Samvær for 13 åring

[Gjest Mamman]

Hei

Jeg har en veldig aktiv 13 åring datter, mye sport og mange venner fyller tiden hennes mer og mer..

Nå skal pappan og familien hennes flytte fra byen vår, hun har vært hos dem litt over "standar" samvær, hun har alltid kunnet dra til ham når hun ville og ved fødselsdager o.l.

I det siste så har hun mer og mer valgt bort/flyttet samvær til midt i uka pga venner og sport(pappan og familie reiser ofte bort i helgene), dette kan hun jo ikke gjøre når pappan flytter.

Hun vil nå få 3,5 time reisevei EN vei til pappan sin, noe jeg vet vil bli kjedelig i lengden.. Hun sier at hun vil reise annenhver helg, noe jeg tror vil bli for ofte i forhold til reisetiden(dette av tidligere erfaringer der hun har valgt bort samvær med far når de har reist for mye i helgene, samme strekning som hun nå skal reise), men bør vi la henne prøve dette i første omgang, eller kan det føre til at hun blir så dritlei at det blir vanskelig å få henne til å reise senere??

Kan noen komme med erfaringer rundt samvær med opptatte tenåringer og lang reisevei??

Hvordan reagerer barna, hvor mye hensyn tar dere til barnas ønsker, hvor ofte foregår samvær??

Jeg er opptatt av at min datter skal få det best mulig i forhold til sin far og hans familie. Hun er skoleflink og kan nok ta fri fra skolen av og til i forbindelse med samvær.

Hilsen mamman

[Far til 2]

Det første som slår meg er at pappan sansynligvis ikke burde flytte.

Deres datter er i en alder der hun kan ha behov for all mulig støtte fra begge foreldrene.

Er det mulig å få faren til å ombestemme seg ? Flyttingen gir helt feil signaler slik jeg leser innlegget og tilsier at han ikke prioriterer deres datter i den grad han bør.

[Gjest Gjest]

Det var da mitt samværsbarn var på den alderen at han begynte å komme sjeldnere til meg. Det var stadig noe som skjedde på hjemplassen hans i helgene, som han måtte være med på. Jeg var forberedt på det, at han kom til å bli mer opptatt når han ble større. I noen perioder gikk det kanskje over en måned mellom hver gang han var her.

Sannsynligvis for seint å stoppe pappa i flytteplanene, men kunne han ventet ett år hadde det vært fint slik situasjonen er nå.

- Mor til to -

[Gjest mamman]

Takk for svar..

Sitter her og er skikkelig nedenfor..

Gulljenta har i det siste ytret ønske om mer samvær med far, men samtidig så velger hun bort helger med ham..

Hun tok beskjeden om flytting med stor ro i første øyeblikk, men nå når det er gått noen dager og hun har fått tenke over følgene - så er hun ganske fra seg..

Det hører vell med til alderen at de vil være med på alt, og jeg er litt i villrede hvor mye jeg skal la henne bestemme selv, og når jeg skal slå igjennom at samvær MÅ fullføres, hun trenger faren, men hun er dessverre hans sisteprioritet og det må jeg bare godta og prøve å bøte på så langt det lar seg gjøre.

Jeg er ganske rådløs nå, en samværsform etter hennes behov skal jeg selvfølgelig prøve diskutere med faren hennes, men jeg vet at han overhode ikke ser henne opp i dette.. Et eksempel: han kan ikke skjønne at hun nå er nedenfor og lei, siden hun synes det var greit da han fortalte henne at de skal flytte

Huff, jeg er litt forvirret nå, skriver litt rotete ser jeg.. Faren sier at flytting er nødvendig pga jobb, jeg vet at dette er tull, men ser ingen hensikt å diskutere dette da jeg vet at det bare vil føre til konflikt..

Uansett, hun elsker faren sin, hun vet og føler at hun ikke er øverst på listen av prioritering, men det er slik at hun gjør det meste for at han skal se henne, jeg kan ikke velge han bort for henne, men tror at hun en dag vil gjøre dette selv.. Det er vondt for meg som mamma å se dette, jeg kan ikke ta bort det vonde han gjør

I tillegg kommer pubertetsproblemene.. Huff, dette ble mye klaging, men godt å få det ut..

[Far til 2]

Jeg skjønner deg og deres datter veldig godt.

Jeg skjønner imidlertid ikke faren som velger bort det viktigste en har i livet.

