Kollega som trigger traumer

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke meg du svarte, men det skal faktisk være sånn at de som er syke OGSÅ har et ansvar for å håndtere seg selv. Spesielt med slike sterke symptomer. Det trengs behandling og steinhard jobbing med seg selv. Og ja, jeg kan faktisk uttale meg om dette, da jeg har PTSD selv, grunnet flere grusomme traumer. Ja, det tar tid å komme seg videre. Ja, det er fælt til å begynne med. Men skal man fungere i livet, må man faktisk jobbe, jobbe, jobbe med seg selv. Det er ikke alt som kan tilrettelegges av andre, eller for den som sliter. Dette er ikke kritikk mot ts, men et råd. 

Selv får jeg flashbacks og blir trigget av menn (som ikke er familie/kjære) som tar på meg. Det sier seg selv at jeg ikke kan gå på jobb og kreve at de mannlige ansatte aldri skal røre meg på noen måte. Jeg vet selv hvorfor jeg reagerer, og har lært fra terapi og bevisst jobbing hvordan jeg skal komme ut av dette uten at andre reagerer, eller at det ødelegger for meg. Det er rett og slett en del av livet slik jeg kjenner det. 

Fra erfaring virker det som om du, kjære ts, kanskje er litt for tidlig ute i arbeidslivet. Snakk med legen din, er mitt råd. 

Anonymkode: ed426...fd7

Opplever det du skriver som selvsagt. Og forstår ikke hvorfor du skriver det som om både jeg og TS er uenig. Det er å drive stråmannsargumentasjon. 

Selvsagt må man jobbe med seg selv 💪

Samfunnet og TS har bedre av at hun får tilrettelagt på jobb. Man har en ekstra person i arbeidskraften OG TS får nyttig mestringsopplevelser, og deltakelse i et fellesskap noe man vet er svært nyttig for den psykiske helsen. Og dette gjelder SÅ mange. Det er bakgrunnen for arbeidslinje og ideen om at folk skal få bli bedre samtidig som de er i arbeid. 

[kløverpiken]

Hei! Jeg går til en av landets fremste psykologer med phd innen traumer.

Det mange her inne ikke vet, er at når man sliter med f.eks kompleks ptsd, eller har blitt utsatt for traumer over tid, mister man evnen til å tenke rasjonelt når man blir trigget. Man kan ikke bare velge å ta seg sammen. Kanskje kan man tenke at man burde det, men så tar reptilhjernen over - det handler om liv og død - og man må bare overleve, feks ved å flykte (unngå jobb og den aktuelle personen). Det er helt forståelig at du sliter 🫶🏼

Hvis du ønsker å bli i jobben, ville jeg snakket med sjefen, og forklart situasjonen rett ut. Jeg ville kanskje valgt å vise at «jeg var bevisst på å utfordringene ligger hos meg», og å ikke legge noe skyld på personen som trigger deg. Bare at med den type traumer, blir et samarbeid med noen med aktuelle personlighetstrekk for vanskelig. Hvis du vil bytte jobb, trenger du ikke forklare deg 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ikke meg du svarte, men det skal faktisk være sånn at de som er syke OGSÅ har et ansvar for å håndtere seg selv. Spesielt med slike sterke symptomer. Det trengs behandling og steinhard jobbing med seg selv. Og ja, jeg kan faktisk uttale meg om dette, da jeg har PTSD selv, grunnet flere grusomme traumer. Ja, det tar tid å komme seg videre. Ja, det er fælt til å begynne med. Men skal man fungere i livet, må man faktisk jobbe, jobbe, jobbe med seg selv. Det er ikke alt som kan tilrettelegges av andre, eller for den som sliter. Dette er ikke kritikk mot ts, men et råd. 

