Stemor gjentar denne kommentaren

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Nå må du bestemme deg for din rolle i dette. Du sier mot deg selv.
Noe annet er at støvsuging og rydding er noe barn gjør hjemme som en plikt. Håper virkelig at du i tillegg betaler litt husleie (dusjing og div) og for maten du spiser.

Å krangle med søstrene dine er også barnlig og det kan tyde på at du har gjenopptatt dynamikken fra da du bodde hjemme før du ble voksen. 

Du er pr definisjon en gjest nå og gjester pleier å være takknemlige for å være på besøk. Din stemor og konfliktskye far er sannsynligvis drittlei av å huse en voksen datter med attitude som alltid avslutter en diskusjon med «drop the mic». 

Anonymkode: 0f182...757

TS her:

Jeg vet veldig godt at rydde er normalt, og du vet også at jeg syns det. Det er bare at du syns det er gøy og underholdene å gjøre narr av hele min situasjon fordi du kjeder deg, og at du kan få masse likes, og kose deg.
 

Det er ganske meg selv egentlig, jeg liker det å gjøre narr av situasjonen, men kun min egen da, ikke andre sin.
 

Sannheten er at stemoren min er psykisk syk, hun er ett forstyrret menneske. Min far er i kognitiv dissonans, han nekter å se sannheten, og om jeg prøver å få han ut av denne kognitive dissonansen blir han veldig sint og nekter og nekter. Han blir rasende og angriper meg. Hun er snill, hun er snill, hun er snill!!!!!!!!
 

Jeg har vært der selv, jeg vet hvordan han har det, jeg hadde det slik med min første eks. Jeg forsvarte han selvom han var stygg mot meg, jeg ble rasende om noen prøvde å fortelle meg at han var slem, virkelig sint og frustrert. Det er ikke noe andre kan styre, man må selv finne ut av det.

Jeg føler meg tryggere nå, mindre skuffet, sint, og lei… fordi jeg har tenkt situasjonen som den er nå. Stemor er forstyrret og pappa er traumatisert.

Feilen jeg gjør, det er at jeg prøver å komme inn å rette på det, få sannheten frem slik den er, for det er vondt å se at noen skader ett annet menneske, spesielt  faren min. Jeg liker ikke se på det og slappe av, at noen blir utsatt for vold.
 

Eksempel:

Når man ser at en person slår en hammer i hode på en, ønsker man jo selvfølgelig å gi beskjed, og hvis personen nekter at noen slår en hammer i hode, når det er akkurat det som skjer, så er det ganske frustrerende da? Også fortelle meg at en ikke får en hammer i hode når det er akkurat det som skjer? Det gjør at man blir sprø og frustrert, man forteller det som tydelig skjer også nekter personen for det. Man ser at hode blir rødere og kulen i hode vokser av slagene. Men likevel nekter personen.

Men jeg forstår nå min utfordring, etter å ha reflektert litt dypere. Jeg vil redde verden, jeg vil tømme energien min, bruke alle mine krefter på å redde verden, jeg tenker at jeg ene og alene skal redde denne verden, og mener det er mitt ansvar og redde verden.

 Jeg lar mitt egent liv falle i grus for å redde verden, for å overbevise, for få sannheten på sin riktige plass. Sørge for at det skal være rettferdig og at de gode blir reddet ut av krigen.

Nå skal jeg være streng med meg selv og si:

Det jeg må gjøre, det er å stoppe opp litt, jeg må akseptere, akseptere, og AKSEPTERE!!! Jeg må gi opp og akseptere at det er som det er. Jeg kan ikke gjøre noe! Det er ikke mitt ansvar!

JA, jeg vet sannheten

JA, det er galt og feil det som skjer

JA, personene nekter for sannheten

JA, personene velger å bli banket med Hammeren…. 
 

Jeg kan ikke kontrollere det, jeg kan ikke redde verden, jeg må bare akseptere at det er slik. Jeg vet hva som er sannheten, men jeg kan ikke bestemme at noen andre vil se sannheten, det er ikke noe jeg kan kontrollere. 
 

Jeg kan kun kontrollere mine egne handlinger, mine egne valg, og mitt liv. Stemor er forstyrret, pappa traumatisert, og situasjonen hjemme vil ikke endre seg. Jeg kan ikke endre på det, jeg vil kun sabotere for meg selv. Nå må jeg finne en løsning UTIFRA slik det er, ikke endre slik det er, det blir som å bryte med grisen. Jeg blir bare skitten.

Jeg holder meg borte så mye som mulig, kjøper ett kjøleskap til bilen, er hos venner, kommer hjem seint  og dusjer på morgenen når de sover. Spiser ute. Men jeg må vaske klær også trenger jeg å slappe av etter jobb noen ganger, vet ikke, jeg må finne en løsning, men jeg kan ikke endre situasjonen hos min far, jeg må leve utifra den. At stemor kommer til å forsette å være psyko mot meg.

jeg får tenke ut en løsning en annen dag, nå er jeg trøtt og jeg skal heldigvis sove her i morgen også.  Kom gjerne med tips til meg, hva jeg skal gjøre for å ha det best mulig til jeg får utdannelsen i boks, 3 måneder må jeg leve slik som dette.

Når jeg har klar meg selv og blitt selvstendig, skal jeg kutte ut hele familien min. Jeg er ferdig med dem, orker ikke mer dysfunsjonelle og traumatiserte personer i livet mitt mer

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 367e3...4e4

[Marigull69]

AnonymBruker skrev (På 10.8.2022 den 0.51):

Jeg bor midlertidig hos stemor og min far, pga ett samlivsbrudd. Jeg er ikke ett barn, jeg er voksen.

Kansje jeg skal spørre om hennes definisjon på hva er perfekt?

 

Jeg tenker at hun faktisk ser på meg som en som en klok og sterk person som tar riktige valg og som klarer å få til ting og holde ut i vanskelige situasjoner.

Dette gjør at hun føler seg mindre og blir minnet på at hun er svakere og ikke kunne klart det samme som meg.
 

Det er når jeg vinner en diskusjon og hun ikke har noe mer å argumentere enn «Ja! Du er helt perfekt du»

 

hva tenker dere?

Anonymkode: 367e3...4e4

Flytt for deg selv!