Hvorfor er det en økning av single, ensomme menn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.8.2022 den 21.10):

Nå er det ca like mange menn som kvinner da. Så blir det flere single, ensomme menn - ja, da blir det også flere single, ensomme kvinner.

 

Dette stemmer kun hvis fordelingen mellom kjønnene er lik. Men hvis kjønnene jevnt over veldig ulikt, hjelper det ikke at de er ca like mange. Det er heller ikke gitt at det er like mange ensomme mennesker av begge kjønn, noe som da også vil forskyve problemet. Dette er litt mer komplekst enn den enkle kulerammematematikken din.

Anonymkode: cab60...31f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.8.2022 den 21.19):

Fordi kvinner ikke lengre trenger å ta til takke med en emosjonelt underutviklet mann med kommunikasjonsproblemer, og «krever» bedre standard på relasjonene sine. Og de fleste menn er ikke nærheten av å være bra nok for å fortjene en omsorgsfull kvinne. Sånt blir det bitre menn av, som velger å skylde på at kvinner «setter så høy standard». Men selv de styggeste og mest elendige menn føler de har rett på å få seg dame til tross for at de har nada å tilby. 

Anonymkode: 27dfa...17e

Nå virker jo dette ganske så uintelligent, da. Å sitte og skrive at de fleste menn ikke er gode nok for en omsorgsfull kvinne viser bitterhet på et nivå bare en person med store psykologiske problemer kan skrive. Dette er litt av problemet med KG, at personer med diagnoser beskriver virkeligheten som om det er slik den er. Man får et ekstremt forvrengt bilde av den samme virkelighet mer normale mennesker navigerer i hver eneste dag. Fascinerende at du ikke ser din egen svartmaling av store deler av det motsatte kjønn, og heller projiserer dine egne problemer, bitterhet, over på motparten.

Anonymkode: c990b...d9b

[AnonymBruker]

Jeg vet om en over 40 som snart blir singel om han  ikke slutter med å være kronisk sur. Og slutter å være hånlig når jeg tar det opp.  Bytter gjerne ut kjekkasen , med en ufør fyr med greit humør 

Anonymkode: eaecc...19f

[nisselue]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vet om en over 40 som snart blir singel om han  ikke slutter med å være kronisk sur. Og slutter å være hånlig når jeg tar det opp.  Bytter gjerne ut kjekkasen , med en ufør fyr med greit humør 

Anonymkode: eaecc...19f

Hvorfor er han sur?

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Det er om deg denne tråden handler om. Er det vanskelig å finne venner? Jenter? Hvorfor?

Anonymkode: 77217...874

Ikke meg du spør, men jeg er ensom og singel mann.

Jeg har store problemer med å skape og vedlikeholde relasjoner med mennesker. Uansett om de er romantiske eller vennskapelige relasjoner. Jeg er enebarn så jeg hadde aldri søsken rundt meg. I barndommen hadde jeg noen venner, men fra jeg ble tenåring så skjedde det noe, og mennesker bare begynte å forsvinne fra meg.

I det store og hele så handler det om forandring. Jeg forstår ikke forandring og jeg klarer ikke å tilpasse meg. Når jeg startet på ungdomsskolen å mistet jeg alle mine venner fra barndommen, og klarte ikke å få meg en eneste venn i løpet av 3+1 år på ungdomsskolen. Når jeg startet på videregående fikk jeg noen venner, men så snart vi kom i alderen etter videregående, når livene til alle andre begynte å gå videre, med skolegang/utdanning, kjærester/samboere/familie, jobb, osv, så mistet jeg nok en gang kontakt med alle jeg kjente. Jeg satt alene fra jeg var 20 til jeg var 35. Ingen relasjoner, ingen venner.

Så flyttet jeg et annet sted, og etter et par år på det stedet så fikk jeg endelig en gruppe med gode venner. De ble som familie for meg, men så, helt ut av det blå, så flyttet alle sammen herfra i løpet av 9 måneder, og etter det har jeg nesten ikke hatt kontakt med de. Det er over 3 år siden.

Jeg har hatt et par venner disse 3 årene, men de har nå kuttet meg ut, uten at jeg vet hvorfor, fordi de ikke har fortalt meg noe, eller pratet til meg, men i stedet blir jeg møtt med ignorering og utfrysning, så jeg har bestemt meg for å la de gå, med mindre de gjør en innsats selv. De må i det minste fortelle meg om de har et problem med meg. Gjør de ikke det, og ignorerer meg, så behøver jeg de ikke i livet mitt. Selv om jeg ikke har andre venner.