Selv får jeg flashbacks og blir trigget av menn (som ikke er familie/kjære) som tar på meg. Det sier seg selv at jeg ikke kan gå på jobb og kreve at de mannlige ansatte aldri skal røre meg på noen måte. Jeg vet selv hvorfor jeg reagerer, og har lært fra terapi og bevisst jobbing hvordan jeg skal komme ut av dette uten at andre reagerer, eller at det ødelegger for meg. Det er rett og slett en del av livet slik jeg kjenner det. 

Fra erfaring virker det som om du, kjære ts, kanskje er litt for tidlig ute i arbeidslivet. Snakk med legen din, er mitt råd. 

Anonymkode: ed426...fd7

Jeg er TS og vil svare deg.

Mine traumer reagerer kraftig kun på mennesker som faktisk er slem mot meg, det er da jeg slutter å fungere og blir stiv av skrekk og fjern. Kroppen skriker til meg «Dette er en skadelig person som vil trykke deg ned! Pass deg!» , _ Og kroppen har helt rett, det er faktisk en slik person.

Jeg kan oppleve små stikk og advarsel ofte av andre folk, men det forsvinner med en gang fordi jeg forstår at de mener godt og at det er mine traumer som jobber med å se farer. Kroppen merker at de ikke er dysfunsjonelle. 

Disse små stikkene jeg får på normale folk, de opplever jeg som reparerende. Jeg får stikk også lærer kroppen etterpå at dette var trygt, du er trygg med denne personen. Sagte men sikkert føler jeg mindre frykt.

Jeg fikk mye stikk av venninnen min i starten, jeg har brukt mye tid med henne etter bruddet. Men de har blitt mindre og mindre, feks hvis jeg reiser meg, så får jeg stikk fordi jeg kanskje får kjeft for å reise meg og må fortelle hvor jeg skal. Men hun kjefter ikke, jeg kan reise meg uten å si noe. Likevel forteller jeg ofte hva jeg skal, for det var jeg vandt til. Jeg forteller også på melding «Nå er jeg ute av butikken, på vei til bilen nå» , « Måtte svare *** på melding, men kjører fra bilen nå»

Jeg går til psykolog og hen hjalp meg ut av det giftige lange forholdet, og hen skal hjelpe meg videre i dette. Jeg gjør mitt beste for helsen nå.
 

Jeg kan ikke jobbe med denne pedlederen, hun er ikke frisk og da er det ikke mulig å snakke henne til fornuft. Hun endrer bare taktikk og sprer gift på andre måter. De kan ikke endres, derfor må jeg fjerne meg fra det. Jeg trenger å være blant normale folk og kjenne små stikk og jobbe med det. Pendleren river jo bare opp Skorven på såret mitt.

Anonymkode: b5e3e...177

[AnonymBruker]

kløverpiken skrev (16 minutter siden):

Hei! Jeg går til en av landets fremste psykologer med phd innen traumer.

Det mange her inne ikke vet, er at når man sliter med f.eks kompleks ptsd, eller har blitt utsatt for traumer over tid, mister man evnen til å tenke rasjonelt når man blir trigget. Man kan ikke bare velge å ta seg sammen. Kanskje kan man tenke at man burde det, men så tar reptilhjernen over - det handler om liv og død - og man må bare overleve, feks ved å flykte (unngå jobb og den aktuelle personen). Det er helt forståelig at du sliter 🫶🏼

Hvis du ønsker å bli i jobben, ville jeg snakket med sjefen, og forklart situasjonen rett ut. Jeg ville kanskje valgt å vise at «jeg var bevisst på å utfordringene ligger hos meg», og å ikke legge noe skyld på personen som trigger deg. Bare at med den type traumer, blir et samarbeid med noen med aktuelle personlighetstrekk for vanskelig. Hvis du vil bytte jobb, trenger du ikke forklare deg 😊

Takk!!!!!!🏆

Skal jeg først fortelle at jeg nylig er kommet ut fra ett voldelig forhold og pådratt med PTSD? 
 

