Begynner å slite psykisk av moren min

[Gjest Gjest_sliten_*]

Jeg skrev for en stund siden dette innlegget:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...150766&hl=kanin

Og når begynner jeg å merke de psykiske ettervirkningene...

Saken ble altså anmeldt, mamma innrømmet det til politiet og fortalte til pappa at hun kom til å få bot, men mer enn det har jeg ikke hørt.

Legen tør ikke å tvinge seg på mamma siden mamma i utgangspunktet er skeptisk til leger, og vi vet ikke hvordan vi skal få mamma til å komme til henne.

Ellers har alt vært som normalt, bortsette fra at jeg idet siste har begynt å føle meg utrygg på mamma pga det som skjedde med kaninen. Broren min fant ut at hun har no "korwaks syndrom", et vanlig syndrom etter mange år med alkoholisme. Hun kan ikke bli bedre, hun kan bare bli verre...

Jeg begynner å tenke på hvor mye hun har forverret seg de siste årene, og hvor mye verre hun kan bli inntil hun stryker med... Hun har bevist at hun er i stand til å bruke vold, bruke våpner, skade et dyr, og så la det ligge og lide, uten å blunke. Hva blir det neste, at hun angriper pappa med kniv fordi de krangler og hun blir irritert fordi han ikke forstår henne?

Jeg tror egentlig ikke hun vil skade noen, men hun skjønner jo ikke alvoret i å skade et kjæledyr, så hvor mye alvor vil hun forstå i å skade et menneske?

Forleden dag satte hun seg med den langhårede katten vår og skulle skjære ut floker i pelsen med en kniv... Kniven var tydeligvis ikke så skarp som den burde, for hårene lå over knivbladet uten å bli skåret over, og hun var så harhendt og uforsiktig med katten at det ga meg den samme følelsen som etter hun hadde slått til kaninen... Jeg ble sur, klarte å holde hendene hennes av katten, så katten stakk. Hun ble skikkelig sur og irritert, mente at jeg er en pyse som bryr meg med det... Jeg gjemte meg på rommet med katten, orket ikke være i nærheten av henne.

Det har begynt å komme om kvelden, at jeg blir sittende å tenke på disse tingene. Blir lei meg, lurer på hva fremtiden vil bringe, hva jeg kan gjøre for å hindre henne i å gjøre flere syke ting, redde oss andre fra et eventuelt angrep av noe slag i fremtiden... Føler meg ikke trygg, ikke for henne, ikke her hjemme.

Pappa vil ikke innse alvoret i saken, søstera mi sliter nok like mye som meg, broren min unngår fortsatt å prate med mamma, og kjæresten min ser ikke ut til å gidde å sette seg inn i hvordan dette oppleves for meg... Lurer på om jeg skal revurdere forholdet, bla pga dette.

Imorgen skal jeg opp kl.06, men jeg får ikke sove når jeg blir liggende å tenke på dette.

Jeg pleier å tenke at "det finnes alltid en utvei, det er ikke dommedag", men denne gangen finner jeg ikke utveien...

Jeg vet ikke hvordan noen her skal kunne hjelpe meg med dette, men jeg trenger å få det ut...

[Gjest Pjusk]

Jeg er helt sjokkert over det du skriver. Husker godt den andre tråden din.

Du og dine søsken må ha det utrolig vanskelig!

Hvis du har en kjæreste som ikke har interesse av hvordan du har det i din hverdag, synes jeg du skal kutte ham ut. Du trenger ikke flere i livet ditt som ikke er interessert i at du skal ha det bra - du trenger noen som kan støtte deg og være en god venn/kjæreste.

Hvor gammel er du? Og søskenene dine?

[Gjest Gjest]

Har desverre ingen råd til deg, men må si jeg er sjokkert over det du skriver! Nå kan ikke jeg så mye om hvordan helsevesenet fungerer, men er det ikke mulig for deg/søsteren din å få tak i noen som kan ta en profesjonell vurdering av moren din sin psykiske situasjon?

Ønsker deg uansett alt godt, håper dere finner en løsning snart!

[lil]

Syntes å huske at du var gammel nok til å flytte ut...?

Gjør det da vel! Sikkert det beste for deg. Hvis du føler deg maktesløs og redd i ditt eget hjem er det ikke noe bra for deg. Og du har jo prøvd både faren din, politiet og legen.

Og han typen... velvel, litt av en fyr. Håper ikke at du har tenkt å satse på en fyr som ikke bryr seg om hvordan du har det!

[lil]

glemte visst det viktigeste Håper at ting ordner seg, og det gjør de ofte for flinke piker

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg har tenkt på det å få noen fra helsevesenet til å gjøre noe, men jeg frykter at det må alvorligere hendelser til for at noen med myndighet til slike avgjørelser skal få ut fingeren...

