Mobbing: Hvordan har det påvirket deg i voksen alder?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Mange av oss greier oss bra, men det er noen som er mer sårbare enn andre. Og det kan ha med diagnoser å gjøre.

Det er sant. Også er det jo også forskjell på mobbingen. Noen blir grovt mobbet hvor de er redde for livet sitt, blir virkelig tråkket ned osv samt ingen venner i det heletatt. Noen kan bli mobbet av en, men fortsatt ha et nettverk. 

Anonymkode: fd8ba...21f

[AnonymBruker]

Ble mobbet fra 1.klasse på barneskolen til 2.klasse på videregåene, i tillegg til det opplevde jeg omsorgssvikt hjemme.

Fikk ikke skikkelig hjelp og traumebehandling før jeg var 26år, det var starten på nesten syv år med intensiv traumebehandling hos verdensmester psykolog som kunne dukke opp på min vei. Så frem til da preget det meg daglig i form av angst, depresjon, flashbacks, mareritt, dårlig søvn, skvetten, redd og lignende… den høyere utdanningen som jeg begynte på etter videregående gikk til helvete da jeg ikke klarte å gå på en skole rett og slett. Det viste seg at jeg har emosjonelle lærevansker men den forklaringen fikk jeg først mange år senere da

I dag, i en alder av 34, er jeg ferdigbehandlet, har fremdeles ptsd, den kommer jeg aldri til å bli kvitt men jeg har lært meg å leve med den. Er uføretrygdet, ikke bare pga oppveksten men også pga en fysisk sykdom. Har en del venner, egen leilighet og bil, er mye frivillig og lever livet så bra jeg kan.

Anonymkode: 0d79d...07f

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet mye på ungdomsskolen og sliter nå med relasjoner, angst og deptesjon. Har veldig lav selvtillitt. Er gift og barn og jobber faktisk som helsesykepleier på skole, men strever sånn med å være på jobb pga null selvtillitt at vurderer å bytte jobb.

Anonymkode: 8c421...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vondt å lese. Fy sørn!! Kjenner jeg blir forbanna! Hvor var lærerene? Voksne? 
håper bøllene skjemmes! 
Dere er fantastiske mennesker som har vært uheldig ved å omgås bøller. 
Dere skulle engasjert dere i MOT og vært en ressurs i skolene. 
dere sitter på en erfaring som er ekstremt viktig for å forebygge mobbing. 
Jeg ble mobbet på barneskolen av guttene, hadde heldigvis mange venninner. Fikk nok til slutt og grisebanket han som var verst.. guttene ble grei etter det. Hadde sikkert drept han om ingen stoppet meg. 
 

Anonymkode: 33844...c8c

Godt poeng. Tror ikke at ingen voksne så alt som skjedde , med alle de triste historiene i tråden er det så mye som må ha blitt fanget opp. Dette må skolene bli bedre på.

Anonymkode: dfd5e...da9

[AnonymBruker]

Jeg ble mye mobbet på barne og ungdomsskolen. Det var jentene som var verst. Det var som oftest utfrysning, stygge blikk og ekle kommentarer. Husker f.eks jeg hadde arvet en Levis bukse og kom kry på ungdomskolen med den. Jentene hang seg opp i størrelsen på buksa som var 1 nr større enn gj.snittet. "Herregud.... hun bruker str. , hun er så feit"... o.l kommentarer. Dette var på 90 tallet.

Jeg var litt større og høyere enn de andre jentene. Ikke overvektig. 

Mobbingen har ført til at jeg som voksen sliter med å stole på andre, har få venner. Jeg har store komplekser selv om jeg er normalvektig. Kan f.eks ikke gå med shorts/skjørt. Er livredd for kommentarer om beina/baken/magen min. Klarer ikke sole meg i bare bh av samm grunn, ikke engang alene på min egen terasse. Jeg klarer heller ikke å spise lunsj ilag med andre, har heldigvis en jobb der jeg stort sett jobber alene. Er i 40 årene nå.