Skal jeg ikke fortelle det gale hun gjorde? Kun fortelle at jeg ønsker og trives å jobbe på de andre avdelingene, men at denne pedlederen har personlighetstrekk som jeg ikke tåler, og kan derfor ikke jobbe med henne? Sjefen vil vell kanskje høre litt eksempler eller hva? 
 

Det er Mega stor greie for meg i morgen p fortelle dette her, jeg skal ta Sobril før jobb

TS 

 

Anonymkode: b5e3e...177

[AnonymBruker]

Dette er jo ditt problem ts, ikke ped.lederen eller styreren sitt. Alle har arbeidsplasser har ulike personlighetstyper, og det må du helt ærlig bare lære deg å takle. Er det flere avdelinger kan du be om å jobbe på en annen avdeling, men ellers må du rett og slett bare jobbe med deg selv for å akseptere andre mennesker. Og du, det at du mener noen er slem med deg betyr ikke at de faktisk er det. 

Anonymkode: 66ad0...0e8

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er jo ditt problem ts, ikke ped.lederen eller styreren sitt. Alle har arbeidsplasser har ulike personlighetstyper, og det må du helt ærlig bare lære deg å takle. Er det flere avdelinger kan du be om å jobbe på en annen avdeling, men ellers må du rett og slett bare jobbe med deg selv for å akseptere andre mennesker. Og du, det at du mener noen er slem med deg betyr ikke at de faktisk er det. 

Anonymkode: 66ad0...0e8

Tenk på dette: Slemme folk finnes virkelig. Det er ikke en myte. Og selv om noen andre har traumeskader, er slemme folk fortsatt slemme. De mister ikke ansvar for oppførselen sin bare fordi det er en traumeskadet person i nærheten.

Det finnes ikke-traumatiserte folk som står i fare for å skades, fordi de mobbes på arbeidsplassen av slemme folk. Er dette også kun problem for de som mobbes? Skal de også "lære seg å takle" og "jobbe med seg selv for å akseptere" mennesker som mobber dem?

Hva skal man med arbeidsmiljølov og verneombud da?

Anonymkode: 78b79...28e

[AnonymBruker]

Den ped lederen skulle aldri vært ped leder, det er SKREMMENDE hvordan enkelte misbruker makt.

Jeg har selv vært i gjennom noe lignende og valgte å sykemelde meg ( triggere ) hun var helt EKSTREM, til slutt kunne jeg faktisk ikke gjøre noe før det var feil.

Jeg nyttet jobb og fikk livet tilbake, livsgleden kom-og med den selvtiilitt, jeg hadde ALDRI funnet meg i slik oppførsel nå, jeg er ikke interessert i kaste bort dyrebare år av livet mitt på giftige mennesker som burde vært utredet for personlighetsforstyrrelser.

Jeg hadde notert ALT, kontaktet arbeidtilsynet og vurdert politianmeldelse.

Anonymkode: beba6...9ea

[AnonymBruker]

Mitt innspill er at du kan tenke at du skal snakke med styrer for barnas skyld også, ikke bare din egen. En ped.leder med sånn oppførsel påvirker miljøet på avdelingen negativt, og dermed barna som er der. Det kan være noen av barna også som er ekstra sårbare, evt. kan det være risiko for at hun finner 'hakkekyllinger' blant dem også.

Noter noen punkter om hva du har opplevd på jobb på et ark. Hvis du blir veldig nervøs er det lurt å være forberedt og ha en huskeliste for hva du har tenkt å si. Og ikke unnskyld hennes oppførsel med at du er svak, folk skal uansett oppføre seg greit mot andre, og spesielt de som tar vare på små barn, mener jeg. 

Anonymkode: 0cefc...278

[kløverpiken]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk!!!!!!🏆

Skal jeg først fortelle at jeg nylig er kommet ut fra ett voldelig forhold og pådratt med PTSD? 
 

