Foreldreskapet

[Gjest Spurveline]

For å gå rett på sak; jeg synes det er litt vanskelig å takle det faktum at typen min har barn med eksen sin. Jeg blir rett og slett veldig trist og frustrert når jeg tenker på det. Dette fordi det er vondt å tenke på at de har opplevd så mye sammen; det å få et barn, svangerskapet osv. (forholdet varte under to år, og svangerskapet var et "uhell") De er sammen om det, om barnet. De deler et foreldreskap. Jeg føler meg rett og slett utenfor alt, og føler at de har et mye nærmere forhold enn vi har, fordi de har et barn sammen. Enda de ikke ønska seg et barn. Det irriterer meg på en måte også at de var dumme nok til å ikke beskytte seg, bruke prevensjon. Jeg føler at dette er vanskalig å svelge, og tenker hvor annerledes livet vårt og sexlivet vårt hadde vært dersom han hadde brukt litt vett for noen år siden. (Det neative og frustrasjonene mine pga dette gjør at jeg har mista sexlysten)Nå er det sånn at eksdama hans for alltid vil være en del av livet som jeg ikke liker. Ungen er uskyldig, så den har jeg et greit forhold til.Men jeg føler forventninger til meg som "stemor" om å føle en slags "morsfølelse". Men jeg synes det er vanskelig. Jeg vet ikke mye om barnet før jeg traff det. Jeg vet ikke hvordan det var som baby, når det tok sine første steg, om det gråt mye, hvems oppførsel det har arva osv. For hvis typen min har sagt noe, har det minnet meg om fortiden hans med eksdama, og det at han hadde en baby sammen med henne. Og det har gjort vondt. Så jeg vil ikke vite noe. Samtidig er det vanskelig å ikke vite. For da føler jeg at jeg ikke kjenner barnet så godt, og at typen min er fremmed, at jeg aldri vil bli så godt kjent med han som jeg ønsker og har behov for. Men typen min har jo skjønt at dette er et sårt punkt for meg og sier ikke noe om hvordan barnet var som baby mer etc. Jeg har nesten ikke lyst til å få barn med typen min, fordi jeg vet at han har opplevd alt før, hatt en dame som var gravid. Han har erfaring med alt det. Som jeg på en måte vil vite om, og på en måte ikke tror jeg vil takle å få vite. Det gjør for vondt.Men det å lure på hvordan ting var, og ikke få svar, gjør at jeg blir frustrert.

Jeg har ikke lyst til å ha kontakt med eksen hans, men synes ting for det meste går greit når barnet er her. Men det som ikke går greit er hvis eksen ringer ofte, vil skifte helg etc. Hvis typen min går i et annet rom og prater i tlf med henne blir jeg irritert fordi jeg føler meg så tenfor, og lei meg fordi typen min deler noe med en dame jeg ikke kjenner, deler et barn med henne.Jeg følerat livet blir for mye påvirket av henne; og hun er en person jeg skulle ønske ikke eksisterte som en del av min partners fortid (og nåtid). Det irriterer meg at det på en måte forventes av noen at jeg skal ha et sosial relasjon til henne fordi min type har hatt en seksuell relasjon til henne. Nå har barnet bursdag, og jeg har ikke lyst til å dra dit fordi det vil være for vondt å se typen min og henne sammen, og barnet de har sammen.

Jeg kan bli veldig nedfor av småting, som hvis typen min kommenterer noe om ultralyd på TV. Da kan jeg begynne å tenke at dette har han opplevd med eksen, og det sårer meg på en måte..

Jeg har vel båret på en drøm om engang å få barn med en mann jeg elsker, at vi skal få oppleve fellesskapet det gir. Men nå er noen av drømmene mine knust...

Jeg vet at dette høres dumt ut. Jeg har valgt å leve sammen med typen min. Jeg visste at han hadde barn. Men det jeg ikke visste var hvordan det ville bli å leve i samme by som eksen hans. (Vi flyttet hit for et par år siden) Og jeg visste ikke at eksen hans ville innvirke så mye på livet vårt som hun faktisk gjør. Noe jeg ikke trives med, fordi jeg vil at vi skal leve vårt liv, med oss to, og hans barn når det er her - uten at eksen hans er en del av det.

Jeg vet at jeg har et problem, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å prate med typen, han er veldig forståelsesfull. Men jeg føler at det er jeg som er dum, -får dårlig samvittighet fordi jeg takler ting dårlig. Skulle ønske det ikke var sånn, men... Det er vel den dårlige selvfølelsen min som er skyld i dette.

Men jeg lurer på hva andre tenker om foreldreskapet; er det et fellesskap og en nærhet i dette som fortsatt vil vare selv omforholdet tar slutt?Har jeg grunn til å være sjalu?

Er det noen som har noen råd til meg?

Trist&frustrert

[Tirill]

Heisann

Syntes det var så fælt at du har det så vanskelig, så jeg bare måtte skrive noen ord.

Dere har vel vært sammen i minst ett par år, siden du skrev at dere flyttet til samme by som eksen for et par år siden.

Vel selv om dere flyttet til samme by som eksen, er det ingen selvfølge at de skal få opp kontakten noe mer enn hva de hadde...

Det er jo så klart ikke noen fasit på hva du skal gjøre. Men jeg har ei venninne som har fått en bra deal av problemet...

