Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Gjest Lucius
Skrevet
49 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi snakker om ødelagte liv, og det er kvalm å lese her i tråden at noen mener at det er bare å gå videre, når livet aldri startet for mobbeofferet. 

Anonymkode: 6dfc2...231

❤️

De som mener det bare er å gå videre, har nok hatt det ganske så lett. 


Det jeg synes er verst, er at det tas aldri ordentlig tak i å stoppe mobbing. Ord har null betydning, det eneste man skjønner er handling. Nedsatt ordenskarakter kanskje. Nytter ikke å flytte til annen skole skal man tro: https://www.utdanningsnytt.no/mobbeombud-mobbere-mobbing/fa-mobbere-flyttes-til-tross-for-lovendring/294411

Skal man gjøre noe må dette tas opp på den skolen der problemet er, blant lærere, elever og foreldre. Forandre kulturen rett og slett. 
Mobbing er ukult. 

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Min mobber har blitt psykolog 🥴

Anonymkode: 74898...50b

Oppsøk psykologen og fortell du har traumer fra mobbingen.. håper han skjemmes 

Anonymkode: 9bb9d...1b3

Skrevet (endret)
Boetica skrev (6 timer siden):

Det var jo det jeg spurte om. Hadde vedkommende skullet operere ut blindtarmen min hadde jeg ikke hatt betenkeligheter, men som fastlege stiller det seg annerledes. 

Det er egentlig ingen forskjell mellom de to. 

P.S. Kirurger går ikke rundt med stetoskop. Det gjør leger som er i direkte kontakt med pasient og undersøker pasienten - fastleger, barneleger, osv.

Endret av Drizzt
Gjest Dustete
Skrevet (endret)

. 

 

Endret av Dustete
AnonymBruker
Skrevet
Tvillingsjel skrev (13 timer siden):

Kan man ikke klage inn slike leger og psykologer til statsforvalteren fordi de er uegnet i yrket? 

Alle ansatte i helsevesenet må få autorisasjon ja, så det er en mulighet. Lite sannsynlig det vil føre frem i denne saken, men vil bli registrert i systemet om ikke annet. Så dersom det kommer flere varsler/saker...

Anonymkode: 9592e...982

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du vet man kan forandre seg? Jeg var en drittunge som liten, jeg har vært mobber, ingenting jeg er stolt av. Jeg har blitt stikk motsatt av det jeg en gang var

Anonymkode: ab880...a00

Hva hjelper det i forhold til DE du har mobbet? Det er selvfølgelig bra at du har tatt tak i ondskapen, og sluttet med det. Men altså, det blir alt for enkelt å skrive det du skriver. 

Anonymkode: 4cd20...f3b

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Alle ansatte i helsevesenet må få autorisasjon ja, så det er en mulighet. Lite sannsynlig det vil føre frem i denne saken, men vil bli registrert i systemet om ikke annet. Så dersom det kommer flere varsler/saker...

Anonymkode: 9592e...982

Tull, det blir ikke registrert engang. 

Anonymkode: 4d842...1b1

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tull, det blir ikke registrert engang. 

Anonymkode: 4d842...1b1

Jeg tror ikke du har jobbet med dette. Alle avvik og varsler registreres i et saksbehandlersystem, og skal behandles og deretter blir det lagt i personalmappen til vedkommende. Så tror heller ikke jeg at det fører til noe. Men hvis ting gjentar seg, og det ligger flere varsel fra før, så begynner snøballen å rulle..

Anonymkode: 9592e...982

  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

En som mobber i ungdommen kan da ha vokst opp og blitt en fin, empatisk voksen forde?

Jeg var dessverre en mobber, ikke noe jeg er stolt av, men jeg kan ikke spole tilbake og gjøre om på det heller.

Har jobbet flere år på institusjon med å hjelpe mennesker i en svært sårbar situasjon. Aldri fått høre noe annet enn at jeg gjorde en god jobb fra både ledelse, kolleger og brukere.

