Bekymrer meg for alt hele tiden

[Anonym-bruker]

Som overskriften sier. Bruker så mye energi på bekymringer, men klarer liksom ikke slutte. 

Kan begynne å tenke på hvor fort tiden går, og at foreldre og tanter og onkler begynner å bli gamle. Og at de en dag blir borte. Og hvor vondt det vil bli.

Min far er syk, så bekymrer meg mye for det. Skal være med han til legen på oppfølgning om noen uker, og jeg gruer meg så. 

Er 34 år, har ikke barn. Har samboer og eier hus. Føler liksom ikke livet er komplett. Så jeg klarer ikke være lykkelig med det jeg har. Selv om jeg vet jeg burde. Sammenligner meg med andre, og føler meg verre av det.

Andre som sliter med det samme? Noen råd? Føler nesten jeg ikke klarer glede meg over ting. Alltid en bekymring. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg fikk god hjelp å lese The power of now av Eckhart Tolle. Likte spesielt godt det han sier om «har du et problem AKKURAT nå?» Bruker det ofte når bekymringene kommer snikende… Den tankemåten og meditasjon funker bra.

Anonymkode: 55ff3...7ac

[AnonymBruker]

Kanskje mye av bekymringen din skyldes det med at faren din er syk? Hvis man har store reelle bekymringer så kan jo det påvirke hvordan man tenker ellers også. Det setter seg litt fast. Prøv å bruk mindre tid på de situasjonene du forbinder med bekymring, og fyll på med flere positive ting som gir glede.

Kanskje du tar for mye ansvar for andre? Prøv å slipp det litt og se hva som skjer! Kanskje erfarer du at det går bra likevel?

 

 

Anonymkode: 10657...a1f

[AnonymBruker]

Enig med AB over her at situasjonen med faren din sikkert gjør ting en del verre. Det er ikke rart at du er bekymret hvis han er syk. Noe sånt kan virkelig ta på!

Det er heller ikke rart du føler deg dårlig av å sammenlikne deg med andre, det er noe av det verste vi kan gjøre og slik tror jeg det er for nesten alle.

Det finnes flere ting man kan gjøre og øve på hvis man står oppe i noe vanskelig og gruer og bekymrer seg mye. Det beste hadde kanskje vært om du fikk noen å prate med og at dere sammen kunne prøve ut forskjellige metoder for å få det bedre.

Et fint sted å starte kunne være kommunen din, de skal ha et lavterskeltilbud for psykisk helse. Du trenger ikke henvisning, du kan ta kontakt på egenhånd og det er gratis. Jeg fikk hjelp der selv, ukentlige samtaler med en veldig flink og fornuftig sykepleier. Det varierer sikkert en del fra kommune til kommune, men jeg opplevde det som et veldig bra og fleksibelt opplegg.

Anonymkode: 16bc8...fb3

[AnonymBruker]

Har du angstlidelse? generalisert kanskje? utredet deg hos psykolog?

Anonymkode: b12b2...7b6

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kanskje mye av bekymringen din skyldes det med at faren din er syk? Hvis man har store reelle bekymringer så kan jo det påvirke hvordan man tenker ellers også. Det setter seg litt fast. Prøv å bruk mindre tid på de situasjonene du forbinder med bekymring, og fyll på med flere positive ting som gir glede.

Kanskje du tar for mye ansvar for andre? Prøv å slipp det litt og se hva som skjer! Kanskje erfarer du at det går bra likevel?

 

 

Anonymkode: 10657...a1f

Det skyldes mye det at pappa er syk. Jeg tenker veldig mye på det. 

Tar nok litt mye ansvar, føler mye på at han sitter alene, særlig på helligdager. Så da blir det ofte til at jeg reiser til han, og samboer og jeg ikke får vært sammen. Føler meg dratt i alle retninger, har dårlig samme uansett hva jeg gjør.

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Har du angstlidelse? generalisert kanskje? utredet deg hos psykolog?

Anonymkode: b12b2...7b6

Har aldri vært hos psykolog. Tror ikke jeg har angst, aldri vært plaget av det før. Ikke før pappa ble syk. 

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (18 timer siden):

Som overskriften sier. Bruker så mye energi på bekymringer, men klarer liksom ikke slutte. 