Venninna mi er sammen med en gutt som har ei datter fra tidligere. Han og mora til den ungen er venner, men det er alt. De snakker sammen på telefonen, og leverer ungen. Men det er hva den kontakten strekker seg til. Når det gjelder stemor-rollen venninna mi har havnet opp i, så er har hun sagt i fra til faren at dette barnet er hans, og hans ansvar når ungen er hos dem. Klart hun er rettferdig og snill med ungen, men hun gjør ikke noe mer ut av det. Når det gjelder bursdager har ungen to bursdager. En hjem til mora og en hjem til faren. På det viset er det ikke noe samvær mellom foreldrene til barnet, og alle parter føler seg komfortable. De to har nå fått et barn sammen, og ved jul og bursdager, er gavene, oppmerksomheten etc. likestilt mellom barna.

På et vis så høres det nesten ut som du ikke helt stoler på samboeren din, og at han ikke kommer til å gå tilbake til eksen??

Jeg vet med meg selv at dersom noe er uoppklart, så hadde jeg mistet lysten, og ikke vært helt med... Nesten litt sjalu på den ungen som tar all tid, oppmerksomhet, og som knytter så mange mennesker...

Klart har foreldrene noe til felles. Men det er jo viktig at dere to knytte noen felles bånd også...

Jeg føler kanskje at jeg har ønsket å vite så mye som mulig om barnets oppvekst ettersom du tenker mye på det. Det kan være vondt til å begynne med, men så går jo dette over. For da er det ikke noe uløst lengre... :-?

Nei dette er kjempevanskelig. Jeg tror du må følge hjertet ditt.

Har lyst å gi deg en kjempe-oppmuntrings-klem

[Gjest Ikke innlogget Sissi]

Som mor blir jeg faktisk provosert av innlegget ditt! Hvis du klarer å tenke litt lenger enn deg og dine behov: syns du ikke det er bra - for BARNET - at mor og far har et ok forhold? At de kan snakke sammen, at det ikke er krangel og bråk, at de fungerer sammen som FORELDRE?

Mulig jeg er streng, men du ble sammen med en mann som har barn og det må du ta konsekvensene av! Ville det vært bedre om han ga f.... i ungen? Om han ikke ville hatt noe med verken mor eller barn å gjøre? At han ikke tok noe ansvar for dette? hva ville det sagt om han?

Siden du har et stort problem med dette så må DU gjøre noe med det. Du greier ikke å skjule sånt overfor barn. Unger senser MYE, også når folk ikke helt liker dem.... Jeg ville faktisk foreslå at du gikk til noen (kanskje familierådgivning el) og snakket gjennom dette problemet. Din manns barn fortjener nemlig bedre!

Jeg mener ikke at du må ha en sosial relasjon til barnets mor. Men du MÅ akseptere at mannen din har en relasjon til henne. Det vil han alltid ha. Dersom de vil feire f.eks. bursdager sammen for barnets del, så må du godta det. Som sagt, du har valgt en mann med barn fra før, og det må du ta konsekvensene av.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Hei,

du høres akuratt ut som min x's nye dame. Det må være utrolig tøft for deg. Og jeg har lyst til å si to ting.

Det ene er: Hvis mor hadde hatt lyst til å være sammen med far - JA SÅ HADDE DE VÆRT DET!!!!!! Skjønner du? Det er helt feil å være sjalu på en ex, tenk litt over det. Skal du først gå i fella å være sjalu så vær det på en relle person da og ihvertfall ikke på mora til barnet hans. Det blir så fjernt som det bare går ann.

(Sterke ord - men tenk over det).

Det andre jeg har lyst til å si er at på noen familievernkontor så har de kursopplegg for folk i slike situasjoner. Altså stemor - stefar rollen. Jeg tror det er viktig for deg å få satt litt ord på følelsene dine og snakke med noen utenforstående, slik at du ikke "tar helt av". Du kan også be om samtale på familivernkontoret enten alene eller sammen med far for å snakke om dette.

Jeg tror mye vil løsne for deg og forholdet deres hvis du bare får litt utløp for følelsene dine og få situasjonen litt bragt ned til jorden igjen.

Jeg har ikke lyst til å kommentere så mye hans barn - annet enn at det for deg faktisk er LOV å ikke ØNSKE fellessamvær med moren på burstdager etc. Men jeg tror at det er viktig at du forteller far at du ikke ønsker dette. Og hvis det plager deg at han snakker i tlf med mor, så be han ta de telefonen på jobben, og be han også informere mor om dette. Kjærsten din må faktisk ta litt hensyn til deg også. Og dette uten at det går utover samværet med barnet hans.

Lykke til

[Gjest Spurveline]

Takk for svar! Fint å høre hva andre mener. Og tusen takk for kjempeoppmuntringsklem, Tiril! Den varma!

La oss få en ting klart; jeg er ikke redd for at de skal bli sammen igjen eller har følelser for hverandre. Hun er forlovet og har fått enda et barn, -og jeg vet at min type elsker meg.

Jeg vet at det er jeg som har et problem. Tror dere jeg er glad for det? Tror dere jeg trenger å få høre at jeg er en fæl person for det?

Jeg er kjempelei meg for det. Jeg er trist og får enda mer dårlig samvittighet fordi det går ut over typen min, fordi jeg så lett blir nedfor og frustrert. Jeg er ikke sjalu på ungen. Vi har et fint forhold, og den er kjempegrei. Den sier f eks at den håper pappa og jeg gifter oss snart, og spør meg hvorfor jeg bestandig er så snill mot den, - og mye annet fint.

Problemet er at jeg - kanskje ubegrunnet- er sjalu på BÅNDET mellom foreldrene, på foreldreskapet, fellesskapet de har, - som jeg føler meg så utenfor. Jeg er trist fordi han har det fellesskapet sammen med en annen dame, som han hadde et halvdårlig, kort forhold til, - og ikke til meg, som han elsker og vil gifte seg med. Jeg er lei meg for det. Det gjør vondt rett og slett. Dessverre føler jeg det sånn. det er derfor jeg spør dere; har jeg grunn til å være sjalu på dette båndet mellom dem? Jeg er trist fordi jeg gjerne vil vite; men det gjør vondt å vite. Jeg er sliten av å ha det sånn.

