Gjest Tristen Skrevet 7. november 2005 #1 Skrevet 7. november 2005 Hei... Høres kanskje fryktelig dumt ut dette... Men lurer på om jeg er deprimert... Det hele begynte når kjæresten min flyttet for å studere og de fleste venninene mine flyttet for å studere. Føler jeg sitter igjen her hjemme alene... Jeg går på skole nå for å bedre snittet mitt, men føler liksom ikke at jeg "gjør" noe... At alt bare er forgjeves.... Og jeg savner typen sånn....gjør vondt inni meg når jeg tenker på han...blir helt på gråten... Vi snakker sammen på tlf hver dag og sånt, men det blir liksom ikke det samme som å faktisk ha han her og leve med han... Og vi besøker hverandre også minst 1 gang i mnd...men etter besøkene er jeg enda lenger nede enn jeg var før....da blir jeg bare trist av å vite hvor fint vi har det når vi er sammen....siden vi ikke kan være sammen på ordentlig liksom... Kan grine å være helt apatisk i flere uker etter de besøkene....jeg sitter ike hjemme men går liksom rundt i halvsøvne å gjør det jeg MÅ gjøre (møte opp på skolen, og jobbe) Ingenting som motivere meg....jeg trenger bra karakterer , men orker ikke begynne å lese....har eksamen snart... jeg føler liksom at jeg ikke er noe nå....jeg er liksom bare i ventemodus til han kommer hjem.... Og jeg vet ikke når han er tilbake heller....han skulle liksom være ferdig nå i november, men det blir han ikke likevel....han får ingen info på skolen om når han er ferdig... Jeg trodde kanskje at det ville ta 1mnd lenger, men nå har han begynt å hinte om neste år.....og dette gjør meg bare neda mer fortvilet enn jeg føler meg allerede.... Hadde gledet meg sånn til juleforberedelser med han... Dessuten sitter jeg med en leilighet som vi skulle flytte inn i sammen når han kom....og det er jo naturligvis veldig dyrt for meg...og nå skal det ta enda lenger tid? Har lyst å ligge meg under dynen og grine....ikke komme frem før han er hjemme...og ikke gidde å tenke på penger og skole hele tiden.. Dessuten har jeg en skikkelig dårlig jobb.....sitter i kassen på en nærbutikk i et belastet område.....bare kjeft og trusler å få på jobben, og får aldri skryt av sjefen... Husker at når jeg begynte gjorde jeg mitt aller beste for å være en blid kassedame og for å holde butikken ryddig, men uten smil og takk er det vanskelig å holde på dette... Alt i livet mitt virker patetisk og grått....ineg lyspunkt i det hele tatt... Hvordan skal jeg komme opp av dette? Er dette begynnelsen på en depresjon? Hjelp meg...
Gjest Gjest Skrevet 7. november 2005 #2 Skrevet 7. november 2005 Du høres fryktelig negativ ut.. Smil til verden og den smiler tilbake.. Ikke steng deg inne. Vi har alle opp og nedturer i blandt, og jeg skjønner deg veldig godt. Men hvis du og kjæresten virkelig elsker hverandre, så kommer dere igjennom dette. Han savner sikkert deg like mye han også. Hvis jeg har forstått det riktig så har ingen av dere mulighet til å bytte skole og komme nærmere hverandre. eller (?) Hva med å bytte jobb? Om du føler deg truet på jobb, så høres ikke det mye positivt ut, tror jeg hadde set meg rundt etter noe annet. Kom deg ut å tren ei treningsøkt om dagen, det gir overskudd og energi. Og du føler deg gladere. Tro meg, går mange dager å bare gjør ting fordi jeg MÅ jeg også. Det som holder meg opp er å trene, og gjøre ting jeg setter pris på. Vil jeg slappe av en kveld, uten å tenke på noen, så gjør jeg det. Krøller meg under teppet mitt, lager meg noe godt og spise/drikke, og koser meg med tv'en, tenner litt lys, og slapper av. skriv ned en liste over ting du blir glad av, også gjør du de. Og gled deg over de helgene du får møte kjæresten din.. Prøv og gjør det beste ut av det. Det er bare en helt vanlig vanskelig epoke i livet ditt.
