min bestevenninne

[Gjest anonym84]

idag var jeg i begravelsen til min bestevenninne. hun døde for en uke siden i en bilulykke. det hele var helt tragisk. jeg vet ikke lenger hva jeg gjør eller hva som skjer. jeg har mista min bestevenninne. i bilen satt også tre andre venner av meg. alle omkom. jeg møter venner på gata , på skolen og overalt og de kommer med trøstende ord og gir meg en klem. det er skikkelig ille. orker ikke alle spørsmålene og alle medlidende blikkene. ja, jeg har det helt jæ***** men det er ikke noe å si. aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, men på en måte må det gå. selv om i disse dagene føles det som om alt er meningsløst.er det andre der ute som har opplevd noe slikt? som sjønner hva jeg går gjennom og kan forstå hva jeg føler?

[Madison]

Jeg har aldri vært igjennom det du opplever, men vil bare si at jeg føler med deg.

Det er forferdelig det du gå i gjennom.

Om du ønsker det kan du registrere deg og sende meg en PM.

Det kan være godt å få ut sinne,agressjon, snakke om sorg og situasjonen man er i, til en man ikke kjenner.

Men håper virkelig at du har folk rundt deg nå, det trenger du.

Varme klemmer fra M

[Mamma til 3]

Jeg vil bare si at jeg føler med deg. SÅ utrolig unødvendig, meningsløst og jævlig. Livet er ikke lett å forstå.

Ta vare på minnene og prøve å husk venninna di som hun var. Snakk alt du ønsker om dette til de som vil høre på. Hedre minnet hennes ved å gjemme henne i hjertet ditt.

Fortell til alle som vil høre på om hvilken flott jente hun var.

Ta kontakt med familien hennes, dere vil helt sikkert kunne hjelpe hverandre. Du har kjent henne på en annen måte en de, gi de mulighet til å få kjenne henne som du har gjort.

Dette er noe som kommer til å gjøre vondt lenge, ta tiden til hjelp.

Ikke glem at andre også sørger.

Varme klemmer til deg fra jente 29.

[jordbær]

Ånei! Det var virkelig trist å høre!

Jeg vet ikke hvordan jeg kan skrive ord som kan trøste deg.

Ta vare på minnene. Ikke glem at det er normalt å ha det helt for j*vlig etter noe slikt!

Det er fint å høre at vennene dine bryr seg, men det kan bli for mye også.

Kanskje du trenger noen å snakke med det om? Jeg vet det kan være vanskelig, men følelser er aldri lett å takle. Ingen skal gå gjennom noe slikt uten å ha noen å snakke med det om.

Jeg har aldri opplevd noe slikt selv, og jeg klarer ikke forestille meg hvor forferdelig du må ha det nå!

Ikke glem at vi tenker på deg!

Fra meg skal du få maaange trøste klemmer!

[Linemor]

Hei, jeg har nettopp mistet barnet mitt, og forstår godt hvordan du har det. Man går rundt i vakum den allerførste tiden, det tar noen uker før man begynner og forstå hva som virkelig har hendt, og da blir dt bare verre. Men det kommer dager innimellom som går mye bedre også.

Det er bra hvis noen rundt deg har lyst til og prate med deg og lurer på hvordan det går, men noen dager er man rett og slett ikke i stand til og prate om det, og andre ganger går det bedre.

Ta vare på minnene og bilder du har. det vil komme en dag da du tenker på de og har mistet og bare husker det gode som har hvert, og du vil klare og finne en måte og leve med det på, det er det vi må, vi som mister noen som betyr mye for oss.

Prøv og ta det litt med ro, og ta hensyn til deg selv.

[Henna]

Føler med deg!!!

Mistet også min bestevenninne for snart 3 år siden. Like før hun fylte 18.

Så vondt, så meningsløst og så blodig urettferdig!

Det har tatt meg langt tid å "komme over" det. Kanskje feil ord å bruke. For jeg vil nok aldri komme over det. Men først nå siste året har jeg klart å se tilbake på de gode minnene, fremfor å være forbannet over at jeg mistet henne.

Min reaksjon var å fortrenge følelsene mine rundt det. Visste ikke hvordan jeg skulle takle det. Eneste måten jeg klarte å holde hodet opp på.

Men ikke å anbefale. Heldigvis skjedde det store forandringer i livet mitt som tvingte meg til å engasjere meg og tenke på noe annet.

Er du lei av å snakke med de rundt deg, hva med å skrive en liten dagbok om følelsene? Skriv om minnene, de sitter antageligvis sterkest akkurat nå. Det kan være godt å lese om noen år når ting har blitt bedre.

Endel av savnet er å huske hvor vondt det var å miste henne.

Masse klemmer til deg fra meg..

[Aira]

Kjære Anonym 84

Vet ikke helt hva jeg skal skrive, regner med du prater om bilulykken på Dalane....

Jeg var i begravelse til en av guttene på fredag, det var også aldeles grusomt! Det er ufattelig vanskelig å skjønne at akkurat han er borte, for alltid! Jeg fikk en voldsom reaksjon på kirketrappa etter begravelsen, fikk følelsen at det hele var så likt med begravelsen til min egen mor, i samme kirke, for fem år siden....

Jeg forstår følelsene dine, har mistet flere familiemedlemmer og kjente av tragiske årsaker, og etter min erfaring hjelper det å snakke om det, men det klarte jeg ikke da min mor døde, derfor har jeg nå fått en reaksjon på det igjen, men fredag kveld var jeg sammen med en kamerat, som også var i begravelsene, og vi fikk pratet litt... Det hjalp!

Uansett, ingen ting av det jeg kan si vil føles som noen trøst, men du skal vite at du ikke er alene, og hvis du vil kan du gjerne sende meg en mail (men du må kanskje registrere deg først)!

Og for alt det er verdt, det som stod i avisa om begravelsen til * var utrolig flotte ord, og jeg vet at hun var en herlig, sprudlende og glad jente... Det hjelper å huske litt på det og...

Klem fra meg