Veien hjem, adopsjonsdokumentar på NRK

[Puny]

Så tøff dame hun Priyangika er! Jeg tror det er MYE grums i adopsjonsbransjen. Får så vondt av alle, hun moren hennes of de norske adopsjonsforeldrene. 

 

https://tv.nrk.no/program/KMTE31009720

[iNord]

utrolig sterk og opplysende dokumentar! Jeg har alltid forgylt dette med å bli adoptert til selveste Norge på 80 og 90 tallet. grått når Tore på sporet finner biologiske foreldre og tenkt at alt var ok.

Men nå ser jeg at det er ett annet bilde også(er ikke naiv altså, men kjenner ingen adopterte som har fortalt historiene sine eller reflektert over "enn hvis"), og selv om man kan tenke at de som har kommet til Norge får ett mye bedre og bekymringsløst liv enn i landet de er født, så er det unektelig utrolig sårt å se hennes søken etter en dokumentasjon på at hun ikke er illegalt ført ut av landet, uten morens viten, familie og sannheten.

[Puny]

iNord skrev (21 timer siden):

utrolig sterk og opplysende dokumentar! Jeg har alltid forgylt dette med å bli adoptert til selveste Norge på 80 og 90 tallet. grått når Tore på sporet finner biologiske foreldre og tenkt at alt var ok.

Men nå ser jeg at det er ett annet bilde også(er ikke naiv altså, men kjenner ingen adopterte som har fortalt historiene sine eller reflektert over "enn hvis"), og selv om man kan tenke at de som har kommet til Norge får ett mye bedre og bekymringsløst liv enn i landet de er født, så er det unektelig utrolig sårt å se hennes søken etter en dokumentasjon på at hun ikke er illegalt ført ut av landet, uten morens viten, familie og sannheten.

Jeg så nå den danske dokumentaren, «adopsjonens pris». Den var enda verre😬😭 helt sykt!

[Boetica]

Puny skrev (2 minutter siden):

Jeg så nå den danske dokumentaren, «adopsjonens pris». Den var enda verre😬😭 helt sykt!

Så den for et par år siden, helt forferdelig. 

[PallePalle]

Puny skrev (18 timer siden):

Jeg så nå den danske dokumentaren, «adopsjonens pris». Den var enda verre😬😭 helt sykt!

Hvor så du den? 
 

Edit: fant den

Endret 9. september 2022 av PallePalle

[kvinneguide]

Samtalen mellom Priangika og tanten gjorde sterkest inntrykk på meg. Tanten sa: -«Det har jo gått bra med deg, du lever bedre enn noen av oss andre». 
 

De som har lett etter sitt opphav gjennom ulike tv-program har jo ofte gjort litt vanskelige oppdagelser. Slik som denne biologiske moren som ikke greide å bo i en leilighet, selv om datteren betalte for henne. 
 

Det kunne aldri blitt en god oppvekst. Men det er også veldig trist at hun ble mobbet i Norge og ikke følte at hun hørte til. Håper at etter denne prosessen vil hun finne fred og få et godt liv med mann og barn.

[PallePalle]

Hun søsteren i Dubai, for en fin reaksjon hun hadde! Virket som en god person. Syns også møtet med advokaten var tøft 

[TulleJenny]

Utrolig viktig og rørende dokumentar. Anbefales.

[TulleJenny]

PallePalle skrev (På 9.9.2022 den 13.27):

Hvor så du den? 
 

Edit: fant den

Hvor fant du den?

[Gulvplanke]

Har ikke sett denne enda, men noen refleksjoner rundt adopsjon:

Adopsjon er etisk vanskelig, og jeg har stor forståelse for at det kan være vanskelig for et adoptert barn å vokse opp og kanskje ikke føle at man hører til her, eller i sitt opprinnelige hjemland.

Men jeg syns surrogati er et dårlig alternativ, og jeg kunne gjerne adoptert selv hvis jeg oppriktig visste at barnet ikke ble adoptert bort fra foreldre med omsorgsevne. Hvis det f. eks er et barn uten familie som vokser opp på et barnehjem hvor man ikke har god nok voksenkontakt. Samtidig vet jeg om flere adopterte barn som har hatt store vanskeligheter når de har blitt eldre, fordi de er så preget av omsorgssvikt som man vet små babyer/barn blir.

Jeg ser for meg at det også er vanskelig når man har brukt mye tid og penger på å hente et barn fra utlandet og har urealistiske forventninger om hvor fantastisk det skal bli å få et barn. Ikke minst for barnet selv.

Utenlandsadopsjoner i Norge har gått veldig ned, i 2020 var det kun 243. https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/statistikk/adopsjoner/artikler/trenden-med-faerre-utenlandsadopterte-fortsetter 

 

[PallePalle]

TulleJenny skrev (15 timer siden):

Hvor fant du den?

