Dagbok. En ny start

[Helene]

Så ringer min far og inviterer meg til sydligere strøk. Jeg ønsker veldig å dra dit. Men jeg takket nei. Tror behandling og utredning er bedre for meg. Jeg kan alltid dra dit senere. Å få hjelp av helsevesenet kan ikke vente. 

Jeg er ikke åpen med mange. Min far er en av de jeg er ærlig med. Min mor til sammenligning, sender meg sms kl 8 om morgenen. Jeg har gitt beskjed. Dette er ikke ønskelig. 
 

 

[Helene]

Ting har skjedd. Jeg har omsider greid å slå på lys hjemme. Det har tatt meg 2 år. Jeg har migrene og er lyssky. Gode dager, må ha lys. 

Etter siste x, vi hadde en relasjon i løpet av 18 år. Han kom hjem og slo av alt av lys. Mente dette gikk ut over strømregning. 

Jeg prøver å gå videre. Blir innhentet i mareritt. Jeg tar steg for steg. 

 Jeg tror at jeg får hjelp nå, hjelper meg. Dette høres sikkert dumt ut. Dps har tatt meg inn, omsider. Hurra for nye fastlegen, som jeg var vettaskremt for. 

Men hverdagen. Jeg tør nå å ha lys i alle rom jeg bruker. Går å legge meg om kvelden, tar på silkenattkjole. Naken under. Dette er uvant. Ok, har 2 sånne kjoler. Men sannheten er at jeg har brukt 2 år på å finne ut hva er normalt. 

Jeg greier nesten være naken i eget hjem. Dette er små steg. Gamle meg gikk naken i eget hjem. Nå er jeg redd i eget hjem. Dvs, holder på å jobbe meg ut av det. Jeg har nevnt lys. Men dette gjelder varme også. Fikk ikke lov til å ha varme. Ønsket ved, dette var ikke prioritering til x. Han sa dette i klartekst. 

I dag kan jeg bestemme selv. Har lys og stabil varme. Jeg får hjelp av DPS. Etter 8 år med avslag blir jeg omsider tatt på alvor. 

Det føles skikkelig godt å bli tatt på alvor. Var på en kartleggingstime, de skulle vurdere om jeg trengte hjelp. 2 dager etterpå fikk jeg behandler, 4 dager etterpå, første time. De sier at jeg skal utredes. Dvs, testing for PTSD, adhd, add, bipolar mm. Jeg vet at jeg har add og PTSD. Add kan jeg ikke gjøre noe med. Har lært meg å takle hverdagen. PTSD derimot kan behandles og bli kvitt. 

Behandler som jeg har fått gir meg gode vibber. Allerede på første time tok hun opp alle avslagene jeg har fått. Hun sa, jeg har det skriftlig, svart på hvitt. Alle avslag. Så avslagene er ikke bare i mitt hode. Har blitt avvist så mange ganger. At en behandler har lest journalen min, og ser hva jeg har vært igjennom. 

Og hun ønsker å hjelpe meg. Omsider inne i et system som kan ta vare på den psykiske meg. 

[Helene]

Jeg sliter med hjemmetjenesten. Ja jeg har hjelp. Etter slankeoperasjon må ta x antall tabletter. Det meste er kosttilskudd. Jeg er litt urettferdig. Hjemmetjenesten bare leverer ut det de har fått beskjed om. Har vært hos fastlege. Gått igjennom hvilke medisiner og tilskudd jeg skal ha daglig. Å ta 12 tabletter pr dag. Det meste er kosttilskudd .  Noe kroppen ikke produserer lengre. 

Men får levert medisin som ikke er på medisin listen min. Jeg er ikke dum. Jeg følger med. Leser hver pakke, 
 

[Helene]

Nå er det noen dager siden jeg fikk ut frustrasjon. Hjemmetjenesten har ikke gjort noe feil, ikke fastlegen heller. Jeg har nøstet opp hvor feilen finnes. Så kanskje neste uke får jeg riktig medisin. Håper det, da dette har opptatt mye av min hverdag. I hodet iallfall. Siden jeg har vært ganske skarp med hjemmetjenesten gjennom tid, føler jeg for å be om unnskyldning. De har gjort sitt beste. Har bakt en kake som jeg skal sende med neste person som kommer innom. Tenker at de får sikkert endel pepper, men sjeldent skryt. 

Dette er meg. Jeg innrømmer når jeg tar feil, og jeg er i stand til å si unnskyld. 

[Helene]

Leser om psykisk vold. Dette engasjerer meg.  Jeg trodde jeg var ferdig med fortiden. Ptsd tok meg tilbake. Fikk samtalepartner etterpå. Fikk snakket ut. Trodde jeg var ferdig med dette kapittelet. Gjennomsnakket og går videre. Sannheten er, min siste x utløste ptsd. Han er ikke ansvarlig for min fortid. Men at han sviktet meg var det siste jeg ventet. Dråpen som gikk over. 

På slutten beskylte han meg for å være psykopat. Jeg sluttet å snakke med han etterpå. Kun nødvendig kommunikasjon ang hussalg. Ja, jeg var kald. En forsvarsmekanisme. Vi hadde sex helt til siste slutt. Hjertet var ikke med lengre. Sex var det som holdt oss sammen. God sex. Men sex er ikke kjærlighet. Når jeg blir beskyldt for å være psykopat, sorry, du ser ikke meg som person. 

Jeg vet at jeg er unormal, går utenfor alle former. Jeg har eid bolig i over 30 år, og har beskyttet denne. Mitt hjem betyr alt for meg. Vet også at jeg er forut fra min tid. Jeg har enkelte venninner som leier bolig gjennom 30 år. Jeg eier, men det har kostet. 

Nå er jeg i en situasjon hvor jeg må snakke om fortiden. Det er tøft. Behandler på dps spør om alt. Det er ikke alltid at jeg har svar. Og da går jeg hjem og tenker. Hodet mitt kverner. Jeg visste at prosessen ble tung. Den er tung. Men det må til for å komme videre. Tøffe tak. 

[Helene]

Hodet kverner. Mareritt hver natt. Må igjennom denne prosessen. Håper og tror ting blir bedre i framtiden. 

[Helene]

Hvordan forklare. Jeg hadde mareritt hver natt. Alt var levende, som om det skjedde i nåtid. Til slutt skjønte jeg at jeg måtte innrømme, i drømmen, at dette var en drøm, ikke virkelighet. Fikk pause noen år da jeg hadde det godt og fint. Nå har dette kommet tilbake. Det er ingen som utløser dette i dag, tror dette er behandlingen jeg får nå. 

Jeg går til samtaler 2 dager pr uke. Det er kjempetøft. Det ryster opp hele min fortid. Jeg vet at dette er nødvendig for å gå videre. Målet er, komme ut på den andre siden. Jeg er ikke vant med hjelp, jeg er vant med avslag. Nå føler jeg at jeg får hjelp. Men det er tøft. 

[Helene]

Jeg hadde en meltdown, nå nettopp. Dvs, noen timer siden. Jeg valgte å ringe min datter. Hun kom, og jeg gråt. Dette er en utløsning av behandlingen min. Ting bli utløst, etter kl 16. Nå har jeg et nært forhold til min datter, men, det var tøft å ringe henne. Dette var ikke enkelt, men nødvendig.  Jeg stoler ikke på andre enn min datter. 

[Helene]

Denne nedturen var en befrielse. At min datter kom og holdt rundt meg betydde alt. Når man er i kjelleren, kan det bare gå oppover. Jeg er egentlig ikke i kjelleren heller. Bare hatt en nedtur. Derfra gikk resten av uken ganske greit. Tror dette er pga av støtte og omsorg fra min datter. Jeg visste at det ble tøffe tak å gå gjennom behandling, men det er nødvendig for at jeg kan slippe fortiden og gå videre. Det blir sikkert flere nedturdager. Akkurat nå har jeg igjen mareritt om min storesøster som tok livet sitt. Det er denne tiden i året. Nå har jeg mistet flere nære i selvmord, har opplevd det samme før. Mareritt. Vet det går over, det tar bare noe tid. 

Noe av det som provoserer meg mest er at jeg blir kalt vanskelig. Jeg har så mye følelser. Så jeg har sluttet å vise følelser. Da er det også galt. En nær venninne mistet sin sønn. Hun spurte meg, går smerten over?  Familien hennes forventet at hun skulle komme seg videre etter 1 år. Jeg svarte, smerten går aldri over, men etter noe tid greier du å leve med det. Hun har vanskelige tanker og følelser. Jeg har mistet noen, men aldri et barn. 

Dette setter også ting i perpektiv til meg. Jeg er kjempeheldig. Jeg vet at når man har nedturer, alt føles svart. På en eller måte greier jeg å finne de små tingene. Positive tingene. Jeg greier å lage middag nesten hver dag. Jeg dusjer. Har rene klær. Tar vare på 3 katter daglig. Dvs, de sier ifra om de trenger noe. 