 

Anonymkode: 1efc3...fb5

Jeg tror vel man forventer at mobbere skal ha en type skam i livet. Har du ikke det? Tenker du ikke på de/den du har tråkket på og ødelagt livet til? Skjønner ikke at man klarer å leve med seg selv etter det - gitt at man er et godt menneske!

Anonymkode: f623a...fae

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Onde mennesker endrer seg sjelden...

Anonymkode: cee6d...829

Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva hjelper det i forhold til DE du har mobbet? Det er selvfølgelig bra at du har tatt tak i ondskapen, og sluttet med det. Men altså, det blir alt for enkelt å skrive det du skriver. 

Anonymkode: 4cd20...f3b

Skal man lide for resten av livet for noe en gjorde som barn? Hatet og bitterheten deres er skremmende og dere som var ofre, har nå blitt mobbere.

Endret av Honey Dew
  • Liker 5
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 timer siden):

En som mobber i ungdommen kan da ha vokst opp og blitt en fin, empatisk voksen forde?

Jeg var dessverre en mobber, ikke noe jeg er stolt av, men jeg kan ikke spole tilbake og gjøre om på det heller.

Har jobbet flere år på institusjon med å hjelpe mennesker i en svært sårbar situasjon. Aldri fått høre noe annet enn at jeg gjorde en god jobb fra både ledelse, kolleger og brukere.

 

Anonymkode: 1efc3...fb5

Du kan si unnskyld til dem du mobbet..

Anonymkode: 7d0ba...478

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Oppsøk psykologen og fortell du har traumer fra mobbingen.. håper han skjemmes 

Anonymkode: 9bb9d...1b3

Det er faktisk genialt! Oppsøk psykologen men nevn at du ble mobbet og hvor mye det har ødelagt for deg, da vil nok psykologen skamme seg 😈

Anonymkode: 7d0ba...478

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Den jeg mobbet i ungdommen er i dag min beste venn og hun er fullstendig klar over at jeg er lei meg for det som skjedde den gang. 

Med det sagt, det er da ingen som går rundt og unnskylder seg for handlinger i barne/ungdomsårene med mindre det er naturlig som f.eks mellom meg og hun som nå er en god venn. Jeg forventer ikke at «Anne» fra 8. klasse skal ringe meg å si unnskyld for at hun kalte meg bitch eller at «Petter» fra 5. klasse skal sende en beklagelse via Facebook fordi han dunket meg i 5. klasse 🙄

Barn er barn, de aller fleste vokser opp og blir voksne mennesker med empati og samvittighet.

Anonymkode: 1efc3...fb5

Snakk om å bagatellisere mobbing 🙄

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Nettopp det. Jeg tror ikke de kan forstå at de har hatt så stor påvirkningskraft.

Så dersom man vil ha en unnskyldning så får man nesten si i fra og komme med en konfrontasjon på det, så er det ikke umulig at man får det heller. Tror de færreste går å tenker på hva de gjorde feil da de gikk på ungdomsskolen. 

Anonymkode: 7f592...28f

Det er mobberen sitt ansvar å gjøre opp for seg

Anonymkode: 7d0ba...478

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

 

Enig. Det er faktisk ikke normalt. Tilgivelse er en sentral verdi i det norske samfunn, derfor har vi også korte straffer fordi folk fortjener en ny sjanse.

Folk står fritt til å konfrontere de det gjelder, dere kan snakke med dem om det direkte. Bestill en legetime i verste fall. Da må de holde seg profesjonelle i tillegg og dere kan få deres 15 minutter med hva dere har på hjertet. 

Anonymkode: 7f592...28f

Så vi skal kaste bort penger på å kreve en beklagelse!?

Honey Dew skrev (14 timer siden):

Nettopp. Bitterhet og hat har aldri hjulpet noen som helst. En blir bare stygg av det.

Mobbet du?

Anonymkode: 7d0ba...478

  • Liker 1
Skrevet

selv om man har mobbet betyr det ikke at man gjør en fantastisk jobb heller. 

Man var dum som ung, men han har kanskje forandret seg?

AnonymBruker
Skrevet

Tror vi, som voksne mennesker, oppriktig at en som mobbet i ungdomstiden ikke kan ha endret seg?

