Sørger over livet jeg en gang hadde

[AnonymBruker]

Jeg er 22år, snart 23. Har gjennom hele livet drevet med sport jeg elsker, og vært svært aktiv, var typ toppidrettsutøver. Har også vært grei på skolen, hatt mange venner som jeg gjorde ting med hver dag omtrent. Jeg var «lett» i kroppen og følte jeg mestra ting, vært i både NM og EM. 
Jeg fikk plutselig kyssesyken uten å vite det, eller når jeg tenker tilbake så ga kroppen mye signaler om det men jeg stoppet ikke selv om, fordi jeg ikke visste hva det var på den tiden, jeg trodde jeg bare hadde en litt «slapp» periode. Jeg ble tyngre i kroppen, rar og svimmel, nesten som at jeg følte jeg ikke egentlig var til stede(vanskelig å forklare). Jeg fikk mye fravær på skolen, måtte droppe trening, konkurranser fordi jeg ikke klarte.

Jeg snakket om det til læreren min en gang, og jeg fikk bare beskjed om å prøve mer. Jeg dro til legen ekstremt mye, tok mange blodprøver og tester. Alle var normale, tydeligvis. Maste om kyssesyke prøve, og tilslutt tok de det og det viste seg at jeg hadde gått med det en god stund. 
Da var alt for sent uansett, så det hadde egentlig ingenting å si hva svaret ble.

Men likevel føltes det som en lettelse å få svaret på at ting ikke er normalt. Dette har jeg slitt med siden 2013-2014. Jeg måtte slutte med alt jeg drev med, for å ha en sjanse til å bli bedre.

 Jeg er konstant sliten og jeg klarer ikke å gjøre «normale» ting. Jeg går ikke på skole fordi jeg har falt sammen med utmattelsen. Presser jeg meg for hardt, får jeg svi for det i flere dager senere.  Jeg har fått beskjed om at jeg er deprimert, men jeg føler det ikke sånn. Eller jeg føler meg deprimert, fordi livet mitt ble sånn her. Ikke fordi livet egentlig er eller har vært kjipt. Men hva forventer man når man blir sengeliggende og mister det livet jeg hadde? Man blir faktisk deprimert.

Jeg hater når folk spør meg hva jeg driver med for tiden, fordi jeg ikke har noe svar som f eks: «jeg driver med vernepleier utdanning nå etter å ha vært et år i millitæret, hva med deg?» (det var det jeg egentlig ønsket å gjøre). Jeg tør ikke fortelle om situasjonen min til så mange heller, fordi det er så sårt at hver gang jeg forteller om det høyt så vil jeg bare grine. De fleste som møter meg, tror livet mitt er bra fordi jeg er så stram på akkurat det der, og jeg vet ikke helt hvorfor jeg sliter sånn med å fortelle det. Det må vell være en eller annen form for skam. Slitsomt. 
Jeg går i terapi, og blitt fortalt at jeg er i en type sorg. Jeg er så sykt skuffa, og livet er så urettferdig. Jeg hadde et bra liv som ble revet vekk fra meg.

jeg vet ikke hva jeg skal frem til med dette, ville bare få ut historien min iguess. Takk hvis du leste 😊

Anonymkode: 050f9...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er 22år, snart 23. Har gjennom hele livet drevet med sport jeg elsker, og vært svært aktiv, var typ toppidrettsutøver. Har også vært grei på skolen, hatt mange venner som jeg gjorde ting med hver dag omtrent. Jeg var «lett» i kroppen og følte jeg mestra ting, vært i både NM og EM. 
Jeg fikk plutselig kyssesyken uten å vite det, eller når jeg tenker tilbake så ga kroppen mye signaler om det men jeg stoppet ikke selv om, fordi jeg ikke visste hva det var på den tiden, jeg trodde jeg bare hadde en litt «slapp» periode. Jeg ble tyngre i kroppen, rar og svimmel, nesten som at jeg følte jeg ikke egentlig var til stede(vanskelig å forklare). Jeg fikk mye fravær på skolen, måtte droppe trening, konkurranser fordi jeg ikke klarte.

Jeg snakket om det til læreren min en gang, og jeg fikk bare beskjed om å prøve mer. Jeg dro til legen ekstremt mye, tok mange blodprøver og tester. Alle var normale, tydeligvis. Maste om kyssesyke prøve, og tilslutt tok de det og det viste seg at jeg hadde gått med det en god stund. 
Da var alt for sent uansett, så det hadde egentlig ingenting å si hva svaret ble.

