Sorgen over min sønn

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

💗

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

En stor hjertevarm fra en medmamma som gråt noen tårer når hun leste dette❤️ Fy søren du er tøff. Du må aldri tenke på at du gjorde noe feil, du var den beste mammaen for sønnen din. Ta vare på deg selv❤️

Anonymkode: f238d...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.8.2022 den 17.11):

For ca 4 mnd siden mistet jeg sønnen min på 18 år i kreft. Det var mange år med opp og nedturer. Det har vært så mye smerte. Så lenge. Det siste året visste vi at det ikke ville gå bra, så jeg burde være "forberedt". Om det er mulig å være det. De siste dagene var helt forferdelig. Han hadde så mye smerte, han var redd. Jeg forsøkte selvfølgelig å gjøre alt jeg kunne for han, men i ettertid tenker jeg at jeg sa ting feil. Gjorde noen ting feil. Legen ga meg bl.a ansvaret med å fortelle sønnen min at dette var slutten. Der og da trodde jeg det var slik det skulle være. I ettertid har jeg fått vite at det skulle legen gjort. Det ville vært mye mer riktig. Alt var så vondt. Jeg fomlet med ord da jeg skulle fortelle hva legen hadde sagt.  Natten han døde var som en skrekkfilm. Jeg var der og levde. Sønnen min slet til siste slutt. Det skulle vært omvendt. 

Jeg tenker at jeg nok har laget meg en slags ubevisst beskyttelse. På den måten går de fleste dagene greit. Men så, plutselig, kommer tankene og følelsene. Det er ulike ting som utløser det. Det kan være en lukt, et spesielt klesplagg.  Jeg er tilbake i rommet der han døde. Og opplever alt på nytt. Smerten. Det uutholdelige. Det umulige. Og han måtte gå gjennom alt dette. Han ønsket absolutt ikke dø. Han hadde planer. Ting han ville gjøre. Jeg kunne ikke gjøre noe. 

Det at jeg fulgte han så tett inn i døden har gjort noe med meg. Mitt forhold til døden. Det er ikke skremmende mer. Jeg kan kjenne på følelsen av at jeg har lyst til å gå etter han. Det er kanskje ikke så rart, han var det kjæreste jeg hadde.

Jeg tenker på han hver dag. Hver time. Noen ganger hvert minutt.  Jeg har overtatt hunden hans. Så mange ganger jeg vil sende han bilder av den. Eller andre ting han satte pris på. Jeg var så ubeskrivelig glad i gutten min. Nå vil jeg aldri mer se han igjen. I begynnelsen "så" jeg han komme inn hjemme. Smile og si "Hei mamman min". Nå "ser" jeg han ikke slik lengre. Jeg tror kroppen og hjernen min har vennet seg til at han ikke er her lengre.

Jeg hadde trodd jeg ville drømme mye om han. Men det skjer sjelden. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Er det noen som har tanker om hvorfor jeg ikke gjør det? Jeg drømmer ellers generelt mye.

Jeg hadde bare lyst til å skrive dette. Kanskje er det andre som har dessverre har gått gjennom det samme. Hvordan går det med deg?

Det er blitt så stille om sønnen min nå. Det virker som om folk ikke vil prate om det. Kanskje tror de jeg vil bli lei meg. Og ja, jeg blir jo det. Men samtidig er det så godt å prate om han. Han var en sånn omsorgsfull, omtenksom, tollerant og god gutt. Som jeg aldri får se igjen.

Om noen vil dele sin sorg, så er det fint. Jeg kjenner at det er en trøst i å høre at jeg ikke er alene. 

Anonymkode: 5bb72...224

Du gjorde alt riktig. Du var med ham da han levde, helt til han døde. Man kan ikke mer enn det.

Anonymkode: d6000...87f