Har fucka opp hele livet mitt

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette annet enn å få en utblåsning og få luftet tanker jeg har hatt omtrent hele mitt voksne liv

Som det står i tittelen på denne tråden så har jeg greid å fucke opp livet mitt så til de grader og sitter nå igjen ensom, deprimert, full av selvhat og forakt mot meg selv og alt jeg er som person. Slår man opp ubrukelig og taper i ordboka så står navnet mitt der i fet skrift. 

Grunnene til denne elendige selvfølelsen er mange og komplekse, og jeg tør ærlig talt ikke å fortelle så mye om det her i frykt for å bli gjenkjent, men det bunner ut i at jeg ikke har fått til noe i livet som jeg kan være stolt av. Pga en autoimmun sykdom jeg fikk som barn og sykehus innleggelser 2 ganger i måneden over flere år pga dette så var det veldig vanskelig for meg å fullføre VGS, så det endte opp med at jeg droppet ut. Denne sykdommen havnet etterhvert i remisjon og jeg ble "frisk" igjen (fysisk). Kort tid etter dette tok min mor sitt liv, hun var den eneste personen i familien som noen gang har vist meg omsorg og kjærlighet så det å miste henne var vanvittig tungt, det er vanvittig tungt fremdeles.
Dette startet et helvetes kjør med gjentagende depresjoner, rus som en form for escapism og selvmordstanker. Jeg har aldri hatt en jobb, har ingen familie å snakke med, veldig få venner og det virker som at jeg er i ferd med å miste de siste gjenværende (hvem vil vel henge med en person som bare er et stort negativt sort hull?) Og jeg er ganske sikker på at om jeg hadde dødd så ville ingen ha oppdaget det før liklukta hadde nådd opp til huseierene mine. 

Jeg har gitt opp tanken på å noen gang finne meg en kjæreste, stifte familie, kjøpe bolig og det å i det hele tatt kunne leve et normalt liv, disse mørke tankene har blitt min status quo. Det eneste som gjør hverdagen litt bedre er rus (hovedsakelig hasj) og jeg er selvsagt klar over at på sikt så gjør dette bare problemene større. Men jeg er fullstendig ute av stand til å deale med det konstante tankekjøret jeg har fra jeg våkner til jeg legger meg og hasjen setter en midlertidig demper på alt dette. 

Alt dette preger hverdagen min såpass mye at jeg ikke en gang klarer å distrahere meg fra det annet enn når jeg er fjern. Jeg har ingen interesser lengre, ingen hobbyer, alt føles som et enormt tiltak og aller helst vil jeg bare få en slutt på dette, jeg lever ikke, jeg bare eksisterer. 

Eneste grunnen til at jeg ikke har gått samme vei som mamma er fordi jeg er for feig til å gjøre det, og kanskje fordi jeg har et lite håp om at ting kan bli bedre. 

 

Anonymkode: bf382...aa5

[AnonymBruker]

❤️❤️

Snakket med fastlegen? Høres ut som at du trenger litt hjelp, for at du skal få det bedre.

Anonymkode: 01a88...885

[Gjest Kvinneliv]

Vil du hjelp eller vil du klare deg selv? Jeg skal ikke fortelle deg hva du bør gjøre, jeg er dessverre ikke noe flink til å be om hjelp når jeg trenger det. Prøver å finne noen som har vært i samme situasjon og kommet seg ut av det. Film eller biografier. Noe som kan inspirere til å ta litt bedre valg. Ønsker deg alt godt og sender deg en stor klem ❤️. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

❤️❤️

Snakket med fastlegen? Høres ut som at du trenger litt hjelp, for at du skal få det bedre.

Anonymkode: 01a88...885

Jeg er under utredning hos psykolog. Men føler ikke at det hjelper stort, jeg har vanskelig for å forstå hvordan en 45min samtale hver andre uke kan hjelpe på når livet mitt er så til de grader skakkjørt som det er. Hovedfokus i samtalene er rusproblematikken min og jeg prøver så godt jeg kan å holde meg unna både rusen og folkene rundt det. Noe som har resultert i at jeg er mer ensom enn noen gang. 

