Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Hei. 
 

Trenger noen tanker/forslag rundt rettferdig parøkonomi. 
 

Vi har bodd sammen i 7 år, har 3 felles barn og han 1 barn fra før som bor hos oss 50%. 
 

Vi betaler lik andel inn på regningskonto (dette dekker alle hans utgifter)og jeg må dekke min telefonregning og studielån utenom dette. 
Jeg sitter igjen med ca 4000,- når alt er betalt og han ca 20.000. 
 

Han har null økonomisk bekymring og kan kjøpe det han har lyst på og han dekker også de store innkjøpene til familien mens jeg ikke har vært hos frisøren på 6 år og har heller aldri mulighet til å kjøpe meg noe fint.  Hvis jeg først får noe kommer han med kommentaren om at det alltid er han som må betale og da er det ikke hyggelig å få noe heller. 
 

Jeg dekker ekstra utgifter til mat, klær til barna, bursdager barna skal i, betaler stort sett for alle bursdagsgaver/julegaver til alle barna våres og familie. Om vi er på noe sammen og noe skal betales forsvinner han stort sett da også så jeg står igjen å må betale. Jeg skiller heller ikke på mine og dine barn da jeg ser på oss som en felles familie. 
 

Jeg sitter igjen med null på absolutt alle kontoer og han sparer, når jeg utrykker bekymring rundt dette mener han at han sparer til oss, men jeg har uansett ingen tilgang på disse pengene. 
 

Jeg vet det er hans penger og at han ikke er ansvarlig for å forsørge meg men jeg synes det ikke er gøy å se på at han har null bekymringer mens jeg må sjekke konto hver eneste gang jeg går på butikken. 
 

Jeg tar også all oppfølging av barn, alt husarbeid inni huset og matlaging, handling av matvarer og diverse. Mesteparten ute tar vi felles men han har ansvar for plen og snømåking. 
 

Han driver eget firma hvor det er mye jobb, jeg lar han jobbe så mye han vil fordi det gjør meg ingen ting å være sammen med barna, men på denne måten har han mulighet til å øke sin inntekt som er noe jeg da ikke har. 
 

Jeg står nå i en situasjon hvor jeg blir så psykisk nedbrutt av jobben min at jeg vurderer å si opp uten å ha noe nytt å gå til, han mener da at jeg må ta opp et lån for å kompensere for min manglende del av faste utgifter om jeg skulle risikere å stå uten jobb en lengre periode og havner på dagpenger. Om han hadde dekket min del hadde han fortsatt hatt mer enn de fleste etter at alt var betalt. 
 

Jeg synes ikke det er rettferdig og kunne aldri gjort det samme mot han. 
 

 

Anonymkode: 36c0d...395

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Når du har 3 barn så kan du ikke bare slutte i jobbe  uten å ha noe annet å gå til først. I alle fall ikke uten at du har blitt enig med mannen din om det. Ta deg sammen. Ta ansvar.  

Anonymkode: 52c49...524

  • Liker 7
Skrevet

Jeg skjønner ikke at du aksepter å leve med en slik mann. Hadde det vært meg, ville jeg ha løpt for lengst. 

Du kan ikke bare slutte å jobbe, for du har 3 barn som er ditt forsørgeransvar. 

Anonymkode: b6d2e...64a

  • Liker 13
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når du har 3 barn så kan du ikke bare slutte i jobbe  uten å ha noe annet å gå til først. I alle fall ikke uten at du har blitt enig med mannen din om det. Ta deg sammen. Ta ansvar.  

Anonymkode: 52c49...524

Det er jeg helt enig i, men jeg har stått i denne jobben i mange år og har vært gjennom ørten utredninger for å finne ut av hva som feiler meg, har hatt et 20 talls sykemeldinger pga diverse fysiske plager og er nå så langt nede. Har tatt veldig lang tid å finne ut at det er jobben som bryter meg ned, jeg er helt fin når jeg ikke er der. Disse barna skal også ha en fungerende mamma. 

Anonymkode: 36c0d...395

  • Liker 2
  • Hjerte 5
Skrevet
AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg skjønner ikke at du aksepter å leve med en slik mann. Hadde det vært meg, ville jeg ha løpt for lengst. 

Du kan ikke bare slutte å jobbe, for du har 3 barn som er ditt forsørgeransvar. 