Skal jeg ikke fortelle det gale hun gjorde? Kun fortelle at jeg ønsker og trives å jobbe på de andre avdelingene, men at denne pedlederen har personlighetstrekk som jeg ikke tåler, og kan derfor ikke jobbe med henne? Sjefen vil vell kanskje høre litt eksempler eller hva? 
 

Det er Mega stor greie for meg i morgen p fortelle dette her, jeg skal ta Sobril før jobb

TS 

 

Anonymkode: b5e3e...177

Skjønner godt at dette er fryktelig stressende for deg. Jeg vil ikke fortelle deg akkurat hva du skal gjøre, da jeg ikke sitter på fasiten om hva som er riktig. Det er også mye informasjon du har som ikke jeg har.

- Men jeg tenker at man skal være veldig forsiktig med måten man kritiserer andre på. Hvis du vil ha mest mulig medfølelse og forståelse av sjefen, tror jeg det kan være en fordel at du viser en ydmykhet i situasjonen, og ikke bare kommer med en haug med beskyldninger mot personen som trigger deg. Jeg ville kanskje vært litt generell i beskrivelsene, og heller kommet med eksempler hvis sjefen spør etter det. Jeg tror du får mer respekt fra sjefen hvis du klarer å snakke om kollegaen din på en respektfull måte, samtidig som du får frem alvorligheten i situasjonen. 

Hvis du er komfortabel med det, kan du gi sjefen bede forståelse for din situasjon ved å fortelle om den forferdelige situasjonen du har kommet ut fra, og at du sliter med ptsd. Det er med på å understreke alvoret, og forteller også hvorfor reaksjonene dine er så sterke. Det høres lurt ut å nevne det med at den aktuelle personen har personlighetstrekk som minner som den som påførte deg traumer, og at det er ekstremt triggende. Da fordeler du på en måte skylden utover.

Hvis du har en allright sjef som er villig til å tilrettelegge for deg, burde det i utgangspunktet ikke være så vanskelig å hjelpe deg til en bedre arbeidshverdag. Hvis du trives ellers, håper jeg du får fortsette i en annen avdeling.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mitt innspill er at du kan tenke at du skal snakke med styrer for barnas skyld også, ikke bare din egen. En ped.leder med sånn oppførsel påvirker miljøet på avdelingen negativt, og dermed barna som er der. Det kan være noen av barna også som er ekstra sårbare, evt. kan det være risiko for at hun finner 'hakkekyllinger' blant dem også.

Noter noen punkter om hva du har opplevd på jobb på et ark. Hvis du blir veldig nervøs er det lurt å være forberedt og ha en huskeliste for hva du har tenkt å si. Og ikke unnskyld hennes oppførsel med at du er svak, folk skal uansett oppføre seg greit mot andre, og spesielt de som tar vare på små barn, mener jeg. 

Anonymkode: 0cefc...278

Jeg skal ta Sobril, skal ikke være nervøs, har ikke energi til å være det nå.

Men hva gjør jeg hvis styreren er borte? Jeg vil fremdeles ikke møte opp på avdelingen med pedleder. Skal jeg snakke med en annen på en annen avdeling og fortelle at jeg ikke vil inn der? Eller si at jeg er syk?

Anonymkode: b5e3e...177

[AnonymBruker]

kløverpiken skrev (1 time siden):

Skjønner godt at dette er fryktelig stressende for deg. Jeg vil ikke fortelle deg akkurat hva du skal gjøre, da jeg ikke sitter på fasiten om hva som er riktig. Det er også mye informasjon du har som ikke jeg har.

- Men jeg tenker at man skal være veldig forsiktig med måten man kritiserer andre på. Hvis du vil ha mest mulig medfølelse og forståelse av sjefen, tror jeg det kan være en fordel at du viser en ydmykhet i situasjonen, og ikke bare kommer med en haug med beskyldninger mot personen som trigger deg. Jeg ville kanskje vært litt generell i beskrivelsene, og heller kommet med eksempler hvis sjefen spør etter det. Jeg tror du får mer respekt fra sjefen hvis du klarer å snakke om kollegaen din på en respektfull måte, samtidig som du får frem alvorligheten i situasjonen. 

