Mat=kallori=fy

[Gjest Hilda]

Jeg har kommet inn i en ond sirkel der mat er kallorier og kallorier ikke er bra.

Jeg har alltid vært lubben og aldri følt meg vel med kroppen min, og har hele tiden ønsket å gå ned i vekt og bli tynn. Nå har jeg gått ned 11-12 kilo over en lang periode, fra påske til nå. Er 165 og veier 54 kilo.

De første kiloen gikk jeg ned ved å spise minimalt. Så begynte jeg å telle kallorier i maten og det har nå blitt en besettelse. Jeg ser på mat som en kallori, regner sammen hvor mange kallorier jeg spiser i løpet av en dag (ligger på rundt 500 +/-) og regner ut hvor mye jeg forbrenner ved trening/mosjon. Jeg må heletiden prøve å komme i null. Hvis jeg spiser 400 kallorier, må jeg mosjonere bort 400 kallorier.

Det begynner å bli utrolig slitsomt å leve på denne måte, men jeg klarer ikke/vil ikke å stoppe. Jeg er livredd for at jeg skal legge på meg igjen og jeg ønsker å gå ned enda flere kilo.

Samboeren min ”passer” på meg. Vi spiser middag nesten hver dag, så da blir jeg ”tvunget” til å få i meg et middagsmåltid. Han har også merket min besettelse på sunn mat og kallorier, men jeg forsvarer det med at jeg bare ønsker å leve et sunt liv. Han støtter meg hovedsakelig på det.

På en måte er jeg spaltet. Det er som om jeg er delt på midten, ”kalloritelleren” på den ene siden og ”den normale” på den andre siden.

Jeg ønsker å ha et normalt forhold til mat igjen, kunne spise mat uten å tenk på hva det inneholder, uten å tenke på at det legger seg på magen, at jeg må gå så og så langt for å få bort maten. På de andre siden så ønsker jeg å beholde min kontroll over hva jeg spiser og gå ned enda flere kilo, jeg er ennå ikke fornøyd med hvordan kroppen min er. Fordi om jeg ikke veier så mye, så er kroppen enda stor.

Hvis jeg ”blir tvunget” til å spise noe jeg ikke ønsker får jeg så utrolig dårlig samvittighet. Jeg kan føle at jeg eser ut og blir kjempe stor etter et kakestykke. Men av og til kan jeg plutselig falle tilbake til ”normalen”, stelle meg opp foran speilet og spise sjokolade og si til meg selv: ”se hva jeg gjør, jeg spiser sjokolade, jeg”. Så kan jeg være svært fornøyd i en liten stund, men så kommer den dårlig samvittigheten igjen.

Om en måned reiser jeg alene til utlandet, jeg skal være borte i et halvt år. ”Den normale” delen av meg er redd for at ”kalloritelleren” skal ta helt av. Da er det ikke lenger noen andre som har innvirkning på hva jeg spiser eller ikke spiser. ”Kalloritelleren” på sin side gleder seg til å kunne leve et liv der ingen andre styrer.

Er det noen som har erfaring med noe av det samme, og vet hvordan jeg kan takle dette? Få et normalt forhold til mat igjen, før det går for langt?

Jeg føler ikke at jeg har noen jeg kan snakke med det om. Prøvde for en stund siden å hinte til noen venninner, men ble bare avfeid med at alle har litt dårlig samvittighet for maten de spiser. Sist jeg så de nå kommenterte de at jeg hadde blitt så tynn på en spydig måte, og da vil jeg i hvert fall ikke snakke med de om det. Samboeren min vil jeg ikke belaste med mine problemer, han ”liker ikke” mennesker som ikke er psykisk friske (moren hans er psykisk syk og dette sliter nok veldig på han). Er også redd han vil trekke seg tilbake hvis jeg sier noe.

Profesjonelle hjelpere har jeg dårlig erfaring med, har gått til psykolog før (voldtekt med på følgene depresjon og angst). Hverdagen ble heller verre av det.

Igjen, noen som har noen råd?

Mange hilsener fra ”den normale”

[Gjest Gjest]

Du trenger noen å snakke med! Jeg ville prøvd fastlegen i første omgang.

Flott at du ser at dette ikke er bra og vil ta tak i det. Du er i alle fall tynn nok!

[Gjest LoisLane]

Det var meg over.

