Er babytiden bare et helvete?

[AnonymBruker]

Babyperioden er slitsomt. Spesielt om du får et barn med utfordringer (jeg fikk et med reflux som kastet opp - ikke bare "gulpet litt" men en fontene som sto rett ut - flere ganger om dagen det første året). Men det er allikevel veldig koselig. Og jeg har aldri vært i så god form fysisk, og hatt et så rent og pent hus og godt forhold til mannen min, som i de månedene jeg "bare gikk hjemme i permisjon". Og babyene ble bortskjemt på kos og kjærlighet og øyekontakt de også. Men savnet etter jobb og voksenkontakt, det var stort altså!

Anonymkode: 4c786...81a

[AnonymBruker]

Var 100% kos her, to ganger. Verken kjipt eller slitsomt. 

Anonymkode: ae539...7c6

[AnonymBruker]

Babyer er forskjellige og mødre er forskjellige. Jeg elsket det, men er veldig glad det er over. Det er en veldig intens periode med lite søvn, og det er en veldig omveltning at dine behov kommer i siste rekke. Jeg var veldig opptatt av å nyte alt det fine, og så valgte jeg å ikke fokusere så mye på det som var slitsomt og vondt. Det går over. Det viktigste du gjør det første året er å være der for babyen og gi den det den trenger. Stol på morsinstinktet ditt, og ikke hør på hva alle andre mener er riktig for ditt barn. Hvis du lurer på noe, spør helsesykepleieren. 

Anonymkode: 94ca2...06f

[AnonymBruker]

Permisjonstiden med mine tre barn har vært mine favorittider i livet mitt. Slitsomt, spesielt de første to månedene- men generelt har jeg virkelig kost meg. 
Jeg har tatt dagene for det de er- og har ikke tenkt på hva jeg ikke har fått gjort. Dersom det har vært vanskelig å få gjort husarbeid så har jeg bare droppet det. Har kommet meg mye ut på tur, og kost meg med babyen. 
 

Anonymkode: 11e45...3ab

[AnonymBruker]

Neida! Jeg hadde et kjipt svangerskap, en tøff fødsel, treig melkeproduksjon og en baby som aldri har giddet å sove noe særlig mer enn et par timer i strekk, og synes både han er verdt det og vil ha flere.

Noen dager er jo tyngre enn andre (var rimelig tom for livsgnist i morges etter ei ekstra kjip natt og altfor tidlig morgen), og jeg skulle jo gjerne ønske at han var litt mer sovebaby - men det er mye mer glede enn sorger og han redder seg altså inn etter hver eneste natt ved å være verdens søteste lille fyr. 

Jeg synes nok det var litt mer overveldende de første månedene, både fordi jeg måtte jobbe så for å øke melkeproduksjonen, og rett og slett fordi det tar tid å bli kjent med baby - men jeg synes hver eneste måned at "åh denne alderen er jo enda gøyere enn den forrige" og husker at jeg rundt tre måneder (han er seks nå) senket skuldrene mer og greide å stole mer på meg selv. Det kombinert med at man får mer respons i form av smil og latter, samt at de kan holde hodet selv, gjorde at alt ble merkbart bedre (og det uten at det var fælt før). 

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: fb103...923

[godfisk]

Jeg tror det viktigste er å klare å slappe av. Babyens behov kommer først den første tida, så dine. Deretter de andre i familien. Noen andre får bekymre seg for det du evt ikke har overskudd til, som rydding i hagen og andre uvesentlige ting. Konsentrer deg om søvn, nærhet og mat, så kommer det andre etter hvert når dere får hodet over vannet.

Og ring helsestasjonen og spør når du blir usikker over amming eller feber eller andre ting som kan gjøre førstegangsforeldre usikre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Da jeg ventet første så følte jeg at de rundt meg som hadde barn var to-delt; ene halvdelen rosemalte babytiden noe helt vanvittig. Fortalte om den enorme forelskelsen som oppsto fra første sekund, hvordan man svever på en rosa sky osv. De savnet permisjonen og babytiden.                       Den andre halvdelen var slik som du beskriver; skulle (sikkert i beste mening)  forberede meg på at det kan bli tøft med baby. Fikk høre om grusomme fødsler, ammeproblemer, kolikk, null søvn, null tid til å spise/dysje/gå på do etc. 