Anonymkode: b6d2e...64a

Planen er ikke å slutte å jobbe, jeg har en plan for veien videre. Jeg har et stort ønske om å jobbe for jeg mener ikke at han skal forsørge meg mens jeg går hjemme. Men det kan hende jeg er 1 eller 2 mnd uten inntekt og han må dekke totalt 10 000 kroner for meg på de 2 mnd. 

Anonymkode: 36c0d...395

Skrevet
AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Planen er ikke å slutte å jobbe, jeg har en plan for veien videre. Jeg har et stort ønske om å jobbe for jeg mener ikke at han skal forsørge meg mens jeg går hjemme. Men det kan hende jeg er 1 eller 2 mnd uten inntekt og han må dekke totalt 10 000 kroner for meg på de 2 mnd. 

Anonymkode: 36c0d...395

Da gjennomfører du planen først, også sier du opp. Ikke si opp uten å ha noe annet å gå til. 

Anonymkode: 64d8e...ecc

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hei. 
 

Trenger noen tanker/forslag rundt rettferdig parøkonomi. 
 

Vi har bodd sammen i 7 år, har 3 felles barn og han 1 barn fra før som bor hos oss 50%. 
 

Vi betaler lik andel inn på regningskonto (dette dekker alle hans utgifter)og jeg må dekke min telefonregning og studielån utenom dette. 
Jeg sitter igjen med ca 4000,- når alt er betalt og han ca 20.000. 
 

Hva er lik andel? Hos oss betaler vi 40% av inntekten vår inn på en felles konto hver mnd. Jeg tjener mindre enn han, og kommer alltid til å ha mindre enn han, men han betaler likevel "mer" hvis man regner i krone og øre.. 

Han har null økonomisk bekymring og kan kjøpe det han har lyst på og han dekker også de store innkjøpene til familien mens jeg ikke har vært hos frisøren på 6 år og har heller aldri mulighet til å kjøpe meg noe fint.  Hvis jeg først får noe kommer han med kommentaren om at det alltid er han som må betale og da er det ikke hyggelig å få noe heller. 
 

Jeg dekker ekstra utgifter til mat, klær til barna, bursdager barna skal i, betaler stort sett for alle bursdagsgaver/julegaver til alle barna våres og familie. Om vi er på noe sammen og noe skal betales forsvinner han stort sett da også så jeg står igjen å må betale. Jeg skiller heller ikke på mine og dine barn da jeg ser på oss som en felles familie. 
 

Hvis du dekker alt dette, så utnytter han deg. Krev at dere har en felles konto, med bankkort slik at absolutt alle felles utgifter (mat, klær til barna, gaver til felles venner, barnas venner, osv) betales med dette kortet. Det gjelder også is på stranda eller mat på felles tur. Det er hans barn også!  

Jeg sitter igjen med null på absolutt alle kontoer og han sparer, når jeg utrykker bekymring rundt dette mener han at han sparer til oss, men jeg har uansett ingen tilgang på disse pengene. 
 

Jeg vet det er hans penger og at han ikke er ansvarlig for å forsørge meg men jeg synes det ikke er gøy å se på at han har null bekymringer mens jeg må sjekke konto hver eneste gang jeg går på butikken. 
 

Jeg tar også all oppfølging av barn, alt husarbeid inni huset og matlaging, handling av matvarer og diverse. Mesteparten ute tar vi felles men han har ansvar for plen og snømåking. 
 

Det du gjør er arbeid, hva hadde gan gjort om du sluttet å gjøre det? Han har et like stort ansvar for familien som det du har.

Han driver eget firma hvor det er mye jobb, jeg lar han jobbe så mye han vil fordi det gjør meg ingen ting å være sammen med barna, men på denne måten har han mulighet til å øke sin inntekt som er noe jeg da ikke har. 
 

Jeg står nå i en situasjon hvor jeg blir så psykisk nedbrutt av jobben min at jeg vurderer å si opp uten å ha noe nytt å gå til, han mener da at jeg må ta opp et lån for å kompensere for min manglende del av faste utgifter om jeg skulle risikere å stå uten jobb en lengre periode og havner på dagpenger. Om han hadde dekket min del hadde han fortsatt hatt mer enn de fleste etter at alt var betalt. 
 

Jeg synes ikke det er rettferdig og kunne aldri gjort det samme mot han. 
 