[Nella]

Ja, oppsøk hjelp. Ingen her inne kan hjelpe deg for du trenger emr enn det. Finn noen som er spesialisert innenfor spiseforstyrrelser.Det bør fastlegen din vite.

Du ødelegger kroppen din, tærer på muskler og organer Å gå i null er farlig. Kroppen trenger ihvertfall 1300-1400kcal om dagen bare for å holde seg oppe, holde hjertet i gaang osv.Og din kropp får ikke noe!

Kontakt fastlegen din og ta det derfra.De er der for å hjelpe

[Gjest Gjest]

Det finnes en forening for de med spiseforstyrrelser. De vil nok kunne hjelpe deg. Men hva var det den het nå igjen? Noen som husker?

[Nella]

www.iks.no kan du gå inn på.

[Gjest 1111]

Ja, få deg hjelp. Gå til fastlegen din og fortell han/hun hva du føler, eventuelt print ut det du skrev nå og vis det til fastlegen din for det beskriver veldig godt hvordan du føler det.

Kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt og jeg har slitt med anoreksi i endel år nå. Ta tak i det nå! Det er tungt og vanskelig, men gud så mye bedre ting blir når man får snakket med noen og man klarer å komme seg tilbake til et normalt liv igjen.

:klem:

[Gjest Hilda]

Takk for mange svar!

Ja, det er nok kanskje noe som er vanskelig å løse på egen hånd.

Men som sagt så reiser jeg til utlandet om en måned, så vet ikke om det er noe vits å kontakte fastlegen min nå. Da kan jeg kanskje få hjelp i to uker, så er det over. Hadde jeg blitt i Norge, så kunne jeg kanskje med tiden ha mannet meg opp til å gå dit. Også føler jeg meg ikke "syk nok" til å kontakte lege, hvis dere skjønner?

Jeg er jo oppe og hopper og er ikke undervektig, har ikke et brukket ben eller knokler som stikker ut her og der. Er generelt treg når det gjelder å komme seg til legen, og blir nok ikke noe rasker når jeg må snakke om noe jeg syns er leit.

Var en god ide det du skrev, Rhiakath. Det er som regel lettere å skrive ned følelser enn å snakke om dem, særlig med noen man ikke kjenner!

Du sier at du kjenner deg igjen i det jeg skrev, hvordan kom du gjennom det? Terapi og oppfølging?

Jeg skal ta en titt på den hjemmesiden dere skrev om, kanskje jeg finner noe som kan hjelpe meg på veien der.

Tusen takk for mange svar!

Mange Hilsener Fra Hilda

[Nella]

At du ikke føler deg syk nok nei... Men du er det altså. Så til legen med deg og det er sikkert mulighet for å få til noe i utlandet om du kontakter legen din og får hjelp mellom han.

Du spiser i 0 kalorier. Kroppen din har jo ikke noe å bruke på å leve. Og en undervekt trenger ikke være det som avgjør om du er syk. Kroppen din sliter som f.. du tærer på muskler og vann. Hjertet er en muskel det også.

Du må få hjelp for dette fikser du ikke selv, det klarer ingen.

[Gjest Gjest]

Prioriter deg selv! Ta deg selv på alvor. Spiseforstyrrelser går ikke over av seg selv, og det at du ser at du har et problem er et veldig godt utgangspunkt til å bli bedre.

Men kjære deg, ikke utsett dette. Søk hjelp nå.

[Gjest 1111]

Kontakt fastlegen din før du reiser, for du kommer vel tilbake? Du kommer neppe inn til et behandlingsprogram på så kort tid, behandlingstiden på slike saker pleier å være litt lange. Sto selv i kø i to måneder og ble innlagt på vanlig sykehus en gang innimellom der før jeg fikk tilbud om et behandlingsprogram. Men du får deg i alle fall inn i systemet og kanskje fastlegen kan ordne noe for deg videre, med tanke på at du skal til utlandet og slikt?

