Mobbing: Hvordan har det påvirket deg i voksen alder?

[AnonymBruker]

Jeg ble ufør. For mange traumer fra barndommen. Er helt ødelagt i voksen alder, dessverre.

Vondt å se de som mobbet klarte seg, mens jeg ikke.

Ha er din historie og hvor er du idag?

Anonymkode: 3f7b9...be3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ble ufør. For mange traumer fra barndommen. Er helt ødelagt i voksen alder, dessverre.

Vondt å se de som mobbet klarte seg, mens jeg ikke.

Ha er din historie og hvor er du idag?

Anonymkode: 3f7b9...be3

Er uføretrygdet selv pga mobbing. Angst, depresjon, ptsd osv.

Jeg er singel, venneløs og går aldri ut døren. Jeg er 36 år og kvinne.

Anonymkode: 9facf...580

[Gjest Athena Catalina]

Har vanskelig for å stole på andre, har laget en mur rundt meg. Men jeg er ikke ufør, klarer meg i arbeidslivet. 

[AnonymBruker]

Er konstant usikker og på vakt. Tolker alt i værste mening og leter etter «feller» som den som snakker til meg legger ut for å lure meg slik at vedkommende kan le av meg. Tror at jeg ikke er verdt noe og at jeg er stygg, tjukk og dum. 

Anonymkode: 21b2b...eba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er konstant usikker og på vakt. Tolker alt i værste mening og leter etter «feller» som den som snakker til meg legger ut for å lure meg slik at vedkommende kan le av meg. Tror at jeg ikke er verdt noe og at jeg er stygg, tjukk og dum. 

Anonymkode: 21b2b...eba

Heia, du.

Var akkurat det jeg skulle skrive.

Beklager at du har det sånn, som jeg også har det.

Klem.

Anonymkode: 775b9...c09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Heia, du.

Var akkurat det jeg skulle skrive.

Beklager at du har det sånn, som jeg også har det.

Klem.

Anonymkode: 775b9...c09

💜💜

Anonymkode: 21b2b...eba

[AnonymBruker]

Ble "bare" mobbet et år, i ungdommen.  (Vi føyttet dit, og flyttet vekk igjen.)

På det året endte jeg opp som en livredd skygge av meg selv. Brukte mange år på å bygge meg opp igjen, tørre å snakke med mennesker. Blir fort litt ukomfortabel og akward. Er utrolig hvor mye det ødela egentlig. Har en snill mann og flotte barn, men ikke veldig mange venner. Trives ikke så godt i sosiale lag, og lever et rolig liv. Karrieremessig gjør jeg min egen greie som jeg trives med, men som ikke er ansett som noe topp yrke. 

Anonymkode: 6c9cb...0ec

[AnonymBruker]

Har ikke snakket med profesjonelle, men ble mobbet av familien (mor/stefar), og i tenårene ville ikke vennene mine være med meg mer. Dermed ble det mange år tilbrakt i ensomhet, innsvøpt i selvhat.

Har aldri følt meg flink til noe. Aldri følt meg pen. Tenker jeg er ubrukelig. Ingen kan like meg, og i et forhold må jeg bare gi alt; evig takknemlig for at noen gidder å være sammen med meg.

Ble ferdig med bachelorgrad denne våren (er 30). Begynner i jobb snart, og føler det kommer til å gå til helvete, fordi jeg er dum. Innser nå at jeg ikke trenger å ha kontakt med mor og stefar, og livet er liiitt bedre uten dem.

Studietiden var bra for selvtilliten, men i mine mørkeste stunder - som i dag - kommer alle de vonde følelsene tilbake. 

Anonymkode: 66dfb...80d

[AnonymBruker]

Akkurat nå har jeg det ganske bra, men veien hit var ikke lett. Slet lenge med selvfølelsen og selvtillit. Prøvde så hardt å være noen andre skulle like i tidlig voksen alder i stedet for å være meg selv. Vært mye selvmordstanker opp igjennom og psykiatri. Stolte aldri på at venner egentlig ville være venner med meg og tok meg alltid nær av alt som man kunne ta seg nær av. Sliter tidvis med at jeg kan være litt nærtagende og kan tenke at andre ikke liker meg, men det har blitt bedre. 