Bare googlet, den ligger ute på dailymotion.com

Edit: kan jo legge med link

 

Endret 11. september 2022 av PallePalle

[Blåttvann]

Er det lov i en tråd om dette å si at jeg tror i noen tilfeller at mennesker som ikke helt finner sin plass i samfunnet de lever i legger for mye i det å være adoptert?

La meg forklare. Veldig mange ungdom føler at de ikke passer inn, de finner seg ikke tilrette. Men fordi man ikke er adoptert eller flerkulturell så kan man ikke knytte utenforskapet på noe utenfor en selv, som adopsjon eller at man har innvandrerforeldre.

Man kan sikkert argumentere for at det også er en faktisk sammenheng, men jeg tror ikke nødvendgvis hele svaret ligger der. Jeg føler ofte når jeg leser/ser slike historier så romantiseres det å ikke bli adoptert eller være innvandrer veldig.

Men foreldre gjør ofte det de gjør med barna sine, flykter fra hjemlandet eller adopterer dem vekk, fordi de oppriktig tror og mener at det er det beste for barna. Det sier jo litt om tilstanden der barna bodde... Jeg tror mange barn som føler seg utilpass i Norge tror at alt hadde vært bedre om de ikke kom til Norge, men jeg er usikker på om de har rett.

Kanskje det er bedre å bo i en favela sammen med sin blodsfamilie enn det er å bo i Norge med en adoptivfamilie, men jeg tror nok ikke at så mange av svarene ligger der heller.

Det er vanlig for de fleste å føle seg utenfor. Jeg tror det er en menneskelig følelse. Det er nok vanskeligere for de med annen bakgrunn, jeg ser at det tilfører enda flere kompliserende faktorer i livet, men jeg undrer meg over hvor mye det har å si at man er adoptert eller ikke.

(Det sagt, her er det mange faktorer. Har man vokst opp med lite kjærlighet i barnehjem i mange år, ble man revet ut av hendene på dine foreldre, vokste du opp med kjærlighet eller ikke, osv osv osv).

[Gulvplanke]

2 hours ago, Blåttvann said:

Er det lov i en tråd om dette å si at jeg tror i noen tilfeller at mennesker som ikke helt finner sin plass i samfunnet de lever i legger for mye i det å være adoptert?

La meg forklare. Veldig mange ungdom føler at de ikke passer inn, de finner seg ikke tilrette. Men fordi man ikke er adoptert eller flerkulturell så kan man ikke knytte utenforskapet på noe utenfor en selv, som adopsjon eller at man har innvandrerforeldre.

Man kan sikkert argumentere for at det også er en faktisk sammenheng, men jeg tror ikke nødvendgvis hele svaret ligger der. Jeg føler ofte når jeg leser/ser slike historier så romantiseres det å ikke bli adoptert eller være innvandrer veldig.

Men foreldre gjør ofte det de gjør med barna sine, flykter fra hjemlandet eller adopterer dem vekk, fordi de oppriktig tror og mener at det er det beste for barna. Det sier jo litt om tilstanden der barna bodde... Jeg tror mange barn som føler seg utilpass i Norge tror at alt hadde vært bedre om de ikke kom til Norge, men jeg er usikker på om de har rett.

Kanskje det er bedre å bo i en favela sammen med sin blodsfamilie enn det er å bo i Norge med en adoptivfamilie, men jeg tror nok ikke at så mange av svarene ligger der heller.

Det er vanlig for de fleste å føle seg utenfor. Jeg tror det er en menneskelig følelse. Det er nok vanskeligere for de med annen bakgrunn, jeg ser at det tilfører enda flere kompliserende faktorer i livet, men jeg undrer meg over hvor mye det har å si at man er adoptert eller ikke.

(Det sagt, her er det mange faktorer. Har man vokst opp med lite kjærlighet i barnehjem i mange år, ble man revet ut av hendene på dine foreldre, vokste du opp med kjærlighet eller ikke, osv osv osv).

Jeg tror du forenkler en del utviklingspsykologi her. Man vet veldig mye om hvor skadelig det er for utviklingen til adoptivbarn å ikke få omsorg og forutsigbarhet. 

Man kan i tillegg legge til en ytterlige faktor: Som adoptert har du kun norsk pass og anses kun som norsk statsborger. Men av utseende vil mange si at man aldri vil bli norsk, for man ser ikke sånn ut. For de som ikke er adoptert og ikke etnisk-norske har de kanskje også en viss tilknytning til foreldrene hjemland, gjennom språk, mat og de reiser kanskje årlig til foreldrenes hjemland for å hilse på slekt. En adoptert har kanskje aldri vært i landet vedkommende kommer fra. Det tror jeg må oppleves veldig forvirrende, for man vil støte på mye rasisme og fremmedgjøring i et land som man nok også samtidig forventes å anses som sitt eget land.

