Holdt på å besvime, fikk kjeft.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en jente på 19 år som var i Syden nylig med familie. Jeg har i flere år slitt med spiseforstyrrelser. Noe som irriterer meg er at moren og søsteren min da jeg var normalvektig mobbet meg for vekten ( selv om de selv er overvektige ), mens nå når jeg veier noe med 40 så er de så på meg om at jeg er syk. Jeg føler ikke at de har noen rett til å uttale seg om problemet mitt når de faktisk mobbet meg for vekten da jeg var normalvektig..

Uansett, det som skjedde var at jeg holdt på å besvime pga lite mat på stranda i Syden. Syntes reaksjonen til moren og søsteren min var så rar, de reagerte med å kjefte på meg, at det var flaut og jeg ikke hadde vett til å få i meg mat. Følte ikke de brydde seg om meg, men bare syntes det var flaut. 

Anonymkode: 9e4a3...e48

[AnonymBruker]

Det du oppfatter som "kjeft", kan altså ha vært en normal oppfordring om å gjøre noe med årsaken til at du nesten besvimer, nemlig tilsnakk om å ta til deg næring. Det er vel ikke så galt? Klart folk påpeker hva du gjør feil når du nesten besvimer av det du gjør.

Får du hjelp av profesjonelle med spiseforstyrrelsen din? Hvis ikke bør du kontakte noen og få det. Dette er alvorlig.

Anonymkode: 87918...d66

[AnonymBruker]

Jeg mistenker at de er redde for deg og føler seg maktesløse, og at dette gir seg utslag i hva som oppfattes som kjeft.

Anonymkode: 314ed...3a7

[AnonymBruker]

Hva mener du at de skulle gjort da? Applaudert deg med at kroppen er så underernært at den er i ferd med å kollapse? De bryr deg om deg og ønsker ikke at du skal være syk.

Anonymkode: 1d3bb...42b

[Carrot]

Det er ganske tydelig at dere har et relasjonsproblem og at du nok burde få hjelp til å bearbeide dette. Det igjen vil potensielt ha positiv effekt på inntak av mat osv. etterhvert i så fall.. Du er 19 år, altså gammel nok til å ta ansvar for deg selv, det at du vet du har en spiseforstyrrelse er et stort steg i riktig retning! Fortsett å fokusere på deg og på å bli bedre, og forsøk så godt du kan å ikke henge fast ved de tingene de sier og gjør som tar deg tilbake til utgangspunktet! 

Endret 26. august 2022 av Carrot

[Gjest Athena Catalina]

Sender deg en klem 

Får du profesjonell hjelp?  Spiseforstyrrelser er veldig skadelig, så du må skaffe hjelp om du ikke alt er i systemet. 

Ta vare på deg selv. 

Endret 26. august 2022 av Athena Catalina

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke at de skulle applaudert, men møtt meg med litt mer…empati, kanskje. Hva hjelper det å kjefte. Er liksom sånn det alltid har vært, at jeg føler de driter i meg. Da jeg som yngre fortalte søsteren min at jeg ble mobbet ( jeg 12 år, hun 15 ) så svarte hun med å le av det..

Ts

Anonymkode: 9e4a3...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg mener ikke at de skulle applaudert, men møtt meg med litt mer…empati, kanskje. Hva hjelper det å kjefte. Er liksom sånn det alltid har vært, at jeg føler de driter i meg. Da jeg som yngre fortalte søsteren min at jeg ble mobbet ( jeg 12 år, hun 15 ) så svarte hun med å le av det..

Ts

Anonymkode: 9e4a3...e48

De er redde og føler seg maktesløse. Da reagerer de nok med sinne og kjeft fordi de ikke vet hvordan de skal ordne opp i situasjonen. Du kan jo snakke med de og si at det ikke hjelper deg når de reagerer på den måten, at du trenger og ønsker hjelp men at de må møte deg på en mer støttende og forståelsesfull måte. Men det er vanskelig for pårørende å stå og se på.