En klem til alle dere andre som sliter.

Anonymkode: 1baa5...75f

[AnonymBruker]

Fyller 35 år. Er ufør, aldri klart noen utdannelse og har slitt psykisk som følge av mobbingen i mange år. Har mye mareritt. Nå skal jeg i tillegg utredes for Asperger. Blir på måte en fattig trøst hvis jeg får diagnosen, svaret på hvorfor jeg kanskje ble et lett offer.

Anonymkode: 0c480...ba2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg ble ufør. For mange traumer fra barndommen. Er helt ødelagt i voksen alder, dessverre.

Vondt å se de som mobbet klarte seg, mens jeg ikke.

Ha er din historie og hvor er du idag?

Anonymkode: 3f7b9...be3

Klarte meg greit. Men jeg har ikke et sunt forhold til familien, og er reservert ovenfor andre. Det er vanskelig fordi jeg har egentlig et kjempesosialbehov med de jeg er trygg på. Og vil gjerne være med de hele tiden, men det går selvfølgelig ikke, og jeg holder osv profil. Men prosessen med å bli kjent med nye mennesker syns jeg er forferdelig, og det tømmer meg for energi. Og jeg er livredd for å bli avvist

Anonymkode: 90eb3...b24

[AnonymBruker]

Ble mobbet gjennom stort sett hele barneskolen, og ungdomsskolen. Verst var det i 6.- 7. klasse.  Rundt 1980.
Blir dårlig av å lese tråden her. Opplevde mye av det samme, håning, fysisk med slag og også seksualisert mobbing. Det var generelt et dårlig miljø på skolen, en litt usynlig gutt som jeg ikke husker ble mobbet tok livet sitt for noen år tilbake. I motsetning til meg hadde han ikke noe trygt hjem, så komboen av utrygt miljø både på skolen og hjemme ødela psyken hans. 
Det var spesielle forhold rundt familien min som gjorde meg til et lett offer.
Hvertfall en av de som mobba meg har også tatt selvmord. 
De verste mobberne mine har det ikke gått så bra med. Det er skilsmisser, unger overalt og de naver og er alkoholikere. Karma?

Har nok sår etter mobbingen; jeg overlevde ved å se skikkelig ned på de som mobba meg. Den menneskeforakten reddet meg, men tok også tid å bli kvitt. 
Ellers har jeg  ikke de plagene dere sliter med, blitt mer sånn at ikke noe biter på meg. Har nok en sterk psyke, pluss at jeg var skoleflink. Er i full jobb, aldri opplevd mobbing på jobb eller i voksen alder. Gift med fire barn. 
 

Mobbing ødelegger. Den beste hevnen er at du greier deg i livet, i motsetning til mobberne. Det var ingen av de skoleflinke som mobba meg, kun barna fra taper-familier. Sorry, men slik var det. 

Anonymkode: 6d4a1...a11

[AnonymBruker]

For min del så overlapper det med litt andre ting så det er ikke på utelukkende på grunn av mobbingen, men det har nok bidratt til den utryggheten jeg har rundt andre mennesker, dårlig selvtillit og reaksjoner i ulike situasjoner. Jeg tror for eksempel ikke på at noen liker meg, er svært selvkritisk og tror ikke at jeg klarer noen ting. Så jeg har slitt endel i skole- og jobbsammenheng.

Nå var ikke mobbingen helt grusom og forferdelig over tid, men psykisk mobbing over flere år påvirker en jo i en negativ retning. Bare skriver dette fordi jeg har over tid undervurdert hvordan det har påvirket meg. Tror ikke at jeg forstod det før en psykolog reagerte på det da jeg begynte å gå i behandling. Hjemme drev foreldrene mine med noe av det samme så det ble bekreftet at det mobberne sa var sant. At ingen likte meg og satte pris på meg.

