Mobbing: Hvordan har det påvirket deg i voksen alder?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Nå kan jeg virke litt kvass.. men

ting som har skjedd kan du ikke få gjort noe med. Jeg forstår at du er sint og bitter, men ikke bli et «offer» da har du tapt.

en vet sjelden grunnen til at ting blir som det blir, det er ofte sammensatt og det er mange ting som spiller inn. 
Det beste du kan gjøre er å ta i mot behandling og jobbe med tankene dine.

Dette er veldig mange år siden, og livet har gått videre for alle.

det kan føles godt å ha noen å skylde på når livet ikke ble slik som man hadde håpet på, men det hjelper deg ikke videre på veien.

du er voksen, du må ta styring over eget liv og egen lykke. Denne jobben må du gjøre selv skal du få det bedre. 
Uansett hva en har opplevd av kjipe ting må en deale med det, og ta et oppgjør og komme seg videre. 
hva ønsker du? Hva trenger du? 
livet er for kort til å dvele med det som er skjedd for hundre år siden. 
å bli mobbet er kjipt, men det er ikke deg det er noe galt med. 
bare å heve hodet og jobb hardt for å nå de målene du vil 
 

Anonymkode: 33844...c8c

Ja, du virker kvass og inkompetent. Personen du siterer tar styring over eget liv. Vedkommende går i terapi. Og den uttrykker seg reflektert om egen situasjon.  Det må man få lov å gjøre uten at du skal komme med "gode råd" som bare er giftig positivitet. 

Å se og si at mobbing og ulike former for svikt har alvorlige ringvirkninger er ikke å "skylde på alle andre", det er å være informert om hvordan psyken vår fungerer. 

Er det ikke bedre at du tar ansvar for ditt liv, heller enn å skrive stygge kommentarer på nett? 

Anonymkode: e8dce...c59

[AnonymBruker]

Orker ikke skrive så mye. Jeg ble mobbet hele oppveksten, og er nå over 30 år, men sliter fremdeles. Har egentlig et godt liv nå med familie/jobb/hus osv, men selvfølelsen min er dååårlig. Har fått psykologhjelp, men det har ikke hjulpet helt. Er veldig usikker på meg selv, tåler ikke kritikk i noen som helst form, tenker mye på hva andre kanskje tenker om meg, er sjalu og redd for at samboeren min skal finne seg en bedre dame (vi har vært sammen i 10år), bader ikke om sommeren fordi jeg ikke orker at folk ser meg halvnaken, blir kvalm hvis jeg går forbi ungdommer som ler (selv om jeg innerst inne vet at de sikkert ikke ler av meg), har slitt i alle år med spiseforstyrrelser, føler aldri jeg er god nok på noen som helst måte. Fikk hjelp av ROS mtp spiseforstyrrelser, så akkurat det har blitt veldig bra, men helt frisk av det blir jeg nok aldri. Mobbingen har preget livet mitt veldig på mange måter. 

Anonymkode: 442ab...c42

[AnonymBruker]

Går ikke på gjenforenings tilstelninger.

Anonymkode: 5bd05...8bf

[AnonymBruker]

Ble delvis mobbet og fryst ute hele ungdomsskolen. Sliter med veldig dårlig selvbilde og selvtillit. Har problemer med nære relasjoner, spesielt med familien. Føler meg ofte utenfor i sosiale lag og unngår store fester og tilstelninger fordi jeg hater å mingle og er livredd for å bli sittende alene. Klarer ikke å holde på kjærester, de forlater meg til slutt fordi jeg er slitsom. Tenker ofte negativt og katastrofetanker. Men bortsett fra dette har jeg det ganske bra. Har en bra jobb og noen få gode venner (som holder ut med meg). Har begynt å drite mer i hva andre måtte tenke om meg og unngår situasjoner som får meg til å føle meg dårlig.

Anonymkode: a0ef5...553

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Orker ikke skrive så mye. Jeg ble mobbet hele oppveksten, og er nå over 30 år, men sliter fremdeles. Har egentlig et godt liv nå med familie/jobb/hus osv, men selvfølelsen min er dååårlig. Har fått psykologhjelp, men det har ikke hjulpet helt. Er veldig usikker på meg selv, tåler ikke kritikk i noen som helst form, tenker mye på hva andre kanskje tenker om meg, er sjalu og redd for at samboeren min skal finne seg en bedre dame (vi har vært sammen i 10år), bader ikke om sommeren fordi jeg ikke orker at folk ser meg halvnaken, blir kvalm hvis jeg går forbi ungdommer som ler (selv om jeg innerst inne vet at de sikkert ikke ler av meg), har slitt i alle år med spiseforstyrrelser, føler aldri jeg er god nok på noen som helst måte. Fikk hjelp av ROS mtp spiseforstyrrelser, så akkurat det har blitt veldig bra, men helt frisk av det blir jeg nok aldri. Mobbingen har preget livet mitt veldig på mange måter. 