Jeg er nå 20, søsteren min 25, broren min 23, og foreldra mine er 59 og 61 tror jeg.

Jeg er gammel nok til å flytte ut ja, og jeg skulle egentlig ha flyttet ut for et år siden (typen gadd ikke prøve å få seg jobb, viste seg han ikke var interessert i å flytte ut likevel, uten at han sa det. Hadde ikke råd og ikke lyst til å flytte ut alene). Men nå er jeg igang med høyere utdanning, og jeg har allerede nok å tenke på med skolen og familien, om jeg ikke skal ha jobb å tenke på i tillegg. Ikke er jeg særlig lysten på å ta opp et lån for alle utgifter ved å bo alene i flere år heller.

Valget står altså mellom å flytte ut og få meg jobb mens jeg risikerer at jeg får problemer med skolen og i værste fall ikke står, eller å prøve å leve i hus med moren min og håpe hun ikke gjør noen flere ille ting med det første, eller å på en eller annen måte få noen utenfra til å hjelpe oss.

Tror jeg skal prøve å lete litt for det siste alternativet, det ville nok vært det beste for oss alle

[Gjest Gjest]

Du kan også søke støtte hos Lånekassa dersom du går på høyere utdanning. (Fristen for høstsemesteret er snart, så du må skynde deg). De fleste tar opp lån for å studere, og dersom du lever litt sparsommelig kan du komme langt med det. Det viktigste for deg må vel være at du har det bra.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Hun høres komplett sinnsyk ut. Kutt henne ut.

[Gjest Piper]

Må være forferdelig å leve slik, men som flere sier så kan du flytte ut. Jeg må også si at det er utrolig uansvarlig av dere å ha dyr i det hjemmet, når dere aldri kan vite hva som kan skje med de. Så det første dere burde gjøre var å omplassere dyrene, om ikke en av dere flytter og tar dyrene med seg.

Det er utrolig lett å legge alt over på mor i denne saken, men er hun syk så vet hun nok ikke hva hun gjør hele tiden. Derfor blir det dere andre som må stå til ansvar ovenfor dyrene, for det kan dere virkelig ikke kreve at en syk person skal gjøre.

Det beste ville nok være å flytte, men på meg virker det som om du ikke helt er klar for det. Ønsker man noe sterkt nok, behøver man ikke andre for å få det realisert. Lånekassen låner ut penger til de som er under utdanning, og det er mange andre studenter som klarer seg på de pengene uten å måtte bo hjemme. Så vil du flytte, er det faktisk bare til å gjøre det.

Beklager at jeg ikke bare kosemoser med deg, men du er en voksen person som har ansvaret for ditt eget liv. Det nytter ikke å bare legge alt over på en syk person, for den personen kan faktisk ikke noe for at hun er syk. Syns også dere er ganske handlingslammet når det kommer til å prøve å få hjelp til henne, for der er det også mange unnskyldninger.

Ta kontakt med legevakten, få de til å sjekke ut muligheten til å tvangsinnlegget mor i dette tilfelle. For ikke bare er hun en fare for andre, men også seg selv. Ingen av dere har noen som helst garanti for hva hun kan gjøre med seg selv, og da syns jeg at dere har litt ansvar for å prøve å få hjelp til henne.

Håper virkelig ting bedrer seg for dere, for ingen fortjener å leve slik dere gjør.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Må først si at jeg forstår ikke hvordan du har fått inntrykket av at jeg legger noe som helst ansvar på mamma... Hun er som du sier psykisk syk og vet ikke hva hun gjør, og vi vil ikke finne på å gi noen viktige beslutninger til henne i den tilstanden. Sålenge hovedpersonen uansett ikke vet om problemet, er det dem rundt, som er klare over situasjonen, som må gjøre handlingene. Og ennå er jeg, den yngste i familien, den eneste i familien som har gjort noe som helst for dette.

Nå har jeg akkurat sendt en lang mail til legevakten om situasjonen, jeg fant ut først nå at de har en egen psykiatrisk avdeling.

Det er lov å kritisere litt, men situasjonen er ikke så lett å fikse på som du tror. Om jeg så flytter ut, så er fortsatt psyken til mamma et problem. Poenget mitt var ikke bare at jeg blir sliten, men at noe trengs å gjøres med mamma. Tenk hvordan det må vær for faren min å sitte igjen alene med henne... Jeg tenker på hele familien, ikke bare megselv.