I dag er jeg 30 år, har 2 barn, mann, god jobb med gode kolleger og gode venner. Det er takket være min mor at det gikk såpass bra med meg. Hun har støttet og veiledet meg hele veien.
 

Anonymkode: 7ea39...ad6

[AnonymBruker]

Klarer ikke å stole på noen. Veldig nærtagende og tar fort ting personlig. 

Anonymkode: 9f0a6...227

[Silva Pluvialis]

slettet

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg er ufør pga angst, depresjon og fysisk sykdom. De fysiske sykdommene er linket til angsten, dessverre. Er i fengsel, mentalt sett. Var veldig skoleflink og trodde selv jeg skulle som et minimum få en god jobb, men angst ødela alt. 

Anonymkode: 714dc...fed

[AnonymBruker]

Min historie, skal prøve å være kort. 
Mobbet hele barne og ungdomsskolen. Angst fra 8-9 års alderen. Spiseforstyrrelser fra 10 års alderen.

Stakk på folkehøgskole etter ungdomsskolen, beste året i mitt liv frem til da. Avsluttet dessverre med selvmordsforsøk, for ville ikke hjem. Dro på skole i en by noen mil unna, på hybel. Jævlig dårlig valg. Selvmordsforsøk igjen, som endte med 9 mnd sammenhengende på psyk, så 1-2 år inn og ut. 
19 år gammel tenkte jeg fuck it, erklærte at jeg skulle flytte til Oslo, og dro. Det reddet nok livet mitt. 
Kom ut som lesbisk. (tabbe, egentlig. Dere forstår etter hvert) 
Full i angst, deprimert, spiseforstyrret. Virkelig ikke bra. Fikk meg dame, flyttet sammen, giftet oss. 
Flyttet hjem. Bestemte oss for å få barn. Dette var i 02-03, så vi måtte til Danmark. Tok 4 år og gudene vet hvor mange turer før den satt. Fikk enda et barn. Innimellom her, prøvde å jobbe, prøvde å ta utdannelse, helt umulig. Jeg fikk hetta i klasserom. Fikk enda et barn. Jobbet litt. Men til slutt sa fastlegen og NAV stopp, nok er nok. Ble skilt. Ble ufør. 
Fortsatt masse angst. 
Nå er jeg over 40 år, fortsatt angst, har kjæreste og samboer, en mann. Var visst ikke lesbisk, men bifil.   Jeg nekter å la angsten styre livet mitt, så jeg er konstant sliten, for jeg står i det hele tiden. Har tatt opp fag, skal studere, heldigvis over nett. Nettstudier er GENIALT for meg med så sterk sosial angst. 

Nå i dag. Livet mitt er faktisk bra. Angsten må jeg bare leve med. Tett kontakt med fastlege, og medisinert. Jeg håper det stemmer at det roer seg i overgangsalderen. 
Men jeg har det bedre enn noen gang, selv om det koker rundt meg. Jeg tror forskjellen er at jeg er litt tryggere i meg selv. Jeg VET at jeg får til masse. At jeg er sta som ei geit. Og at jeg har ting å komme med, som faktisk kan hjelpe andre. Jeg har et erfaringsgrunnlag som begynner å bli ganske stort, både i alt med meg selv, men også som foreldre til barn med spesielle behov. Og når mitt barn utviklet angst pga dårlig miljø på skolen, så har jeg en helt unik mulighet til å hjelpe henne. For jeg husker hvordan det var, men jeg vet også at det går over. 

Det er tøffe dager, og jeg skulle SELVSAGT ønsket at livet mitt var enklere. Det var bittersøtt å få de to siste videregående karakterene nå i vår. Glad for at jeg greide det, men også lei meg fordi at jeg ikke greide det som 18 åring, for jeg hadde evnene. Jeg var bare FOR knust. Nå er jeg limt, lappet og tapet sammen, litt skakk, og kjører mitt løp og hva jeg mener funker for meg og min familie. Og får utrolig nok masse skryt for det av "forståsegpåerne". 