Kan begynne å tenke på hvor fort tiden går, og at foreldre og tanter og onkler begynner å bli gamle. Og at de en dag blir borte. Og hvor vondt det vil bli.

Min far er syk, så bekymrer meg mye for det. Skal være med han til legen på oppfølgning om noen uker, og jeg gruer meg så. 

Er 34 år, har ikke barn. Har samboer og eier hus. Føler liksom ikke livet er komplett. Så jeg klarer ikke være lykkelig med det jeg har. Selv om jeg vet jeg burde. Sammenligner meg med andre, og føler meg verre av det.

Andre som sliter med det samme? Noen råd? Føler nesten jeg ikke klarer glede meg over ting. Alltid en bekymring. 

Samme her, bekymringsangst  

Anonymkode: e9fb1...761

[AnonymBruker]

Helt naturlig at det trigges slike følelser når folk rundt en begynner å bli alvorlig syke. Det minner oss om død og fordervelse. Lær deg teknikker for å deale med følelsene.  Handler mye om å forstå at krisemaksimering og "worst scenario" tankegang er noe som bare skjer, men som du ikke trenger å feste så mye bekymring til. 

Observer dine tanker og bekymringer på avstand. Se de som et resultat av hendelser, men ikke la deg rive med. Den beste måten er altså å la de komme frem, men så slippe de igjen uten å la seg rive med.

Anonymkode: 6412f...5f4

[AnonymBruker]

Hm - jeg trodde dette handlet om alt som skjer i verden, det er JEG bekymret for, og klarer ikke å slutte 😳

Pandemier, at Norge har avgitt kontroll over vannkraften, gir mer og mer suverenitet til EU, kontroll over helse til WHO i disse dager, matmangel i verden osv osv.

Er livredd for at WHO, når de har fått kontrollen, skal erklære pandemi eller en annen krise, og ta kontroll over verden. 

Og innføre digital ID, avvikling av kontanter, vaksinetvang, personlige klimakvoter, osv osv der alt dette er koblet mot tilgang til egen bankkonto osv osv. 

Social credit system som i Kina. Der alle har 1000 poeng som et utgangspunkt og kan få pluss/minuspoeng alt etter som hvor ‘lojale’ de er mot myndighetene. Kommer man for langt ned blir det store konsekvenser. Farvel til frihet og ytringsfrihet Ja, slik er det faktisk i Kina i dag! I noen regioner ihvertfall.

Orwell’s 1984 samfunn 😳

 

 

 

Anonymkode: 0ff50...320

[Gjest supernova_87]

Dette høres fryktelig slitsomt ut TS! ❤️ Og det høres jo ut som du har en del belastninger i livet ditt for tiden, jeg sender masse varme tanker til din far. 

Det du beskriver er grubling. Grubling er basically en tvangshandling som folk flest driver med, noen mer enn andre. Og det er mulig å slutte. Det føles jo litt som at det bare skjer av seg selv, og det er fordi det er en vane som er så inngrodd i oss at vi ikke en gang merker at det skjer. Men det er mulig å ØVE opp "muskelen" som gjør at vi greier å la være å engasjere oss i grublingen. 

Veldig mange grubler fordi de tenker at det har noe for seg. En slags positiv antagelse om at dersom man grubler så vil man kunne unngå det man bekymrer seg for, eller finne en løsning på problemene man har i livet. Men tvert imot, man bruker mye tid og energi på å bekymre seg, og går glipp av positiv kraft som man kunne brukt til å skape noe i livet sitt. Veldig mange grubler også, nettopp fordi de ikke har et godt forhold til egne følelser, de klarer liksom ikke forholde seg til følelsene sine, og bruker heller grubling som en måte å unngå å føle smerte, sorg, sinne osv. Hvilket forhold har du til følelsene dine? 

Her er en lenke til et nettsted som beskriver hvordan man kan slutte å gruble: 

https://drmichaeljgreenberg.com/how-to-stop-ruminating/ 

Masse lykke til! Det er ikke sånn man skal ha det. ❤️ 

[Anonym-bruker]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Dette høres fryktelig slitsomt ut TS! ❤️ Og det høres jo ut som du har en del belastninger i livet ditt for tiden, jeg sender masse varme tanker til din far. 