Jeg har klart meg greit selv om jeg har slitt, men etterhvert som jeg har blitt mer voksen så har ting innhentet meg mer og mer. Sikkert fordi jeg ikke tok tak i ting skikkelig da jeg var yngre, men det ble ikke fanget opp av verken lærere, helsesøster eller andre. De var mest opptatt av at det var fysiske årsaker til hvorfor jeg var som jeg var og det synes jeg er spesielt å tenke på nå.

Nå er jeg arbeidsledig og må over på AAP. Jeg har slitt i noen år nå og skal i behandling igjen hos psykolog. Er 40 år.

Anonymkode: 8d2f7...ff1

[AnonymBruker]

hvis det sitter noen folk og snakker på for eksempel en benk eller noe. Bare skravler og ler med hverandre.  

da kan jeg fort bli veldig usikker på om dem kanskje snakker om meg, eller ikke. Kanskje de ikke en gang har lagt merke til meg, i det hele tatt. Men jeg opplevde i flere år at andre satt og lo av meg, kom med skjellsord eller lignende, i skolegården når jeg var ungdom. Dermed blir jeg fort redd for at kanskje andre jeg møter også oppfører seg på denne måten også. 

Anonymkode: fe559...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har nok sår etter mobbingen; jeg overlevde ved å se skikkelig ned på de som mobba meg. Den menneskeforakten reddet meg, men tok også tid å bli kvitt. 
Ellers har jeg  ikke de plagene dere sliter med, blitt mer sånn at ikke noe biter på meg. Har nok en sterk psyke, pluss at jeg var skoleflink. Er i full jobb, aldri opplevd mobbing på jobb eller i voksen alder. Gift med fire barn. 
 

Anonymkode: 6d4a1...a11

Du har nok en sterk psyke ja, og det virker som at du har klart deg bra tross mobbingen 👍

Jeg ble mobbet både på barneskolen og ungdomsskolen, og opplevde å bli mobbet på arbeidsplassen over flere år, fra jeg var i slutten av 40 årene til langt oppi 50 årene. Det at jeg også ble mobbet på arbeidsplassen overbeviste meg om at det er meg det er noe galt med, at jeg ikke passer inn noen steder, og at jeg har det best hjemme. Klarer ikke lenger å jobbe (var yrkesaktiv i ca 35 år). 

Nå orker jeg ikke å forholde meg til andre, og bare et møte med Nav eller tiltaksarrangør gjør meg utmattet da angsten er så sterk at all energi går til det. Er såpass gammel nå at jeg ikke kan konkurrere med unge spreke personer. Stiller heller ikke sterkt mtp å få tilrettelagt jobb i tillegg til helseutfordringer. Håper igrunnen bare på uføretrygd nå da ingenting tilsier at jeg  kan klare hverken å få jobb eller å være i jobb. 

Anonymkode: bcf13...672

[AnonymBruker]

Det rare er at selv om jeg føler jeg har oppnådd mye, gjør det bra på jobb, er t.o.m omtalt i media titt og ofte og jeg er slank og kanskje t.o.m pen? Så har jeg helt kronisk lavt selvbilde på nesten alle områder av livet mitt. Jeg føler fortsatt ikke at jeg passer inn i denne verden, og at jeg ikke fortjener det alle andre har.

Tror nok resultatet av mitt elendige selvbilde vises sterkest i kjærligheten. Der jeg gang etter gang velger menn som ikke egentlig har vært bra for meg, fordi jeg føler ikke at jeg fortjener bedre. Om en bra mann (kjekk, ordentlig, velutdannet) viser interesse så viker jeg.

Også overkompenserer jeg mye. Både sosialt og på jobb. Som fører til at jeg ofte er ganske sliten og må gå hjem og gjemme meg.