Livet er ikke fantastisk og flott når jeg bruker rus som flukt, men det er 10 ganger verre nå som jeg må sitte dag ut og dag inn å kjenne på følelsen av og være søppel. 

TS

Anonymkode: bf382...aa5

[AnonymBruker]

Kvinneliv skrev (1 time siden):

Vil du hjelp eller vil du klare deg selv? Jeg skal ikke fortelle deg hva du bør gjøre, jeg er dessverre ikke noe flink til å be om hjelp når jeg trenger det. Prøver å finne noen som har vært i samme situasjon og kommet seg ut av det. Film eller biografier. Noe som kan inspirere til å ta litt bedre valg. Ønsker deg alt godt og sender deg en stor klem ❤️. 

Tar gjerne i mot hjelp, men føler så langt at systemet har sviktet, at de tar ting i feil ende og har vanskelig for å se hvordan en 45 minutters samtale hver andre uke kan føre til noen form for bedring når livet ellers er så herpet som det er. Dagene går, jeg blir eldre og eldre, noe som resulterer i at det lille jeg har av håp gradvis forsvinner. 

Anonymkode: bf382...aa5

[AnonymBruker]

Kjenner meg dessverre alt for godt igjen. Har gått til psykolog i ett år nå. Det har stoppet den akutte selvmordstrangen, men livet er fortsatt helsvart. 

Anonymkode: 667a7...ef5

[AnonymBruker]

Kjenner meg veeeeldig godt igjen. Konstant tankekjør. Føler også jeg har fucket opp livet mitt så til de grader. 45 min hos psykolog en gang i uka opplever jeg ikke at fungerer. Medisiner fungerer ikke. 
 

Kan ikke medisinere bort ytre faktorer uansett.. 

Jeg har ingen råd. Jeg strever så enormt selv. Livet mitt er også bare et svart hult tomrom fylt med ekstremt pågående tankekjør fra jeg våkner til jeg sovner. Jeg sovner til tankekjøret, og våkner til det. 

 

 

Anonymkode: a7a0d...b3d

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Tar gjerne i mot hjelp, men føler så langt at systemet har sviktet, at de tar ting i feil ende og har vanskelig for å se hvordan en 45 minutters samtale hver andre uke kan føre til noen form for bedring når livet ellers er så herpet som det er. Dagene går, jeg blir eldre og eldre, noe som resulterer i at det lille jeg har av håp gradvis forsvinner. 

Anonymkode: bf382...aa5

Behøver du å vite nå hvordan det skal hjelpe? Du trenger egentlig bare å vite at når man er villig til å jobbe og legge inn innsats (det er tungt arbeid) så hjelper det veldig mange. Det finnes ikke noen grunn til at det ikke skal kunne hjelpe for deg.

Noe jeg fikk høre veldig tidlig i behandling var at "omtrent alle" som kom til behandling trodde at de selv og deres problemstilling var så spesiell at terapi ikke kunne hjelpe. Jeg fikk merke selv at når vi tror det så tar vi feil.

Anonymkode: 9041f...3a1

[AnonymBruker]

Kjære dere alle som sliter.

Dere er flotte mennesker, alle som en. Noen mer uheldige enn andre, dessverre.... Det er ikke lett å skape et bedre liv, men aldri ALDRI mist håpet! 

Råder alle til å gjøre en god ting for seg selv, hver dag. (Om noe så enkelt som å lage et litt ekstra flott måltid.) Tenk så at du fortjener det, nettopp fordi du er deg. 

Og så det som er vanskelig, men prøv å smile og på folk. Noen vil gi deg et smil tilbake....

 

Klem til dere alle 💚

Anonymkode: 42c08...ca4

[Gjest Ghostface]

Da er vi to.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Tar gjerne i mot hjelp, men føler så langt at systemet har sviktet, at de tar ting i feil ende og har vanskelig for å se hvordan en 45 minutters samtale hver andre uke kan føre til noen form for bedring når livet ellers er så herpet som det er. Dagene går, jeg blir eldre og eldre, noe som resulterer i at det lille jeg har av håp gradvis forsvinner. 