Jeg nekter å gå i graven som "hun som ble mobbet" 
Jeg vil være "hun som gjorde sånn eller slik" 

Jeg er ikke lenger et mobbeoffer, selv om jeg lever med senvirkningene hver jævla dag. 

Og det høres kanskje ut som alt er rosenrødt, men det er det slettes ikke. Men jeg NEKTER å la de vinne.

Anonymkode: 57a6f...804

[Gjest StellaNova]

Påvirker meg egentlig ikke nå lengre, litt uggen følelse når jeg må gå forbi ungdomsgjenger (eller ikke "gjenger" men i mangel av bedre ord) for da blir jeg litt usikker igjen 😄 Jeg er veldig skeptisk og litt "skjør" på grunn av det. Må bare prøve å se det som kvaliteter og ikke svakheter. Jeg har en god radar når det kommer til fine folk og da trenger jeg heller ikke være så tøff.

Barneskolen var kjempefin, men ungdomsskolen var jævlig. Jeg begynte å jobbe etter ungdomsskolen, taklet ikke mer skole. Tok VG i voksen alder på grunn av at jeg trengte tid. Jeg har ikke den verste historien, men jeg skjønner hvordan dere har det på mange måter. 

[AnonymBruker]

Hadde større problemer i livet - overgrep over flere år, omsorgssvikt og psykisk vold hjemme. Så mobbingen bare prellet av meg.

Er ufør men har ingenting med mobbingen å gjøre. Jeg har så vidt snakket om det i terapi, for det er bare en filleting i min livshistorie. Men ifølge psykologen så registrerte ikke hodet mitt det som et traume. For jeg opplevde mer alvorlige ting som overbelastet hodet mitt. Det var på en måte ikke nok plass til flere traumer. Hvis det gir mening. 

Anonymkode: bc6cc...1c0

[AnonymBruker]

Er også ødelagt av mange års mobbing i barnealder. Har kompleks ptsd, mye angst, depresjoner og mye annet å slite med. Er og ung ufør. 

Anonymkode: 520da...34c

[AnonymBruker]

Her kommer det sikkert til å komme noen innlegg fra folk som ikke forstår en dritt hvordan det er, enten tidligere mobbere eller sånne andre raringer. Merkelig at mange av dem kan ha «empati» som voksen om de ikke skjønner 

Hva mobbing kan gjøre med mennesker

 

Jeg er ikke ufør, men jeg har ikke jobb selv om jeg har masse utdanning. Jeg er ikke utadvendt, jeg er mer det motsatte og litt sjenert i tillegg, og selv om jeg er over 40 så hefter det fremdeles litt ved. Jeg var den i den andre tråden som skrev jeg hadde blitt mobbet fra barneskolen og frem til vgs. Jeg husker de verste tingene for de sitter ennå som spikret. De med empati skjønner dette. De uten… 