Anonymkode: beddb...189

[AnonymBruker]

Jeg hadde problemer med å stå opp og gå på jobb etter 9 år med mobbing på grunnskolen, fordi jeg måtte tvinge meg til å stå opp og gå på skolen i alle de årene. Fikk ingen hjelp, hverken av skole eller foreldre. Jeg hadde et fast kallenavn gjennom alle årene, to en periode, og et tredje en periode som var enda mer fornærmende. En gutt slo til meg så jeg måtte rotfylle to fortenner på ungdomsskolen. Det var guttene i klassen som mobbet meg mest, selv om jeg er jente. De var en fast gjeng, men hele klassen hang seg på nå og da, også jentene. Om de ikke hang seg på så fryste de meg ut. Vi var flere som ble mobbet i klassen, men jeg oppfatter det som at jeg hadde det verst. De to andre som ble mobbet like ille som meg, klarte å få slutt på det på et tidspunkt. Hun ene fordi faren hennes tok mobberne for seg og sa han skulle drepe dem om de fortsatte, og den andre fordi hun lærte å sloss av brødrene sine, så hun tok igjen. Hun vendte seg også mot meg på et tidspunkt, og begynte å mobbe meg, selv om vi pleide å være venner. Jeg var selvsagt bare venner med de to andre som ble mobbet like mye. Det var også så dårlig miljø i klassen at de fleste ble egentlig plaget av andre. Det var også en gutt som fikk gjennomgå mye. Klasseforstanderen vår på barneskolen var pill råtten også, og klassen var altfor stor. Både vår klasse og parallellklassen ble verstinger på skolen, fordi det kullet ble delt i to og ikke tre, som burde biltt gjort.

Da jeg var rundt 30 ble jeg ufør, jeg klarte ikke "verden" mer. Jeg lurer på hvordan livet mitt hadde vært om dette ikke hadde skjedd meg.

Anonymkode: 28490...fed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde problemer med å stå opp og gå på jobb etter 9 år med mobbing på grunnskolen, fordi jeg måtte tvinge meg til å stå opp og gå på skolen i alle de årene. Fikk ingen hjelp, hverken av skole eller foreldre. Jeg hadde et fast kallenavn gjennom alle årene, to en periode, og et tredje en periode som var enda mer fornærmende. En gutt slo til meg så jeg måtte rotfylle to fortenner på ungdomsskolen. Det var guttene i klassen som mobbet meg mest, selv om jeg er jente. De var en fast gjeng, men hele klassen hang seg på nå og da, også jentene. Om de ikke hang seg på så fryste de meg ut. Vi var flere som ble mobbet i klassen, men jeg oppfatter det som at jeg hadde det verst. De to andre som ble mobbet like ille som meg, klarte å få slutt på det på et tidspunkt. Hun ene fordi faren hennes tok mobberne for seg og sa han skulle drepe dem om de fortsatte, og den andre fordi hun lærte å sloss av brødrene sine, så hun tok igjen. Hun vendte seg også mot meg på et tidspunkt, og begynte å mobbe meg, selv om vi pleide å være venner. Jeg var selvsagt bare venner med de to andre som ble mobbet like mye. Det var også så dårlig miljø i klassen at de fleste ble egentlig plaget av andre. Det var også en gutt som fikk gjennomgå mye. Klasseforstanderen vår på barneskolen var pill råtten også, og klassen var altfor stor. Både vår klasse og parallellklassen ble verstinger på skolen, fordi det kullet ble delt i to og ikke tre, som burde biltt gjort.

Da jeg var rundt 30 ble jeg ufør, jeg klarte ikke "verden" mer. Jeg lurer på hvordan livet mitt hadde vært om dette ikke hadde skjedd meg.

Anonymkode: 28490...fed

Klem til deg😘sterk lesning, men kjenner dessverre til tankene. Jeg tenker ofte på hvordan livet kunne vært…med en mer robust psyke. Ikke avhengig av antideppressiva og beroligende. I tillegg mye fysiske smerter som hemmer.