I perioder går det greit, men så skjer det noe. Som f eks det at vi ble invitert i bursdag dit. Jeg har ikke lyst til å dra, og jeg synes heller ikke at det er så veldig hyggelig at typen min skal bruke frilørdagen vår der. Jeg ville heller at vi skulle laget bursd. selskap for ungen hjemme hos oss helga etter. Jeg vil ikke at mora og faren skal ha "samvær! - det gjør vondt å vite at de er sammen. Jeg synes forholdet deres kunne strekt seg til tlf.samtaler. Før jeg kom inn i bildet pleide typen min å tilbringe mer tid der; og prata med mora og hennes nye kjæreste. Jeg vet jo at det er dumt av meg å føle at dette er et problem, - men det er det, for meg, selv om jeg skulle ønske jeg kunne taklet det bedre.

Som sagt, det går greit i perioder. Da føles det ikke som noe problem at typen min har et barn fra før. Ungen kommer hit selv (bor i nærheten, er snart tenåring) når den skal til oss. Men så kan det være ting som begynner å irritere meg, som f eks at mora ringer mens typen og jeg koser oss med massasje, og har tenkt å kose oss enda mer. Det er ikke akkurat en buffer på sexlysten at han må prate med henne. Sånne ting gjør at jeg forbanner henne, og er irritert fordi hun i det hele tatt eksisterer som en del av min types fortid, og jeg blir forbannet for at han var så dum at han hadde sex med henne uten prevensjon, - og så er kvelden ødelagt, sexlysta er borte, det blir dårlig stemning mellom oss. Han blir irritert på meg. Osv osv...

Når han prater med henne i tlf vil jeg at han skal gjøre det hjemme. Jeg vil ikke at han skal gå i et annet rom. Jeg vil høre på. Og jeg vil at han skal gjøre det kjapt, og bare prate om ungen. Jeg vil ikke at han skal bruke tid på å prate mer enn nødvendig med henne. For det får meg til å føle meg utenfor, og det gjør meg frustrert at han har et så nært forhold til en annen dame, som jeg ikke kjenner. Det er jo JEg som er dama hans, det var jo VI som skulle hatt den nærheten, den fellesskapsfølelsen...

Jeg håper noe vil skrive noen ord og svare på det jeg spør om; er foreldreskapet et intimt, spesielt fellesskap som jeg har grunn til å være sjalu på?

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Nei, du har ingen grunn til å være sjalu på båndet mellom foreldrene. Mener jeg. På meg virker det som om du lager et kjempeproblem av noe som er sånn, og som du rett og slett må forholde deg til dersom du skal leve sammen med denne mannen. Jeg syns også du er urimelig som skal begrense kontakten mellom foreldrene mest mulig - det er bra for ungen at de kan snakke sammen og kommuniserer greit. Jeg syns også det er prisverdig at foreldrene kan feire bursdagen til barnet sammen - hvorfor skal h*n ha to selskaper bare fordi DU ikke har lyst til å dra til moren for å delta i bursdagen?? Har du tenkt på at UNGEN selv kanskje syns det er veldig kjekt at alle er samlet på bursdagen? Eller er dine behov viktigst?

Ja, du er utenfor dette fellesskapet og sånn er det. Vil du være kjæreste med denne mannen så MÅ du forholde deg til dette. At han var dum som ikke brukte prevensjon for xx år siden er så sin sak, men han gjorde nå engang ikke det da. Du kan jo fortsette å forsure ditt og deres liv med å være sjalu på hans fortid, eller du kan komme deg videre. Det høres ut som om du trenger hjelp til dette, og som en annen skrev, så fins det kurs ol. for steforeldre, eller du kan ta kontakt med familievernkontor for samtale. På meg høres det ut som om dette er et såvidt stort problem at det ikke er nok å "pludre" litt rundt det her inne.

Godt tips: trekk ut kontakten på tlf når dere skal ha en massasje kveld - så blir dere ikke forstyrret av noen telefoner.

[L@dy]

Hei! Først får jeg vel si at jeg ikke har noen personlige erfaringer med det du beskriver. Men jeg får nå allikavel noen tanker om det.

Du skriver at du er mest sjalu på selve båndet som de har mellom seg. Hmm... du har jo rett i at det er ett bånd mellom de. Men jeg tenker at det burde vel ikke være noe i veien for at du på en måte kunne "melde deg inn". Det knyttes jo og`bånd mellom deg og barnet. Du er jo en del av barnet oppvekst og liv.

Sånn som jeg forstår deg, så er du glad i barnet og engasjerer deg så lenge det er deg, din samboer og barnet. Men når det kommer til moren, så trekker du deg unna. Når hun ringer, hvorfor kan ikke du snakke med henne? Selfølgelig er det gjerne beslutninger som mor og far må ta. Men du og hennes familie er jo og`involvert.

Synest det er bra du er så oppmerksom på problemet. Men jeg tror at jo mer du "lager det til ett problem" jo værre blir det. Prøv i det små for å overvinne det. Neste gang HUN ringer, ta telefonen utveks noen "høflighetsfraser". Etterhvert vil hun kanskje bli litt mindre "farlig".

[Tirill]

Dette er litt snodig...