Jeg var litt sent ute med barn (34) så de fleste i min krets hadde fått barn. 
 

Selv er jeg glad for at jeg fikk høre om alt det negative. Da var jeg litt forberedt og følte meg ikke så ensom. For jeg fikk ikke «morsfølelsen» ved første sekund, vi slet med ammingen, babyen gråt mye og slet med magen. Jeg følte meg isolert og miserabel. De jeg da kunne prate åpent med var nettopp de som hadde fortalt meg alt dette, om hvor tøft det kan være.

Så skal det sier at det blir såå fint etterhvert. For min del var det nok de første ukene som tøffest så ble det gradvis lettere frem mot 3 mnd alder. Da begynte jeg å kose meg skikkelig. Babyen var bedre i magen, litt rutiner var på plass, renselsen var over, lettere å ta med baby ut osv.

Så er det jo stor forskjell på både mødre og babyer. Noen får en sovebaby som sover seg gjennom de første mnd og bare er med på «lasset». Andre får kolikk og ammeproblemer.

Gled deg, det er helt fantastisk! Ihvertfall etterhvert. Og forbered seg samtidig på at det kan bli tøft den første tiden.

Anonymkode: 8843f...6c4

Dette er viktig. Lurt å blinke ut noen som man vet at man kan være helt ærlig med. Bare si det som det er, enten det er dritt eller fint. Ikke alle man vil klage over underlivsskader til liksom, så jeg var veldig glad for at jeg hadde en venninne med liknende problematikk som jeg kunne sende en melding til når jeg var stressa. Typ "underlivet er helt krise, føler det aldri blir bedre!" Så kunne hun svare "jeg også, dette suger! Håper det blir bedre snart". Og det gjelder egentlig alt, enten det er treig morsfølelse eller kroppslig eller utfordringer i parforholdet eller hva. Bare det å vite at man har noen man kan prate med, som har vært der og som ikke dømmer deg som verdens verste mor når du sier at det var noen øyeblikk der i natt at du hadde lyst til å kaste babyen ut vinduet😅

Anonymkode: 63ed2...b12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gravid med min første og har egentlig gledet meg til å få baby i hus, men føler at «alle» (her på kg og de jeg kjenner med barn) klager på hvor slitsomt og utmattende det er med baby. Ammeproblemer, lite søvn, null sosialt liv, baby som griner osv. Har dermed begynt å grue meg noe veldig. Er det virkelig bare kjipt med baby?

Anonymkode: e01cb...668

Babyperioden var helt nydelig for vår del💕 

jeg hadde forberedt meg på at det kom til å bli kjipt. Og ja, vi hadde ammeproblemer og det var mye våkentid på natt i forbindelse med måltid. Men vi sov frampå, gjerne til 10 🥰 og så var hun sovebaby, så etter frokost ammet jeg og så sovnet hun igjen og sov flere timer. Alle duppene var sånn. Jeg tror at viss man sliter med å få de til å sove på dagtid så kan det være veldig utmattende. Jeg fikk mye fritid på dagtid og vi storkoste oss når hun var våknen. 
og så ble hun større og man får utviklingstrinn og det merker de fleste, men det er perioder, noen lengre enn andre. 
 

lykke til- håper du får en fantastisk babytid 💛

Anonymkode: 0089a...e17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Hvordan du opplever at babytiden blir, avhenger av både hva slags baby du får, men også av hvem du er og hva slags forventninger du har til den tiden, og det å få barn generelt. Hvis du vanligvis er rolig og avslappet og flink til å ta ting som de kommer, er det ingen grunn til å tro at det blir annerledes med de forandringene som kommer i livet ditt med en baby - mens hvis du er en litt stressa type med stort kontrollbehov, vil babytiden bli farget av det (vanskelig å få kontroll på alt rundt en baby!).

Anonymkode: de76f...040

Det der er helt feil. Jeg er en ganske avslappa type. Så avslappet at andre blir stresset av det. 😅 Jeg hadde ingen forventninger til babytiden. Håpet jo at det skulle være litt fint å få baby. Men det var det ikke. Jeg slet mye med helseproblemer etter fødsel, baby hadde kolikk, og vil påstå det har mye mer å si enn personlighet på mor altså.