Ler alltid når noen nevner barn. Det var aldri et reelt valg for meg. Men trist; sitter her 49 år gammel og ødelagt. Jeg forguder jo barn…

Anonymkode: 714dc...fed

[Gjest Dustete]

.

Endret 6. august 2022 av Dustete

[Laraa]

Jobb har jeg, samboer og fin bolig, men innvendig er jeg av og til helt knust og helt utrolig redd for å bli forlatt av de som står meg nærmest. Jeg er redd for ikke være like inkludert og verdsatt som andre,  jeg har i løpet av årene strekt meg ekstremt langt for å tekkes mennesker som egentlig bare vil utnytte at jeg er usikker. Folk med manipulerende trekk leser deg på andre siden av gaten. Det er hva ekstrem mobbing og fysisk og psykisk mishandling kan gjøre med en. 

[AnonymBruker]

Ble ganske mobbet gjennom hele ungdomsskolen. Når jeg skulle begynne på videregående bestemte jeg meg for å starte helt på nytt, med blanke ark. Var nesten ingen jeg kjente på den linja jeg skulle gå, så jeg bestemte meg for å ikke fortelle eller vise noen at jeg var et mobbeoffer. Jeg fikk spiseforstyrrelser og gikk ganske ned i vekt, var dog ikke noe spesiell stor i utgangspunktet. Jeg bleket håret, klipte håret, begynte med vippeextention osv. De to første årene gikk veldig bra for min del, men jeg mistet en del av meg selv og det jeg stod for. Jeg ble en av de populære i klassen, men det kom ikke gratis….Ble den som plaget andre. Ikke mobbet jeg andre, men så vel ned på de som var mindre populær. I ettertid skulle jeg ønske at jeg kunne holdt meg for god for sånt. Ikke verdt å bli populær på bekostning av andre. Men etter flere år med mobbing føltes det så godt og endelig få en bekreftelse på at noen likte meg, selv om det ikke var helt meg. Nå er jeg 25 år, har to barn på 5 og 4 år. Sliter med sosial angst, noen dager er verre enn andre. Men greier meg generelt bra i livet. Har jobb, barn og samboer. Tenker ofte på de fæle årene. Bærer enda nag til dem som var verst. Har møtt noen av guttene som var ille ute på byen, hvor de har sagt at jeg har blitt veldig pen osv. Jeg blir drit sint og greier rett og slett ikke å «tilgi» det. De dagene jeg tar meg i å tenke mye på det, så prøver jeg å tenke at jeg er veldig stolt som kom meg gjennom det, og at jeg nesten ikke skulle vært foruten det. For det har gjort meg veldig sterk til tross for angst og gjort meg til den jeg er idag! Jeg skal gjøre alt i min makt for at mine barn ikke blir noen som mobber andre! 

Anonymkode: 07d5a...573

[AnonymBruker]

Ufør jeg også. Sliter veldig med avvisning, så takler verken jobbsøking eller dating særlig godt.

Anonymkode: d2830...efc

[AnonymBruker]

Det skjedde for mange år siden, ble psykisk mobbet fra 1 til 6 kl. Ble aldri bedt i bursdager, og alltid valgt til sist i gym. Fra 7 til 9 ble jeg utfryst og var usynlig. Sa det aldri til noen da jeg skammet meg over det. Men jeg var den stygge andungen, som ble attraktiv i 20 årene, men trodde aldri guttene var interressert. Tok utdannelse da jeg var 40 år, og var så stålt. Dette er en stund siden. Valgte feil mann, men fikk to flotte barn. Har til dags dato aldri snakket med noen om mobbingen, klarer det ikke. Har fortsatt liten selvtillit og sliter med å passe inn.

Anonymkode: e0eb1...57d

[Maleficenta]

Athena Catalina skrev (På 27.7.2022 den 19.44):

Har vanskelig for å stole på andre, har laget en mur rundt meg. Men jeg er ikke ufør, klarer meg i arbeidslivet. 

samme her