Barn: ingen som angrer?

[AnonymBruker]

Ja, barn er søte og de gir så mye lykke…osv. Men finnes det virkelig ingen som angrer å ha fått barn? 

Anonymkode: 62351...ee5

[-Missi-]

Ikke barnet nei han er verdens beste og gir meg mot til å kjempe og holde ut livet ❤

På samboerskapet: ja

På at jeg var alt for ung: Ja for skulle gjerne sagt til yngre meg at du ikke må stresse med å bli voksen og skape den familien du alltid savnet. Ut og lev først! Utforsk! Reis! Osv 

Livet er som det er og det er vell en grunn til at det ble slik tenker jeg. Sønnen min har jordet meg og fått meg til å bli litt rotfast selv om det ikke ligger i min natur.

Jeg elsker han høyere enn alt❤

[AnonymBruker]

Joda, er jo det. Men hvem tør å si det?

Jeg angrer hvertfall, fikk som 34-åring etter å hørt alt gnål om hvor flott det skulle være. Nå fikk jeg også noen som skulle besøke meg på gamlehjemmet også, som alle har reklamert for.

Etter 12år synes jeg ikke dette var noe, skulle gjerne skrudd tiden tilbake. Nå består alt av å bruke all tid på dette barnet, alt som hører til. Mistet mitt eget liv fullstendig, dyrt er det også. Null frihet.

Så gleder meg til junior blir 18år og mer selvstendig. Da kan jeg forhåpentligvis leve litt igjen.

Anonymkode: 140ce...041

[AnonymBruker]

Jeg har en overveldende morskjærlighet for barnet mitt, så nei, jeg angrer definitivt ikke. Hadde jeg "bare" vært helt ok glad i barnet, så hadde jeg nok angret. Det å få barn har slitt veldig på helsa og samboeren viste seg å feige helt ut og bli ubrukelig. Det er kun den enorme kjærligheten til barnet som gjør at jeg ikke angrer og hadde gjort det samme igjen.

Anonymkode: 60d22...e9e

[AnonymBruker]

Bare veldig glad hver dag for å ikke ha fått noen!

K56

Anonymkode: 48015...abe

[AnonymBruker]

Jeg har 2 skt og angrer. Livet mitt hadde vært så mye enklere uten barn. Jeg har kun rollen som mor og kone og har mistet mye meg selv gjennom årene. Jeg savner spontanitet, frihet og det å slippe å måtte ha kontroll på matpakke, sekk, lekser, aktiviteter, bursdager, ferier osv osv. Det er livsprosjekt å være forelder. 

Anonymkode: ccbcd...391

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg fikk to. Utrolig slitsom hele tiden. 

Anonymkode: 361e1...d0b

[AnonymBruker]

Angrer definitivt ikke.

Som en hard treningsrunde, angrer ikke men usikker om du ville løpt løypa en gang til etterpå.

Anonymkode: d4151...3cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg angrer på at jeg fikk to. Utrolig slitsom hele tiden. 

Anonymkode: 361e1...d0b

Glad jeg bare fikk et barn  Barnet er heldigvis veloppdratt, så gjør alt jeg kan for at han skal bli selvstendig. Nå hjelper han til hjemme med å lage mat/rydde etc....styrer sitt eget rom med vask/rydding. Lært å vaske tøy.

Men det tar MYE tid og penger.

Anonymkode: 140ce...041

[AnonymBruker]

Jeg var mer redd for å angre på å ha fått barn, enn å angre på å være barnløs. 

Jeg valgte riktig.

Anonymkode: 4229c...814

[AnonymBruker]

Jeg angrer på ett av mine tre barn, som sliter med både psykisk diagnose og fysiske plager. Drømmer av og til om et liv uten henne og om hvor utrolig enkelt det hadde vært å bare ha de to andre barna. Jeg elsker dem alle tre og et liv uten barn hadde for meg vært tomt. Det er tross alt ikke snakk om mange årene av et helt menneskeliv, hvor man har barna boende hjemme. Men ja, i mine tanker så angrer jeg veldig på det ene barnet mitt ja.

Anonymkode: 16ed0...899

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg har en overveldende morskjærlighet for barnet mitt, så nei, jeg angrer definitivt ikke. Hadde jeg "bare" vært helt ok glad i barnet, så hadde jeg nok angret. Det å få barn har slitt veldig på helsa og samboeren viste seg å feige helt ut og bli ubrukelig. Det er kun den enorme kjærligheten til barnet som gjør at jeg ikke angrer og hadde gjort det samme igjen.

Anonymkode: 60d22...e9e

Hvordan sliter det på helsa?