Jeg synes først og fremst du SKAL tenke på deg selv. men også hva du vil ha ut av forholdet og problemet... (i motsetning til hva "ikke innlogget Sissi" mener) Du må vel tenke på hvs problemet grunner i, om det er noe du kanskje kan gjøre for å få det bedre selv.

Er det noe jeg har lært i det forholdet jeg har nå, så er det nettopp det at JEG skal ha det bra. Først da har de andre det bra også.

Og hvis du føler at forholdet mellom foreldrene til ungen blir for sterkt, så bør du ta det opp med ham.

Jeg er av den oppfatning av at det de skal ha til felles nå er ungen. Og det skal ikke være nødvendig å ringe tidlig og sent for å få prate om h*n.

Men klart, hvis de er gode venner, og de alltid har vært det så stiler det seg litt anderledes.

Det kan jo tenkes at mora synes det er trivelig å ha dere i samme by, og at hun prøver å få opp kontakten mellom dere alle???

Det ordner seg skal du se!!!

*klem*

[Gjest Anonymous]

Hei på deg

Jeg slet, for mange,mange år siden, med de samme følelsene som du gjør nå. Min måte å komme over dette på, var å spørre de vonde spørsmålene, og jeg ble kjent med barnemoren. Etterhvert var det like gjerne jeg, som min samboer som avtalte og pratet om ting som gjaldt datteren. De vonde følelsene gikk over, og jeg skjønte etterhvert at det var det "ukjente" som fikk meg til å føle meg utenfor. Jeg råder deg til å ta del i alt som har med barnet å gjøre. Når det gjelder de tingene du ikke vet om de tidligste årene til barnet, så lag et fotoalbum til barnet, finn frem de bildene dere har, få bilder fra babytiden osv. som far kanskje ikke har? Besteforeldrene, onkler og tanter, har sikkert. Spør din mann om alt du lurer på, og skriv i albumet. Dette kan være hjelp til å få ut alt du sitter inne med av vanskelige følelser. Tror du vil slutte å tenke på det seksuelle forholdet disse har hatt hvis du blir kjent med barnemoren.

Jeg håper du prøver noen av de rådene du har fått i dette forumet, og at

du blir kvitt disse følelsene.

Det aller beste for barnet er at foreldrene og steforeldrene har en god tone og kan prate sammen. Når det gjelder tenåringer så skal det ikke store negative forandringene til før de lukker seg eller forandrer adferd.

Lykke til

[Gjest Spurveline]

Takk for flere svar!

Jeg vet det er JEG som har et problem, ja. Og jeg vet at jeg trenger å få snakket med noen "profesjonelle" om dette skikkelig, - og ikke minst snakke med kjæresten min. Jeg har pratet litt med han, men jeg tør liksom ikke si helt ærlig hva jeg tenker og føler, så da blir det til at jeg går rundt og blir smådeppa og irritabel. Dumt, ja. Jeg vet det. Men JEG føler at det er et problem. Men det største problemet er vel at jeg er så sårbar, så usikker på meg sjøl kanskje, at jeg føler meg truet på en måte av fellesskapet mellom de andre. Og jeg tør liksom ikke ta steget for å bli en del av det. Men det er vel fordi jeg er den jeg er, fordi jeg ikke er vant til å prate om følelser, fordi jeg har dårlig sjøl-tillit, - og mange sånne ting. -Og ikke fordi verken kjæresten min, eksen eller barnet er skyld i det. Likevel går det jo ut over kjæresten min. For jeg føler at hadde det ikke vært for det HAN har gjort, så hadde det kunne vært kjempebra mellom oss. (Jeg vet at det er dumt at jeg innimellomm føler det sånn).

Stakkars kjæresten min. Han er bare snill og god, og blir frustrert fordi han merker at jeg ikke har det bra og trekker meg bort fra han. Jeg får dårlig samvittighet pga dette. Vil jo ikke at det skal være sånn.

Det er så synd at jeg ikke klarer å snakke med han. Men jeg klarer ikke fordi han enten blir irritert fordi jeg enda en gang snakker om "snøen som falt i fjor", eller fordi jeg snakker om ting som det ikke går an å gjøre noe med eller forandre. Jeg trenger jo bare å få ut noen frustrasjoner, mens han føler at jeg anklager han. Eller så tenker jeg at det er jo ikke noen vits å si noe, for det går jo ikke an å gjøre noe med det. Eller at jeg skal ikke si noe, fordi konsekvensene kanskje blir at han gjør noe han ikke vil - for min skyd.Så går jeg heller rundt og har det vondt.

Som det med bursdagen f eks. Jeg har ikke sagt til han at jeg ikke har lyst at han skal dra dir, fordi det ikke er rettferdig synes jeg. Han må få gjøre som han vil. Men det gjør vondt at han skal møte eksdama og jeg skal sitte hjemme alene. Men jeg tror egentlig at det ikke spiller så mye rolle verken for han eller barnet om det blir to bursdager. Det hadde vi i fjor. Det er bare at i år inviterte eksdama oss, før vi hadde planlagt noe bursdag her, derfor ble det ikke diskutert engang. Typen min sa bare at vi var invitert.

Jeg tenker jo at det hadde vært greit å få et bedre forhold til henne. Men jeg er ikke klar for det riktig enda. Men jeg tror jeg vil bli det om noen md - et år kanskje. Jeg vil bare ikke føle noe press om å gjøre det nå.

Det var et godt råd, "gjest", å hoppe i det. Åprate med eksen, spørre om barnet osv. Jeg skal prøve - når jeg føler meg mer klar...

[Gjest Anonymous]

Kjære deg

Du blir ikke å føle deg mer klar, men du kan jo begynne med de ting din samboer ikke blir sur for, å spørre om barnet ol. lage det albumet f.eks. Kanskje resten kommer av seg selv da?