Anonymkode: 1d3bb...42b

[AnonymBruker]

Men hjelper det med det du føler at du trenger? Du har spiseforstyrrelse så din måte å håndtere kroppen din er ganske farlig. Så det du mener er tett behandling av deg er ikke riktig. Tupper de reagerer slik fordi de bryr seg om deg. De ønsker ikke at du skal få i deg så lite næring at du svimer. De kan ikke fysisk spise for deg. Du må nesten ta ansvaret selv for at du ikke får i deg nok næring. Å føle at andre har skylda for det hjelper ingenting. Du må vite at det er dine valg som fører til undervekt og besvimelse. Den eneste som kan redde din egen kropp er deg. Uavhengig av hva andre sier og gjør er det kun du som kan fikse problemet. 
faren ved å føle seg som et offer er at man tenker man ikke har ansvar for egen helse. Men eneste som er ansvarlig, og som kan gjøre noe med ditt matinntak, er dessverre kun deg selv 

Anonymkode: 95994...e11

[AnonymBruker]

Du er faktisk 19år, ikke la familien ha så makt over deg. Jeg har hatt alvorlig anoreksi selv, og vet hvor komplekst det er. Du må gå til fastlegen og evt henvises videre ved behov. Men jeg forstår også at det er vanskelig for andre å vise mye empati også. Og jeg er litt usikker på hva du mener med mobbing (både skole og hjemme?) . Det er også naturlig å ikke ville belønne spiseforstyrrelsen din med empati. Hadde du vært 13år hadde jeg kanskje tenkt litt anderledes om deres reaksjon.

Anonymkode: e5504...1d5

[AnonymBruker]

Må legge til at deres bekymring over ditt matinntak sikkert på mange måter ødelegger deres ferie også? Det er lett å bli veldig navlebeskuende når man er syk slik. Men du er voksen, og du kan ikke skylde på familien på denne måten. Du har også en underernært hjerne akkurat nå, og tankene blir ofte litt feil. Du legger mye av ansvaret for alt over på dem, men du er voksen nå, og det vil ikke hjelpe deg å ikke ta ansvar selv. Min mor har også alltid fleipet om vekt osv, det er litt sånn i den generasjonen. Men du vet sikkert at anoreksi handler om såå mye mer enn vekt og kroppsbilde. Kontakt fastlegen og få hjelp til dette. Du er voksen og kan sikkert holde litt avstand til familien dersom det oppstår mye sånne konflikter. Spiseforstyrrelsen er ikke måten du skal få empati hos mor, det er sånn 12-13åringer driver med.

Anonymkode: e5504...1d5

[AnonymBruker]

Du vet, når jeg er tynn får jeg mye komplimenter av min mor og når jeg er større så er hun sinnsykt frekk. Men jeg tar ansvar for meg selv så jeg lar ikke det påvirke hvordan matinntaket mitt er. Ta ansvar for deg selv. Ikke føl deg som et offer, da blir du aldri frisk. Du er ikke et offer, du er den eneste som kan gjøre deg selv enten frisk eller syk. Så bruk heller energien  mer fornuftig enn å tenke at andre er ansvarlig for din skjebne. 
En annen ting er at de som føler seg som ofre er veldig usjarmerende. De føler at de selv er bedre og at andre er dårlige fordi de gjør at du selv får et dårlig liv. Litt narsissistisk tankemåte å føle at andre er dårligere enn stakkars meg. Dette gjelder alle i offerrollen. De tror ofte de selv er så bra og stakkarslig og visse andre er dårlige. Alt handler om hvor dårlig visse andre behandlet deg pg du er derfor tiltaksløs. De ser det ikke selv  . Det er min mening. 

Anonymkode: 95994...e11

[AnonymBruker]

Jeg trenger ikke empati av min mor pga vekten min. Hun og søsteren min kalte meg feit da jeg var 56 kg, da føler jeg at de ikke har noe med å kritisere meg for at jeg veier 43 kg nå. De påpekte vekten min da jeg var høyere, da har de ingenting med å skrike til meg nå. De har fraskrevet seg all grunn til å være bekymra. 
 

Mobbing på både skole og hjemmebane..

Ts

Anonymkode: 9e4a3...e48

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Noe som irriterer meg er at moren og søsteren min da jeg var normalvektig mobbet meg for vekten ( selv om de selv er overvektige ), mens nå når jeg veier noe med 40 så er de så på meg om at jeg er syk. Jeg føler ikke at de har noen rett til å uttale seg om problemet mitt når de faktisk mobbet meg for vekten da jeg var normalvektig..

Det høres ut som du prøver å straffe dem til å angre bittert. Problemet er at du skader kun deg selv og ikke mobberne.

1 hour ago, AnonymBruker said:

Uansett, det som skjedde var at jeg holdt på å besvime pga lite mat på stranda i Syden. Syntes reaksjonen til moren og søsteren min var så rar, de reagerte med å kjefte på meg, at det var flaut og jeg ikke hadde vett til å få i meg mat. Følte ikke de brydde seg om meg, men bare syntes det var flaut. 