Forøvrig er det ikke noe lurere å ta opp lån, flytte ut, og kanskje mislykkes i kurset på skolen så jeg må ta det opp igjen, enn å bo her og prøve å takle problemene mens ihvertfall økonomien og skolen for fremtiden er sikret.

Når det gjelder det ene dyret, katten, så er det tungt å gi henne fra oss, og jeg har vanskelig for å tro at hun vil skade katten, ihvertfall bevisst. Kaninen ville hun avlive fordi hun syntes det var mye arbeid med den, men hun har aldri nevnt noe slikt om katten, aldri hintet det minste om at hun er lei av den.

[Gjest Gjest]

Så vanskelig. Dette høres helt forferdelig ut. Skjønner at du synes det er vanskelig å flytte, og at du ikke ser på det som en løsning så lenge tingene er som de er.

Kanskje du kjenner noen som kan passe pus en stund til ting har roet seg?

Ta kontakt med krisesenteret, de kan sikkert hjelpe deg med å finne ut hva du/dere skal gjøre.

For en vond situasjon, jeg føler virkelig med deg.

[Gjest vimse]

Det var det jeg ville nevne, det som Piper sa, om mulighet for tvangsinnleggelse... Hvis en person er til fare for seg selv eller andre, skal det skje en vurdering av denne personens psykiske helse.

Jeg er av den mening at en slik vurdering bør skje med en gang, fordi denne situasjonen er uutholdelig, ikke bare for dere, men også for henne.

Synes det er fint du har sendt en mail til legevakten, men jeg synes i tillegg du bør ta en telefon. Da vil du mest sannsynlig bli satt over til psykiatrisk avdeling, og snakke med vakthavende lege, evt bakvakt der. Der kan du få svar på dine spørsmål, og også muligheten til å presse litt på.

Når det gjelder alkoholmisbruk, kan langvarig misbruk føre til en alkoholdemens, så at dere har dratt paralleller til Alzheimer er forståelig.

Håper det ordner seg, slik at dere alle får det bra!

[fomlepung]

Herregud... jeg er mildt sagt sjokkert over det jeg leser her og i den forrige posten din angående kaninen.

Vet rett og slett ikke hva jeg skal si, annet enn at du bør flytte ut så fort som det er mulig.

Kan nå si at om jeg hadde fått ei kone i fremtiden som hadde begynt å oppføre seg slik, så hadde jeg separert meg på flekken, tatt med ungene og gjort det slik en mann skal i slike situasjoner... ta vare på ungene sine!

Håper virkelig situasjonen din vil lette etterhvert!

Endret 8. november 2005 av fomlepung

[Fam]

Kan nå si at om jeg hadde fått ei kone i fremtiden som hadde begynt å oppføre seg slik, så hadde jeg separert meg på flekken, tatt med ungene og gjort det slik en mann skal i slike situasjoner... ta vare på ungene sine!

Jeg er så enig med deg! Men det finnes faktisk en del menn som ikke er slike menn..desverre!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Folk reagerer veldig forskjellig i spesielle og ekstreme situasjoner, og man reagerer heller ikke alltid slik man hadde trodd man ville reagere.

Faren min ser altså ut som han rett og slett ikke helt takler tanken på at kona hans er psykisk syk, og det er tydelig at han da liker situasjonen veldig dårlig, men sikkert føler seg hjelpesløs.

Som jeg sa til ham selv, så er han dessuten av den typen som gir opp slike problemer altfor lett, avfeier alle utveier med "man må være heldig for å få igjennom noe sånt, det er å tro på nissen at vi får det til". Det er ikke den første dårlige situasjonen han har reagert slik på...

Noen er slik, og da må vi andre bare bestemme oss for om vi vil ta skjea i vår egen hånd eller gi opp for pessimismen hans. Jeg har erfaring med å ta skjea i min egen hånd, søsknene mine har ikke det.

Venter fortsatt på svar fra legevakta. Kanskje de er treige med mailer, eller kanskje de vurderer mailen

[Gjest Gjest]

Hvis du skal få det noe bedre, så må du flytte. At du ikke vil ta opp lån er jo din sak, det gjør imidlertid de aller fleste som studerer. Hvis du ikke vil ta opp lån får du heller utsette utdanningen og begynne å jobbe.

[lil]

Egentlig litt enig i det siste der ja...

Forstår selvsagt at du vil gjøre alt du kan for moren og familien din, men du kan jo gjøre ting bortefra også? Ved å bo der skader du deg selv tydeligvis siden du er så stresset.

Jeg forstår litt om hvordan du har det. Flyttet selv ut som 16 åring, vokste opp med psykisk syk mor. Ikke så dramatisk som du beskriver på noen måte men..

Ang. lån: det gjør de aller aller fleste.