Jeg vet ikke hva som er problemet mitt. Jeg er en normal fyr, et godt og fryktelig empatisk menneske. Jeg stiller alltid opp for de rundt meg, snakker ikke negativt om kvinner, og kommer mye bedre overens med kvinner enn menn, derfor har jeg hatt mange flere kvinnelige venner enn mannlige. 

Nå som jeg har blitt eldre så klarer jeg i det minste å prate med mennesker, men jeg forstår bare ikke dette med menneskelige relasjoner, så derfor klarer jeg ikke å skape de relasjonene jeg behøver i livet mitt. Jeg klarer for eksempel ikke å få folk, ikke en gang venner, til å kontakte meg. Det er alltid jeg som tar initiativ til å treffes eller prates. Gjør ikke jeg det så hører jeg ikke noe fra noen. Da klarer jeg heller ikke å skape en relasjon med noen. Jeg må se og føle at den andre parten har og viser en interesse for en relasjon med meg også, hvis ikke så føler jeg at jeg maser eller pusher på noen som egentlig ikke er interessert, og det er vel derfor jeg alltid får nei når jeg spør folk om å treffes også.

De som blir kjent med meg forteller meg at jeg er en fantastisk person, så jeg forstår ikke helt hvorfor jeg ikke klarer det. Forsøker jeg å be om hjelp, så føler jeg ikke at jeg blir tatt på alvor. En gang fikk jeg faktisk kommentaren "Skjerp deg, er ikke du mann da?", når jeg forsøkte å be om hjelp fra et sted som er til for å være der for å hjelpe meg (uten at jeg vil spesifisere nærmere).

Jeg ble jo skadet av å være så mye alene når jeg var ung. Spesielt tenårene, som jeg ikke fikk "oppleve", grunnet sykdom. Jeg fikk derfor aldri ta del av tenårene, og fikk ikke de erfaringene som mine jevnaldrende fikk. Etter det har jeg bare aldri klart å "komme meg inn" i samfunnet. Har alltid vært den som har vært på utsiden, alene.

Jeg tror jeg kan oppsummere det slik:

Når jeg startet på barneskolen ble jeg venn med en nabogutt. Vi var bestevenner, og hans venner ble også mine venner. Når vi startet på ungdomsskolen mistet jeg kontakten med min bestevenn, og derfor også alle hans venner.

På videregående ble jeg kjent med to naboer, som ble mine bestekompiser, og deres venner ble mine venner. Når vi ble unge voksne stiftet de familie, og jeg mistet kontakten med de, og med det forsvant også alle deres venner.

Når jeg flyttet til et nytt sted tok det et par år, men så fikk jeg meg to venninner. Kun platonisk, men jeg var tiltrukket av de begge i starten. De ble mine bestevenner, deres venner ble mine venner. Når de flyttet så mistet jeg også kontakten med alle andre.

Dette er altså gjengangeren. Det er bare en håndfull mennesker jeg egentlig har blitt venner med gjennom mitt 45 år lange liv, resten har vært "indirekte venner", som har fulgt den "opprinnelige" vennen når vennskapet har "tatt slutt".

Det er vel ikke det at vennskapet tar slutt, sånn sett, men at folks liv går videre, og at de ikke har plass til meg i sine nye liv. Det er bare vondt å bli stående igjen på samme kapittel, år etter år, og se alle jeg kjenner og har kjent gå videre med livene sine, uten meg. Jeg skulle bare ønske at det var plass til meg et eller annet sted.

Var sammen med ei dame for en stund siden, og alt var bare fryd og gammen, virkelig. Men så var det et eller annet med meg (kan ha vært noe jeg gjorde eller sa, jeg vet ikke) som gjorde at hun ble usikker og utrygg, og da forandret hun seg. Og når hun forandret seg, så ble jeg usikker og utrygg, og forandret meg. Så sa hun at hun foretrakk å være alene fremfor å være sammen med en som meg, uten noen ytterligere spesifisering. Dette var tre dager etter at jeg var verdens beste mann, som aldri måtte forandre på noe som helst. Så dumpet hun meg, og sa at hun hadde lyst til å dø, på grunn av meg.