Bruk tiden til bursdagen til å mote deg opp til å gå, snakk til deg selv, si alt det positive som kan komme utav at du er der. Skriv omså alt ned på et papir, det hjelper å skrive, det har du sikkert oppdaget når du skriver her i forumet.

Du skal også vite at alle svangerskap og bebiser er forskjellig, hvis dere får barn blir dette nytt for din samboer og, især når hans barn er såpass stor :blunke:

klem fra "gjest"

[Gjest Anonymous]

Forstår deg kjempegodt, jeg..!

Jeg holdt på å date en fyr litt før jeg møtte min nåværende.. men skygga banen med en gang jeg fikk vite at han hadde et barn fra før.. Den pakka var jeg absolutt ikke klar for (var 19 år!)

Nå i en alder av 22 tror jeg også det skulle veldig mye til før jeg kunne akseptere å være sammen med en mann som hadde et barn fra før!

Selvfølgelig må jo de følelsene du faktisk har telle mest.. Men jeg prøver å holde meg til å "date" menn som passer inn i mitt bilde av hvilken mann jeg er ute etter..

Og det er en som har hatt ryddige forhold i sin fortid (dvs ingen "uhell-barn") og på min alder vil vel neppe planlagte barn være aktuelle..

Senere i livet, når man er i slutten av 30 årene og utover vil (dersom jeg skulle være/bli singel på den tida) tidligere barn være en helt anne sak.. håper jeg..

[Linemor]

hmmm. hvorfor er du sammen med han hvis det er så vanskelig for deg dt at han har et barn fra før? hvis du elsker han og du synes at han er så snill og forståelsesfull hvorfor tviler du da og blir usikker.

du skal ikke få han til og velge mellom deg eller barnet, det er faktisk bra at han vil ha kontakt.

Ikke alle foreldre som skiller seg klarer og prate sammen selv om det er det beste for barnet. alle svangerskap er forskjellige så ikke tro at han er utlært der, han kommer sikkert til og glede seg like mye som deg hvis dere skulle bli gravide noen gang, men jeg tror du først skal finne ut om dere klarer og leve sammen. hvor lenge har dere vært sammen og hvor lenge siden er det de fikk barn sammen, hvis barnet er blitt tenåring er det kanskje på tiden å la frykten gå.

de kommer altid til å ha et barn sammen, og at de klarer og snakke sammen er bra, dere kan også få barn sammen og det vil være like spesielt. snakk med han og prøv og se om det kanskje går ann og snakke med eksen og. du har kanskje hatt et forhold før du ble sammen med typen du også, og dere var kanskje heldig som ikke ble gravide da.

Prøv og tenk etter hvorfor det er så feil for deg, og snakk med han. kanskje det blir bedre for dere hvis dere for luftet litt begge to, det er aldri gøy og ta opp temaer som ikke er enkle, men det ser ikke ut til at du har noe valg, med mindre du vil gå fra han.

[Gjest Anonymous]

Hei

Hvorfor kan du ikke hoppe i det som og krype i det, gå i bursdagen til barnet og bli kjent med henne i steden for og plage deg kanskje blir det bra etter på

Hilsen

[Gjest Anonymous]

Hei,

du høres akuratt ut som min x's nye dame. Det må være utrolig tøft for deg. Og jeg har lyst til å si to ting.

Det ene er: Hvis mor hadde hatt lyst til å være sammen med far - JA SÅ HADDE DE VÆRT DET!!!!!! Skjønner du? Det er helt feil å være sjalu på en ex, tenk litt over det. Skal du først gå i fella å være sjalu så vær det på en relle person da og ihvertfall ikke på mora til barnet hans. Det blir så fjernt som det bare går ann.

(Sterke ord - men tenk over det).

Det andre jeg har lyst til å si er at på noen familievernkontor så har de kursopplegg for folk i slike situasjoner. Altså stemor - stefar rollen. Jeg tror det er viktig for deg å få satt litt ord på følelsene dine og snakke med noen utenforstående, slik at du ikke "tar helt av". Du kan også be om samtale på familivernkontoret enten alene eller sammen med far for å snakke om dette.

Jeg tror mye vil løsne for deg og forholdet deres hvis du bare får litt utløp for følelsene dine og få situasjonen litt bragt ned til jorden igjen.

Jeg har ikke lyst til å kommentere så mye hans barn - annet enn at det for deg faktisk er LOV å ikke ØNSKE fellessamvær med moren på burstdager etc. Men jeg tror at det er viktig at du forteller far at du ikke ønsker dette. Og hvis det plager deg at han snakker i tlf med mor, så be han ta de telefonen på jobben, og be han også informere mor om dette. Kjærsten din må faktisk ta litt hensyn til deg også. Og dette uten at det går utover samværet med barnet hans.

Lykke til  

Hei litt drøyt og skulle ha lov til ikke og ønske fellesamver ved bursdager da, jeg syns at vis man har valgt og bli sammen med en man som har barn fra før for man ta konsekvensen av det, det som er bra for barnet er det beste vis barnet ønsker det selv bør man ta hensyn til det jeg syns det er bra at foreldrene har et så godt forhold at de kan vere sammen på sant, kanskje barnet ikke likte og ha oppdelt bursdag i fjor man må ta hensyn til barnet og det syns jeg er fint at han gjør

Hilsen

[Sirkeline]

Hei på deg!! :D

Jeg kjente/kjenner meg så godt igjen i situasjonen du er oppi. Hvis jeg hadde visst hvor mange problemer det ble å være sammen med noen som har barn fra før, hadde jeg tenkt meg om 2 ganger til. Men alt i alt vet jeg at jeg ikke ville valgt noe annerledes idag.