Anonymkode: 442ab...c42

Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Jeg er også supersjalu og de fleste kjærester orker meg ikke til slutt. Du er heldig som har din 🥰

Har også store problemer med ungdomsgjenger. Blir nervøs når jeg går forbi (jeg er over 40) og om noen ler på gaten er jeg overbevist om at de ler av meg 😅

Har også gått til utallige psykologer uten at det hjelper. Jeg har egentlig bare begynt å slå meg til ro med at jeg er slik jeg er. Jeg kommer ikke til å forandre meg. Usikkerheten er en del av meg og folk får ta meg som jeg er. Jeg er sosialt klønete og usikker og jeg orker ikke presse meg selv til ting jeg ikke vil. 

Anonymkode: a0ef5...553

[AnonymBruker]

Dytter denne tråden i håp om at noen mobbere ser den. Håper dere har veldig dårlig samvittighet.

Anonymkode: 8192e...02f

[Paneera]

Jeg ble mobbet fordi jeg bodde i fosterhjem. Hadde ikke kontakt med biologisk familie, fosterhjem var og er min mamma og pappa. Ble gjentatt fortalt at de ikke var "mine ekte foreldre". Det var jo de eneste jeg hadde etter at biologiske foreldre hadde sviktet på det groveste med omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Jeg ble sønderknust av kommentarene, men noe av det verste var at jeg da ble latterliggjort. Glemmer ikke hånfliret på mobberen da jeg stod i skolegården og gråt fordi han pirket i det aller såreste. Sliter i dag veldig med tilhørighetsvansker. Takler ikke at biologisk mor omtales som "mor", eller at mamma omtales som "fostermor", og er livredd for kommentarer om at noen ikke anser henne som "ekte mamma".

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Dytter denne tråden i håp om at noen mobbere ser den. Håper dere har veldig dårlig samvittighet.

Anonymkode: 8192e...02f

Dessverre tror jeg de fleste mobbere ikke har empati eller samvittighet.

Min sønn ble en periode plaget av en bestemt gutt (dette var på barneskolen), og dette pågikk en god stund. Det toppet seg da sønnen vår hadde vondt i magen omtrent hver dag før han skulle på skolen.

Min mann traff på denne gutten en kveld (mannen min er over 1,90 og har et ganske "tøft utseende") og han tok gutten for seg og sa at om han plaget sønnen hans mer, kom han til å grisebanke ham. Dette hadde stor virkning. Min mann ble senere konfrontert av moren til denne gutten, som fortørnet hadde sagt at den stakkars gullungen ikke hadde sovet om nettene...

Det ble slutt på mobbingen etter dette. 

Anonymkode: da57c...57a

[AnonymBruker]

Tok et aktivt valg om å ikke legge meg ned og heller finne trygg løsning. Meldte meg i Forsvaret og lærte mye av det. De to på vgs som sa jeg aldri kom til å klare Forsvaret eller bli noe er uføre er ganske venneløse i dag. Jeg har to utdannelser+ 3 år i Forsvaret og ikke minst TRYGG i at jeg har liten vennekrets,partner og barn.

Jeg har depresjon, adhd,ptsd slengt etter meg. Men det går bra om man har det bra. Man har et valg i om man vil legge seg ned eller fortsette.

 

 

Anonymkode: b3a07...c0a

[AnonymBruker]

Jeg ble også ufør, har også vært oppvokst under omsorgssvikt da, men føler mobbingen har mest av skylden. 

Brukte mangfoldige år på å prøve å overvinne angsten, med utallige metoder. Klarte å holde angsten sånn noenlunde i sjakk, men var utslitt og deprimert med selvmordstanker hele tiden. 

Til slutt gav jeg opp hele terapien, angsten er verre enn før, men jeg har det bedre enn noen gang. Slipper å stadig føle at jeg ikke mestrer, at jeg ikke er god nok som jeg er. Nå bruker jeg tiden på ting som gir meg mestring og som gjør meg glad. Ikke vært deprimert på snart 10 år, og gleder meg til å ta fatt på dagen hver dag.