Hvis du er komfortabel med det, kan du gi sjefen bede forståelse for din situasjon ved å fortelle om den forferdelige situasjonen du har kommet ut fra, og at du sliter med ptsd. Det er med på å understreke alvoret, og forteller også hvorfor reaksjonene dine er så sterke. Det høres lurt ut å nevne det med at den aktuelle personen har personlighetstrekk som minner som den som påførte deg traumer, og at det er ekstremt triggende. Da fordeler du på en måte skylden utover.

Hvis du har en allright sjef som er villig til å tilrettelegge for deg, burde det i utgangspunktet ikke være så vanskelig å hjelpe deg til en bedre arbeidshverdag. Hvis du trives ellers, håper jeg du får fortsette i en annen avdeling.

Skal jeg fortelle at hun var hard mot en 3 åring? Hva skal jeg si som skjedde med meg, heter det traume reaksjon? Jeg var syk på fredag pga traume reaksjon? Ts

Anonymkode: b5e3e...177

[kløverpiken]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Skal jeg fortelle at hun var hard mot en 3 åring? Hva skal jeg si som skjedde med meg, heter det traume reaksjon? Jeg var syk på fredag pga traume reaksjon? Ts

Anonymkode: b5e3e...177

Jeg tenker at du bør si det du selv kjenner er riktig i situasjonen, jeg. 

Hvis personen har oppført seg på måter som ikke er bra overfor barn, synes jeg du bør si det. Barna er det aller viktigste. Da bør man ikke holde tilbake.

Det virker ikke feil å kalle det en traumereaksjon, ut fra det du beskriver, men si det som føles riktig for deg 🙂 

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest gjennom tråden og reflektert rundt hvordan du skriver og omtaler andre mennesker. For meg er det ganske tydelig at du er ikke klar til og være i jobb og i situasjoner hvor du opplever at «alle andre er slemme mot meg». Du omtaler pedleder som dysfunksjonell, fordi hun gir deg tilbakemeldinger i jobben, og du omtaler at andre normale mennesker kommer ofte med stikk. Jeg tror du ikke klarer og lese kommentarer og tilbakemeldinger som nettopp det de er, uten og gå rett inn i «jeg er et offer og alle er slemme mot meg, med mindre de sier fine ting til meg». Dette er ikke din feil, og noe du kan jobbe med - men det er ikke og øve på tilrettelegging i en barnehage hvor du skal ha ansvar for andre mennesker. Hva er det neste som vil trigge deg? Et barn som gir deg et innspill, en kommentar eller en stygg bemerkning? Du har også et ansvar for hvordan du reagerer på omverden. Omverden kan ikke tilpasse seg deg hele tiden dessverre.

Hadde en nyansatt kommer for og fortelle meg at en av mine ansatte, og kollegaer, gjennom mange år var slemme, da hadde de måtte komme med bedre eksempler enn du har gjort i denne tråden. Jeg er uenig med mange i tråden, fordi vi hører historien fra TS sin side, og hun er traumatisert. At pedleder minner deg på og vaske stolene bedre til neste gang, er ikke og være slem. Du kan faktisk ha gjort en slett jobb og du oppfatter det som et angrep. Du må tåle konstruktive tilbakemeldinger i jobben. I tillegg ville du aldri blitt omplassert fordi du ikke liker noen. Du vil måtte jobbe med personen, og dere ville blitt satt ned med og få en oppgave å finne ut av samarbeidet. Man kan nemlig ikke bare omplassere mennesker fordi man ikke får til og samarbeide. Du kan like gjerne ha et samarbeidsproblem med flere du møter på. 

