir deg råd om å kontakte barnevernet eller sosialtjenesten... Slik du beskriver din situasjon får jeg ikke inntrykk av at du ikke gir barna dine god omsorg men at du trenger "pauser". Det er jeg sikker på at du fint klarer å finne ut av uten hjelp av det offentlige. Det som mest sannsynlig vil skje om du tar kontakt med barnevernet, er at de vil gi deg råd om hvordan du skal finne ut av dette på egenhånd. Bekymringen for din familie må vere tilstede for at det blir innvilget frivillig hjelpetiltak i form av f.eks avlastning. Barnevernet forventer at "alminnelige og ressurssterke" skal finne ut av problemene uten offentlig støtte. Synes Rødhetten virker for å vere et godt alternativ, i Bergen tror jeg det heter Bamsehiet(?) eller lignende. Tror rett og slett du må bestemme deg for at nå er din grense nådd, du må finne avlastere. Averter etter barnevakt, resevebesteforeldre eller hva som e mest aktuelt. Hvilke type pauser er det du trenger? Er det for å gå på kino en gang i mnd og evt kafè uten barn? Da holder det kanskje at du finner en god venn/veninne eller leier en fast banevakt til dette. Trenger du fri et helt døgn innimellom? Da er ikke en ung barnevakt godt nk, og kanskje du da må knytte nærmere kontakt med noen i familien evt venner. Kjenner du andre med barn der dere kan inngå "bytting" av barn? Kan du oppdra din eldste til å passe på den yngste? Gjøre husarbeid? Faste oppgaver i huset? Barn vokser med ansvar. Forstår det med eksamen og førjulstid..., synes det er slitsomt selv, og jeg har ikke barn...

Lykke til, og stå på

[Gjest Gjest]

Heisann!

Har vært alene med mine to små på 2 og 3 år i snart 2 år nå. Kjenner igjen det å ikke ha nettverk eller muligheter for avlastning- ihvertfall ikke uten å få dårlig samvittighet. Nå har faren dem noen helger når det passer sånn, men jeg har aldri "fri" så lenge som det du har på sommeren.

Jeg har snakket med barnevernet; ingen kapasitet, fikk bare fortalt at de kunne alltids ta plassene i avlastningshjem fra noen barn av rusmisbrukere eller handicappede hvis jeg ville det (...noe retorisk...). Frivillighetssentralen ringte jeg for ett år siden og de skulle virkelig gå inn for å finne en løsning. Siden har jeg ikke hørt noe fra dem. De er nok mest villige om du er 80 år og ikke orker å dra på rullatoren helt til butikken og hjem igjen, for de som er med der trenger det selv snart.

På studiestedet finnes absolutt ingen ordninger for studenter med barn (det er visst ikke trendy nok!). Så de ordningene som finnes har sjelden kapasitet til å ta imot de familiene som "bare" er slitne, er min erfaring, MEN dette varierer selvsagt fra kommune til kommune, vil jeg anta.

Vel. For meg har løsningen vært å bare innfinne meg med situasjonen, egentlig. Prøver å tenke på at alt ordner seg til slutt, la de mest uviktige tingene være. Du må prioritere SELV, ikke slå opp i KK og se Ajax-reklamer for å se hvordan det skal være. Jeg prøver å være egoistisk nok til å bruke barnevakt (selv om det er vanskelig å få tak i, kjenner to ungjenter som av og til sitter men de er litt i overkant storforlangende når det gjelder lønn for jobben til at det blir så ofte).

Noe sitter også i hodet. For et halvt år siden var jeg så sliten at det svimlet både titt og ofte. Men da tenkte jeg også veldig mye på at jeg var veldig sliten. Nå tenker jeg på hva jeg skal, ikke på hvor slitsomt det er å gjøre det. Etter at jeg omprioriterte en del resultatmål i livet mitt, som hvor viktig det er med tellekant på trusene og om det strengt tatt er nødvendig å bruke kvelden på å sortere Findus-produktene i fryseren alfabetisk- satt på spissen!- har jeg fått det mye bedre. Jeg har sluttet å være rasende i en halv time om ungene hopper i senga mi, men tar heller de viktigere kampene. Jeg later av og til som jeg ikke ser hva de gjør galt men roser dem når de er flinke. Alle sånne småting til sammen har gjort at pulsen min er jevnere og roligere, energinivået høyere og harmonien større i min hule. Jeg har like mye å rekke over, og det blir bare mer og mer etterhvert som ungene vokser til.

Jeg vet ikke hvor relevant dette er for deg. For meg har det vært gull verdt, og det er ting man kan gjøre selv (med unntak av barnevakt). Det er ikke "fra helvete til himmel", men nå er jeg nesten tilbøyelig til å si at jeg er fornøyd med tingenes tilstand. DET var en fjern tanke for et halvt år siden!