Jeg kom gjennom det på et vis. Eller, jeg har fortsatt mine nedturer hvor spisingen blir vanskelig igjen og jeg raser ned i vekt, men jeg har klart å karre meg fra veldig syk til så og si frisk på et halvt år, dette var for to år siden. Da havnet jeg på sykehuset en helg pga undervekt, hjerteproblemer og dehydrering og det var en wake-up-call for min del. Jeg skjønte hva jeg drev med. Så jeg tok meg i nakken og bestemte meg for å bli frisk. Gikk gjennom et beinhardt program med spiselister, null trening, sykemelding fra skole og terapi tre ganger i uken. På et eller annet vis gikk det, men jeg tror ikke det hadde gått om jeg ikke hadde vært fast bestemt på at jeg ikke skulle la anoreksien ta overhånd over livet mitt.

Du sier du ikke er undervektig, men det betyr ikke at du ikke sliter med spiseforstyrrelser og det betyr i alle fall ikke at kroppen din ikke sliter med det kostholdet du fører akkurat nå. Mennesker har dødd av spiseforstyrrelser før, både undervektige, normalvektige og overvektige.

Få deg hjelp, nå.

[Gjest Gjest]

Kjære deg, du spiser jo så å si null..

Man må ha MINST 1200 kcal pr.dag.

Det som skjer om man spiser mindre, er at forbrenningen blir ødelagt.

Så om du vil opprettholde forbrenningen din, noe jeg antar du vil, så spiser du frokost, lunsj, middag, kvelds. Spis, om ikke mye, men noe. Det er bedre enn ingenting. Du legger ikke på deg av det.

Ikke vær så fanatisk opptatt av treningen, 400kcal spist, 400kcal trene bort. Det er en MEGET ond sirkel. Kroppen trenger 'noe' for å fungere, den trenger mat for å opprettholde musklene, for å holde organer, tarmer o.s.v i sving og for å holde forbrenningen oppe.

Jeg skjønner du sliter, men ikke få deg selv syk, ikke gjør deg selv så vondt. Ut i fra vekten din er du ikke du mye lubben. Sikker på at mange misunner deg kroppen din.

Jeg er 168cm høy å veir rundt 63 kg. Jeg spiser frokost, lunsj, middag og iblandt kvelds, samt jeg sniker til meg noe snop om jeg får akutt lyst på det. Jeg trener ca 4 ganger i uka. Jogger eller går ca 45 min hver gang nå om dagen.

ellers så gjør jeg akkurat det jeg føler for, ligger sjelden på sofaen for å si det sånn, bare noen kvelder, og da koser jeg meg med kakao og det jeg har lyst på.

Jeg går verken opp eller ned i vekt. Jeg spiser med andre ord ikke mer enn jeg forbrenner i løpet av en dag. Men jeg spiser den mengden kroppen trenger for å holde meg oppegåendes, og som gjør at jeg orker hverdagen med jobb og stress.

Jeg teller ikke kcal. Men man vet jo sånn ca.

Jeg spiser det jeg vil, men prøver å holde meg til regelmessige måltider. Og jeg er fysisk aktiv. Ikke ekstrem, men passe, det som passer for meg.

Prøv du å.. jeg VET du klarer det. Til lenger du går, til verre blir det, og vanskligere blir det å bli frisk igjen.

SNakk med noen du STOLER på om du ikke klarer det alene.

Lykke til. Du er like flott som alle andre, og like verdifull som alle andre

[Gjest Gjest_Hilda_*]

Tusen takk for så mange hyggelige tilbakemeldinger og svar! blir nesten litt rørt over hvor mye omtanke som kan sendes via internett!

Nå har jeg tenkt en del og funnt ut at jeg bør snakke med noen om det her. Det er i hvert fall en begynnelse. Et sted må jeg jo begyne

Underlig hvordan jeg kan føle meg syk den ene dagen og mene at kalloritellingen tar helt over hånd, og andre dager kan jeg føle meg frisk, rask og lykkelig. Verden er jo rar, så ikke rart jeg er rar

Uansett, dere har nok overbevist meg om at jeg ikke bare skal snakke med meg selv om dette. Og nå føler jeg posetiv til å ta i et tak, begynne i det små og jobbe meg oppover.

Men en ting jeg lurte litt på, er det noen som har hørt noe om at man kan maile psykolgen sin? At behandingen hovedsakelig går ut på at man sender mail til hverandre, der pasient beskriver sine følelser/liv og psykologen behandler? Eller kanskje ikke noe slikt fins. Hadde i hvertfall hvert en fin ordning for de som ikke liker å snakke, men heller skrive om følelser.

Hilsen Hilda