Anonymkode: bf382...aa5

Apropos rus:

Endel klarer holde seg rusfrie OG finne vennskap gjennom NA/anonyme narkomane.

Min mor traff sin nåværende ektefelle der, vært gift i 20 år. Hun traff jo før det bare rasshøl, før han dukket opp.

Han hadde selv ikke egne barn, og fikk seg stor familie med bonusunger, barnebarn osv. 

Min far og ble rusfri, tok utdanning og er nå pensjonert. 

Så min erfaring er at ting kan ordne seg, men ikke helt uten videre. Man må bygge sten for sten sakte på veien ❤️

Anonymkode: fe98c...663

[Hjertefisk]

Sjekk ut the Holistic Psychologist. Hun har noen bøker, side på Instagram og litt diverse. Jeg synes det hun skriver er bra. Leser boka hennes nå. Hun setter gang tankeprosesser.  Hvorfor vi tenker som vi tenker og hvorfor vi ikke klarer å bryte mønstre og endre på oss selv. Vi har jo egentlig alle redskapene vi trenger, men tankene våre ødelegger for oss.

Du har all mulighet til å forbedre livet ditt om du vil! Men jeg forstår så inderlig vel at du ikke har hatt det lett. Men du må tro på deg selv. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.7.2022 den 21.50):

Behøver du å vite nå hvordan det skal hjelpe? Du trenger egentlig bare å vite at når man er villig til å jobbe og legge inn innsats (det er tungt arbeid) så hjelper det veldig mange. Det finnes ikke noen grunn til at det ikke skal kunne hjelpe for deg.

Noe jeg fikk høre veldig tidlig i behandling var at "omtrent alle" som kom til behandling trodde at de selv og deres problemstilling var så spesiell at terapi ikke kunne hjelpe. Jeg fikk merke selv at når vi tror det så tar vi feil.

Anonymkode: 9041f...3a1

Det er håp for trådstarter, men tror vi også bør anerkjenne at hun faktisk er i en spesiell situasjon og at terapi alene neppe vil virke.  Problemene til trådstarter sitter jo ikke bare i hodet. Hun trenger hjelp med rusen, hjelp med å komme inn på arbeidsmarkedet, osv. 

Anonymkode: cb3f9...6ea

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Det er håp for trådstarter, men tror vi også bør anerkjenne at hun faktisk er i en spesiell situasjon og at terapi alene neppe vil virke.  Problemene til trådstarter sitter jo ikke bare i hodet. Hun trenger hjelp med rusen, hjelp med å komme inn på arbeidsmarkedet, osv. 

Anonymkode: cb3f9...6ea

Synes det er litt merkelig at du skriver at problemene ikke bare sitter i hodet. Akkurat som om terapi bare hjelper på problemer som sitter i hodet?

Veldig mange av problemene man kan få hjelp med i terapi sitter i høyeste grad utenfor hodet.

Hvorfor ruser man seg? Kan det ha noe med psykisk helse å gjøre?

Er det lettere eller vanskeligere å slutte med rus dersom man får behandling for psykiske problemer? Lettere eller vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet dersom man får hjelp med psykiske problemer? Regner med du tar poenget mitt.

Anonymkode: 9041f...3a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Synes det er litt merkelig at du skriver at problemene ikke bare sitter i hodet. Akkurat som om terapi bare hjelper på problemer som sitter i hodet?

Veldig mange av problemene man kan få hjelp med i terapi sitter i høyeste grad utenfor hodet.

Hvorfor ruser man seg? Kan det ha noe med psykisk helse å gjøre?

Er det lettere eller vanskeligere å slutte med rus dersom man får behandling for psykiske problemer? Lettere eller vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet dersom man får hjelp med psykiske problemer? Regner med du tar poenget mitt.

Anonymkode: 9041f...3a1

Hvis jeg har forstått "hen" rett..anonkoden 6ea.. så vil hen frem til at det trengs hjelp til mer konkrete resultater enn "bare" terapi.

TS kan sikkert slutte med hasj for en periode, men de underliggende problemene som gjør at hodet går etter hasj, forsvinner ikke.

