Hva hadde du gjort dersom barnet ditt døde?

[AnonymBruker]

Mener ikke spedbarn eller barn som dør i magen osv….men et barn man har i flere år

Anonymkode: 2e980...53a

[AnonymBruker]

Merkelig spørsmål, har ingen planer om å reflektere over det. Lev livet mens du kan, ingen vet hva morgendagen vil bringe. 

Anonymkode: eaf40...1f7

[Scoops]

Tror faktisk jeg hadde endt mitt eget liv , hadde ikke taklet det

[AnonymBruker]

I alle dager… hva er det for slags spørsmål? 
 

Det er vel helt umulig å forestille seg det. Jeg orker faktisk ikke tanken på at barna mine skal dø, de er 13 og 16 og jeg elsker de over alt ❤️

Anonymkode: afe07...c84

[Gjest Geitis]

Det er det ingen som kan si på forhånd og jeg håper ingen av oss finner ut av det❤️ Finnes vel knapt noe verre enn å miste barn❤️

[AnonymBruker]

Jeg mistet et barn (tenåring). Jeg fortsetter å leve for mitt andre barn. Later som at det går bra, smiler, ler, finner på hyggelige ting. Men det er kun fordi barnet har mistet et søsken, h*n kan ikke miste moren sin også. jeg må fremdeles være voksen omsorgsperson, som mitt levende barn ikke bekymrer seg for. Hadde jeg ikke hatt et barn til, hadde jeg dødd. Da hadde jeg ikke giddet å leve mer.

 

Anonymkode: e6c94...ae2

[AnonymBruker]

Per nå kan jeg ikke se for meg at jeg hadde overlevd det. Men samtidig ser jeg jo at folk etterhvert klarer å leve videre etter de mest tragiske ting har hendt dem, som f.eks. selvmord hos egne barn (som er det absolutt verste jeg kan forestille meg), så det er kanskje ikke utenkelig at det går an allikevel. 

Anonymkode: 183ef...655

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som har mistet et av barna sine. De har alle klart seg bra, men selvfølgelig har de ting inni seg de ikke viser eller forteller om til andre, regner jeg med.

Å vite hvordan jeg hadde reagert aner jeg ikke.

Anonymkode: 6b8df...3e5

[AnonymBruker]

Jeg har mistet flere ufødte men fikk ett barn, og kommer aldri til å få flere. Hadde jeg mistet henne hadde det vært det mest knusende jeg kan tenke meg. Hva jeg hadde gjort? Sannsynligvis gått helt i stykker.

Anonymkode: 76962...5cf

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri blitt meg selv igjen. Tror jeg hadde reagert ganske likt som Harald Eia etter han mistet sin sønn. Bare blitt en brukket person og spontant begynt å gråte gjennom dagen.

Hørte på podcasten med Harald Eia og kona der de snakker om tapet av sønnen mens jeg malte huset for noen sommere siden. Jeg hang oppi veggen mens tårene trillet og gråt flere ganger.

Anonymkode: f2ba1...75b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Merkelig spørsmål, har ingen planer om å reflektere over det. Lev livet mens du kan, ingen vet hva morgendagen vil bringe. 

Anonymkode: eaf40...1f7

hvorfor svarer du da?

Anonymkode: 2e980...53a

[AnonymBruker]

Jeg har flere bekjente som har mistet sitt eneste barn. Noen har til og med mistet alle barna sine. De lever videre, på et vis. Det er halvannet år siden jeg mistet barnet mitt, og det er faktisk lettere å bære. Jeg gråter hver dag og har ikke kommet ut i jobb enda, men jeg fungerer på et vis. Men mister jeg mitt andre barn, så har jeg ingen planer om å slite meg gjennom dagene. Selv om jeg ser at noen klarer det. 

Anonymkode: e6c94...ae2

[AnonymBruker]

Jeg har ei nært som mistet barnet sitt i krybbedød. Hun hadde flere barn. Hun ble alkoholiker. 