Alle sier at man skal ta mest hensyn til barnet; JA!!! Men det er faktisk ganske viktig at alle parter i slike forhold trives, for at barnet også skal trives. Og det er jo ikke riktig at nåværende forhold skal gå dukken, pga. fortid.

Jeg må si at jeg er stemor selv til 2. Min samboer og jeg fikk ei nydelig datter sammen for litt siden. Jeg trodde at det ville utvide min forståelse av det å ha barn. At jeg ville forstå min sambo som far, litt bedre.

Men jeg føler at jeg skulle ønske at vi var en liten familie på 3, og ikke alltid ha med vedheng fra fortiden hans. Jeg vet at dette provoserer mange, men følelsene kan man ikke styre over.

Men som du også nevnte, at det verste er jo ikke barna, men at man ALLTID må forholde seg til sambo`ns ex. Det er ikke alltid like enkelt. Andres ubetenksomme kommentarer sårer også, ("husker dere den gangen?" og si feil navn til meg osv.) Må bare smile det bort, late som ingenting. For det er gitt, at når jeg har valgt meg en slik situasjon, skal jeg ha skrudd av følelsene. :evil:

Når det gjelder svangerskapet mitt, tenkte jeg veldig mye på at dette hadde han vært igjennom før osv. Enhver nye ting for meg, var ikke nytt for ham. Trodde jeg! Vi pratet også om på forhånd at han ikke skulle sammenligne, og være en bedre-viter. Det har gått veldig bra, for det er vel slik som andre har skrevet, at ingen svangerskap/barn er like.

Men det som stikker meg som en kniv i magen, er de gangene vi er ute med barnet vårt, og treffer mennesker som selvfølgelig også kjenner til stebarna. De synes det er så moro å sammenligne likhet osv. når de var små. Jeg må liksom synes at det er jo såååå koselig, og høre på mange historier om da de var babyer. :cry:

Hvorfor kan ikke mitt barn være mitt barn uten sammenligninger?

Nei, det var nok om mitt. Du skal vite at du har min fulle forståelse, men det er bare det at det er ingen annen utvei enn å godta situasjonen som den er. Og gjøre det beste ut av det. Husk å ikke miste deg selv oppi alt dette, du er et menneske med følelser du også.

Det ordner seg nok med tiden, stebarnet ditt er jo også til å prate med. Etterhvert vil du godta nåtiden, bli vant med at det kunne ikke vært annerledes. Du er jo glad i typen din, men det er ikke selvfølgelig at du skal digge alt ved ham.

Stor forståelses-klem!!!

[Gjest Spurveline]

Det er godt at noen forstår, og faktisk også mener at å være steforelder ikke bare går ut på å akseptere og finne seg i alt, - men at man faktisk også i et sånt forhold har lov til å tenke litt på sin egen trivsel...

Det er rart at de som ikke har erfaring med steforelderrollen, men kanskje er mødre selv, kan komme med utsagn og synsinger om livet jeg lever, og fortelle hvor galt det er at jeg føler det sånn og sånn. Det er lett å si hvordan det BURDE være, og at man må stille seg helt i bakgrunnen

når man er steforelder, og ikke komme her og si noe. Men jeg skulle likt å se dem som uttaler seg slik, uten erfaring med steforelderrollen, - begynne å leve livet slik som mange steforeldre gjør; i bakgrunnen, med følelsen av å få rester, med følelsen av å være umyndiggjort, med følelsen av å ikke kunne kreve noe. Tenk deg litt om før du bagatellisere ting, og tror det er så lett å leve et sånt liv. Og tenk deg om før du sier at jeg burde forlate mannen jeg elsker pga en sånn ting.

Det er rart at noen har den meningen, synes jeg, at når man blir sammen med en som har barn fra før må man ta konsekvensene av det. - Uansett, liksom. Det er greit at man ikke skal be partneren om å velge mellom seg og barnet, at man må lære seg å leve med situasjonen, være snill mot barnet, akseptere at foreldrene har en viss kontakt osv. Men at man ikke skal ha lov til å komme med noen meninger og ønske noen små endringer synes jeg er urimelig. Skal man liksom være totalt umyndiggjort og ikke kunne ønske seg å ha det bra og trives fordi man er steforelder? Har man ikke like stor rett som andre som inngår forhold, til å ønske ar samlivet skal være sånn og sånn, - så lenge det ikke går ut over ungen? I andre forhold kan folk diskutere ting. Prøve å nærme seg hverandre, inngå kompromiss. Hvis mannen jobber to uker borte, kan jo f eks kvinnen føle at dette er noe hun begynner å mistrives med, og prate med han om det; at han kan få en annen jobb, slik at hennes trivsel blir bedre; noe som også kan gagne han, hvis han ikke har helt imot det. Dersom de vil forskjellige ting vil det jo føre til at en av dem ikke trives med situasjonen. Og da må alt. være å prøveå bli enige om noe, eller hvis man ikke klarer det; bare leve med det og godta det, -eller dersom man synes det er for vanskelig, gå hver til sitt. For min del er det jo det siste jeg IKKE ønsker. Og jeg klarer jo heller ikke å leve med det, og bare finne meg i alt. Jeg vil ha noen små forandringer, føle at jeg har noe jeg skulle sagt i mitt eget forhold; ikke la eksdama hans ha mer "makt" enn meg. Det er ingen som har sagt at dette er noe som trenger å gå ut over ungen.

