Rakk ikke fram i tide

[AnonymBruker]

Akkurat da jeg fødte mitt eldste barn, ble kreften til pappa verre. Vi var mye å besøkte han i de siste uken, en fire timers kjøretur fra vest til Sørlandet, fram og tilbake noen ganger i uka. Selv om jeg var veldig medtatt etter fødsel. 

Da babyen var nesten 6 uker gammel var vi på besøk, pappa satt i rullestol og vi fikk omtrent ikke kontakt med han. Mamma var i en egen boble og trillet rundt og smilte, som om hun ikke ville innse hvor ille det var. Søsknene mine prøvde å hjelpe mamma så godt de kunne, og jeg bestemte meg for å reise tilbake til vestlandet med mannen min som måtte på jobb neste dag. Det var ingen som kunne hjelpe meg med avlastning andre enn han i situasjonen, og pappa selv sa før han ble så dårlig, at jeg ikke fikk begrave meg i sorg nå med en nyfødt å ta meg av i tillegg, han var redd jeg skulle få fødselsdepresjon eller miste melka.

5 om morgenen neste dag, da vi var kommet hjem og sovet der, ringte mamma og sa nå var det snart slutt. Hadde omtrent ikke sovet noe pga babyen, og hun sa vi måtte komme ned igjen til sykehuset så fort vi kunne. Vi heiv oss på E39 og var helt i ørska, måtte ta en pitstop hos min venninne i Kvinesdal for amming, bleieskift, kjørepause og få spist noe selv. På veien igjen begynte babyen å gråte og vi måtte stoppe og skifte nok en bleie i Lyngdal igjen. 

Da vi kom fram var pappa død allerede. 3 og et halvt år senere føler jeg fortsatt så vondt i hjertet for at jeg ikke rakk fram, vi skulle vært der sammen med mamma og brødrene mine. Han visste vi var på vei, sa mamma. De hadde gitt han så mye morfin på slutten at jeg vet ikke om han merket hvem som var der, men dette var pappaen min som alltid var der for meg og stilte opp da jeg måtte bli hentet for siste bussen hadde gått, fordi eksen var drita full igjen og hadde låst meg ute, kjørte meg en gang 5 timer hver vei for å hente noe fra finn... Og jeg klarte ikke rekke fram til det siste åndedraget hans. Hvor lenge skal det gjøre så vondt inni meg for dette her? Jeg blir så lei meg av å tenke på det, og det dukker opp inni tankene mine i blant. Måtte bare få det ut en plass. 

De siste ordene vi sa til hverandre var "jeg er glad i deg" som var det eneste han fikk til å si, siste gang jeg så han.. og det er jo godt å tenkte på, men faen heller, jeg skulle vært der.

Anonymkode: 03654...5e0

[AnonymBruker]

Burde du henvises til sorg-avdelingen ved Modum Bad? Sjekk det gjerne ut.

Anonymkode: 856b9...d93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Burde du henvises til sorg-avdelingen ved Modum Bad? Sjekk det gjerne ut.

Anonymkode: 856b9...d93

Takk for tips, men tror det går greit uten henvisninger altså. Jeg klarer meg jo fint i hverdagen 🙂 det er bare så sårt når dette dukker opp, selv om jeg vet under omstendighetene at det ikke kunne vært på noen annen måte. Jeg kunne ikke sitte der med en nyfødt og vente på at det skulle skje, når vi ikke visste det var rett rundt hjørnet.. som pappa selv sa, å begrave meg i sorgen. Uten avlastning. Skjønner jo de måtte ta vare på mamma og seg selv + pappa på det siste. 

Anonymkode: 03654...5e0

[AnonymBruker]

Tror der er helt normalt å tenke slik, det er nok en sorgreaksjon. Vi fleste sitter igjen med følelsen av at vi kunne eller burde gjort mer. Ganske trist.

Klem til deg.

Anonymkode: aceb4...217

[Diamant20]

Du gjorde jo egentlig det faren din ville at du skulle, ta vare på den nyfødte og deg selv og ikke begrave deg i sorg. ❤❤❤

[Bacteria]

Du hadde en baby å ta deg av. Du gjorde alt for å nå frem. 
Skift fokus, pappaen din høres ut som en fin person og nå har han det bra. Hva tror du han ville sagt til deg om denne situasjonen nå? Tipper han hadde sagt at dere måtte ta vare på dere selv og ikke minst barnebarnet hans. HAN ønsket sikkert ikke at du skal gå rundt å kverne på dette. 
Har så mye erfaring med døende at jeg tipper faren din var ganske i ørska de siste timene. 
 