Anonymkode: 5602d...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg angrer på ett av mine tre barn, som sliter med både psykisk diagnose og fysiske plager. Drømmer av og til om et liv uten henne og om hvor utrolig enkelt det hadde vært å bare ha de to andre barna. Jeg elsker dem alle tre og et liv uten barn hadde for meg vært tomt. Det er tross alt ikke snakk om mange årene av et helt menneskeliv, hvor man har barna boende hjemme. Men ja, i mine tanker så angrer jeg veldig på det ene barnet mitt ja.

Anonymkode: 16ed0...899

Var det det siste barnet?

Anonymkode: 5602d...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg angrer på ett av mine tre barn, som sliter med både psykisk diagnose og fysiske plager. Drømmer av og til om et liv uten henne og om hvor utrolig enkelt det hadde vært å bare ha de to andre barna. Jeg elsker dem alle tre og et liv uten barn hadde for meg vært tomt. Det er tross alt ikke snakk om mange årene av et helt menneskeliv, hvor man har barna boende hjemme. Men ja, i mine tanker så angrer jeg veldig på det ene barnet mitt ja.

Anonymkode: 16ed0...899

Hvor gammelt var barnet da du begynte å se at det hadde utfordringer?

Anonymkode: 5602d...82a

[Tomas77]

Aldri angret ett sekund og vi er nå på vei mot nummer 3. Men vi var 37 (meg) og 34 da vi fikk førstemann og hadde da vært sammen i 14 år og bodd sammen i inn og utland i 13 av dem. Vi var enige om at vi hadde rast fra oss som studenter, reist mye i årene etter og det var på tide med nye utfordringer. Så det blir et spørsmål om hva man eventuelt går glipp av. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hvordan sliter det på helsa?

Anonymkode: 5602d...82a

Jeg ble utbrent fordi faren ikke stilte opp og vi ikke hadde noen enkel sove-baby. Jeg var allerede utslitt da barnet ble født pga tøff graviditet og fødsel. Har aldri blitt helt meg selv igjen etter det. Var 100% frisk og sterk før barn.

Anonymkode: 60d22...e9e

[Helene]

Nei, har aldri angret en dag. Skulle gjerne hatt flere. Heldigvis, det har jeg fått gjennom ekstrabarn. Fosterbarn, bonusbarn, tanteunger. Ja, det er slitsomt innimellom. Sånn er det å ha barn. Hadde ikke orket å starte med babyer på nytt i dag. Likevel, nå høster jeg av de gode relasjonene jeg har jobbet for i mange år. Har alltid hatt åpent hus. Min datters venner ringer for å få gode råd, eller en seng å sove i. De er faktisk voksne i dag. Min tanteunge med cøliaki, ringer, han trenger mere av mine proteinkjeks. 
 

Nei, har aldri angret. 

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, men jeg skal innrømme at jeg ikke ønsker flere enn det ene barnet jeg har. Årsakene er:

- bekymringer for fremtiden mtp verden 

- bekymringer for alt som kan gå galt og alt grusomt som kan skje.. er jo mitt problem, men jeg bekymrer meg mye for alt av terror, naturkatastrofer, bilulykker, at barnet ikke skal lykkes, bli syk/kreft osv osv. 

- jeg tålte ekstremt dårlig å gå i 4 år uten søvn, selv om det jo er verdt det til slutt

- ble alenemor etter 3 måneder da barnefar fikk kalde føtter og jeg stoler ikke på at noen ny mann ikke kan gjøre det samme. Vi var samboere i flere år før barnet kom. Unner ingen å være alene med barn, uansett antall barn. Nå har man aldri noen garantier uansett, men.. 

- føler ikke økonomien strekker til så mye som den kunne, hadde vi vært to.. har egentlig ganske god inntekt, men bruker mye på bolig og har liten plass mtp pris. Ønsker likevel ikke flytte da all min familie og nettverk er her. Ett ekstra barn til hadde blitt for dyrt, men ikke om vi var to selvfølgelig.

 

Anonymkode: 3d9b3...ec8

[AnonymBruker]

Var deprimert hele første året og angret mange,  mange ganger. Nå går det bedre og jeg har det bedre, men kan fortsatt ta meg i å angre. Savner friheten og for eksempel muligheten til å legge meg syk om jeg er syk. Savner en velfungerende kropp og savner et tilfredsstillende sexliv.

Anonymkode: c31fb...2c4

[AnonymBruker]

Kan nok ha angret i korte glimt, på våkenatt nr 150 og tredje runde spying på like mange uker.

Men angret på barna mine? Aldri. Ikke skjedd.

Anonymkode: 75672...4a8