Anbefaler alle som har brukt mer enn 10-15 år i terapi til å legge bort terapien for en stund. Mange går i årevis i terapi uten å bli bedre, og i stedet bare kjenner på denne følelsen av å aldri være bra nok. 

Anonymkode: f5c02...9a8

[AnonymBruker]

Klarer meg bra vil jeg si. Men jeg skjønte  på skolen st det ikke var meg det var noe feil med iht mobbingen. Og at det sier mer om den som slenger dritt enn meg egentlig. 

Men har ikke så lett for nære relasjoner iht jenter/damer. De er rett og slett for sladrete, jante og rykre makere.  Så har et par kompiser. Bare

Anonymkode: 2e024...35c

[AnonymBruker]

"Knebler" folk jeg føler vil mobbe ganske raskt. 

Anonymkode: 2fbfd...b03

[Irak]

Vil ikke si jeg ble mobbet på barneskolen. Ble erta endel...Da tok jeg bare igjen.

På videregående ble jeg trakkassert av ei jente. Prøvde bare å unngå henne alt jeg kunne. 

Han jeg var gift med tidligere gjorde at jeg fikk det veldig vanskelig med meg selv. Fikk høre mye at jeg overreagerte på situasjoner. Det gjorde meg ikke noe godt. 

Jeg er stort sett ei livlig dame med de jeg føler meg trygge på. Så er jeg forsiktig med hvem jeg henvender meg til. Mine murer er ganske høye selv om det ikke kan virke slik...Jeg er åpen og reflektert som person, så dette overrasker nok mange jeg har rundt meg. 

[AnonymBruker]

Sliter med å stole på folk og slipper ikke folk innpå meg. Skjønte først i voksen alder hvorfor jeg ble valgt ut som mobbeoffer, og hvorfor jeg ikke tok igjen, men det unnskylder ikke barna og ungdommene som gjorde det.

Jeg er ufør nå, ikke på grunn av mobbinga akkurat, men på grunn av alt som fulgte med på å være annerledes. 

Anonymkode: 2c222...c46

[AnonymBruker]

Jeg vet fortsatt ikke som 30 åring om jeg ble mobbet eller kun utestengt/ikke inkludert i 7 år på barneskolen.

Men det har påvirket meg såpass at jeg fortatt ikke tørr å snakke med folk jeg ikke kjenner godt nok fordi jeg er redd de avviser meg.

jeg har dårlig selvbilde.

ungene snakker ofte om hvordan mamma hadde det på barneskolen, men jeg bare lyver og finner på ting, fordi jeg var den ungen som ingen så. Jeg satt alene på trappa i alle friminutt eller gjemte meg på do i friminutt. Ble aldri valgt til gruppe oppgave, ble aldri bedt med på bursdag, ble aldri spurt om jeg ville gå hjem eller til skolen med noen, jeg ble aldri invitert til å leke med noen etter skolen. 
 

ingen ansatt på skolen så meg!

Jeg ble ofte ledd av fordi jeg var taper! 

Anonymkode: f10a4...a97

[Anonymeeee]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2022 den 19.47):

Er konstant usikker og på vakt. Tolker alt i værste mening og leter etter «feller» som den som snakker til meg legger ut for å lure meg slik at vedkommende kan le av meg. Tror at jeg ikke er verdt noe og at jeg er stygg, tjukk og dum. 

Anonymkode: 21b2b...eba

Du skriver som om du skulle vært meg. Tuller ikke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sliter med å stole på folk og slipper ikke folk innpå meg. Skjønte først i voksen alder hvorfor jeg ble valgt ut som mobbeoffer, og hvorfor jeg ikke tok igjen, men det unnskylder ikke barna og ungdommene som gjorde det.

Jeg er ufør nå, ikke på grunn av mobbinga akkurat, men på grunn av alt som fulgte med på å være annerledes. 

Anonymkode: 2c222...c46

Fortalte om min historie til en psykolog jeg gikk til, det h*n sa/spurte om var; «Liker du dyr?» jeg sa «ja», og h*n sa «Skal man behandle dyr annerledes bare fordi de er lavere enn oss?».. greit nok at h*n sa det, men hvordan kan man bearbeide traumer fra barndommen med slike kommentarer og spørsmål? Jeg fortalte h*n at jeg følte meg annerledes, og at jeg alltid har følt det sånn. Gikk rundt for meg selv, visste at det var noe feil med meg. Alle andre lekte med hverandre, mens jeg stod og lurte på hva det var jeg faktisk gjorde der. 

Anonymkode: d1e53...913