Men likevel føltes det som en lettelse å få svaret på at ting ikke er normalt. Dette har jeg slitt med siden 2013-2014. Jeg måtte slutte med alt jeg drev med, for å ha en sjanse til å bli bedre.

 Jeg er konstant sliten og jeg klarer ikke å gjøre «normale» ting. Jeg går ikke på skole fordi jeg har falt sammen med utmattelsen. Presser jeg meg for hardt, får jeg svi for det i flere dager senere.  Jeg har fått beskjed om at jeg er deprimert, men jeg føler det ikke sånn. Eller jeg føler meg deprimert, fordi livet mitt ble sånn her. Ikke fordi livet egentlig er eller har vært kjipt. Men hva forventer man når man blir sengeliggende og mister det livet jeg hadde? Man blir faktisk deprimert.

Jeg hater når folk spør meg hva jeg driver med for tiden, fordi jeg ikke har noe svar som f eks: «jeg driver med vernepleier utdanning nå etter å ha vært et år i millitæret, hva med deg?» (det var det jeg egentlig ønsket å gjøre). Jeg tør ikke fortelle om situasjonen min til så mange heller, fordi det er så sårt at hver gang jeg forteller om det høyt så vil jeg bare grine. De fleste som møter meg, tror livet mitt er bra fordi jeg er så stram på akkurat det der, og jeg vet ikke helt hvorfor jeg sliter sånn med å fortelle det. Det må vell være en eller annen form for skam. Slitsomt. 
Jeg går i terapi, og blitt fortalt at jeg er i en type sorg. Jeg er så sykt skuffa, og livet er så urettferdig. Jeg hadde et bra liv som ble revet vekk fra meg.

jeg vet ikke hva jeg skal frem til med dette, ville bare få ut historien min iguess. Takk hvis du leste 😊

Anonymkode: 050f9...82d

Kyssesyke er farligere en man tror! det er trist du ikke visste du hadde det men har hørt flere sånne historier som begynner med kyssesyke

Anonymkode: 050f9...82d

[AnonymBruker]

God bedring og lykke til😔 Ikke gi opp håpet

Anonymkode: 050f9...82d

[AnonymBruker]

Så trist å lese😔 

Håper virkelig du kommer deg på beina igjen så du kan realisere dine drømmer. 
 

Ønsker deg alt godt for fremtiden ❤️ 
 

Klem fra en fremmed ❤️

Anonymkode: 26a9e...2b5

[AnonymBruker]

Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, jeg føler med deg, opplevde selv å miste det livet jeg hadde når jeg var 24, gråt hver dag i flere måneder og det tok år å akseptere det. Er i 30årene nå, vet ikke om jeg bare lærte å leve med det eller hva, men jeg har en fantastisk terapeut som har hjulpet meg å se det fine i livet og finne ting jeg kan gjøre. Det hindrer ikke at jeg ser tilbake på livet mitt helt uten sorg, men jeg har en viss følelse av at det går bra.

Jeg sa det heller ikke høyt på lenge, fordi når jeg sa det høyt så var det sant på en måte, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det om det var sant, var realiteten.

Jeg håper du kommer deg, at du blir bedre og får tilbake livet ditt, men du skal vite at selv om det er forjævlig, så er det andre ting og mye vakkert der ute, men du må få bearbeide at ting ikke er som du vil nå. Klem

Anonymkode: 28ac1...50b

[Olaug Olsen]

Jeg føler veldig med deg. Jeg har vært gjennom tunge perioder selv. I slike perioder er det viktig at man kjemper imot, og ikke lar seg dra ytterligere ned av omstendighetene. Jeg tror det kan ha en god effekt for deg å fokusere på det grønne. Du er ikke alene i å ha det slik som du beskriver. Planeten er ødelagt, og både dyr og mennesker sliter i denne tiden. Vi skal ha medfølelse med dyrene og hverandre i denne overgangsfasen. Som en del av menneskeheten, er det vår oppgave å helbrede det miljøet vi har rundt oss. Du burde utvide synsfeltet ditt litt, og fokusere mer på deg selv som en del av en større enhet. Dette kan hjelpe deg til å helbrede deg selv og bli bedre i tankene. Jeg vet ikke hvordan du bor, men er det mulig at du bor i et altfor urbant miljø med lite lys og utsikt? Det kan hjelpe deg å fokusere på å plante noe grønt inne. Finn planter som du liker, og pynt leiligheten din med dem. Finn en bra plass i naturen, som du kan bruke til meditasjon. Dette kan for eksempel være ved en bekk eller et annet fint sted i skogen. Du trenger ikke trene, hvis du er tung i kroppen. Du kan sitte i fred, gjerne med godt med klær på deg, og høre på naturens lyder, til du føler at humøret letter litt. Gjerne i 20 min opptil en time. Du skal ikke være kald eller bli våt. Når du spiser, bør du tenke næring, proteiner og vitaminer. Hvis du gjør alle disse tingene til en livsstil, vil du kanskje oppleve at sykdommen gradvis slipper taket.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Så trist å lese😔 

Håper virkelig du kommer deg på beina igjen så du kan realisere dine drømmer. 
 

Ønsker deg alt godt for fremtiden ❤️ 
 

Klem fra en fremmed ❤️

Anonymkode: 26a9e...2b5

Tusen takk, det betyr mye å høre ❤️ klemmer tilbake!

Anonymkode: 050f9...82d

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er 22år, snart 23. Har gjennom hele livet drevet med sport jeg elsker, og vært svært aktiv, var typ toppidrettsutøver. Har også vært grei på skolen, hatt mange venner som jeg gjorde ting med hver dag omtrent. Jeg var «lett» i kroppen og følte jeg mestra ting, vært i både NM og EM. 
Jeg fikk plutselig kyssesyken uten å vite det, eller når jeg tenker tilbake så ga kroppen mye signaler om det men jeg stoppet ikke selv om, fordi jeg ikke visste hva det var på den tiden, jeg trodde jeg bare hadde en litt «slapp» periode. Jeg ble tyngre i kroppen, rar og svimmel, nesten som at jeg følte jeg ikke egentlig var til stede(vanskelig å forklare). Jeg fikk mye fravær på skolen, måtte droppe trening, konkurranser fordi jeg ikke klarte.

Jeg snakket om det til læreren min en gang, og jeg fikk bare beskjed om å prøve mer. Jeg dro til legen ekstremt mye, tok mange blodprøver og tester. Alle var normale, tydeligvis. Maste om kyssesyke prøve, og tilslutt tok de det og det viste seg at jeg hadde gått med det en god stund. 
Da var alt for sent uansett, så det hadde egentlig ingenting å si hva svaret ble.

Men likevel føltes det som en lettelse å få svaret på at ting ikke er normalt. Dette har jeg slitt med siden 2013-2014. Jeg måtte slutte med alt jeg drev med, for å ha en sjanse til å bli bedre.

 Jeg er konstant sliten og jeg klarer ikke å gjøre «normale» ting. Jeg går ikke på skole fordi jeg har falt sammen med utmattelsen. Presser jeg meg for hardt, får jeg svi for det i flere dager senere.  Jeg har fått beskjed om at jeg er deprimert, men jeg føler det ikke sånn. Eller jeg føler meg deprimert, fordi livet mitt ble sånn her. Ikke fordi livet egentlig er eller har vært kjipt. Men hva forventer man når man blir sengeliggende og mister det livet jeg hadde? Man blir faktisk deprimert.

Jeg hater når folk spør meg hva jeg driver med for tiden, fordi jeg ikke har noe svar som f eks: «jeg driver med vernepleier utdanning nå etter å ha vært et år i millitæret, hva med deg?» (det var det jeg egentlig ønsket å gjøre). Jeg tør ikke fortelle om situasjonen min til så mange heller, fordi det er så sårt at hver gang jeg forteller om det høyt så vil jeg bare grine. De fleste som møter meg, tror livet mitt er bra fordi jeg er så stram på akkurat det der, og jeg vet ikke helt hvorfor jeg sliter sånn med å fortelle det. Det må vell være en eller annen form for skam. Slitsomt. 
Jeg går i terapi, og blitt fortalt at jeg er i en type sorg. Jeg er så sykt skuffa, og livet er så urettferdig. Jeg hadde et bra liv som ble revet vekk fra meg.

jeg vet ikke hva jeg skal frem til med dette, ville bare få ut historien min iguess. Takk hvis du leste 😊

Anonymkode: 050f9...82d

Du har me. Straffen du får etter aktivitet er kardinal symptomet til me, PEM 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, jeg føler med deg, opplevde selv å miste det livet jeg hadde når jeg var 24, gråt hver dag i flere måneder og det tok år å akseptere det. Er i 30årene nå, vet ikke om jeg bare lærte å leve med det eller hva, men jeg har en fantastisk terapeut som har hjulpet meg å se det fine i livet og finne ting jeg kan gjøre. Det hindrer ikke at jeg ser tilbake på livet mitt helt uten sorg, men jeg har en viss følelse av at det går bra.

Jeg sa det heller ikke høyt på lenge, fordi når jeg sa det høyt så var det sant på en måte, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det om det var sant, var realiteten.

Jeg håper du kommer deg, at du blir bedre og får tilbake livet ditt, men du skal vite at selv om det er forjævlig, så er det andre ting og mye vakkert der ute, men du må få bearbeide at ting ikke er som du vil nå. Klem

Anonymkode: 28ac1...50b

Tusen takk. Og takk for at du forteller litt av historien din. Det hjelper å høre flere i samme situasjon❤️Håper det er bedre med deg. Klem tilbake!

Anonymkode: 050f9...82d

[Gjest Adobyen]

Det er jo mange som har fått ME etter kyssesyken, og det høres ganske likt ut med det du opplever.  Ikke alle er like hardt rammet, mens andre har det forferdelig.  Jeg har dessverre ikke noen råd, men håper at du finner en måte å håndtere det på. 

[AnonymBruker]

Olaug Olsen skrev (12 minutter siden):

Jeg føler veldig med deg. Jeg har vært gjennom tunge perioder selv. I slike perioder er det viktig at man kjemper imot, og ikke lar seg dra ytterligere ned av omstendighetene. Jeg tror det kan ha en god effekt for deg å fokusere på det grønne. Du er ikke alene i å ha det slik som du beskriver. Planeten er ødelagt, og både dyr og mennesker sliter i denne tiden. Vi skal ha medfølelse med dyrene og hverandre i denne overgangsfasen. Som en del av menneskeheten, er det vår oppgave å helbrede det miljøet vi har rundt oss. Du burde utvide synsfeltet ditt litt, og fokusere mer på deg selv som en del av en større enhet. Dette kan hjelpe deg til å helbrede deg selv og bli bedre i tankene. Jeg vet ikke hvordan du bor, men er det mulig at du bor i et altfor urbant miljø med lite lys og utsikt? Det kan hjelpe deg å fokusere på å plante noe grønt inne. Finn planter som du liker, og pynt leiligheten din med dem. Finn en bra plass i naturen, som du kan bruke til meditasjon. Dette kan for eksempel være ved en bekk eller et annet fint sted i skogen. Du trenger ikke trene, hvis du er tung i kroppen. Du kan sitte i fred, gjerne med godt med klær på deg, og høre på naturens lyder, til du føler at humøret letter litt. Gjerne i 20 min opptil en time. Du skal ikke være kald eller bli våt. Når du spiser, bør du tenke næring, proteiner og vitaminer. Hvis du gjør alle disse tingene til en livsstil, vil du kanskje oppleve at sykdommen gradvis slipper taket.

Så fin tekst du skrev, med veldig fine råd.❤️ Tusen takk, det skal prøves ut! 

Anonymkode: 050f9...82d

[AnonymBruker]

mordi9 skrev (11 minutter siden):

Det er vanlig å oppleve motgang i livet. 

Det er helt riktig at det er vanlig å oppleve motgang i livet, det gjør alle selvfølgelig. Men å føle sånn her i så ung alder er pinsomt, spør du meg da.

Anonymkode: 050f9...82d

[AnonymBruker]

Uff😟 Det du beskriver minner om ME. Det er ingen blodprøver eller tester som fastlegen kan ta for å finne det frem. Du må til spesialist og det er litt vente tid men det er nok verdt å bare få svar som du skriver i tråden.

Masse lykke til.

Anonymkode: 050f9...82d

[Olaug Olsen]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Uff😟 Det du beskriver minner om ME. Det er ingen blodprøver eller tester som fastlegen kan ta for å finne det frem. Du må til spesialist og det er litt vente tid men det er nok verdt å bare få svar som du skriver i tråden.

Masse lykke til.

Anonymkode: 050f9...82d

Ja. For det hjelper ikke å gå i terapi, tipper jeg, hvis det er en fysisk sykdom som ME.

[AnonymBruker]

De to eldste mine fikk også kyssesyken. Det tok laaang tid, nå er de begge fra midt 20 årene og er helt normale igjen. Begge gjorde alt de kunne fysisk, altså så langt de klarte de første årene. Vi snakker om vdg skolebarn som var totalt utslitte og var helt utslått når de våknet om morgenen og fullstendig tappet for krefter. De klarte fullføre vdg, men med mye fravær. Og senere høyskole. Nå er alt bra, det tok tid. Men det kan bli bra. Aldri la noen fortelle deg noe annet. 

Anonymkode: 2bbc3...a32