Deprimert

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn og føler meg så ensom for tiden, nesten deprimert. vet ikke helt hva der er. Ingen jeg kjenner er enebarn og folk snakker hele tiden om søsken og sånt. Jeg har masse gode venner, men føler meg likevell veldig ensom(familært ensom) jeg bor med begge foreldrene mine, sånn sett er jeg jo heldig for de er ikke skilt. Det var helt greit når jeg var mindre, men nå begynner jeg å tenke framover på hvor gjerne jeg skulle ønske jeg hadde hatt en søster eller bror. Jeg liker heller ikke å fortelle folk at jeg er enebarn, frykter ikke at folk skal reagere med å tro at jeg er bortskjemt (er egentlig ikke noe spesielt bortskjemt heller), men det at de skal synes synd på meg og se på meg som ensom. værtfall når det er på den måten jeg føler det selv.

Jeg liker heller ikke å få besøk av venner hjemme til meg, jeg føler meg så naken.

Jeg har jo en ganske stor slekt. men det er tvister i slekta, så jeg har ikke noe god kontakt.hver gang det er bryllup, eller sammenkomster på pappa sin side, er det alltid bare jeg og pappa som drar fordi mamma ikke takler to av pappas søstre. Jeg er den yngste i slekta, jeg er selv 18, mens mine andre søskenbarn ligger på 25-30 år, og de fleste bor ikke engang i samme by. Jeg har et søskenbarn som er 3 år eldre enn meg og det er jeg glad for, men det er hennes mor mamma ikke takler, noe som er veldig dumt.

Jeg holder disse problemene for meg selv for jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg.

Jeg føler ikke det er noe framtid i livet mitt, vet liksom ikke hva jeg skal fåreta meg, går siste året vgs nå og er så lei som jeg noen gang har vært!!

Har sykt masse fravær, og jeg frykter å ikke få godkjent dette året. Jeg har fra i fjor en masse fag som jeg må ta opp igjen før jeg kan få generell studiekompetanse hvis jeg gjennomfører dette skoleåret. Men de skal jeg ta opp privat etter dette året. Trives egentlig ikke sånn kjempegodt i klassen heller, jeg føler ikke at jeg klarer å være meg selv. Jeg opptrer som veldig sjenert og gjør ikke stort utav meg, men det er ikke sånn jeg egetnlig er, ikke blant venner.

Men så leser jeg jo stort sett aldri på lekser heller, så sånn sett har jeg vell ikke så mye jeg skulle ha sagt eller komme med.

Men føler fæl når jeg ikke er på skolen, gir nok ikke bedre inntrykk av det, og jeg skuffer meg selv, og føler meg dårlig.

En annen ting er huden min, har kombinasjonshud og får stadig vekk kviser. har ikke sånn kjeeeempeproblematisk hud, med nok til at det plager meg.Jeg er så møkkalei og jeg hater de!! Det fører jo til at jeg ikke er så frampå som jeg kanskje vil være og selvtillitten min blir mindre pga de. jeg har jo blitt veldig flink til å skjule de med sminke, men sminke må jo fjernes å da blir jeg deppa.

Ser på det som et problem med kjærester også, huff. Åsså er det det at jeg ikke vil vise til noen hvordan jeg ser ut uten, bortsett fra hjemme da, tar alltid av meg sminken når jeg kommer hjem fra skolen så huden får puste. Er sykt opptatt av å pleie huden min.

En annen ting som gneger på er en gammel "flamme". jeg bare klarer ikke å slutte å tenke på han. Vi har hatt sex flere ganger, til han plutselig bestemte seg for at han ikke var interissert i noe mer. men jeg hadde masse følelser for han og sa stadig til han hvor gla jeg var i han osv. I og med at jeg ikke fikk de svarene jeg ville tilbake svidde det nok litt i min egen stolthet.

Dette er et helt år siden, men jeg har fortsatt litt kontakt med han på msn. Har hatt en kjæreste etter han,det hjalp på, men han fikk meg ikke til å glemme han helt. han er en skikkelig idiot, så fatter ikke at jeg bruker så mye tid til å tenke på han. Klarer liksom ikke å la han gå, selv om han er en skikkelig idiot som jeg heller burde ha fortrengt for lenge siden.