Så jeg ville tatt et steg tilbake, snakket med psykologen, men vært åpen og reflektert rundt om det er faktisk slik at verden er slem med deg, eller om du er et sted hvor du ikke tåler og være fullt og helt i arbeid akkurat nå. 

Anonymkode: 8f1ec...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nå har jeg lest gjennom tråden og reflektert rundt hvordan du skriver og omtaler andre mennesker. For meg er det ganske tydelig at du er ikke klar til og være i jobb og i situasjoner hvor du opplever at «alle andre er slemme mot meg». Du omtaler pedleder som dysfunksjonell, fordi hun gir deg tilbakemeldinger i jobben, og du omtaler at andre normale mennesker kommer ofte med stikk. Jeg tror du ikke klarer og lese kommentarer og tilbakemeldinger som nettopp det de er, uten og gå rett inn i «jeg er et offer og alle er slemme mot meg, med mindre de sier fine ting til meg». Dette er ikke din feil, og noe du kan jobbe med - men det er ikke og øve på tilrettelegging i en barnehage hvor du skal ha ansvar for andre mennesker. Hva er det neste som vil trigge deg? Et barn som gir deg et innspill, en kommentar eller en stygg bemerkning? Du har også et ansvar for hvordan du reagerer på omverden. Omverden kan ikke tilpasse seg deg hele tiden dessverre.

Hadde en nyansatt kommer for og fortelle meg at en av mine ansatte, og kollegaer, gjennom mange år var slemme, da hadde de måtte komme med bedre eksempler enn du har gjort i denne tråden. Jeg er uenig med mange i tråden, fordi vi hører historien fra TS sin side, og hun er traumatisert. At pedleder minner deg på og vaske stolene bedre til neste gang, er ikke og være slem. Du kan faktisk ha gjort en slett jobb og du oppfatter det som et angrep. Du må tåle konstruktive tilbakemeldinger i jobben. I tillegg ville du aldri blitt omplassert fordi du ikke liker noen. Du vil måtte jobbe med personen, og dere ville blitt satt ned med og få en oppgave å finne ut av samarbeidet. Man kan nemlig ikke bare omplassere mennesker fordi man ikke får til og samarbeide. Du kan like gjerne ha et samarbeidsproblem med flere du møter på. 

Så jeg ville tatt et steg tilbake, snakket med psykologen, men vært åpen og reflektert rundt om det er faktisk slik at verden er slem med deg, eller om du er et sted hvor du ikke tåler og være fullt og helt i arbeid akkurat nå. 

Anonymkode: 8f1ec...6b8

Alt du skriver er tydelig at du ikke forstår noe om denne situasjonen. Det er ikke slik det er, men takk til de få her inne som klarte å lese igjennom linjene og forstå meg og ga meg gode råd. Nå skal jeg ta steget å gi beskjed. Blir ikke lett, men jeg skal klare det. Te

 

Anonymkode: b5e3e...177

[AnonymBruker]

Lykke til i dag" Sliter selv med angst og jeg har samme jobb. Det der er IKKE en måte jeg hadde tatt opp med mine medarbeidere på. Dessuten er du vel ny? Jeg hadde eventuelt kalt inn til en samtale. Detb er veldig uprofesjonelt slik hun gjør FORAN FORELDRENE! Hva tenker de?

Ta det opp med styrer og del gjerne litt om bakgrunnen. Bare ikke alt! Be også om et møte med deg, styrer og pedagog!

Lykke til. Dette klarer du!

Anonymkode: b6625...efd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Lykke til i dag" Sliter selv med angst og jeg har samme jobb. Det der er IKKE en måte jeg hadde tatt opp med mine medarbeidere på. Dessuten er du vel ny? Jeg hadde eventuelt kalt inn til en samtale. Detb er veldig uprofesjonelt slik hun gjør FORAN FORELDRENE! Hva tenker de?