Dette er ikke rettferdig fordelt, og han er nok litt for godt vant  ned at du gjør alt og at han kan gjøre som han vil. Ta en prat, ordentlig og be om at dere får hjelp rik å finne gode løsninger hos for eksempel familievernkontoret. Det at han ønsker at du skal ta opp lån for at han skal slippe å forsørge deg er helt hinsides. Han er jo også med på å opprettholde sykdom hos deg, med kommentarer og ingen evne eller vilje til å bidra. Han er pårørende og pappa. Han må øve, og det må han få beskjed om!  

Anonymkode: 36c0d...395

 

Anonymkode: 10095...efb

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Da gjennomfører du planen først, også sier du opp. Ikke si opp uten å ha noe annet å gå til. 

Anonymkode: 64d8e...ecc

Fortell meg gjerne hvordan jeg skal gjøre det uten noe som helst avlastning på ettermiddag/kveld til å gjennomføre det. Jeg har nå prøvd på dette i en mnd og jeg har ikke sjans. Jeg kvalifiserer til en sykemelding(friskmelding) fra jobben min i oppsigelsestiden og kunne da brukt disse 3 mnd hjemme på å gjennomføre dette på dagtid. Det er den eneste grunnen til at jeg vurderer å gjøre det på denne måten. Men det er ikke helt garantert at det går på 3 mnd selvom det er planen. Med den erfaringen jeg har fra jobben jeg står i er det ikke noe problem å få ny sånn jobb om det skjærer seg men det ønsker jeg aller helst ikke. 

Anonymkode: 36c0d...395

  • Hjerte 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Anonymkode: 10095...efb

Tusen takk for utfyllende svar :) 

Anonymkode: 36c0d...395

Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Jeg vet det er hans penger og at han ikke er ansvarlig for å forsørge meg men jeg synes det ikke er gøy å se på at han har null bekymringer mens jeg må sjekke konto hver eneste gang jeg går på butikken. 

Anonymkode: 36c0d...395

Det er vel ikke noe mer å si enn det jeg har uthevet... Så gjenstår det å etterleve det du selv skriver.

Etter et liv med en ekskone som hadde et sugerør i lommeboka mi kommer jeg aldri mer til stille den disponibel for noen kvinne igjen. 

Anonymkode: 3f06e...473

Skrevet

Det er jo slutt på tida der menn skal forsørge kvinner. Om han tjener mer enn deg kan dere eventuelt bli enige om at han betaler litt mer av fellesutgiftene, men det er ingen automatikk i dette.

Anonymkode: db8f4...004

Skrevet

Han er jo en enormt utnyttende egoistisk drittsekk. Utnytter deg grovt økonomisk og får deg til å være arbeidspiken hans.

Hvor finner dere sånne menn..og hvorfor går dere med på så utrolig urettferdige ordninger... Altså jeg prøver å ikke klandre deg fordi det er du som blir utnytta her, men jeg blir så oppgitt når jeg leser sånne historier igjen og igjen. Dette er da noe man diskuterer og lager en rettferdig ordning på med det samme man flytter sammen. Skjønner det kan være vanskelig å få til en rettferdig ordning om man har en småsosiopat som mannen din til "partner", men det finner man jo ut når man prøver å lage en sånn ordning i begynnelsen av samboerskapet..

Skriver ikke for å få deg til å føle deg dårlig altså, mer for å få andre kvinner til å ikke gå i samme fella som deg.

Anonymkode: b83b0...2f7

  • Liker 5
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er jo slutt på tida der menn skal forsørge kvinner. Om han tjener mer enn deg kan dere eventuelt bli enige om at han betaler litt mer av fellesutgiftene, men det er ingen automatikk i dette.

Anonymkode: db8f4...004

Den som tjener mest skal selvfølgelig betale mest. Med mindre den andre sitter på ræva og later seg uten grunn. Jobber de like hardt bør de sitte igjen med omtrent like mye penger.

Man skal være et lag, elskere, livspartnere.. ikke bekjente forretningspartnere.

Anonymkode: b83b0...2f7

  • Liker 5
Skrevet

Jeg forstår ikke hvorfor du har latt deg bli utnytte i så mange år! Hvorfor har du godtatt dette?

  • Liker 1
Skrevet

Så du mener at det er bedre å sykemelde seg fra jobben sin enn å heller kreve at mannen din tar 50% av alt husarbeid og ansvar for barna? Du høres veldig tafatt ut, og fremstår som lite løsningsorientert. Sørg for rettferdig fordeling hjemme først og fremst. 