Morgenbladet har flere gode artikler om dette, skrevet av adopterte selv. En ting flere der påpeker på er at rasismen mot adopterte i Norge er veldig lite belyst. 

[♥]

En vond men samtidig fin film. Jeg festet meg mest ved øyeblikket der tanten sier at de ikke tenkte at foreldrene skulle fortelle henne at hun var adoptert. De så nok for seg en rik, singalesisk familie. Ingen informerte om adopsjon til utlandet. 

Jeg kjenner noen utenlandsadopterte, og kjenner til en del flere. De har alle sin historie. Noen solskinnshistorier, noen er hverken eller og noen har hatt det veldig tøft. Og vi trenger å anerkjenne alle historiene.

Det at et liv hos biologiske foreldre hadde blitt knalltøft eller umulig legitimerer ikke at myndighetene i norge sviktet disse barna ved å ikke kontrollere gyldigheten av adopsjonene. Uten korrekte prosedyrer har letingen etter opphavet blitt vanskelig og i mange tilfeller ikke mulig.

Både myndigheter og hele samfunnet har sviktet når det kommer til rasisme og mobbing. Alt for mange av dem fikk en tøff skolehverdag uten at voksne beskyttet dem. Mantraet blant norske lærere på nittitallet var jo mye "neger er ikke et stygt ord, du må ikke være så nærtagende", "de mente nok ikke noe med det" og "alle barn blir ertet litt innimellom".

[Blåttvann]

Gulvplanke skrev (3 timer siden):

Jeg tror du forenkler en del utviklingspsykologi her. Man vet veldig mye om hvor skadelig det er for utviklingen til adoptivbarn å ikke få omsorg og forutsigbarhet. 

Man kan i tillegg legge til en ytterlige faktor: Som adoptert har du kun norsk pass og anses kun som norsk statsborger. Men av utseende vil mange si at man aldri vil bli norsk, for man ser ikke sånn ut. For de som ikke er adoptert og ikke etnisk-norske har de kanskje også en viss tilknytning til foreldrene hjemland, gjennom språk, mat og de reiser kanskje årlig til foreldrenes hjemland for å hilse på slekt. En adoptert har kanskje aldri vært i landet vedkommende kommer fra. Det tror jeg må oppleves veldig forvirrende, for man vil støte på mye rasisme og fremmedgjøring i et land som man nok også samtidig forventes å anses som sitt eget land.

Morgenbladet har flere gode artikler om dette, skrevet av adopterte selv. En ting flere der påpeker på er at rasismen mot adopterte i Norge er veldig lite belyst. 

Jeg sier bare at jeg ikke tror at hele svaret i utilpasshet nødvendigvis ligger i adopsjonen. Mange adopterte kan føle seg mistilpass i Norge og knytter hele sin identitetskrise opp mot hudfarge, men så handler det kanskje i stor grad om noe annet. Så behandler man symptomene feil fordi man har satt feil "diagnose" på problemet.

Man kan bli mobbet for hva som helst, men hun ble mobbet fordi hun så annerledes ut og hun opplevde mye rasisme. Kanskje noen som opplever det samme da tenker at alt hadde vært enklere hjemme, men kanskje man hadde blitt mobbet for noe annet og fortsatt følt seg utenfor. Kanskje man ikke hadde gått på skole engang, men måttet stå ved boden til foreldrene og kappe kokosnøtter 18timer om dagen fra man er 10år.

Det blir mange "kanskje" her nå, men det er jo nettopp fordi man ikke vet. Og den usikkerheten kan nok i mange tilfeller gjøre ting verre. Hun i dokumentaren sa jo at hun ofte drømte seg vekk til Sri Lanka når hun ble mobbet. Hun har et fristed i tankene som hun kan drømme om. Som hun hadde, men ikke fikk. Da føles det kanskje mer forvirrende ut enn om et annet mobbeoffer drømmer seg vekk til Narnia e.l. som ikke er oppnåelig. Sri Lanka blir liksom løsningen på problemet. Men det er jo ikke reelt, moren bodde på gaten og livet hadde bydd andre store vansker. Kanskje prostitusjon av det lille jentebarnet. Da hadde hun kanskje drømt om å komme til Norge, slik mange barn i verden drømmer om.

Selvfølgelig må man ha omsorg og forutsigbarhet, det skrev jeg i parentes at jeg ikke snakket om. Jeg mener barn som blir tatt fra brystet til mor og lagt rett på brystet til adoptivmor, barn som aldri har vært overlatt til seg selv.

Endret 11. september 2022 av Blåttvann

[TulleJenny]

PallePalle skrev (6 timer siden):

Bare googlet, den ligger ute på dailymotion.com

Edit: kan jo legge med link

 

Takk 😊