Føler at jeg kanskje lever et litt kjedelig liv. Jeg trenger en ny hobby. Mer enn å dra på cafe par ganger i uka.Jeg går liksom rundt og gleder meg til helga hele tia, til å dra på fest og drikke seg full sammen med venner. Men er jo ike noe liv i det.

Har fra da jeg var lita drevet med utallige idretter, men i det siste året har det blitt dødt, jeg har på en måte gitt opp

Det føles godt å få snakket ut om dette.

Noen andre som føler det lignende eller har noen hjelpende ord å si meg?

Blir glad for svar

[Gjest Pjusk]

Jeg har ikke så mange gode råd, men jeg tror jeg kommer med den gamle, gode regla: Det blir nok snart bedre! Det høres ut som en klisje, men er nok sant.

Jeg skjønner godt at du savner søsken. Jeg er jo veldig glad for mine. Men samtidig: Dette er noe du ikke kan gjøre noe med. Jeg tror du bare må slå deg til ro med det: "Ja, det er trist å ikke ha søsken, men det kan jeg desverre ikke gjøre noe med".

Vedr. gutter og usikkerhet: Det finnes nok knapt en 18-åring som ikke har hatt masse frustrasjoner rundt dette. Du deler nok "skjebne" med mange, selv om kanskje ikke så mange innrømmer det.

Når det kommer til hud er det vel det eneste på lista di jeg virkelig kan gi et råd om: Da jeg var omtrent på din alder fikk jeg problemer med kviser. Jeg lesset på med brunkrem og pudder, og det må sannsynligvis ha sett forferdelig ut. Ved en tilfeldighet begynte jeg å ta behandlinger i en hudpleiesalong jeg hadde fått anbefalt og fulgte opp dette med behandling hjemme. Jeg fikk i løpet av kort tid "ny" hud. Det viste seg at selv om jeg panisk hadde renset og skrubbet og dampet huden med alskens produkter, var disse for sterke for huden min og gjorde vondt verre. Ønsk deg dette til jul! Det vil du garantert ikke angre på. Jeg merket også på min hud at det kom mer kviser hvis jeg spiste mye usunt.

Lykke til!

Og du; Jeg virker kanskje som en gammel "tante" nå, men ikke kast bort tiden din på gutter som oppfører seg som idioter eller som får deg til å føle deg som en idiot. Du vil ikke klare å forandre dem, det vil ikke bli bedre!!!! Du har ikke dårlig tid - konsentrer deg heller om skole og venner, og så skal du se at det snart blir en snill & søt kjæreste på deg også!

Og en ting til: Når du er ute å fester i helgene så ha et mantra i bakhodet: Det kommer en dag i morgen hvor jeg vil se anderledes på det som skjer i kveld. Det har reddet meg fra å gjøre mye dumt...!

Endret 14. november 2005 av Pjusk

[Gjest Gjest]

Takk for at du gadd å svare meg, pjusk. Hjalp på

Nå har det seg slik at jeg har vært på hudpleiesalang og fått tilsammen 4 behandlinger tror jeg det var + et prøvesett på noen kremer og rens hudpleiern anbefalte på meg uten at det hjalp noe særlig. Men nå har jeg byttet fra p-pillen Diane til Yasmin, og ser at huden har blitt litt bedre allerede. Så det er mulig at det er det som skal til. time will show.

Ja, jeg vet gode dager kommer og går, men jeg trenger liksom livsgnisten tilbake igjen.

Hadde vært godt med en kjæreste nå *sukk*

[Gjest Gjest]

Er det meg du beskriver her?

Jeg er også enebarn, og har akkurat som du merket savnet etter søsken de siste åra. Særlig i jula, når alle feirer sammen med søsken, foreldre, nieser og nivøer osv. blir det liksom litt stusselig når man bare er tre. Savner å ha søsken som jeg kan snakke med og som kan få barn så jeg blir tante

Men, men, det er nå en gang sånn at man er født inn i den familien man er i, så vi får heller være sjeleglad for at vi har en mor og en far! (for vi er absolutt heldige!)

