Gå til innhold

Dagbok. En ny start


Helene

Anbefalte innlegg

Min venninne ringte meg i dag. Da ser jeg at hun prøver å svelge det jeg sa. Jeg skal sende henne en Mail. Er skikkelig dårlig å forklare ting verbalt. Ved verbale samtaler sitter jeg ofte igjen med hvorfor sa jeg ikke det, eller tenkte på det. Nå tenker jeg veldig igjennom hvordan formulere meg uten at hun blir dødelig såret. Jeg tenker, det er bedre at hun hører ting fra meg, nærmeste venninne, eller fra bekjente. 

Jeg vet at jeg kommer til å være stygg. Sagt på en annen måte, kritisk. Jeg må få henne til å få bakkekontakt igjen. Hun har bodd i Asker og blitt påvirket. Jeg har en onkel som bor i Asker, han og hans familie er ikke i nærheten av min venninne. Skikkelige jordnære folk. 

Samtale med min venninne: jeg har kjøpt dette klesplagget, merket sånn og sånn. Har hun kjøpt en jakke, så kommer merket først. Jeg kommer til å arrestere henne. Jeg er den jeg er, merker er ikke av interesse. For meg betyr det noe; har du bruk for dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Skrevet (endret)

Jeg har hatt min mor på besøk. Hun tror jeg er min storesøster. Energi overalt. Min mor har aldri vært på ovenatting gjemmom 28 år. Hun har alltid besøkt min lillesøstersøster og hennes barn. Jeg har jobbet for at hun skal besøke min datter. Vi bodde i samme by før.  Jeg blir kvalm. Nå skal hun klemme meg. Sorry Mack. Dette  fungerer ikke sånn. 

Resultatet av  mammas besøk, migrene, i en uke ,  Du velger ikke familie. 

Endret av Helene
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Migrene er psykisk og. Jeg greier meg i hverdagen. Jeg var sjøklar forrige uke. Da fylte datter 30 år. Jeg inviterte til middag. Hele hennes nye familie. Jeg elsker dem. Hun har fått en svigerfamilie som jeg bare drømte om. De er jordnære. Snakker om alt, ingen hemninger.  

Men sitter igjen. Jeg tror min mor erstatter datteren hun mistet. Jeg er ikke min søster. Jeg er meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Skrevet (endret)

Det har vært travelt. I borettslaget hvor jeg bor skal vi male alle hus. Alt av anbud var knalldyrt, så dyrt at det ble snakk om å øke husleien. Så vi må male selv men får alt av materiale utlevert. Noen maler selv, jeg har fått hjelp. Men når en bolig skal males, bør den vaskes først. Ordnet det. Når noen skal male, må ting ryddes unna. Så selv om jeg ikke maler selv har det vært nok jobb. Enkelte bord har vært råtne. Jeg har skiftet dem. Ja, får dekket materiale.  Jeg har skiftet bord på rekkverket på balkong. Måtte skifte nesten en vegg på boden, som henger sammen med boligen. Jeg kan ikke male pga helse, men jeg kan rive råtne bord, sage til nye, og skru alt opp igjen. Er egentlig veldig handy. Sånn blir man når man har eid bolig noen år. 

En annen sak, jeg har brukt så mye penger i det siste at jeg blir helt kvalm. Jeg vet at jeg får svi for det senere. Fikk utbetalt en stor sum penger fra familiefirma for noen mnd siden. Jeg visste om det på forhånd, så jeg begynte å tenke. Hva trenger jeg, hva ønsker jeg?  Jeg er ikke vant med å ha penger til overs. Ekstra penger. Jeg lever på min uføreinntekt og har ordnet utgiftene deretter. Jeg skrev en ønskeliste; elektriker for å ordne noe viktig i boligen, ny støvsuger, betale ut kredittkort, en liten ferie (som ble 1 mnd i gratis leilighet). Jeg har fått reparert favorittblusen hos en skredder. Den ene katten min har blitt operert. Den er forsikret, men må likevel betale 20 % pluss medisiner. Jeg kjøpte tom i dag sitteputer til utemøblene. Det er første gang i mitt liv. 

Som dere ser, jeg bruker ikke penger på fancy ting. Ikke frisør, ingen hudbehandling eller lignende. Ikke klær heller. Jeg liker mine klær. Jeg ser at jeg må bytte ut utekranen. Den låser seg hvert år.

Jeg vet at jeg er priviligert som ufør. Får enkelte år noe ekstra utbetalt. Men det er ikke hvert år og jeg vet aldri når det kommer. Regnskap fra firma må være klart og ferdig. Så jeg har faste utgifter utifra min inntekt. Når dette er sagt, jeg har ikke brukt opp pengene. Har en god sum igjen på sparekonto. Dette er min buffer. Jeg vet ikke når neste utbetaling blir, det kan gå flere år. Men akkurat nå er jeg litt kvalm med tanke på hvor mye jeg har brukt. Har et ambivalent forhold til penger. Dette kommer av å ha levd mange år under fattigdomsgrensen. Bare det å ha nok inntekt til å betale normale utgifter er rart for meg. 

Endret av Helene
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min søster hjalp meg i dag men noe praktiske ting som krever 2 personer. Vi har snakket mye sammen i det siste. Hun er sjøklar, greier ikke snakke med meg når jeg har migreneanfall. Når jeg har migreneanfall går hjernen min i surr. Jeg har hatt en samtale tidligere hvor jeg har kritisert hennes oppførsel. Jeg og min datter ble nesten satt på gaten pga min søster. 

Jeg tenker at dette er fortid. Jeg kan ikke endre fortid. Snakket med en psykriatisk sykepleier gjennom år. Så jeg tenker etterpå, fått ryddet opp i hodet. 

Men ptsd innebærer at fortiden kommer opp. Ting jeg trodde jeg var ferdig med kommer i mareritt. Jeg sover nå ca 5 rimer pr natt. Jeg er redd for å sove, mareritt kommer. 

Jeg ønsker en unnskyld fra min lillesøster. Kommer aldri til å få det. Hun er sta som meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trenger å snakke om x sambo. Det var han som utløste ptsd. Han ér ikke ansvarlig for ting jeg opplevde før hans tid. Men han utløste ting jeg ikke kan forklare. Jeg trodde at jeg hadde beiarbeidet ting underveis. Ptsd var ikke i min verden .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Skrevet (endret)

.

Endret av Helene
Angret på innlegget
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Travle tider liker jeg. Travelt i min verden. I hverdagen har jeg nok med daglige og hverdagslige ting. Lage mat, vaske kjøkken. Skifte på sengen, støvsuge. Ta vare på meg selv og der jeg bor. Jeg vet at jeg kunne fått mere hjelp av kommune, jeg har ca 3 dager oppegående og 4 dager i sengen, gjennomsnittlig. 

Men de dagene som er fine, kan ikke beskrives. Akkurat nå har jeg ikke migrene. Ikke et snev av det engang. På en måte lurer jeg hvor lenge det varer. På andre siden tenker jeg; så godt, noen dager pause. 

Å komme seg ut hjelper. Er bare ærlig. Det er sommer. Jeg snakker med naboer som aldri før. 

Å flytte var det beste jeg kunne gjøre for meg selv. Ok, hverdagen er ikke perfekt. Personlige ting må bearbeides uansett hvor du bor.  Nå har jeg uansett kvittet meg med en person som dro meg ned til enhver tid. Nå er det opp til meg å gå videre. Ingen å skylde på. Annen enn meg selv. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Leser ting her inne. Blir litt svett. Tenker, er virkelig damer så dumme, eller er det tulletråd?  Vi er i 2024. Er damer redd for å reise alene på ferie fortsatt?  Jeg har reist alene i 40 år. Ja, forlot foreldre tidlig. Etter vgs reiste til jobb. Etter dette reiste ut. Har reist siden. På lavkostnad. Aldri på charter. Bestemmer alt selv. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppriktig bekymret for naboen. De fikk baby i mars. Jeg tror babyen har kolikk. Han gråter så ofte. Jeg hører det. Det plager meg ikke. Dette er skikkelig babygråt, som en nyfødt. Men han gråter så intens innimellom. Er sikker på at han har kolikk. Mammahjerte mitt lurer på om jeg kan hjelpe på noe vis. Det er et ungt par. Noen råd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har lyst til å lufte tanker fra oppveksten. Min far startet en bedrift. Dvs, vi kunne ikke reise på ferie på sommerstid. Sommer var høysesong i jobben til far. Så vi reiste bort i juletider. Det ble Tenerife og Grand kanaria. Jeg skjønte at dette ikke var normalt. Dette var på 70 tallet. Min far viste meg at alt er mulig. Jeg har så gode barndomsminner fra våre reiser. Jeg kan feire jul overalt. Bare du har nære og kjære rundt deg. 