For å si det litt enkelt, men likevel ganske så korrekt. Om TS vinner 6 rette i Viking Lotto på en onsdag kveld eller 7 rette i vanlig Lotto på en lørdagskveld, så vil du se at situasjonen plutselig blir betydelig lysere for TS.

Det er utrolig hardt å bo i et samfunn der 80 - 85% av befolkningen koser seg som bare faen, men når du selv tilhører de 10% nederste prosentene ved "bordet", så er det absolutt ikke gøy noe sted. Det betyr at man er blant de 545.000 mennesker i Norge som har det jævlig, og så er det i alle fall 4.500.000 som koser seg med livet sitt og lever praktisk talt på en annen planet, og TS blir tvunget til å se på dette hver eneste dag. 

Ut fra det TS skriver, så lurer jeg på hvor fastlegen til TS er. Det er ingen tvil i at TS er i en kvalifisert AAP-situasjon. Kan ikke se for meg at TS skal begynne å studere eller jobbe med noe i den nærmeste fremtid, så TS må avklare sin hverdagslige inntekt også. 

 

Anonymkode: 33f4d...3d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

Ut fra det TS skriver, så lurer jeg på hvor fastlegen til TS er. Det er ingen tvil i at TS er i en kvalifisert AAP-situasjon. Kan ikke se for meg at TS skal begynne å studere eller jobbe med noe i den nærmeste fremtid, så TS må avklare sin hverdagslige inntekt også. 

 

Anonymkode: 33f4d...3d5

Fastlegen har jeg kontakt med og jeg har vært i psykiatrien siden jeg var 12 år gammel. AAP har jeg vært av og på siden jeg ble 20 uten å ha blitt avklart og jeg er i begynnelsen av 30 årene nå. Jeg har prøvd ut flere forskjellige tiltak NAV har satt meg på uten at det har gitt noen resultater. Det er sinnsvakt vanskelig å skulle måtte jobbe for 150kr dagen på en plass man ikke kan fordra i et yrke man absolutt ikke hadde sett for seg mens man på toppen av dette må sjonglere på 100 negative tanker på en gang. Enda verre blir det når man ikke har noen form for støtte rundt seg annet enn det offentlige. 

Hovedfokuset i så og si all behandling jeg har hatt i voksen alder har vært rusbruket mitt. Det virker på meg som at det er lite forståelse for hvorfor jeg bruker rusen som en krykke for å slippe å konstant gå rundt med negative tanker. 

Er fullstendig klar over at hasjen ikke er noen løsning, og at å begynne å bruke det ikke har gjort livet mitt bedre. Men det er den eneste pausen jeg har i hverdagen fra alt. Det er det eneste som gjør meg i stand til å kunne sette meg ned å se på en serie, spille et spill, gå en tur eller bare generelt koble av slik som de fleste andre klarer til vanlig. Hadde det ikke vært for det er jeg redd jeg ville ha gitt opp for årevis siden. 

Ts

Anonymkode: bf382...aa5

[mo1234]

Virker som at du fikk en vanskelig start med din auto - immune sykdom, samt rusproblematikk etterhvert. Kan fortelle at jeg fikk en autoimmun sykdom da jeg var 21 år. Den har preget meg i veldig stor grad. Etter mange sykehusopphold fikk jeg diagnosen kronisk utmattelsessyndrom. Jeg fullførte studier, men kom aldri ordentlig inn i arbeidslivet og har vært på AAP i mange år. Det er utrolig vanskelig å leve med utmattelse hver eneste dag. Det er som å være i et fengsel. Alt jeg gjør blir jeg verre av. Jeg må hvile hele tiden, og har hatt det sånn i 10 år. Jeg er nå 38 og har også gitt opp drømmen om familie. Det har vært vanskelig å fungere i forhold pga helsen min. 
Livet blir ikke alltid slik man hadde tenkt. Etter som årene går, blir det mer og mer vanskelig å være optimistisk med tanke på fremtiden. Jeg prøver å se det positive i små ting og aldri gi opp. Ingen tvil om at livet kan være vanvittig tøft, og du er ikke alene!

Endret 8. august 2022 av mo1234