Uansett er det ingenting å være flau over! Jeg har også tenkt som deg, at folk sikkert ser på meg som ensom hvis jeg forteller at jeg er enebarn, og det er jo ikke så veldig gøy at vennenne mine vet at jeg sitter på julaften med bare mor og far mens de har hele søskenflokken samlet. Men det gjelder bare å se det positive i det. Jeg tror nemlig at vi som enebarn lærer oss bedre å trives i eget selskap og bli mer selvstendige, også er det jo litt fint å være den som får all oppmerksomheten som andre må dele med søsken

Når det gjelder resten av slekta så er vi ganske like på det området også. Jeg har en stor familie, men ingen søskenbarn som bor i samme by som meg og den eneste på min alder er en som er to år yngre enn meg, men han har jeg mistet mye kontakt med de siste åra. Synd at det har blitt sånn, men det eneste som er å gjøre med det er vel å ta litt intiativ selv. Det går jo an å holde kontakten med søskenbarna dine selv om foreldrene deres ikke kommer overens.

Nå er jeg et år eldre enn deg og dermed ferdig med vgs, men jeg kjenner godt igjen følelsen av å ha et kjedelig og lite spennende liv. Helgene var det eneste jeg også gledde meg til, og da var det ut å drikke og feste sammen med vennene mine. I ukedagene jobbet jeg eller satt hjemme og gjorde stort sett ingenting. Åpnet knapt en skulebok hele siste året på vgs, men fikk likevel bra karakterer.

Slik har det fortsatt etter vgs også, men nå har jeg flyttet til en ny by der jeg enda ikke har blitt kjent med så mange (har en kompis som også bor der da). Siden du fremdeles bor hjemme så har du vel de fleste vennenne dine der også, og da er det jo egentlig bare å ta kontakt litt oftere og foreslå ting dere kan gjøre sammen...? Eller du kan begynne å trene hvis du ikke allerede gjør det. Den første tiden i ny by var jeg skikkelig rastløs og visste ikke hva jeg skulle gjøre, men etterhvert har jeg lært meg og sette pris på mitt eget selskap også. Du kan feks begynne å trene (enten på treningssenter, ute i naturen eller med lagidrett) eller du kan lese bøker (prøv å finne bøker som virkelig interesserer eller engasjerer deg).

Jeg hadde det også litt som deg på skolen. De fleste vennene mine gikk på andre skoler, og jeg holdt meg stort sett bare sammen med de få jeg kjente fra før. Men det siste året, med russetida og studietur til England ble det klart beste året! Samholdet ble mye bedre og jeg ble kjent med flere og flere! Når jeg er hjemme nå og treffer folk jeg gikk på skole sammen med hilser jeg stort sett på alle og snakker med mange av dem som om de var gamle venner. Det er utrolig hvor mye som kan skje på ett år, og hvis du får en like fin russetid som den jeg hadde, lover jeg deg at det blir myyye bedre! Bare prøv å finne deg noen greie folk å dele bil med!

Kjenner meg også igjen i det siste problemet ditt, men det er det nok mange andre som gjør også. Hadde selv et "forhold" (les: sex) med en fyr for en liten stund siden som jeg fikk følelser for. Forholdet vårt var egentlig ganske komplisert, men i alle fall fortalte jeg ham mange ganger at jeg var glad i ham uten at han kunne si det samme tilbake. Sånt sårer, og siden jeg aldri hadde opplevd noe slikt før, gikk det nok litt innpå meg. Men sånn er livet, og særlig på den fronten må nok de aller fleste prøve og feile noen ganger før man finner seg til ro, men nå er vi i alle fall en nyttig erfaring rikere!

Har egentlig ikke noen gode råd utenom at du bør prøve å legge hele greia bak deg og bruke energien på viktigere ting. Menn kommer og går og du har allverden med tid på deg til å finne den rette for deg! Jeg kuttet bare all kontakt når jeg flyttet og selv om jeg tenker en del på ham enda, gjør det ikke så vondt lenger.

Dette ble visst et langt innlegg Men når jeg leste innlegget ditt var det som å lese mine egne tanker, så jeg tenkte bare du skulle få vite at du ikke er den eneste som har det slik. Og som pjusk sier: det blir snart bedre! Livet går opp og ned for alle.

[Gjest Gjest]

Takk du gjest ovenfor!

Det var et slikt innlegg jeg hadde håpet på å få lese. At noen kan kjenne seg igjen i meg og forstå det. jeg vet jo at jeg ikke er alene om å være enebarn, men i min omgangskrets virker det slik.