Gjest Tristen Skrevet 7. november 2005 #3 Skrevet 7. november 2005 Ikke for å være frekk altså, men hvis dette hadde vært så lett som at hvis man smiler og er glad så går alt bra så hadde jeg ikke hatt dette problemet... Tingen er at jeg føler at ingenting hjelper lenger...men at alt bare går mot meg uansett hvor mye jeg prøver... Og hvis jeg ikke har energi til å lese hvor skal jeg få energi til trene da? Eller penger? Kan ikke løpe ute lenger det er det altfor dårlig vær til... Nei uff.....unnskyld nå lar jeg det gå utover deg... Det gjør jeg alltid... Er ikke meningen
Claire Skrevet 7. november 2005 #4 Skrevet 7. november 2005 Ta deg en tur til fastlegen og snakk med han/henne. Det er utrolig hvor godt det hjelper. De har mye større innsikt og erfaring fra dette, enn oss her på forumet.
Gjest jessi Skrevet 7. november 2005 #6 Skrevet 7. november 2005 føler med deg... Har ei god venninne som lider av depresjoner. Hun har nå tatt skjea i en annen hånd som det heter, å har begynt å trene. En times spasertur eller en time spinn/step ser ut til å hjelpe henne veldig. Hun sier selv at hun får så god selvfølelse av å trene, og at det er deilig å ha noenting å gjøre på ettermiddagen, i steden for å bli sittende hjemme med sine tanker. Kansje en ide å prøve?? Lykke til.
Gjest Tåka Skrevet 7. november 2005 #7 Skrevet 7. november 2005 Hei Tristen! Det er kanskje litt irriterende når folk sier at de forstår hvordan du har det og at de sier like etterpå at det kommer til å ordne seg... For man føler at det er ingen som skjønner hvordan man har det..Og hvorfor skal ting kunne ordne seg når man føler at alt er bare er dritt?! MEN, tro det eller ei, jeg forstår deg! Jeg har det på ganske samme måte. Jeg har plutselig mistet "alt". Bestevenninna flytta og typen slo opp og her sitter jeg..Teller timer til noe skal skje. Føler meg totalt alene og gråter hver kveld for jeg synes verden er så total urettferdig.. MEN så er ting hva man gjør det til selv! Og jeg prøver så godt jeg kan å finne på ting med venner og prøver å få gått meg noen turer og gjøre ting jeg liker å gjøre.. Og det går forsåvdit sakte men sikkert bedre. Og jeg tenker at snart begynner et nytt år og det betyr nye muligheter! Og ikke for å virke frekk eller noe nå men så synes jeg du virker en smule negativ....Du kan jo ikke la hele livet ditt være basert på kjæresten din. Det virker som om alt dreier seg om han og det er det ikke verdt! Alt dreide seg om min forrige kjærest og vi hadde verdens flotteste leilighet og plutselig en dag tok det slutt og da satt jeg temmelig alene....Dette fordi jeg hadde kun brydde meg om kjæresten. Og dette har blitt en lærepenge for meg..Man MÅ ha et liv utenom kjæresten! Og man må gjøre noe selv for det. man kan ikke sitte å vente på at alt skal falle i fanget. Jeg tror du bør ta deg selv ett godt tak i nakkeskinnet og kom deg ut. Jogg, gå tur, treff venner, gjør noe du synes er gøy. Ikke la alt bli fokusert på kjæresten din, jobb og skole. Slapp litt av ang skolen og ikke press deg. Man lever kune engang og man må få kunne ha det litt gøy imens da synes jeg Og ang. jobben om den er såpass ille, kan du ikke finne noe annet? Det er jo ikke meningen at man skal gå rundt og mistrives med det man gjør...da er jo halve vitsen borte... Håper ikke du syntes jeg hørtes alt for streng ut..og jeg tror ærlig talt ikke at du er deppa...du er bare inn i en perioda av livet ditt som kanskje er litt ekstra tung akkurat nå..og det virker som om det er pågrunn av kjæresten din... STÅ PÅ og LYKKE TIL
Gjest Tristen Skrevet 7. november 2005 #8 Skrevet 7. november 2005 Du har helt rett Tåka...takk for oppvekkeren Alt dreier seg faktisk om kjæresten min nå....vet ikke når det skjedde men plutselig bare var det sånn...også drar han og da blir alt helt jævlig... Skulle nesten ønske at vi ikke var sammen på en måte... Men nå er jeg liksom stuck....er døds forelsket, men er bare trist siden vi ikke kan være sammen Men jeg får skjerpe meg litt...se positivt på ting selvom det er vanskelig Takk skal dere ha alle sammen P.S. Det er mandag i dag og da ser alt mye verre ut
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå