Til kjære gutten min.

[Gjest *den glemte*]

Tenk at det allerede har gått så lang tid!

Fremdeles kan jeg tro jeg ser deg i byen, jeg kan ta meg i å skulle ringe deg eller sende deg en melding..

Jeg ser bilen din rett som det er, og vinker.

Jeg kommer nok aldri til å glemme hvordan alt raste sammen når jeg hørte det.

Fikk du i det hele tatt med deg at jeg var i begravelsen din? Husker kirken var så full at folk stod utenfor. Ingen hørte hva hverken presten eller familien din sa. Jeg skjønte det ikke da, og jeg skjønner det fremdeles ikke.

Du er jo ikke her lenger?

Er glad du fant kjæresten din før du forlot oss. Dere kan umulig ha hatt så lang tid sammen, men glad du kom deg opp igjen og ble lykkelig før du dro.

Likevel må jeg innrømme at jeg var sjalu som bare det i begravelsen.

Jeg telte plutselig ikke lenger. Jeg var en del av fortiden din, og ikke den tiden alle husker, nemlig den siste tiden før du dro. Jeg fikk ikke engang hilst på faren din der. Eneste alle var opptatt av var moren din og kjæresten din. Og det er jo forståelig nok.

Men det gjorde jo ikke noe mindre vondt for meg å miste deg av den grunn? Vi hadde jo uansett vår historie, vår tid sammen! Jeg prøvde å besøke deg for en stund siden. Klarte å komme meg helt frem til steinen din mens tårene silte. Tenkte jeg skulle få snakket ordentlig med deg, fortalt deg at jeg aldri mente å såre deg sånn som jeg gjorde. Vi passet bare ikke sammen lenger!

Merket du det? Visste du at jeg kom dit?

Er så lei for det, men klarte ikke å sette meg ned og prate da. Ikke når det var fullt av hilsener fra kjæresten din der.

Kan ikke legge igjen noe jeg da, som kan få henne til å føle seg enda værre. Visste hun om meg? Visste hun at du hadde vært så glad i meg som du var så kort tid før henne? Stakkars, håper hun har det bra idag.

Rart å ikke ha deg her nå. Vi har fulgt hverandre alltid vi, det var meningen! Meningen å følge hverandre, men ikke meningen å leve sammen. Men vi skulle likevel ha klart å holde kontakten. Jeg hadde sikkert likt kjæresten din også, hun var kjempepen. Men hadde hun virkelig førsterett på all sorgen over deg?

Kunne det ikke vært litt plass til min sorg også? Uff, vet jeg tenker altfor egoistisk nå.

Kanskje det er plass for min sorg nå? Når alle andre er mer "ferdige" med sin?

Kanskje jeg endelig kan tørre å besøke deg nå, tørre å legge igjen en blomst og få tatt oss en ordentlig prat?

Jeg kommer sikkert til å gråte mer enn jeg prater, men du kjenner meg godt nok til å vite at det trengs.

Tenk det, på hele denne lange tiden har jeg nesten ikke grått over deg? Er det feil av meg? Jeg har bare ikke klart det, har ikke vært plass til min gråt ennå.

Jeg savner deg så forferdelig!

Jeg vet du følger med meg ennå, du har jo til og med besøkt meg noen ganger når jeg sover! Da vet du vel også at jeg ikke har glemt, hverken vår tid sammen, vår historie eller deg. Jeg må bare finne plass til deg i hverdagen min. Du vet jeg har det bra?

Jeg lover å snart besøke deg, det er på tide å innse ting nå.

Jeg har ikke glemt deg gutten min, og jeg gjør det ikke heller.

Jeg trenger bare litt tid!

Hvil i fred.

[Gjest Gjest]

Ville bare gi deg en god jeg.

Ingen har enerett på sorg, men jeg skjønner godt at du føler som du gjør. Når man har avsluttet et forhold vil det ikke si at man har avsluttet alle følelsene som en gang var der.

Når en man har vært gla i blir borte, så er det fryktelig vondt. Det du beskriver ligner litt på det moren min har sagt etter at pappa døde, hun og hennes sorg ble oversett på et vis, siden de ikke lengre var et par. Du har lov til å gråte, lov til å føle!

[Gjest Mrs. Potter]

[miss idaho]

Vi bare gi deg en klem!!

[LunaTica]

Ord blir fattige, men innlegget ditt traff så hardt at jeg ikke bare vil lese, og gå videre uten å ha sagt noe.

Han vet du var der, han vet du sørger over han, hvordan kan han overse en slik sorg som den du har?

Du har like mye rett til å sørge du som hun. Ingen har enerett på sorg, eller rett til å fortelle noen hvordan de skal sørge eller ta farvel. Gjør det som føles rett for DEG, så blir det rett. Han vet og får det med seg uansett hvor det er du kontakter han.

Mer kan jeg egentlig ikke si, annet enn lykke til videre i livet.