Det du beskriver er grubling. Grubling er basically en tvangshandling som folk flest driver med, noen mer enn andre. Og det er mulig å slutte. Det føles jo litt som at det bare skjer av seg selv, og det er fordi det er en vane som er så inngrodd i oss at vi ikke en gang merker at det skjer. Men det er mulig å ØVE opp "muskelen" som gjør at vi greier å la være å engasjere oss i grublingen. 

Veldig mange grubler fordi de tenker at det har noe for seg. En slags positiv antagelse om at dersom man grubler så vil man kunne unngå det man bekymrer seg for, eller finne en løsning på problemene man har i livet. Men tvert imot, man bruker mye tid og energi på å bekymre seg, og går glipp av positiv kraft som man kunne brukt til å skape noe i livet sitt. Veldig mange grubler også, nettopp fordi de ikke har et godt forhold til egne følelser, de klarer liksom ikke forholde seg til følelsene sine, og bruker heller grubling som en måte å unngå å føle smerte, sorg, sinne osv. Hvilket forhold har du til følelsene dine? 

Her er en lenke til et nettsted som beskriver hvordan man kan slutte å gruble: 

https://drmichaeljgreenberg.com/how-to-stop-ruminating/ 

Masse lykke til! Det er ikke sånn man skal ha det. ❤️ 

Er veldig slitsomt.

Er litt det jeg tenker. At hvis jeg tenker mye på det, og vurderer flere alternativer så er jeg forbredt uansett. Men resultatet er egentlig bare at jeg sliter meg ut på bekymringer og grubling.

Jeg har en tendens til å ikke ville forholde meg til ting som er vanskelig. Skyver det foran meg, og fortrenger litt. Som med sykdommen til pappa. Kjenner at jeg ikke klarer forholde meg til det, så jeg later som alt er normalt. Derfor jeg gruer meg sånn til legetimen hans, for da blir jeg liksom påmint hvordan ting er.

[Gjest supernova_87]

Anonym-bruker skrev (7 minutter siden):

Er veldig slitsomt.

Er litt det jeg tenker. At hvis jeg tenker mye på det, og vurderer flere alternativer så er jeg forbredt uansett. Men resultatet er egentlig bare at jeg sliter meg ut på bekymringer og grubling.

Jeg har en tendens til å ikke ville forholde meg til ting som er vanskelig. Skyver det foran meg, og fortrenger litt. Som med sykdommen til pappa. Kjenner at jeg ikke klarer forholde meg til det, så jeg later som alt er normalt. Derfor jeg gruer meg sånn til legetimen hans, for da blir jeg liksom påmint hvordan ting er.

Og da gir det veldig mening at man heller bruker tiden på å bekymre seg, enn å ta innover seg at man er redd og trist. Men det går veldig utover livskvaliteten.

[Anonym-bruker]

Rainstorm skrev (5 timer siden):

Og da gir det veldig mening at man heller bruker tiden på å bekymre seg, enn å ta innover seg at man er redd og trist. Men det går veldig utover livskvaliteten.

Det gjør det absolutt. Skulle gjerne hatt det annerledes, men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (13 minutter siden):

Det gjør det absolutt. Skulle gjerne hatt det annerledes, men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Har du tatt ein skikkelig prat med sambuaren din om dette? Om korleis du tenker, og om korleis far din sin sjukdom påverker deg? Og forklart han om alle tankane og om korleis du har konstant dårleg samvit? 

Anonymkode: 75c30...178

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du tatt ein skikkelig prat med sambuaren din om dette? Om korleis du tenker, og om korleis far din sin sjukdom påverker deg? Og forklart han om alle tankane og om korleis du har konstant dårleg samvit? 

Anonymkode: 75c30...178

Har vel ikke snakket ordentlig om det. Har sagt at jeg føler på mye dårlig samvittighet, ikke minst ovenfor han. At jeg er så mye borte. Men han sier at jeg ikke skal føle på det. At han forstår hvorfor jeg reiser. 

Føler jeg aldri har noe pusterom. At jeg aldri klarer finne et sted å slappe av.