Jeg hadde ikke klart å leve videre dersom jeg mistet barnet mitt. Nå venter jeg barn nummer to. Har da tenkt at man må leve videre for det gjennlevende barnet. Da vil det bli for egoistisk å ikke leve videre. 

Anonymkode: f5827...607

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye over dette siden et av barna mine har vært alvorlig kreftsyk med en veldig aggressiv kreftform. Jeg har sett for meg begravelsen i hodet mange ganger, sett på han når han sover og sett for meg at han egentlig var død osv. Akkurat nå holder kreften seg unna, men det er en fare for tilbakefall. Og tilbakefall har dårlig prognose for denne kreftformen. 

Men selv jeg som har levd med denne frykten over lang tid, vet jo ikke hvordan jeg ville reagert om han faktisk døde. Det jeg kan si, er at jeg har taklet sykdommen bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Og det handler nok mye om at jeg har andre barn som trenger meg, i tillegg til det syke barnet. Pluss gode venner, fellesskap med mannen min m.m. Jeg kan på en måte ikke gå til grunne selv om barnet skulle dø, for de andre barna trenger en mor. 

Og så husker jeg veldig godt den første perioden da sønnen min var syk, da formen hans var elendig, han svevde mellom liv og død, han hylte nærmest døgnet rundt og hadde det åpenbart helt jævlig, ja, da tenkte en del av meg at han burde få slippe. Så kan godt være jeg ville tenkt noe sånt på slutten dersom barnet mitt lå for døden og hadde det sånn, altså en liten lettelse oppi all sorgen. For det er helt grusomt å se barnet sitt lide sånn.

Og så vet jeg mange foreldre syns det er nesten groteskt å tenke på at barna kan dø. Men for meg har det blitt en del av livet. Og det har faktisk gjort at jeg nyter øyeblikkene med barna mer, fordi man aldri kan ta noe helt for gitt.

Men å miste et barn… Jeg leste akkurat et sted at det å sørge over noen vanligvis går over til savn etter en stund, men når man mister et barn, kommer man seg egentlig aldri helt over det. Det tror jeg likevel ikke betyr at man alltid vil være ulykkelig. Men jeg tror noe ødelegges som aldri helt kan repareres.

Før tenkte jeg at om jeg hadde bare et barn og det døde, ville jeg tatt livet mitt. Men det tror jeg ikke nå. Jeg tror jeg ville klart å leve videre, på en eller annen merkelig måte. At det går an å finne glede og mening igjen. Selv om det å miste et barn er helt meningsløst.

Anonymkode: 8defb...e44

[AnonymBruker]

Broren min tok livet sitt. Men min mor har flere barn. Så det hun gjorde var vel å fortsette..

Anonymkode: 80735...0c6

[AnonymBruker]

Tenk på forfedrene våres. I tidligere tider var det mer normalt enn unormalt å miste et eller flere av barna til sykdom. De gikk videre, de og.

Dette til tross for manglende psykisk helsehjelp og fortielse av sorgen selv innad i familien…

Anonymkode: 76847...3c5

[Gjest lurven]

Det tror jeg at jeg hadde taklet ekstremt dårlig

[Havspeil]

Jeg lever med et barn som mest sannsynlig ikke blir særlig gammelt.  Sjelden kromosomfeil og sterkt multihandikappet.  De første årene var ventesorgen noe jeg daglig tenkte på. Nå er hun tenåring og jeg har lært meg å ta vare på øyeblikkene og milepælene vi har ,men aksepterer de vi aldri får.  

Det hjalp å få et søsken. Da vet jeg i det minste at minnet om henne og opplevelsene vi har, ikke forsvinner med meg ,når den dagen kommer. Fordi da fortsetter vi livsveven hun har grener i ❤ 

Det er livstråden- bundet med kjærlighet.

Endret 21. juni 2022 av Havspeil

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn, dessverre, dør han så vil jeg antageligvis miste konseptet. Ser for meg mye alkohol, rus og en utagerende livsstil. Ville nok solgt huset, reist utenlads og festet meg ihjel...

Anonymkode: 1777d...359

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg hadde overlevd. Bokstaveligtalt.

Anonymkode: d5fb2...edb