Mens jeg skriver dette kommer jeg på at jeg har opplevd det selv. Var og besøkte pappa på intensiven, gikk hjem og la meg selv og barnet. Blei oppringt neste morgen; «Faren din er veldig dårlig». Selv om jeg hadde toppen ti minutters reisevei, var han død når jeg kom til avdelingen. 
Mamma var der da. 
Slik din mor var der til din far. 
De var ikke alene. 

[AnonymBruker]

💗 takk for gode ord og klem. Ja, det hele skjedde jo så fort også, i tillegg til ny babytilværelse, så jeg tror jeg var i sjokk og overlevelsesmodus. Og derfor takler sorgen litt og litt over tid. Muligens. Det er jo ikke så veldig lenge siden heller, men jeg måtte holde meg sterk for babyens skyld, og ikke latt meg selv tenke på dette så mye. 

Kreft er noen jævlige greier, livet og døden er så uforutsigbart. Februar får han vite han endelig skal bli morfar for første gang, april fikk vi vite om kreften, og november ble det begravelse. For et år, tror det var sunt å skrive litt om dette nå, for det hele gikk veldig over hodet på meg.

 

 

 

Anonymkode: 03654...5e0

[AnonymBruker]

Diamant20 skrev (3 minutter siden):

Du gjorde jo egentlig det faren din ville at du skulle, ta vare på den nyfødte og deg selv og ikke begrave deg i sorg. ❤❤❤

💖

Anonymkode: 03654...5e0

[AnonymBruker]

Det er slik det kan være, det er nok mange som har opplevd det samme . Det kan kanskje være en trøst og lindring at flere har opplevd det samme og at slik kan man ikke styre. Man kan være så omtenksom og snill som bare det, likevel er det bare tilfeldigheter som avgjør slik. 

Jeg syns du kunne snakke f.eks med fastlegen, ofte vet helsefolk hva de skal si for å få tankene på rett kjøl igjen. 

Anonymkode: c1edd...72a

[Guppy88]

Dette er det veldig mange som føler på. Ofte står det i dødsannonser at vedkommende "sovnet stille inn med de nærmeste rundt seg". Det er liksom det man sikter seg inn på. Men når man våker over døende, er det utrolig slitsomt. Tar det tid, må man dra og sove, dusje og spise. Og døden kan selvfølgelig inntreffe akkurat da. 

Du må nesten bare prøve alt du kan å tenke at han ikke var alene, og det er det aller viktigste. At hele den nærmeste familien skal klare å være til stede i dødsøyeblikket, er nesten ikke realistisk.

Håper du har kjent på og vil kjenne på at sorgen tar stadig mindre plass, og de gode minnene stadig mer plass.

[cassio]

Prøv å tilgi deg selv for at du ikke kom fram i tide. Tror du faren din vil at du skal ha det så dårlig fordi du ikke var der da han døde? Hans høyeste ønske var nok garantert at du skulle ha et godt liv også etter hans død, ikke at du skal ha det vondt på grunn av han.

[AnonymBruker]

Vet du hva ? Faren din VET at du forsøkte å rekke frem i tide ! Har du tenkt tanken at det var lettere for ham å gi slipp når du ikke var tilstede? Nettopp fordi kjærligheten var så stor og hans siste handling var at du skulle slippe å slippe ham mens han var våken ? 

En stor kjærlighetshandling fra far til datter.❤ Han visste at  barnet du måtte gi dine krefter til ,var en videreføring av hans kjærlighet til deg og barnebarnet.  

Dårlig samvittighet? Absolutt ikke ! Han lever videre I deg og hva dere var 🌹   Det er ditt liv og ditt vesen et levende bevis på. Han ønsker på ingen måte at du skal sørge dobbelt,fordi han måtte gi slipp før du kom frem . Fra hans side,var det bevisst, - kun i kjærlighet. ! 

Anonymkode: f6eb8...ae2