Anonymkode: 00bc4...66e

  • Liker 4
Skrevet

Ikke si opp jobben, si opp mannen! Hadde aldri funnet meg i en brøkdel av det du gjør. Her er alle pengene felles, uansett hvem som tjener dem. Alt mitt er hans, alt hans er mitt. Blir jeg syk, tar jeg meg av ham. Og motsatt. 
 

Da vi møttes, tjente jeg mest, etter barn tjener han mest, fordi jeg har prioritert omsorg hjemme og han har jobbet mer. Men vi setter av penger til min pensjon, og deler alt. Det er ikke mannens plikt å forsørge meg, men vår plikt å forsørge hverandre. Og ikke minst vårt ønske! Noe annet hadde jeg faktisk ikke funnet meg i, da hadde jeg heller vært singel. 

Anonymkode: e74a4...997

  • Liker 5
Skrevet

Dump han.

Anonymkode: 1a626...73f

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det er jo slutt på tida der menn skal forsørge kvinner. Om han tjener mer enn deg kan dere eventuelt bli enige om at han betaler litt mer av fellesutgiftene, men det er ingen automatikk i dette.

Anonymkode: db8f4...004

Når man sammen skaper en situasjon hvor den ene disponerer mest tid til å skape egen inntekt og den andre blir sittende med de ubetalte arbeidsoppgavene i familien, så er for de fleste tydelig at noe er feil om ikke begge nyter litt godt av den økte inntekten. Her kunne han jo ikke jobbet så mye om ikke hun tok seg av alle de andre oppgavene. Tid og overskudd er også ressurser. Han burde helt klart betalt mer av fellesutgiftene.

Anonymkode: a3a16...81b

  • Liker 8
Skrevet
AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei. 
 

Trenger noen tanker/forslag rundt rettferdig parøkonomi. 
 

Vi har bodd sammen i 7 år, har 3 felles barn og han 1 barn fra før som bor hos oss 50%. 
 

Vi betaler lik andel inn på regningskonto (dette dekker alle hans utgifter)og jeg må dekke min telefonregning og studielån utenom dette. 
Jeg sitter igjen med ca 4000,- når alt er betalt og han ca 20.000. 
 

Han har null økonomisk bekymring og kan kjøpe det han har lyst på og han dekker også de store innkjøpene til familien mens jeg ikke har vært hos frisøren på 6 år og har heller aldri mulighet til å kjøpe meg noe fint.  Hvis jeg først får noe kommer han med kommentaren om at det alltid er han som må betale og da er det ikke hyggelig å få noe heller. 
 

Jeg dekker ekstra utgifter til mat, klær til barna, bursdager barna skal i, betaler stort sett for alle bursdagsgaver/julegaver til alle barna våres og familie. Om vi er på noe sammen og noe skal betales forsvinner han stort sett da også så jeg står igjen å må betale. Jeg skiller heller ikke på mine og dine barn da jeg ser på oss som en felles familie. 
 

Jeg sitter igjen med null på absolutt alle kontoer og han sparer, når jeg utrykker bekymring rundt dette mener han at han sparer til oss, men jeg har uansett ingen tilgang på disse pengene. 
 

Jeg vet det er hans penger og at han ikke er ansvarlig for å forsørge meg men jeg synes det ikke er gøy å se på at han har null bekymringer mens jeg må sjekke konto hver eneste gang jeg går på butikken. 
 

Jeg tar også all oppfølging av barn, alt husarbeid inni huset og matlaging, handling av matvarer og diverse. Mesteparten ute tar vi felles men han har ansvar for plen og snømåking. 
 

Han driver eget firma hvor det er mye jobb, jeg lar han jobbe så mye han vil fordi det gjør meg ingen ting å være sammen med barna, men på denne måten har han mulighet til å øke sin inntekt som er noe jeg da ikke har. 
 

Jeg står nå i en situasjon hvor jeg blir så psykisk nedbrutt av jobben min at jeg vurderer å si opp uten å ha noe nytt å gå til, han mener da at jeg må ta opp et lån for å kompensere for min manglende del av faste utgifter om jeg skulle risikere å stå uten jobb en lengre periode og havner på dagpenger. Om han hadde dekket min del hadde han fortsatt hatt mer enn de fleste etter at alt var betalt. 
 

Jeg synes ikke det er rettferdig og kunne aldri gjort det samme mot han. 
 

 

Anonymkode: 36c0d...395

Han får starte å dra sin del av lasset og ikke leve på deg i den grad han gjør det nå

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...