Jeg forstår deg dithen at du har forsøkt å forklare han at dette går hardt inn på deres datter, men jeg har desverre ikke oppskriften for hvordan han skal få opp øynene. Han er tydligvis en god del "tregere" enn deres datter som har fått øynene opp for hva som skjer nå.

Det eneste jeg kan komme på i farten er ny mekling. Kansje det hjelper at en "upartisk" 3-part forteller han hva dette betyr for deres sårbare datter. I det minste noe han kan ta med seg når han flytter. Kansje han får tid til å fordøye det dere forteller når ha sitter i en annen by uten det samme nettverket som han har i dag. "Stillheten" som følger på et fremmed sted uten et stort nettverk kan få han på bedre tanker.

Men jeg tror det er viktig at andre enn du forteller han hvilke savn dette kan medføre. Flytting pga jobb er et kjent argument som nesten aldri har fotfeste i virkligheten. Ihvertfall ikke med slike avstander det her er snakk om. Og det gjøres av personlige årsaker uten omtanke for barnet og dets behov.

Benytt deg av hans nettverk, alle hans venner og relasjoner han er villig til å høre på. Kansje går det opp et lys som får han til å flytte tilbake ganske raskt når han forstår at datteren deres vil savne han.

[Gjest mamman]

Jeg kan ikke få faren fra å flytte, det kan ingen andre heller for den saks skyld, alt er ordnet og han er på tur, det går raskt i svingene. Far og hans familie har lite nettverk her, faktisk litt større dit dem flytter.

Jeg prøver å få øynene opp på faren slik at han skal se og forstå vår datter , om vi ikke kan gjøre noe med situasjonen, så må vi lytte og forstå, og sammen finne den beste løsningen, men her er det ikke snakk om noen myk overgang og å få lov til å venne seg til tanken, her overkjøres det i alle retninger, og jeg som mor hører bare gjennom vår datter, jeg måtte selv ta kontakt med han for å høre hva som egentlig er på gang.

Jeg savner tilbakemeldinger på forumet angående andre som har samvær med tenåringer og reisetid, hvor ofte osv.

Jeg ser for meg en situasjon som -mor til to- forteller om, at barnet velger bort far pga venner og aktiviteter hjemme.. Jeg er redd for at konsekvensene vil bli at barnet vil føle seg mer og mer fremmed i farens hjem - med de negative ting dette vil medføre, især siden faren er slik han er

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Du kan ikke oppdra far. Vil han ikke se ungen, så vil han ikke. Og det er faktisk ikke DU som skal ha dårlig samvittighet for at han er sånn heller!

Du kan heller ikke beskytte ungen din mot alt vondt i verden, ei heller en ubetenksom, hensynsløs far.

Problemet er selvsagt at det er du som må slite med jentas reaksjoner, ikke faren, han er jo ikke tilstede.

Jeg syns du skal høre mye på jenta, hva hun vil bør være avgjørende. Snakk med henne, ta henne på alvor, la henne være sint på faren. Det er ingen grunn til at du skal "beskytte" han.

Tror ikke at hun er stor nok til å få hele ansvaret for å ta avgjørelsene mht. samvær/ikke samvær, der må nok du skjære gjennom og bestemme en stund til. Men - jeg har ingen tro på å tvinge barn til samvær, særlig ikke når det er "drittsekker" de skal måtte ha samvær med.

Det er en fryktelig vanskelig situasjon, og det er helt tragisk med fedre som er sånne idioter som denne her.

Lykke til

[Far til 2]

Jeg kan ikke få faren fra å flytte, det kan ingen andre heller for den saks skyld, alt er ordnet og han er på tur, det går raskt i svingene. Far og hans familie har lite nettverk her, faktisk litt større dit dem flytter.

...

←

Jeg forstår det slik at farens familie har lite nettverk der dere nå bor, men er det slik at hans nye familie har et nettverk dit de flytter ? Kan det være at det er hans nye kjæreste som ønsker å flytte tilbake ?

Hvis hun har barn fra tidligere blir det enda fler som blir berørt om far til de andre barna bor der dere bor nå.