Anonymkode: fbc04...a5e

[AnonymBruker]

Hadde samme opplevelsen. Har nå en baby på 3 uker og jeg tror det er helt avhengig av hvordan baby du får. 

Min er en rolig baby til nå, men har jo dager med mye magevondt og utilpass likevel. Kan sove 3 timer, ammes og våken i 1-2 timer for så å sove nye 3 timer på natt. Neste natt skal hun helst være klistret på puppen eller har vondt i magen og jeg er mye våken. Samsover ikke her. 

Dagtid er vel soving, bleier, amming og veldig rolig for min del. Men det er likevel slitsomt at hun er mye oppå meg. Natten er Værste.

Anonymkode: 8c565...04e

[AnonymBruker]

Med første var den et helvete. Det er det verste jeg noensinne har vært igjennom. Barnet sov ikke, de gråt og gråt og gråt i mange måneder. Ammet 20 timer i døgnet. Fødselsdepresjon og avmakt. 
Med barn nummer to var opplevelsen en helt annen. Barnet sov normalt og gråt normalt. Hadde litt utfordringer med ammingen, men det gikk seg til. Koste meg masse i permisjonen. 

Anonymkode: 6cf10...2d6

[AnonymBruker]

Vi koser oss veldig ☺️ Ja, det er en overgang. Ammingen her tok tid å få til, og det er jo slitsomt å bli vekt flere ganger i løpet av natta. I starten ble det mye byssing og bæring. Men føler selv det er helt overkommelig, ville ikke valgt det bort mot noe i verden❤️

Anonymkode: d7ca5...751

[AnonymBruker]

Ja, det er det 😄 Men verdt det.

Anonymkode: 2d024...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Den kan være et helvete, men bare vent til de blir 4-5år gamle...da kan det bli enda verre.

Jeg fant ut følgende med nr.1: Aldri gi etter, ikke la barnet få viljen sin. Dette startet så tidlig, lenge ør de er 1år. Ikke stimuler de med skjermen/mobilen så du gjør de avhengige av den. Noe som er vanlig i dag dessverre.

Med nr.2 kjørte jeg steinhardt hele veien, fikk et barn som klarer å styre seg. Aldri hatt noe krangling om ting, dette var nok pga jeg bestemte fra dag 1. Med nr.1 var vi litt for naive, lot barnet bestemme for mye. Da ble det endel hyling og grining når hen ikke fikk viljen sin på butikken/andre ting.

Så, vær sjefen!  Noe de fleste forledre glemmer totalt i dag.

https://www.klikk.no/foreldre/smabarn/tegnene-pa-at-barna-er-sjefen-din-2376116

Anonymkode: 97740...708

Du høres ut som du skal oppdra en hund. IKKE hør på råd som dette her.  Barn trenger å bli validert på følelser, og trenger masse kjærlighet. Ha respekt for barnet ditt, så får du respekt tilbake. Grenser må vi ha, men velg grensene med omhu. Noen få klare grenser er mye bedre enn å prøve å bestemme alt over barna. Pusse tenner må vi, leggetider må vi ha, men la barna være med å bestemme litt over seg selv. Vi vil jo ha barn som stoler på seg selv, og som lærer å tenke selv. Å lære barn at noen voksne har kontroll og total makt over dem, kan være skummelt. (Plutselig møter de en voksen som vil bestemme over kroppen til barnet) 

Og vil vi ikke ha barn som kommer til oss, og snakker med oss om det som er vanskelig? Jeg vil ikke ha et barnsom frykter meg, og er livredd for å fortelle meg ting. Og som føler det må bryte regler som jeg har satt. 

Så dette rådet over her gav neg grøssninger. Vi skal ikke være sjefen til barna. Vi skal være varme og gode mødre og fedre. 

Anonymkode: a52a9...010

[AnonymBruker]

Jeg elsker babytiden. Faktisk så mye at jeg fikk to stk med 1,5 års mellomrom og har nå lyst på en unge til. Yngste er 7 mnd. Dette til tross for at begge slet med magevondt de 3 første mnd og mye gråt, depresjon med første (fikk ikke det typiske symptomet der man ikke føler noe for babyen, men har bipolar lidelse så skyltes det), at vi nå er inni en voldsom søvnregressjon med minste og at eldste er i selvstendighetsalderen. For meg er alt det positive så tungtveiende at det å ha barn gjør meg så lykkelig. Å ha en baby liggende på brystet, sove med barna, hjelpe de med å takle følelsene sine, tulle, synge, danse og le, se de utvikle seg osv. Det er SÅ mye fint med småbarnsperioden❤️ 

Anonymkode: 5ea61...709

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Den kan være et helvete, men bare vent til de blir 4-5år gamle...da kan det bli enda verre.