Anonymkode: 9e4a3...e48

Er det første gangen dette har skjedd? Jeg tror problemet er at det virker selvforskyldt og til og med kan framstå som manipulerende dersom du må reddes som resultat av din egen atferd. Hadde du falt om pga noe annet så ville du sannsynligvis ha sett at de bryr seg om deg.

Anonymkode: 59902...6f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg trenger ikke empati av min mor pga vekten min. Hun og søsteren min kalte meg feit da jeg var 56 kg, da føler jeg at de ikke har noe med å kritisere meg for at jeg veier 43 kg nå. De påpekte vekten min da jeg var høyere, da har de ingenting med å skrike til meg nå. De har fraskrevet seg all grunn til å være bekymra. 
 

Mobbing på både skole og hjemmebane..

Ts

Anonymkode: 9e4a3...e48

Det er trist, men man har som voksen ansvar for seg selv og egen helse. Det innebærer at man ikke kan skylde på andre for at helsa er dårlig. Har mobbing ført til spiseforstyrrelse må du ta tak selv. Kutte ut eller begrense kontakt og relasjoner, oppsøke profesjonell hjelp for å komme over mobbing og bli frisk fra sykdommen. Det er ikke lett, men det er ikke slikt at om andre er greie med deg så blir du plutselig frisk heller. Du må jobbe for det og først og fremst ønske det selv. 

Anonymkode: 1d3bb...42b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg trenger ikke empati av min mor pga vekten min. Hun og søsteren min kalte meg feit da jeg var 56 kg, da føler jeg at de ikke har noe med å kritisere meg for at jeg veier 43 kg nå. De påpekte vekten min da jeg var høyere, da har de ingenting med å skrike til meg nå. De har fraskrevet seg all grunn til å være bekymra. 
 

Mobbing på både skole og hjemmebane..

Ts

Anonymkode: 9e4a3...e48

Jeg forstår hvorfor du tenker slik, men det er ikke slik følelser fungerer. Selv om de har kommet med bemerkninger om din vekt de ikke burde, så betyr ikke det at de nå ikke kan være bekymret. Man kan ikke styre hva man føler. 

Kanskje dere kan sette dere ned og prate rolig sammen om dette? Du kan fortelle hvor sårende det var for deg og høre deres kommentarer da de veide mer, så kan de få (forhåpentligvis) be om unnskyldning og evt forklare hvorfor de sa det de sa.

Anonymkode: 314ed...3a7

[AnonymBruker]

De kan håndtere situasjonen annerledes og være ydmyke ja. Men for din del så bør ikke fokuset være på hva fe sier og gjør, men heller på å endre synet ditt på mat. Ikke la andre påvirke deg til å forbli syk. Bruk energien til til å jobb med å bli frisk. 

Anonymkode: 95994...e11

[Kenelz]

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg trenger ikke empati av min mor pga vekten min. Hun og søsteren min kalte meg feit da jeg var 56 kg, da føler jeg at de ikke har noe med å kritisere meg for at jeg veier 43 kg nå. De påpekte vekten min da jeg var høyere, da har de ingenting med å skrike til meg nå. De har fraskrevet seg all grunn til å være bekymra. 
 

Mobbing på både skole og hjemmebane..

Ts

Anonymkode: 9e4a3...e48

Trist, men så er du voksen og må ta ansvar for deg selv. Det hjelper ikke å peke på hvem som har skyld.

Svimer du av pga matmangel så er det din egen ansvar. 

Du må oppsøke hjelp fra fastlegen. Du fortjener å bli frisk igjen. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg trenger ikke empati av min mor pga vekten min. Hun og søsteren min kalte meg feit da jeg var 56 kg, da føler jeg at de ikke har noe med å kritisere meg for at jeg veier 43 kg nå. De påpekte vekten min da jeg var høyere, da har de ingenting med å skrike til meg nå. De har fraskrevet seg all grunn til å være bekymra. 
 

Mobbing på både skole og hjemmebane..

Ts

Anonymkode: 9e4a3...e48

Trist situasjon. Men nå er du voksen og dette hjelper ingen. Du får ikke noe godt ut av å være bitter og sint på familien. Det er ditt liv som blir ødelagt. Du trenger hjelp.

 

Anonymkode: cde49...a9b

[AnonymBruker]

Såklart mor er bekymret og sier ifra når datter er undervektig og besvimer. Det er jo omsorg det også. At hun ikke «fortjener» å si noe fordi hun bemerket at du veide mye tidligere, er jo sykt manipulerende og barnslig av deg og si ts. Du er 19år, ta ansvar selv da, så slipper mor å blande seg.

Anonymkode: e5504...1d5