Det første jeg husker var at jeg ble ledd av fordi jeg ville prøve å ha håret i to tuster på hver side av hodet. Det var sånn hånlig latter. Jeg husker jeg ble illrød og prøvde å skjule ansiktet. Jeg ble så flau. 
Jeg husker jeg ble sperret inne i et rom i kjelleren og det var bekmørkt og de gikk leende vekk. Jeg skrek og ropte i en evighet og vaktmesteren fant meg heldigvis. Jeg er enebarn. Man kan sikkert tenke seg hvordan foreldrene mine hadde hatt det hvis jeg hadde blitt borte og noen av de i klassen min hadde vært grunnen til det. De sa det i klassen da jeg kom dagen etter, at de var skuffet over at jeg ikke hadde dødd. 
Læreren vår var dessverre ikke helt med, og fikk ikke med seg mye. Hun var mer opptatt av å holde god tone med ett av foreldreparene i klassen, foreldrene til den absolutt verste mobberen. HUN var ekstremt bortskjemt og direkte ondskapsfull, om hun ikke fikk det som hun ville. Hun likte ikke meg og hun fikk da flesteparten av de andre med på å gjøre skoledagen min så ille som mulig. Foreldrene hennes synes ikke mine foreldre var bra nok, så derfor var ikke jeg noe bra heller. Det var egentlig litt rart fordi mine foreldre hadde høyest utdanning av samtlige foreldre i den klassen. Misunnelse er en fin bil. 
Utfrysning, dytting foran diverse biler i fart og låste dører og bare dytting – helt vanlig.
Vi skulle velge hvilke vi ville være i klasse med på ungdomsskolen og nesten alle sa at de ikke ville gå med meg. Jeg ba to stykker som var nøytrale om å få velge dem, og det var greit for dem 🥺 Foreldrene mine hadde heller ikke vanvittig god råd, vi sparte opp til sommerferiene hvor vi dro til land i Europa. Jeg fikk sett såå mye gjennom skoletiden jeg aldri ville vært foruten. Jeg ble dog ikke brun, og de andre lo av meg fordi vi ikke hadde råd til å dra til syden. 

Ungdomsskolen var litt bedre, men stort sett det samme. Ble dyttet ned en lang trapp og stupte med brystkassen inn i et «autovern». Det gjorde så sinnsykt vondt og jeg begynte å gråte, men de som hadde dyttet bare lo av meg.
Samme folk gjorde det med en annen jente og, de slo henne i ansiktet og hev henne oppi en søppeldunk og låste den slik at hun ikke kom ut. Før dagen etter.
Mer utfrysning. Snakket over hodet mitt. Dytting.   
Det var en vinterdag og det var grøsselig kaldt ute. Jeg hadde vært på toalettet og noen i klasserommet hadde vætet jakken min klissvåt. Det var bare en ulljakke, men hele var klissvåt. Hjem i kulden i en klissvåt jakke fordi det under var ikke varmt nok. 
Ingen sa noe.

Vgs. Man skulle tro at HER var det bedre. Gledet meg litt. Kom til klasserommet og eneste ledige er i midten nesten helt fremme, der ingen vil sitte. 
Jeg hadde sitter bakerst i en time og to gutter tok papir i munnen og spyttet små papirkuler inn i håret på meg. Dette er altså 1. gym, med gutter på rundt 16 år. 
Jeg fikk hjelp av ei til å få det vekk, men det var så ufattelig kleint og jævlig at de gjorde det. Læreren hadde ikke merket noen ting selvfølgelig.
I hele skoletiden ble jeg også alltid valgt sist. Jeg regnet da med at det var fordi jeg var stygg og lite pen eller dum og rar eller noe. 
Pga alt det her så skjønte jeg aldri om folk var hyggelige eller om de flørtet for eksempel. Jeg trodde at det å være hyggelig bare var et skalkeskjul for å bli stygg senere. Det å og føle seg stygg påvirker jo selvfølgelig alt og i veldig mange år etter vgs slet jeg med akkurat det. Man tror liksom ikke noe på noen når de sier at man er pen. 

Jeg har heldigvis ingen kontakt med noen av de folkene. Om jeg skulle møte på noen av dem, så skylder jeg dem ingenting. De ER ingenting for meg.
Annet enn tidligere mobbere. 

Anonymkode: be4fa...cdf

[AnonymBruker]

Her var det mange triste historier  Syns det er så synd at man får beskjed om å komme seg videre, som så mange skrev i den andre tråden, om mobberen som ble lege. Man kan dsv ikke styre kroppens reaksjoner når man har PTSD/angst/depresjoner pga mobbing. De som sier sånt er/var garantert mobbere selv. 