Supert at du tok deg tiden til å svare, det er jeg takknemmelig for! Håper du har det bra der du studerer

[Gjest Gjest]

For meg virker det som du har et generelt savn, men du vet egentlig kanskje ikke hva du savner. For det er ikke så rosenrødt å ha mange søsken. Selv kommer jeg fra en søskenflokk på 5, og jeg er yngst. Det var kontinuerlige problemer med bråk og krangler. Det har fortsatt opp til voksen alder, og i dag kan jeg kun snakke med noen få av dem, men ikke snakke med flere av dem samtidig. Ja, søsken kan være fint å ha, men gud så mye problemer det er med familie.

I tillegg klarte ikke mine foreldre å tilpasse oppdragelsen til oss barna som hadde svært ulike behov. I en stor søskenflokk er jo det vanskelig, men det hadde vært nødvendig særlig i mitt tilfellet.

Jeg har derfor heller ønsket jeg var enebarn. Man trenger ikke være bortskjemt selv om man er enebarn, og jeg tror den myten er avlivet (iallefall tror ikke jeg det om enebarn). Men man ønsker seg gjerne mye i livet annerledes, men det er ikke sikkert livet ditt hadde vært så mye bedre med søsken.

[Gjest Melk]

Ville bare si at i min omgangskrets er det flere enebarn, og ingen ser ned på dem, synes synd på dem eller synes de er rare. Det er mange grunner til at folk ikke har søsken. Og en vakker dag kan det jo hende at familien din blir større, når du skal skape deg din egen, enten via egne barn, samboer eller dennes familie.

[Lilith]

Jeg er også enebarn og forstår hvordan du føler det. Jeg fikk vel også min 'vekker' da jeg var atten og innså at mamma og pappa ikke skulle leve evig. Da ble jeg skikkelig redd for å bli alene. Heldigvis da, at man har familie og venner - de kommer godt med!

Når det gjelder skole og slikt - nå står du jo på terskelen til livet! Slik jeg ser det, da. Etter videregående dro jeg til England for å studere, og det var der jeg egentlig følte at jeg 'fant meg sjæl', om jeg kan bruke et slitt uttrykk.

Det blir helt sikkert bedre snart! Og hvis du tenker deg om, så finner du sikkert mange ting i livet ditt som du er glad for. Tror du ikke?

Lykke til videre!

[Ottine]

Hei på deg!

Jeg er også enebarn og skjønner godt de tankene du har rundt det å være alene. Jeg også tenker mer på det jo eldre jeg blir - da blir det sånn "Herregud, jeg blir jo alene om ALT!"... Tenker jo da særlig på når foreldrene mine blir riktig gamle. Dessuten er det jo slik i høytider o.l, jeg må liksom "stille opp" - men vi har et veldig godt forhold, så det er noe som går greit...

Men nå er jeg en del eldre enn deg og er etablert med mann og barn. Og da tenker jeg slik at jeg må jo bare støtte meg til dem når den tid kommer at foreldrene mine blir gamle. Så jeg er SIKKER PÅ at det vil ordne seg for deg på guttefronten også! Du er, som det har blitt sagt før her, ung og har tida foran deg. (Sikkert "veldig" til trøst nå da, men... Det er godt ment!)

Så er det vel også et fåtall av oss - uansett alder- som ersånn superfornøyd med huden sin... Jeg er iallfall drittlei min mange ganger!Synes jeg må bruke masse tid og energi på den hver dag - egentlig...

Det som hjelper på humøret mitt er iallfall å komme meg ut en tur! Skulle GJERNE hatt en real fest ei helg, men det er littvanskelig med små barn! MEN - ut for å gå tur... Balsam for sjelen!

Håper du får igjen gnisten snart!!

[Gjest Englepussig]

Man må nesten bare gjøre det beste utav det man har. Livet blir ikke noe bedre om du går rundt og ønsker deg ting du slett ikke kan få.

Og det er ikke nødvendigvis så stas med søsken heller. Har to selv, men har knapt kontakt med de. Ikke det at vi er uvenner eller noe, men vi har liksom ikke så mye å snakke om. Vi er nok ganske forskjellige. Så det kan faktisk føles litt sårt det å ha masse familie og.

[Gjest Gjest]

For meg virker det som du har et generelt savn, men du vet egentlig kanskje ikke hva du savner.

←

Tror jeg også

Kan jo forstå at det er ikke alltid er så enkelt å ha søsken rundt seg også,

enkelte krangler jo så busten fyker, mens andre er perlevenner.

Takk for alle svarene