En liten ting til, som jeg har hatt nytte av. Jeg har dyrket kontakten med venner for ikke å føle meg alene og uten nettverk. Disse bor langt unna, men jeg har planlagt og prioritert å reise på besøk til dem, med og uten barn. Slik har jeg blitt mer fornøyd og nå har jeg faktisk greid å få meg noen venner her også. Det greide jeg ikke så lenge jeg var BARE sliten og desperat etter nettverk.

Lykke til :-)

PS: hvor bor du? Jeg stiller gjerne opp. Tipper KG kan hjelpe med å utveksle navn og nr. om ønskelig.

[Gjest Hippopotamus]

Hvis du har lest den saken som barnevernspedagog burde du ha nok yrkesstolthet til å ikke komme med denne typen kommentarer.

←

Enig.

[Gjest Gjest]

Enig.

←

Lag en ny diskusjon om det da.

[Gjest Betty Boop]

Hei.

Kjenner meg så fryktelig igjen i det du skriver. Jeg hadde det omtrent på samme måte som deg da fra min datter var 4 år og min sønn 0 til de var omtrent 8 og 4 år. De årene i livet mitt står fremdeles for meg som den vanskeligste tiden i livet mitt. Jeg var fullstendig utkjørt, hadde ingen nettverk rundt meg, ingen som kunne avlaste meg, dårlig råd, ensom og bunnløs fortvilet. Jeg følte at jeg var alene i hele verden og at de jeg kalte for venner, egentlig ikke var det. Jeg brukte ca 4 år på å karre meg ut av denne myra, hvordan jeg gjorde det har jeg ingen oppskrift på, for tiden gikk da på ett merkelig vis.

Vet ikke om barna mine merket noe spesielt, for jeg har aldri spurt om det i ettertid og utad for dem prøvde jeg å gjøre mitt beste. Det var på kveldene jeg kunne ule i sorg over livet mitt.

Som du sikkert har skjønt, kan jeg desverre ikke hjelpe deg med tips og råd, men kanskje det hjelper litt å tenke på at andre har gått gjennom det samme som deg?

Ønsker deg bedre tider Klem

←

Jada her har jeg vært ja. Mitt største problem var kanskje tross alt frykten for at noen skulle få noen grunn til å kritisere meg som mor. Jeg skulle stille på alt som ble forventet av skolearrangemanger og andre aktiviteter. Jeg skulle alltid ha et plettfritt hus. Jeg skulle ha en fulltidsjobb og hente og levere unger selv i barnehage og skole. Og jeg hadde størsteparten av tiden ingen avlastning i helger eller ferie. Til tross for min frykt kontaktet jeg barnevernet og søkte besøksfamilie. De forslo å forsøke og få pappaen tilbake på banen. Han gjorde gode miner til slett spill og en kort periode fungerte det igjen med helgebesøk.

Har vært alene i snart elleve år og ting fungerer langt bedre nå. Ikke minst var det godt da jeg for få år siden for første gang fikk råd til å ta med ungene på deres aller første ferie. Men det jeg fant ut mens de enda var små var at jeg måtte slutte å stille så høye krav til meg selv. Jeg vasket hele huset hver natt. Det var da jeg hadde tid. Sa seg jo selv at kjøret ikke kunne fortsette i lengden. Men man kommer gjennom denne perioden i livet også. Og med alle de utfordringene og motbakkene vi møter så trøster jeg meg med at vi må jo bli fantastisk sterke mennesker. Ikke sant?

[Annie]

Vil egentlig bare gi deg en klem ! Søk hjelp. Husk ungene blir stressa om mor er sliten og lei også. Da går dere bare inn i en ond sirkel. Du har fått mange råd her. Bruk dem, ta kontakt med enten BV eller andre instanser. Du skal se det ordner seg til det beste. Det ordner seg for snille jenter vet du!!!

[Potetoline]

Hang in there!! Du gjør en god jobb!!

[Gjest Gjest_elmat_*]

Jeg er deltidsalenemamma med tre barn og full jobb. Det vil si at jeg er alene 2 uker om gangen når mannen min er i Nordsjøen.

Når min elskede er borte syns jeg livet, satt på spissen, er en evig kamp mot klokken, kjøring hit og dit om ettermiddagen, og husarbeid om kvelden...og tusen ting å huske og fikse Så når han kommer hjem og kan ta over stafettpinnen, er jeg sliten og lei...og det er etter to uker!

Så det jeg vil formidle er min beundring for dere som fikser livet som aleneforeldre på heltid, dere gjør en flott jobb og fortjener applaus!