"Ikke innl. Sissi" drar det vel langt synes jeg. "Ville det vært bedre om han ga f... i ungen", spør hun. Dette er jo ikke saken! Det er jo milevidt fra det jeg er interessert i å diskutere! Selvfølgelig vil jeg ikke at han skal gi f... i ungen. Jeg synes det er greit at han har en unge, at han tar seg av den, bruker tid på den, at jeg bruker tid på den osv. (Selv om jeg NOEN ganger tenker at det hadde vært LETTERE dersom det bare hadde vært meg og han, - og vi kunne stiftet vår egen lille familie - sammen. Men dette er jo bare tanker; det går ikke ut over ungen; den er jeg snill med og tar meg tid til; spiller spill med,baker kaker til, prater med, - og føler at det er hyggelig å ha denne ungen i livet mitt; at det er en berikelse)

Det er moren til ungen jeg ikke vil ha som en del av livet. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde en type med en eks på slep, men når jeg nå engang har det så ønsker jeg ikke at hun skal være en altfor synlig person i livet. Typen min ringer kun til henne dersom det er noe veldig viktig. Og det er det jo sjelden. Han er ikke interessert i noe mer kontakt enn nødvendig. Men han er hyggelig og høflig og lager ikke noe styr. Om foreldrene prater sammen 10 g i uka eller 1 g i md har vel ikke den store betydningen for barnet. Men det er klart at det er viktig for barnet å føle at foreldrene ikke er uvenner, men samtaler normalt når det er noe de må snakke om, og at de ikke baksnakker hverandre.

Jeg har pratet med kjæresten min nå, og forklart hva jeg synes er vanskelig, og sagt at det også er vanskelig for meg å si fra fordi jeg føler at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt, siden jeg kom sist inn i dette. Og at jeg ikke vil at han skal gjøre noe han ikke ønsker. Og at jeg ikke vil at noe skal gå ut over barnet. Men at jeg faktisk føler eksadama hans som en byrde, som noe negativt som jeg ikke ønsker skal være en del av livet vårt, annet enn nødvendig.

Kjæresten min er veldig forståelsesfull.

Og han sa at han ikke hadde noe spesiell lyst til å dra på bursdag; men at han heller kunne tenke seg at vi feiret bursdag hjemme hos oss. Og at følte det litt ubehagelig å være der; hos eksdama, og måtte prate med foreldrene hennes og foreldrene til forloveden hennes, og fortelle om hva han holdt på med for tia, og være høflig og bruke tida på sånne "pliktting". Han hadde bare følt seg forpliktet til å dra siden han ble invitert, men at han ikke hadde tenkt så nøye på det, men at han faktisk hadde tenkt å foreslå for meg at vi kunne lage bursdag her istd. helga etter, siden han ikke hadde noe behov for å dra dit og siden han vet at jeg ikke kom til å dra dit.Og han sa at barnet helt sikkert ikke hadde noe stort og overveldende ønske om at foreldrene absolutt måtte være sammen på bursdagen hans. (El. den dagen bursd. hans skal feires, to d. etter bursd.)Ungen er vant til at foreldrene ikke er sammen. De har aldri bodd sammen. Ungen har en ny "stefar" han har bodd sammen med i flere år. Ungen vet så absolutt at det er mora hans og stefaren, og at det er jeg og faren,- og at foreldrene ikke har noe annet felles enn han. Og han ser ikke ut til å ha noe problemer med det. Absolutt ikke.Han ser nok på steforeldrene sine som ressurspersoner, tror jeg. Ikke som noen som skiller foreldrene hans. For han er jo vant til at det er sånn; vi har vårt liv, de har sitt liv.

Jeg synes ikke det blir helt riktig at man skal ta hensyn til barnet hele tida fordi man TROR at ting betyr så mye for dem. Kanskje det er bedre å spørre barnet hva det egentlig tenker, og om det egentlig er en sånn "big deal". Skal man f eks feire jul eller bursd. sammen fordi man tenker at barnet vil ha glede av det; hvis man selv ikke har det minste lyst, har kjærester eller er gift på hver sin kant. Det er greit at noen faktisk har lyst til å gjøre det, men jeg snakker om de som faktisk ikke har det store ønske om det; skal de bare gjøre det for ungen sin skyld, og ha en mindre hyggelig dag selv? Det er viktig å trives med livet sitt, det er viktig at de voksne har det bra også. Hvis ikke vil jo ihvertfall ikke ungen ha det bra.

Det er kanskje hyggelig for barnet dersom foreldrene er sammen,- men jeg tror at hvis det ikke blir noe spørsmål om det, man at foreldrene lever hver sine liv på hver sin kant, så vil ikke barnet ha problem med å godta det og synes det er en naturlig ting.

Og det at vi skal føle oss forpliktet til å dra, og at f eks typen min nesten holdt på å dra fordi han følte at det var vanskelig å si nei, fordi han ble invitert, - fordi han føler at det blir forventet av eksdama, at hun kanskje blir sur hvis vi/ han ikke kommer,- det i seg selv er jo nettopp det jeg ikke liker. At hun, som er en person han hadde et kort forhold til for lenge siden skal påvirke livet VÅRT nå, og "bestemme" og bli en byrde i vårt liv, slik at vi føler oss forpliktet til å gjøre ting. Det er jo nettopp det jeg ikke liker, og som jeg synes er galt. For vi må få leve livet som VI vil.