Ta det opp med styrer og del gjerne litt om bakgrunnen. Bare ikke alt! Be også om et møte med deg, styrer og pedagog!

Lykke til. Dette klarer du!

Anonymkode: b6625...efd

Takk. Er på vei å si ifra nå😣😣😣😣

Anonymkode: b5e3e...177

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

ganske tydelig at du er ikke klar til og være i jobb og i situasjoner hvor du opplever at «alle andre er slemme mot meg».

Anonymkode: 8f1ec...6b8

Jeg fikk ikke det inntrykket av det jeg har lest. Hun sier vel aldri at alle andre er slemme, hun sier jo tvert i mot at de andre er greie og at det bare er hun ene på den avdelingen hun jobber på. 

Jeg mener at du tar feil. 

Anonymkode: e909c...91e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg skal ta Sobril, skal ikke være nervøs, har ikke energi til å være det nå.

Men hva gjør jeg hvis styreren er borte? Jeg vil fremdeles ikke møte opp på avdelingen med pedleder. Skal jeg snakke med en annen på en annen avdeling og fortelle at jeg ikke vil inn der? Eller si at jeg er syk?

Anonymkode: b5e3e...177

Du må aldri ta Sobril på jobb med barn!!! Det blir kvalifisert på samme måten som å være påvirket av alkohol. Selv om ingen vet det, så kan det være noen som kan oppleve at du er litt forandret i væremåte og da er helvete løs.

Tro meg!!! 

Anonymkode: b28ee...ce2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Du må aldri ta Sobril på jobb med barn!!! Det blir kvalifisert på samme måten som å være påvirket av alkohol. Selv om ingen vet det, så kan det være noen som kan oppleve at du er litt forandret i væremåte og da er helvete løs.

Tro meg!!! 

Anonymkode: b28ee...ce2

Om ts går fast på sobril kan hun selvsagt ta medisin selvsagt hun skal på jobb. Svært mange i alle yrker bruker slike medikamenter. Selv kjenner jeg en busssjafør på Vival, helt ufarlig.  

Anonymkode: b6287...df8

[AnonymBruker]

TS her. Jeg snakket med styrer og fortalte alt sammen, om det traume jeg har vært igjennom med eksen og hva som trigger meg med denne pedlederen. 
 

Hun spurte om jeg hadde fått reaksjon om en av foreldrene hadde blitt hissig og truende, og da sa jeg nei, fordi at det kun er midlertidig og da vet jeg at det ikke varer. Men med pedleder er jeg låst på en måte.

styrer virket veldig profesjonell og tok dette på alvor, tok seg god tid til praten og sa støttende ord til meg.

Avtalen er at jeg skal få lov til å gå bort for meg selv om jeg opplever en traume reaksjon, for da er jeg full i frykt og trenger å gå for meg selv. Men målet er at jeg ikke skal oppleve det igjen såklart:

I morgen skal vi alle ha en samtale, styrer, pedleder og meg. Vi skal da snakke om at jeg kan få reaksjoner av slik og sånn, og at pedleder skal handle på en annen måte og samtidig vite at det kan hende jeg må trekke meg bort for meg selv. Hun skal ikke vite noe mer enn at det er noe med min helse som er årsaken.  Målet er derfor nå, at pedleder skal endre måten hun handler på overfor meg. 
 

Styrer sa at jeg er modig som tok ansvar, at jeg tok tak i dette. Istedenfor å sykemelde meg uten noe forklaring. Hun syns jeg er modig som delte dette.

Håper samtalen i morgen vil hjelpe, og at det vil være bra på jobb med pedleder videre.

 

(Noe som var litt merkelig i dag, det var at pedleder var forsiktig og ekstra hyggelig med meg, akkurat som hun visste om at jeg var borte fra jobb pga henne, men vet ikke, kanskje tilfeldig.. hun var annerledes ihvertfalv)

 

Var dette positivt og riktig gjort av meg?

Anonymkode: b5e3e...177