Et eksempel er at ene katten gjorde tegn til at han ville ut i morges. Jeg åpnet døren, han nektet å gå ut. Skulle ha frokost først. Dyr er som barn, de vet hva de vil. Det er dog enklere å oppfostre barn enn katter 🤣🤣. Et barn kan du forklare ting til. Et dyr krever. 

Disse tingene hjelper meg i hverdagen. Faste rutiner. Dette er positive ting som jeg tar med meg på vegen. 

[Helene]

Noe jeg har tenkt på i lang tid. Min beste venninne. Jeg vet at jeg har kritisert henne tidligere i dagboken min. Har også unnskyldt henne. Sannheten er, hun er ikke en god venninne. Vi lever i hver del av skalaen når inntekt kommer inn i bilde. Hun lever med millioninntekt, null huslån og lave boutgifter. Ok, hun hadde noen tunge år, for 30 år siden. 

Jeg har levd med lav inntekt i 30 år. Ikke noen år. Min venninne tror at hun skjønner hva jeg har vært igjennom. Hun gir uttrykk for dette stadig. Samtidig forteller hun om kremer, behandlinger hun tar. Som handler om hud og hår.  

Nå må ikke dette misforstås. Jeg er ikke misunnelig. Derimot ønsker jeg andre godt. Jeg ønsker ikke at mennesker skal ha opplevd min veg. 

En annen ting, jeg kjenner min onkel som har tjent masse. Kjenner også min onkel og min venninne som de eneste som har hjulpet barna sine. Jeg har aldri opplevd denne type kjærlighet. Selv da jeg ikke hadde penger til medisiner. Min far hjalp meg, så tok han det tilbake etterpå. 

Tilbake til min venninne. Jeg vet ikke hva jeg kan snakke med henne om. Hun snakker alltid om ting fra tenåringsdager. Jeg er ferdig med tenårene. For gammel for dette. Jeg såret henne 1 gang, det gnager hun på fortsatt. Hjelpe meg, jeg var 16 år. Ung og dum. Min ptsd handler ikke om ungdomstiden. Jeg hadde en god ungdomstid. Skikkelig gode venner. Vi gjorde litt ugang, som normalt. Vi kom aldri i trøbbel med politi. 

Min venninne derimot viser ingen forståelse for min ptsd. Jeg har nesten mistet min bolig flere ganger, kun pga av at jeg har stolt på feile mennesker.  Min lillesøster. Hvem skulle trodd det. Hun satt meg nesten på gaten. Oss, det var min datter også. Etterpå, jeg giftet meg med et menneske. Selvfølgelig stolte jeg på han. Han viste seg å være en sadist. Skiftet manke etter bryllupet. Han dro ut bolig i flere år. Jeg hadde egenkapital ikke han. Jeg tok han til retten til slutt. Han krevde penger, tort og svie. Jeg hadde visstnok vært så vanskelig med han. Heldigvis, dommeren så igjennom han. Jeg vant hele rettssaken. Men det var en tung seier. 
Etterpå, min far ville gi oss aksjer i sitt firma. Jeg sa fra start 1, dette er ikke bra. Jeg måtte skrive under noen papirer så mine søstre fikk masse penger. Resultatet ble, jeg mistet farsbidrag og dobbel barnetrygd. Jeg levde dengang på 9700 kr. Dette var alt. 6000 gikk til huslån. 2000 gikk til strøm, forsikringer mm. Det rakk ikke. Jeg prøvde å be min far om hjelp. Han sa, jeg kunne få låne da han mente jeg sløste. Jeg takket nei. Visste at jeg ikke kunne betale tilbake. 

Den siste er hard. Jeg hadde egentlig kommet ovenpå. Jeg solgte enebolig som jeg ikke trengte. Kjøpte et rekkehus  med 2 soverom  det var det min datter og jeg trengte. 

siste time med behandler sier hun, du har gjort smarte valg . Dette har jeg tenkt på. Dette har vært nødvendige valg. Jeg har alltid vært så jævlig fornuftig. Er så lei av å være fornuftig  

 

[Helene]

Nå skal jeg ta dere tilbake i tid. Jeg var sikkert 5 år. Jeg var med på cruise. Dette er et minne som sitter veldig. Har aldri vært på cruise siden. Vi var i Marokko. Far fikk spørsmål om å selge oss. Meg og min søster.  Vi var blonde. Min far sa nei. Og holdte meg og min søster tett.