Kan datter ha passive selvmordstanker?

[AnonymBruker]

Hun er 17 og har vært hos psykolog tidligere, men ikke på en stund nå. Vi hadde en liten hendelse nå nettopp. Når vi snakket, nevnte hun at hun ikke ville ta sitt eget liv, men heller ikke hadde noe imot, og faktisk ønsket litt, å bli syk med kreft og død av det. Jeg sa, "Sånn må du ikke si!" og hun ble sur og gikk til rommet sitt (kort sagt). Jeg føler at framgangen hennes har stoppet opp og holder på og reversere. Jeg vil bare at hun skal være glad og like seg selv. Det gjør meg så maktesløst trist når hun sier de tingene.

Anonymkode: ae708...6a4

[AnonymBruker]

Det er jo slikt som kan sies i affekt, å ønske en potensiell dødelig sykdom. Det føles en maktesløshet, alt kan virke håpløst der og da, men man ønsker ikke innerst inne å dø. Heller å bli hørt/sett. Ikke godt for andre utenforstående å bedømme. Kan ofte være slik i ung alder, men da er det viktig å bli sett og hørt, og ev. observert om det er fare for å skade seg selv.

Anonymkode: 48b22...b0d

[AnonymBruker]

Det er helt normalt med passive tanker, og det er ikke det samme som å faktisk ville dø. Å hause det opp er ikke å vise støtte, men å gjøre det til noe større enn det tankene er. Istedenfor å si "Sånn må du ikke si", så still heller spørsmål og lytt.

Anonymkode: 23fda...5c3

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er helt normalt med passive tanker, og det er ikke det samme som å faktisk ville dø. Å hause det opp er ikke å vise støtte, men å gjøre det til noe større enn det tankene er. Istedenfor å si "Sånn må du ikke si", så still heller spørsmål og lytt.

Anonymkode: 23fda...5c3

Enig.

Jeg er for øvrig enig med henne, bortsett fra kreftbiten - jeg ønsker inderlig at livet skal ta slutt, men jeg ønsker ikke å ta selvmord, og jeg ønsker ikke smerter i forbindelse med å dø. Så da fortsetter jeg jo da, for jeg har ingen løsning som kan fungere. Jeg lever et svært velfungerende liv og de fleste dager føler jeg på lykke, men jeg har tidligere hatt kraftige depresjoner. Jeg har blitt fortalt at en del av depresjonen muligens alltid vil være der i bakgrunnen, og at jeg bare må bli vant til at den er en del av meg. Jeg er ikke deprimert per dags dato, men jeg kan lettere vippes av pinnen ned mot en ny depresjon. Jeg merker at det gjør meg stresset og lei meg når jeg skjønner at mine nærmeste forventer at depresjonen er borte for godt, eller ikke forstår at det er en liten bit av den som jeg må bære med meg hvordan jeg går. Jeg føler meg litt mislykkes når jeg skjønner at du tror at alt er fryd og gammen nå, fordi det er det jo ikke. Føler meg mer sett og hørt av dem som har forståelse for at jeg kan ha det fint i livet, men likevel ha vonde tanker - jeg har kommet langt likevel, og har det mye bedre enn tidligere. 

 

 

 

Anonymkode: f76ee...81b

[AnonymBruker]

Jeg må bare få sagt det med en gang. Når du har ett barn som er deprimert, eller bare ett vanlig barn også så svarer du ikke på så alvorlige ting at «det må du ikke si» 

Om noe så får du barnet til å gå med tankene selv nå for du avviste henne kort og brutalt.

Beklager, men du må ristes løs fra den troen om at hvis du sier sånt til henne så slutter hun å føle det slik?

Du kan ikke få noen andre til å føle seg bedre med å si at de ikke får snakke om eller føle det de føler.

Tenk så vondt hun har det nå. Åpnet seg opp og så avviser du henne.

Du må fikse dette! Du må gå å si unnskyld, si at du ikke tenkte deg om å at ordene datt ut feil. Du må si at du synes det er trist å vanskelig at hun føler det sånn, men at du er glad hun sa det til deg. 

Du må fortelle henne at det er skummelt å høre sitt eget barn si slikt, men at det ikke er uvanlig å føle det sånn.

Å kjære mamma som trådde litt feil her, det er ikke verdens undergang❤️ Vi gjør det hele tiden❤️ Datteren din sier ikke at hun vil dø, men at det er tungt å leve akkurat nå❤️ 

Anonymkode: 51d12...a5a

[AnonymBruker]

Jeg tenker i perioder det samme som datteren din. Tenker og det hadde vært greit å bli påkjørt f.eks, så kan finne på å gå uten refleks. Jeg har ikke noe ønske om å avslutte livet selv, men jeg har lyst til at det skal ta slutt. 

Jeg ville nok ikke sagt at hun ikke må si sånt, men heller høre hva det er som er så tungt for henne at hun tenker slik. 

Hun har gått hos psykolog skriver du, kanskje hun burde begynt hos psykolog igjen? Kan bli tungt for dere rundt å være eneste støtte også. 

Anonymkode: 65eec...c25

[AnonymBruker]

Jeg har hatt den type tanker de siste 20 årene, minst. Det betyr ikke at jeg noensinne kommer til å gjøre noe med dem.

Anonymkode: 54285...1c0

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er tøft å høre at datteren din sier slikt. Men ikke svar henne slik. Ta henne på alvor. Snakk gjerne med noen profesjonelle om hvordan du skal respondere. Hun sier ikke at hun vil dø, hun sier at livet er tungt nå. Det er ikke uvanlig å ha slike tanker. Jeg har selv hatt det sånn i åresvis. Men jeg forstår at det er vanskelig å høre dette fra sin datter, som man bare ønsker skal ha det bra. ❤️ 

Anonymkode: 1af34...d1b