Jeg kjenner til flere unger der foreldrene har gått fra hverandre. Jeg har venninner som har skilte foreldre. Mitt inntrykk er at hvis foreldrene arrangerer hver sin burdag, lever hver sine liv uten noen annen kontakt enn normal kommunikasjon om samvær etc, ikke "prater drit" om hverandre,- så er det ikke noen "big deal" for ungen, fordi den blir vant med at foreldrene lever forskjellige liv, men at de er mammaen og pappaen dens, og derfor har en viss kontakt, - men at det ikke er noe særlig samvær mellom de voksne. Ungen vet at det er DEN som skal ha samvær med foreldrene sine, og at foreldrene har nye liv på hver sin kant. Og synes ikke det er noe unaturlig ved det.

Jeg synes det må gå an å si fra om ting, å føle at noe er frustrerende, og prøve å gjøre noe med det. Hvis det ikke hadde vært mulig å gjøre noe med det; hvis det gikk ut over ungen, hvis kjæresten min ikke ville ta hensyn til meg og vårt forhold og samliv, el. hvis jeg følte at kjæresten min føyde seg etter meg fordi han var redd for å miste meg - da ville jeg ikke klart å fortsette dette forholdet. For jeg kan ikke være i et forhold jeg mistrives i, hvor jeg føler meg umyndiggjort og har 0 rettigheter, men bare må finne meg i å få rester.

Jeg visste jo ikke hvordan det ville bli å bo sammen med en mann som har barn fra før. Det første året var det så fjernt. Jeg merket ikke så mye til det, annet enn at jeg traff ungen noen ganger da han var hos faren. Det var litt fjernt, dette at han hadde barn. Jeg visste ikke hvordan det ville påvirke livet mitt,- for jeg hadde jo ikke noen kunnskap om hvordan det var å være "steforelder". Jeg har faktisk gått så langt at jeg har pakket sakene og holdt på å flytte. Men noe stoppet meg i siste liten, og det var at jeg følte at det var galt av meg å dra fra mannen jeg elsker pga "omstendighetene". For HAN er jo en drømmemann, og det var ikke riktig at det TIDLIGERE forholdet hans skulle ødelegge for oss. Det er det som er så frustrerende av og til; jeg har det så bra sammen med han; og tenker av og til at hadde det ikke vært for "omstendighetene" og det negative jeg føler pga eksdama, så hadde vi kunne hatt det fantastisk. Hun er som et hår i suppa.

Men det er godt å kunne prate med typen, og føle at han forstår meg.

Jeg skal prøve å jobbe med meg selv slik at jeg kan se på eksdama med litt mer positive øyne. Men det er ikke gjort på en-to-tre...

[Ani]

Må bare bøye meg i støvet for deg, spurveline. Du har en fantastisk evne til å beskrive følelsene dine, det må jo komme godt med når noe så vanskelig skal opp til diskusjon!! Du har all rett til å stå for følelsene dine slik de er nå, så får du jo bare håpe at dette blir enklere med tiden (det blir gjerne det). Forstår ikke helt hvorfor du får så mye kritikk her, du virker jo fantastisk flink til å ivareta både deg selv, samboeren din, og ikke minst barnet. Ikke stiller du deg i veien for et godt samarbeid mellom far og mor heller. Selvfølgelig er det ikke "på sin plass" at hans eks skal ha mer enn nødvendig innvirkning på deres liv nå!

Dagens familiemønstre har endret seg radikalt fra hvordan de tradisjonelt var for bare noen tiår siden. "Far+mor+barn=sammen for alltid" har mer eller mindre blitt en illusjon. Vi har mistet mye trygghet, og det romantiske, gamle synet på "familieliv" kan vi kanskje bare glemme. Trist, men sant, og ikke alltid enkelt å takle når man står midt oppe i det. Jeg har erfaring med dette fra begge "sider", har barn med en eks, som har ny dame med barn fra før. Så har jeg samboer med barn fra før i tillegg. Når familien totalt blir såpass komplisert, blir det viktig å ta vare på parforholdet og barna, slik du gjør!!

Så får man håpe det blir enklere å leve med dette på sikt.

Lykke til, og stor klem!!

(For øvrig tror jeg ikke du bør føle sjalusi for hva din sambo og hans eks har delt før, da de brøt med hverandre la de vel også evt. romantiske minner bak seg, og dveler neppe ved disse lenger.)

[Gjest Anonymous]

Hei Spurveline :D

Jeg kan se at fra det første innlegget og til det siste så har mye skjedd, du har pratet med din samboer og du har fått mere oversikt over følelsene dine, kjempebra Du er mer reflektert, og er lykkelig for tilbakemeldinger fra kjæresten. Det ser ut som dere er enige om hvordan tingene bør fungere for deres forhold og for barnet. Regner med at det var godt å få ryddet opp i det innvendige kaoset. Jeg er glad på dine vegne. Hilsen "gjest" som har skrevet svar til deg tidligere :D

[Gjest Anonymous]

Jeg ble også provosert av ditt innlegg, som mor og gift på nytt.

Vel, du er sjalu og sjalu mennesker er egoistiske.

Foreldreskapet vil vare livet ut. Du bør søke hjelp. DEt kan jeg si på bakgrunn av det du skriver. Tenker på barnet fremover skal ha kontakt med dere begge to. Du med din holdning, det kan skjære seg ganske fort.

Har du tenkt om det skulle skje mor noe, feks. langvarig sykdom så må far ta hånd om barnet. Enten du vil eller ei, så må du ta del i barnets liv.

Barnet vokser opp, det skal konfirmeres, giftes og det kommer barnebarn. Din sambo og hans exs skal ta del i dette livet ut.

Får dere barn så blir de søsken, da kommer invitasjoner hit og dit...

Unnskyld meg , men du høres lite voksen ut. Dine tanker om relasjoner til andre mennesker.

Ferier? har dere hatt med barnet på ferie og hvordan gikk det?

det kommer dagen da du skal ha med det barnet og dine egen barn.