Kanskje jeg bare er giftig? Vet da faen hva det er, men føler at mennesker skyr meg som pesten for tiden, og jeg er mere ensom enn jeg har vært noen gang. 🤷‍♂️

Det er når man kommer til slike punkter at man får testet sin moral, og sin viljestyrke. Skal man bukke under, og f.eks. bli en kvinnehatende og bitter incel, eller skal man fortsette å kjempe? Fortsette å håpe? Fortsette å tro på at det umulig kan stemme at verden er så vond, og så ond?

Ikke alle har styrken til å kjempe mot de onde kreftene, og bukker derfor under for presset, overmakten, eller hva man skal kalle det, og blir en av disse bitre og kanskje farlige incelene. Jeg har vært sterk lenge, men nå er jeg middelaldrende, og jeg er ikke like sterk som jeg var tidligere, og jeg kjenner at jeg er i ferd med å miste taket.

Så hva gjør man når man åpenbart ikke fungerer sosialt, men samtidig ikke takler å være alene?

Anonymkode: 7e994...3d4

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og hvor sitter ansvaret? Hos den det gjelder eller hos "alle de andre"?

Anonymkode: dd448...b63

Det spiller ingen rolle hvor ansvaret sitter når de det gjelder ikke bryr seg.

[AnonymBruker]

Magnus90 skrev (2 minutter siden):

Det spiller ingen rolle hvor ansvaret sitter når de det gjelder ikke bryr seg.

Nettopp. Så hvis ensomme, single menn ikke ønsker å endre på noe ved seg selv og ta ansvaret, trenger de ikke å klage. 

Anonymkode: 2dc3e...e9d

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nettopp. Så hvis ensomme, single menn ikke ønsker å endre på noe ved seg selv og ta ansvaret, trenger de ikke å klage. 

Anonymkode: 2dc3e...e9d

De blir jo ikke ensomme lenge, de bare finner seg damer som passer bedre til dem, enten her eller i utlandet. 

[AnonymBruker]

Magnus90 skrev (2 minutter siden):

De blir jo ikke ensomme lenge, de bare finner seg damer som passer bedre til dem, enten her eller i utlandet. 

Hadde de "bare funnet seg damer", så ville de ikke ha stått frem i avisen og klaget? Og det hadde ikke vært rekordmange ensomme, single menn i Norge?

Anonymkode: 2dc3e...e9d

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde de "bare funnet seg damer", så ville de ikke ha stått frem i avisen og klaget? Og det hadde ikke vært rekordmange ensomme, single menn i Norge?

Anonymkode: 2dc3e...e9d

Mange finner seg andre damer og er lykkelige. Det er bare å se seg rundt i samfunnet, mange menn med damer fra andre land. 'Alle' kjenner eller vet av noen som nå er i et forhold med en utenlandsk mann eller dame. 

Anbefaler Elsker, elsker ikke på Tv Norge, samt 90 days to marry.

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er veldig sant, og da har også kvinnen all makt i situasjonen. Hun kan velge å la seg kurtisere, eller om hun nærmest vil gå til straffeforfølgelse av en mann. Alt henger på mannens attraktivitetsnivå. Har du litt mage, og er litt for gammel, vil den samme handling diskvalifisere deg som menneske i samfunnet som en mer attraktiv mann ville sluppet unna med. Men da er det ikke handlingen, men en kombinasjon av handling og utfører av handling som er «problemet» for de feministiske persillebladene.

Det er altså ikke handlingen i seg selv som er problemet, men at «feil» mann utfører denne handling. Fyrer ikke nevronene i kvinnehjernen positivt, vil situasjonen slå negativt ut. Kvinnen må altså være fornøyd...

Anonymkode: cab60...31f

Rart at store deler av foreldregenerasjonen vår fremdeles er gift etter 40/50 år da.. I følge mine foreldre gir dagens unge opp alt for lett noe som er spesielt uheldig for kjernefamilien der barn er involvert. Jeg er glad for at mine foreldre ikke er skilt.

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Artikkelen handler ikke om dette. Artikkelen handler om menn som blir valgt bort. Nettopp fordi kvinner ikke gidder å forandre på dem. Det er frivillig å ha en partner. 

Anonymkode: 2dc3e...e9d

Det er helt legitimt å dra det inn fordi det er sant. 

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er ikke dette et selvfølgelig ønske for sine barn, helt uavhengig av kjønn?  Hun mente neppe at du måtte finne en kone med tak i, for at du selv skulle få ligge på sofaen? 