[Gjest mamman]

Takk for klemmen Sissi Nei dessverre er det ikke mulig å beskytte de små, især ikke når de vokser til Jeg har bretta opp armene og er nå klar til å løse floken, jeg og forhåpentligvis faren skal lage en plan, men hun har all rett til å se far utenom planen, hun har også all rett til å ville forandre planen, jeg prøver å virkelig få henne til å skjønne at dette skal være til det beste for henne, at det hun trives best med er slik det må være, at hun ikke skal ta hensyn til meg, far eller søsken eller bestefar for den del, det skal være henne det skal passe for, dermed basta

Ja far til 2, hans kone er fra stedet de flytter til nå, og nei, hun har ikke barn fra tidligere, hun har helldigvis bare barn med han, men han har flere barn fra tidligere, som hverken bor her eller der, ganske innviklet dette her

[Gjest Gjest]

Vi har valgt å bo i denne bygda på grunn av hans barn (12 og 10), selv om jeg innerst inne gjerne ville flyttet til nærmeste by, der har jeg venner, der jobber jeg og det er "mye" nærmere min familie (det vil si, mye nærmere flyplassen).

Man skal ta hensyn til barna og det tror jeg de aller fleste foreldre prøver, og gjør. Men alikevel har jeg forståelse for at man også må prioritere å få "resten av opplegget" til å henge sammen. Det kan hende at denne faren ikke ser hvor viktig han er og vil være for jenta si i tenårene, men det kan også godt hende at han vet det, men alikevel ser at det er mest gunstig, totalt sett, å flytte.

Jeg har en psykologisk kontrakt med min mann at når barna hans er større, KAN vi flytte hvis det blir nødvendig. Da tenker jeg at for å kunne være en god far trenger man stabile rammer. Det har man nødvendigvis ikke hvis kona må pendle hver dag, er langt unna sitt nettverk og familie og egentlig ikke trives i hans hjembygd. Ja, jeg har tatt ett valg og giftet meg med en mann som har barn, men har har også tatt et valg og giftet seg med meg.

Selv om jeg er voksen har også jeg et ønske om å skape meg et godt liv - uten at det nødvendigvis er egoistisk og lite modent?

[Gjest mamman]

Hei gjest

Jeg kan skjønne at det finnes grunner til å flytte, vi har alle våre behov og det er vanskelig å sette seg inn i andres situasjoner så lenge en ikke har gått i deres sko..

Men denne tråden handler i utgangspunktet om forslag og erfaringer rundt samvær og reising Jeg gjør meg mine tanker om farens valg på nåværende tidspunkt, dette er ikke det "eneste" jeg har å klage på heller, han er ikke typen til å se sin datter i denne situasjonen - det er det værste - jeg vet at det er meg alene som som stri med det som måtte komme av ALT, både praktisk og psykisk..

Jeg henger meg ikke opp i problemene , jeg skal klare å lose min datter igjennom denne forandringen også, jeg ville bare ha råd med på veien..

Hva dine valg blir fremover vet jeg ikke, men ikke sitt inne å vent på den dagen du kan flytte fra bygda, da kaster du bort store deler av livet.. Sitt ikke å vær bitter på de rundt deg for den situasjonen du selv har valgt, gjør tiden i bygda til en glede, ikke en kjedelig ventestasjon som du ikke vil gi en sjans engang.

Lykke til

[Gjest Gjesta]

Trettenåringer må få være med å styre samværsmengden selv.

[Far til 2]

Det burde i det minste vært slik at den som flytter langt bør betale reiseutgiftene, - gjennom bidragsfogden (men det er det altså ikke i lovs form i dag).

Nå sier altså denne faren at han flytter pga jobb (dvs økonomi). Da bør han også ta ansvaret økonomisk ved å betale reiseutgiftene for barnet. Og det bør gjøres gjennom bidragsfogden slik at han ikke plutselig sier at han ikke har penger. For det er jo pga økt inntekt han nedprioriterer dattern sin.

Jeg synes du bør nevne et slikt tiltak ovenfor han. Økt inntekt bør tilsi at barnet får det samværet det ønsker uten at du skal bli skadelidende for det.

Og OM han ikke flytter pga jobb/inntekt velger han å flytte av personlige/egoistiske årsaker. Da bør han ihvertfall ta kostnadene til ekstra reisekostnader. Som bostedsforelder bør ikke du bli skadelidende for det.

[Gjest mamman]

Vell, da jeg for mange år siden flyttet med vår datter pga skolegang, så fikk jeg beskjed fra faren at samvær kom ikke på tale hvis jeg ikke betalte dette.. Jeg betalte.. Han skulle selv flytte året etter pga skolegang, og fra da delte vi på utgiftene.. Etterpå flyttet vi begge til hjemplassen.. Jeg er spent på om han nå vil tilby seg å betale alle utgifter

Jeg er enig med deg far til to, den som flytter bør betale de ekstra utgiftene.