Jeg var kanskje ikke en mobber, men jeg gjorde så utrolig mye dumt i ungdomsårene som jeg gremmes over i dag. Jeg tok kjempedårlige valg som jeg aldri ville ha tatt i voksen alder, nettopp fordi jeg nå er voksen og ser konsekvensene av det jeg har gjort. Likevel anser jeg meg selv som en fornuftig voksen i dag, som tar gode valg for meg og de rundt meg.

Det kan selvfølgelig hende at denne personen fortsatt er en grusom person privat, men han kan fortsatt være en god lege.

Det er en like stor selvfølge at han har endret seg, at han angrer på det han har gjort, og at han har jobbet for å bli bedre. Det går an å endre seg og bli bedre selv om man ikke strekker ut en hånd og beklager direkte til de man såret for 10+ år siden. Jeg synes det hadde vært unaturlig, vanskelig og vondt å ta kontakt etter så mange år. Det er mulig han føler det samme, og derfor ikke har gjort det. 

Jeg bagatelliserer ikke sårene mobbeofre sitter igjen med, men hvis han har blitt en bedre person så gjør det nok veldig vondt for han også å gå tilbake og innrømme det han har gjort. 

Anonymkode: 84701...a39

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
Boetica skrev (16 timer siden):

Det er ille 😱

Da hadde jeg bestilt time hos han 😈

Anonymkode: 431e2...2b7

AnonymBruker
Skrevet
Honey Dew skrev (1 time siden):

Skal man lide for resten av livet for noe en gjorde som barn? Hatet og bitterheten deres er skremmende og dere som var ofre, har nå blitt mobbere.

Er du sosionom eller barnevernspedagog? Å forstå og bortforklare overgriperen/mobberen/ondskap, det har alltid vært deres hovedfokus. Den som er blitt mobbet og skadet for livet har dere ikke så mye empati med. Jeg vet, nå skal du skrive at dette ikke stemmer, likevel er din først innskytelse i denne tråden å forsvare og bortforklare mobberen. Det sier ALT. 

Vi andre, vi som ikke er mobbere, sosionom eller barnevernspedagog, vi gjenkjenner at vi visste når vi gjorde noe galt som liten. Vi vet at barn kan skille mellom rett og galt. Vi fikk dårlig samvittighet når vi tok en is ulovlig fra fryseren, og det knøt seg i magen om vi kranglet med noen i klassen. Vi med normalt utviklet følelsesregister visste utmerket godt som barn at gjorde vi noe galt, å var det eneste som hjalp på samvittigheten å stoppe, og å be om unnskyldning. 

Anonymkode: 4cd20...f3b

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg skjønner hvordan du føler det. Men samtidig, du må prøve å snu din tankegang. 

Jeg ble mobbet hele barne og ungdomsskolen. Inn og ut av psyk i tenårene. Sliter enda psykisk, 40 år gammel. Jeg greide aldri fullføre en utdannelse, greide aldri stå i jobb lenger enn ett år eller noe. Ble tilbudt ufør som 18 åring liksom. Ble ufør da jeg var 33-34 år. Da hadde jeg gått på AAP i mange år. 

Men - jeg har greid å stable et liv på føttene. Jeg var gift i flere år, i 20 årene, og fikk to barn. Ble skilt, var alene endel år, før jeg fikk meg kjæreste igjen, som nå er samboer. Jeg har fortsatt angst 24/7, men det er ikke angsten og mobbingen som beskriver meg. Jeg er så mye mer. Og det er du også! 

Men det tok mange år før jeg kom dit. Det er de siste 2 årene det har løsnet for meg. Nå starter jeg høyskoleutdanning til høsten. Over nett. Det kan gå bra, og det kan gå til helvette. 
Men jeg har iallfall prøvd, hvis det går til helvette. 

Men du er ikke bare mobbingen. Det finnes noen der ute for deg også. Og det BLIR bedre.  Og ja, livet ER urettferdig. Min barndomsvenninne seilet gjennom barndom, ungdom og voksenlivet. Alt var perfekt, giftet seg tidlig, flotte unger, staselig gård, fast drømmejobb, ALT var perfekt. Så havnet eldstemann i en ulykke da hen var 16 år, og døde momentant. Det var en sånn ulykke som i teorien ikke skal kunne skje. Og det er urettferdig. 