Anonymkode: bcda3...a5c

Her ligger ingen på sofaen i utide. Det er ikke til å legge skjul på at man scorte bonuspoeng hos min mor hvis dama var litt huslig av seg. 

[AnonymBruker]

Magnus90 skrev (21 minutter siden):

Mange finner seg andre damer og er lykkelige. Det er bare å se seg rundt i samfunnet, mange menn med damer fra andre land. 'Alle' kjenner eller vet av noen som nå er i et forhold med en utenlandsk mann eller dame. 

Anbefaler Elsker, elsker ikke på Tv Norge, samt 90 days to marry.

Igjen, statistikken viser at det er rekordmange single, ensomme menn i Norge. Utlandet har ingenting med underdanighet å gjøre. Som sagt, jeg er selv utenlandsk og flyttet til Norge i voksen alder. Jeg vasker ikke for mannen min og betjener ham ikke. 

Anonymkode: 2dc3e...e9d

[AnonymBruker]

Magnus90 skrev (5 minutter siden):

Her ligger ingen på sofaen i utide. Det er ikke til å legge skjul på at man scorte bonuspoeng hos min mor hvis dama var litt huslig av seg. 

Ååå, så mammaen din måtte godkjenne kona. Da forstår jeg litt bedre.

Anonymkode: 2dc3e...e9d

[AnonymBruker]

Magnus90 skrev (8 minutter siden):

Det er helt legitimt å dra det inn fordi det er sant. 

Men det er et helt annet tema og har ingenting med tråden å gjøre.

Anonymkode: 2dc3e...e9d

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er utenlandsk, og kjenner flere utenlandske damer i Norge som ikke godtar å være mannens tjener. Man er faen ikke LAT bare fordi man ønsker like mye fritid som mannen. Da er det mannen som er lat. Når en kvinne har fulltidsjobb, unger og ansvar for felles hjem, så er hun ikke lat bare fordi hun forventer at mannen hennes, også med fulltidsjobb, deler på ansvaret etter jobb.

Anonymkode: 2dc3e...e9d

Det var min mors ord og hun er som sagt født og oppvokst i Norge. Foreldrenegenerasjonen født på 40 og 50 tallet er mye tøffere enn dagens generasjoner. Jeg er halvt utenlandsk sånn til info og kona som er utenlandsk synes nordmenn generelt klager for mye.

Hun blir lettere irritert når en nordmann (dame eller mann) sier de er slitne etter en arbeidsdag og sier: 'Jeg er vant til å måtte starte kl 07.00 på jobb og før det må jeg ha spist frokost, dusjet sminket meg og jeg er gjerne ikke hjemme før kl 18.00' 

I hennes hjemland klager folk lite når det kommer til arbeidslivet da mantran er ' If you don't work, you don't eat' 

Ingen velferdsstat der, men folk smiler og er glad i livet.

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ååå, så mammaen din måtte godkjenne kona. Da forstår jeg litt bedre.

Anonymkode: 2dc3e...e9d

Nei, dette var når jeg var på videregående. Jeg har alltid fått gode råd av foreldrene mine og stor tillit. Vi står hverandre nært.

[AnonymBruker]

Magnus90 skrev (2 minutter siden):

Det var min mors ord og hun er som sagt født og oppvokst i Norge. Foreldrenegenerasjonen født på 40 og 50 tallet er mye tøffere enn dagens generasjoner. Jeg er halvt utenlandsk sånn til info og kona som er utenlandsk synes nordmenn generelt klager for mye.

Hun blir lettere irritert når en nordmann (dame eller mann) sier de er slitne etter en arbeidsdag og sier: 'Jeg er vant til å måtte starte kl 07.00 på jobb og før det må jeg ha spist frokost, dusjet sminket meg og jeg er gjerne ikke hjemme før kl 18.00' 

I hennes hjemland klager folk lite når det kommer til arbeidslivet da mantran er ' If you don't work, you don't eat' 

Ingen velferdsstat der, men folk smiler og er glad i livet.

Jeg har heller aldri klaget på jobben eller noe sånt. Dere har ikke barn. Når dere får barn, blir det helt annet kjør enn bare jobb, sminke og dilldall.

Anonymkode: 2dc3e...e9d

[Gjest Magnus90]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men det er et helt annet tema og har ingenting med tråden å gjøre.

Anonymkode: 2dc3e...e9d

Verken jeg eller brukeren som postet det trenger din tillatelse til å poste hva vi vil.