Jeg fant ut følgende med nr.1: Aldri gi etter, ikke la barnet få viljen sin. Dette startet så tidlig, lenge ør de er 1år. Ikke stimuler de med skjermen/mobilen så du gjør de avhengige av den. Noe som er vanlig i dag dessverre.

Med nr.2 kjørte jeg steinhardt hele veien, fikk et barn som klarer å styre seg. Aldri hatt noe krangling om ting, dette var nok pga jeg bestemte fra dag 1. Med nr.1 var vi litt for naive, lot barnet bestemme for mye. Da ble det endel hyling og grining når hen ikke fikk viljen sin på butikken/andre ting.

Så, vær sjefen!  Noe de fleste forledre glemmer totalt i dag.

https://www.klikk.no/foreldre/smabarn/tegnene-pa-at-barna-er-sjefen-din-2376116

Anonymkode: 97740...708

Kjære vene. Du viser en total mangel på forståelse for at barn er mennesker i utvikling. En autoritær oppdragelse som du kjører på barna dine, gir utrygge barn uten kontakt med følelsene sine. 
Å bruke utrykk som «ikke la babyen få viljen sin» hører hjemme på 50-tallet. Forskning innen utviklingspsykologi og nevrobiologi har vist at en autoritativ foreldrestil (mye varme og omsorg i kombinasjon med aldersadekvat grensesetting) gir veltilpassede, trygge og mentalt sunne barn.

Foreldre skal ikke sjefe over barna sine, de skal være rollemodeller og veiledere. 

[Bendit]

Jeg syns det er helt fantastisk herlig 💓  noen dager er litt ekstra slitsomme, spesielt hvis man har fysisk smerte et eller annet sted i tillegg. Men det er så mye fint og vi storkoser oss 💕 

[AnonymBruker]

Det beste med babytiden er å dra på besøk til noen med baby, når en er ferdig med det selv 😅 Den gjør seg best i små doser. Ikke når en står midt i det med søvnmangel og vonde pupper og skuldre. Hvem er det som har rosemalt denne tiden egentlig? Å når begynte det? Alle de jeg kjenner som er 80+ er jo veldig ærlig om at babytiden var et "herlig strev".

Anonymkode: 47378...375

[AnonymBruker]

Har to barn med ca 1,5 års mellomrom. Jeg ELSKET babytiden. Hadde hele tiden vært som babytiden hadde jeg lett fått 10 barn. 
 

ja, det var lite søvn, mye byssing av gråtende/misfornøyd baby. Men for min del er fra 1,5 år til ca 4-årsalderen tortur. Når barnet vil så gjerne, men ikke får til på så mange plan. Da fikk slitenhet en helt ny betydning for min del.. men så gikk det seg til, og ting ble roligere igjen. Regner med det er slik i perioder resten av livet med barn. 
 

tror det er veldig individuelt hvordan en takler det å ha barn, og når en opplever det som kaos og når livet er bra. Det som er kaos for meg er ikke nødvendigvis kaos for deg. 
 

prøv å ikke ta sorgene på forskudd, og prøv å tenke på den fantastiske personen du skal være med på å forme. Du kommer til å klare deg helt fint❤️

Anonymkode: 3af53...c1e

[Flamme]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Gravid med min første og har egentlig gledet meg til å få baby i hus, men føler at «alle» (her på kg og de jeg kjenner med barn) klager på hvor slitsomt og utmattende det er med baby. Ammeproblemer, lite søvn, null sosialt liv, baby som griner osv. Har dermed begynt å grue meg noe veldig. Er det virkelig bare kjipt med baby?

Anonymkode: e01cb...668

Jeg synes det var superkoselig 💖 Til tross alt. Hadde grudd meg masse, men fikk en kjempefin babytid. Storkoser meg fortsatt.