Jeg har nevnt min mobbehistorie før, ble grovt mishandlet og mobbet på barne/ungdomsskolen. Ingen gjorde noe for å hjelpe. Selv om jeg er 40 år i dag så er jeg livredd guttebarn (vet det høres sykt ut, men jeg får ikke gjort noe med at jeg har angst og PTSD). Tør ikke besøke venninner om de har fått guttebarn f.eks, kun hvis de er jenter.. Og ja jeg vet at jenter også mobber, men for min del var guttene verst. De var sadistiske, og de fleste er like ille den dag i dag etter det jeg har hørt. Så jeg tenker bare norske guttebarn = født uten empati. For det er det jeg er vokst opp med, slag og spark fra unge norske gutter. Er også livredd blonde menn, fordi de verste mobberne var blonde. Av og til kan det være så ille at jeg må ut av en butikk f.eks, for jeg får sånn panikkangst for at de skal ta meg. Psykolog har aldri hjulpet. 

Sliter med at jeg er fryktelig bitter på at de verste mobberne har fått seg familie, mens jeg er evig singel. Hvorfor får slemme folk seg kjæreste? De fortjener ikke det. 

Pga alt jeg har opplevd (også voldtekt og overfall i voksen alder) kunne jeg lett blitt ufør, men jeg har satset på å være i jobb 100 %. Har en godt betalt jobb og klarer meg bra, har egen leilighet også. I tillegg til at jeg har mange venner så jeg er heldigvis ikke ensom eller noe  

Aner ikke hva løsningen er på mobbing, ser jo bare her på KG og på mange arbeidsplasser at mobbing eksisterer blant voksne også. Burde man fokusere mer på sosiale relasjoner allerede i barneskolen? Psykologi eller noe sånt? Det er for enkelt å si at "de var bare barn". Jeg er 40 år og kan få hysterisk gråteanfall om jeg må gå forbi en barneskole.. så ille har jeg det. Er klar over at også menn blir mobbet og jeg hater ikke menn. Har møtt flere menn som har vært greie med meg, tross alt. 

Når folk sier "du må bare komme over det, er jo lenge siden du gikk på ungdomsskolen nå" så blir jeg provosert. Og nei, jeg driver ikke og snakker om det her til daglig med folk og sier stakkars meg, men dette er et tema som engasjerer meg. 

 

Anonymkode: ccdb3...563

[AnonymBruker]

Ufør. Mobbet hele barneskolen.
 

Og opplevde i voksen alder å bli satt ut falskt rykte på som gikk i byen her uten min viten, u årevis. Im at heg drikker alkohol og mye annet rart som det ikke er noen son helst sannhet i. Det ironiske er at jeg er avholds og rører aldri alkohol. Så ryktet mitt er ødelagt.

I tillegg hadde jeg en kjæreste som var utro med fem stk (som jeg vet om) og som mobbet meg sammen med kompisene sine i dårlige perioder av forholdet. Fyren var full av komplekser og lot det gå utover de rundt. Jeg gikk fra han tilslutt, da han var utro i Polen der vi var på ferietur(!) og har aldri klart å stole på noen igjen, og heller ikke sluppet noen innpå igjen. 
 

Mobbing, om det er i barndom eller voksen alder, kan ødelegge en persons liv totalt.

Anonymkode: 10f74...480

[AnonymBruker]

PTSD, relasjonstraumer, sliter med å holde på vennskap, singel for stoler ikke nok på en potensiell partner. Jobber innen en bransje som ikke har med utdanning å gjøre, for jeg klarer ikke å jobbe innen det feltet. Men jobber 100%. Fysiske plager som nok er knyttet til PTSD. Flere psykiske plager jeg har jobbet meg gjennom og er nesten helt kvitt.

Men. Jeg lever et godt liv. Jeg har hobbyer jeg stortrives med, jeg opplever mye, reiser. Men jeg har brutt all kontakt med alle som kan knyttes tilbake til mobbere. Selvfølgelig skulle jeg ha vært mobbing foruten, den var hard og pågikk i mange år. Både fysisk og psykisk. Men jeg er likevel fornøyd med livet.

Anonymkode: 81dde...cd7