I dag er ikke jul et tema. 6 mnd fram til det. Men jeg fikk reiselyst. Foreldrene åpnet for at jeg skulle følge mine drømmer. I dag er dette normalt. Det var ikke det for 30 år siden. Jeg ble sett på som en utsider. Tenk, en person som ville uti verden?  Jeg har blitt kritisert opp og ned. Jeg står med mine valg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg falt i trappen forrige uke. Jeg har ventet på det. Det var de 2 nederste trinn, så fallet ble ikke så langt. Men landet på nesen. Blodet fløt. Fra nesen blør man. Jeg ble ikke gul eller blå noen plass, men fikk en kakk i nesen. Datter ble så bekymret så hun tok meg til legevakten. Legen bekreftet det jeg tenkte, nesen blir sikkert farget etterhvert, men det går over. Men er sikker på at jeg fikk hjernerystelse. Har følt meg susete hele siste uke. Siden jeg er klar over dette, har jeg hatt alarm på tlf jevnlig. I tillegg har jeg tatt det med ro. Ok, jeg har vasket klær og hatt orden på kjøkken. Siden jeg tar det med ro ser jeg tv, MasterChef, og da blir jeg sulten. Så siste uken har gått med på å lage god mat, og ta det med ro 🤣🤣
 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Alt ordnet seg med nesen. Jeg valgte å ikke røre. Der var litt blod, men valgte at alt skulle løsne etterhvert. Jeg hadde rett. Et lite kutt midt i nesa. Resten var overflødig blod. Alt løsnet etter 1 uke. Når blodspor gikk bort ser jeg normal igjen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Jeg hadde time med terapeut i dag, etter ferie. Hun sier at hun skal hjelpe meg. Jeg tror ikke på noen. Stoler kun på meg selv. Når dette er sagt, jeg stolte på x, og han sviktet. X var den eneste jeg stolte på gjennom 20 år. Men han gikk i fra sine lovnader.  Dette er vanskelig. Mareritt hver natt. Redd for å sove. Mareritt kommer da. Har opplevd 72 timer uten søvn. Tanker kværner. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå hatt flere timer med en skikkelig ok dame. Greier å være ærlig med henne. Hun er ærlilig.. Er helt åpen og ærlig. Hun ikke hjelpe meg. Sånn er det bare. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg vært hos ny fastlege. Den forrige i Trondheim var god. Er livredd ny fastlege. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har omsider møtt min nye fastlege. Positivt inntrykk. Jeg var vettaskremt på forhånd. Erfaringer. Jeg er redd for alt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg møtt min nye fastlege for andre gang. Har et positivt inntrykk av henne. Hadde datter med på time, da jeg er så deprimert. Jeg skal ikke ta mitt liv. Tar imot hjelp jeg får. Jeg sier ja til alt. Nye legen sier, jeg skal få hjelp. Hun skal sørge for det. Jeg håper hun snakker sant. Uten håp hadde jeg aldri vært her. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min datter er sint på meg, som nekter å la familie ta del i vanskelihgheter. Sannheten er, min far sparket meg ut. Han sa, enten er det jeg som flytter ut, eller så er det deg. Jeg flyttet ut på dagen. Jeg bakket en bag. Dro til bestefaren min. Har aldri bodd hjemme siden. Hvordan kan jeg dele dette med barnet mitt. ?  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har omsider kommet inn på psykriatisk team, og DPS er innen rekkevidde. Etter nesten 10 år med søknader om hjelp, ser det nå ut til å ta et skritt framover. Jeg jubler ikke ennå, men ting ser ut til å gå noe framover. Ny by, nye omgivelser, ny fastlege fra i vår. Nye fastlegen har fått meg inn til kontaktsamtale med DPS på en uke. Med forrige fastlege fikk jeg 3 avslag, så det hjelper nok å ha en lokal lege. 
Sikkert et sidespor, men ledige fastleger vokser ikke på trær her, har stått på venteliste. 

Men har også fått samtaler med det de kaller kort veg til psykisk hjelp. Jeg tar det jeg får imellomtiden. I løpet av alle år jeg har søkt om hjelp, alle tiltak har vært midlertidig, korte, og uten fagfolk. Misforså meg rett, jeg setter enorm pris på å snakke med en fast person, men en helsefagarbeider skjønner ikke nok. Og om personen skjønner nok, har det med livserfaring å gjøre. Men en helsefagperson har ikke lov til å fylle ut riktig skjema, for at jeg skal få riktig utredning. 

Jeg setter utrolig stor pris på de personene jeg har snakket med gjennom år. Dessverre har ikke dette hjulpet meg videre.

Nå er plutselig de neste 2 ukene fylt opp for min del. Husk, jeg er ufør og sengeliggende noen dager hver uke. Jeg er såpass gammel at jeg kan styre migrenen noe. Dag før avtale; ikke gjøre noe, bare spise jevnlig, ikke noe sukker, og få nok søvn. Dagen etter avtale, sett av tid til å sove, utslitt. 

Denne uken har jeg avtaler 3 dager; mandag, onsdag og fredag. Dvs, i helgen blir jeg liggende. Men jeg er forberedt. Har rene klær og laget opp mat som er lett å varme opp. Sånn er hverdagene mine. 

Neste uke har jeg kun 2 avtaler. Den ene er bare hyggelig. Vet at jeg blir liggende etterpå, sikkert et par dager, men den hyggelige trenger jeg for å overleve høsten. Sånn er hverdagene mine. 

Kanskje jeg omsider får hjelp? Jeg er helt tilhenger av at Norge skal hjelpe unge, spesielt  etter corona. Men vi som har stått i/på venteliste år etter år. Vi fortjener også et tilbud. 
 

 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...