Jeg orker ikke ta det opp, jeg orker ikke blande inn økonomi, jeg orker ikke.. Min manns eks tok barnet med og flyttet for noen år siden, vi betalte reiseutgifter et helt år etter at nye regler kom, vi har diskutert og kranglet om penger.. Nå er vi sluttet, vi bare betaler.. Vi har ikke så sinnsykt god økonomi, vi kan ikke gi barna våre så dyre julegaver som de andre foreldrene kan, men pokker heller, vi har det godt, og pengene er verdt den freden de bringer med seg.. Jeg er dritlei av konflikter, derfor ble jeg skikkelig nedenfor nå når faren skal flytte, men vi har hverandre her i huset, og vi har et godt nettverk, så da skal det gå bra

[Gjest Gjest]

Hei gjest

Jeg kan skjønne at det finnes grunner til å flytte, vi har alle våre behov og det er vanskelig å sette seg inn i andres situasjoner så lenge en ikke har gått i deres sko..

Men denne tråden handler i utgangspunktet om forslag og erfaringer rundt samvær og reising   Jeg gjør meg mine tanker om farens valg på nåværende tidspunkt, dette er ikke det "eneste" jeg har å klage på heller, han er ikke typen til å se sin datter i denne situasjonen - det er det værste - jeg vet at det er meg alene som som stri med det som måtte komme av ALT, både praktisk og psykisk..

Jeg henger meg ikke opp i problemene , jeg skal klare å lose min datter igjennom denne forandringen også, jeg ville bare ha råd med på veien..

Hva dine valg blir fremover vet jeg ikke, men ikke sitt inne å vent på den dagen du kan flytte fra bygda, da kaster du bort store deler av livet.. Sitt ikke å vær bitter på de rundt deg for den situasjonen du selv har valgt, gjør tiden i bygda til en glede, ikke en kjedelig ventestasjon som du ikke vil gi en sjans engang.

Lykke til

←

Mente ikke å fremstå som bitter, for det er jeg ikke

. Ønsket bare å belyse en slik problemstilling fra flere sider. Men som jeg sa, selv om det ikke var den optimale løsningen for meg, valgte vi i fellesskap å bosette oss her pga barna. 12-åringen begynner nå å bli tenåring med alt det innebærer og både mor og far (og stemor) er veldig glad for at de er to (tre) om dette, selv om de ikke lenger bor i lag.

[Gjest Gjest]

Har to jenter på 13 og 16 år som bor 2,5 time unna faren sin. Jeg betaler turen dit, han betaler hjem. De bestemmer selv når de vil dra. Vi har ingen faste avtaler lenger for det funket ikke. La jenta styre dette selv, det sparer dere for masse frustrasjon. Det er klart at hvis noen skal reise bort en helg så passer det at hun er hos den andre forelderen, men i utgangspunktet er det hun som må legge løpet. Det er slettes ikke for stort ansvar for ei jente på 13 år. men det krever at far ikke blir sur hvis det går en måned mellom hver gang, eller at hun kommer tre helger på rad. Det skjer begge deler her i huset.

[Gjest mamman]

Takk for svar siste gjest

Slik som du beskriver samvær, er jo noe tilnærmet lik samvær er hos oss i dag, bare at hun bytter helger mot hverdager mange ganger..

Nei, jeg tror ikke at faren kommer til å bli sur hvis hun ikke kommer på en stund, ihvertfall virker han ikke sur når hun bytter mye.. Spørs jo hvis småsøsken blir lei seg og savner henne da

Jo mere jeg tenker over det, jo mer opplagt virker det at det må bli slik, mye skjer i livet hennes, og noen ganger er hun opptatt flere helger på rad, andre ganger skjer det ikke så mye på en stund.

[Gjest Gjest]

Det første som slår meg er at pappan sansynligvis ikke burde flytte.

Deres datter er i en alder der hun kan ha behov for all mulig støtte fra begge foreldrene.

Er det mulig å få faren til å ombestemme seg ? Flyttingen gir helt feil signaler slik jeg leser innlegget og tilsier at han ikke prioriterer deres datter i den grad han bør.

←

Kansje enkelt å si at en ikke bør flytte?

[Far til 2]

Kansje enkelt å si at en ikke bør flytte?

←

Nå er jeg godt kjent for å moderere min uttalelser på dette forumet da