Men som hun sa til meg, NÅ skjønte hun det jeg snakket om, at vi bestemmer ikke hvilke kort vi får utdelt her i livet, og når vi får de utdelt. Men vi bestemmer selv hvordan vi bruker de kortene, og hvor stor vekt de dårlige kortene får, og hvor stor vekt de bra kortene får. 
Jeg har en HAUG med dårlige kort. Det er litt sånn at folk rister litt oppgitt på hodet. Men de dårlige kortene er ikke meg.  Men jeg kan ikke fjerne de. Så da gjør jeg så godt jeg kan, men de jeg har. 
Og det er ikke enkelt. Men også de som i dag lever perfekte liv, kan plutselig møte murveggen, som barndomsvenninna mi. Livet forandrer seg hele tiden, ting skjer. Om 20 år kan du sitte med en drømmejobb, og han være ufør fordi han ramlet ned ei trapp og brakk ryggen liksom. 
Og ja - du KAN få drømmejobben, at du er ufør nå, betyr ikke at du alltid må være det. Kanskje blir det som med meg, at etter noen år, så makter du å studere litt, på ett eller annet vis? Nettskolen på videregående og studier på nett redder meg, og jeg får en bachelor når jeg er ferdig. Det er langt fra drømmejobben, men jeg er på vei. 
Og det kan du også, når du får litt ro rundt deg. Og det blir mer ro når du får ufør. 

 

Anonymkode: 3559c...0bd

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du snakker som om offeret selv velger å være traumatisert. Om man kunne valgt å komme seg videre så hadde man selvfølgelig gjort det. Men bare det å komme seg unna selvmordstanker på grunn av mobbingen har tatt mange år for min del. Jeg henger ikke fast i gamle traumer fordi jeg vil, jeg har ikke noe valg. Traumene er så sterke at jeg fortsatt jobber med å komme meg ut av dem, selv om det er mange år siden det skjedde.

Anonymkode: 48c1d...005

 

Tvillingsjel skrev (15 timer siden):

Dette. Jeg ble mobbet på barneskolen. Da var gutten enda mindre, men han nøt å plage meg. Han elsket det hver eneste gang han fikk reaksjoner, og utnyttet mine følelser for å le av meg. Det var lett underholdning for han i en ellers grå hverdag. Tvers gjennom ondskapsfull. Jeg glemmer aldri den latteren. Jeg kan se han i flashbacks hvor han står og ler av meg. 

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dette.

Jeg ble også mobbet, gjennom hele barne og ungdomsskolen. Går ikke en dag uten at jeg tenker på mobbingen, har ofte mareritt og har fått flere diagnoser som følge av mobbingen. Er ufør. Mobbingen har ødelagt så mye, da er det sårt å se at mobberne lever gode liv med god utdannelse.

Anonymkode: 4f716...61d

Kan en av dere beskrive hva mobbingen innebærte? Jeg er genuint nyskjerrig og spør fordi jeg tror jeg aldri har sett mobbing i virkeligheten. Det har vært erting frem og tilbake hos forskjellige folk, selvfølgelig konflikter i ny og ne, her og der, men i alle klassene jeg har gått i, har det aldri vært aktiv mobbing mot enkeltpersoner. På grunn av dette er mine barndomsminner «dypt» bak i hodet, tenker aldri på det med mindre samtaleemnet dukker opp og må grave for å få de opp. Med det mener jeg at dette ikke er noe jeg tenker på i hverdagen og den personen jeg var som barn, til og med tenåring, kjennes ikke ut som meg lenger, minnene kunne nesten vært som å se en film (er 30år nå). Så lurer på hva som har skjedd når man bærer disse minnene ut i 40-årene, snakker vi grov vold? Isåfall hva gjorde de voksne? Vet ikke hvordan dette innlegget tolkes men spør oppriktig for informasjon så jeg kan bli litt mer opplyst på emnet.

Anonymkode: 386e0...4b2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...