omsorgsfordeling

[Far til 2]

...

Hun skal slippe å velge, men skal nok sette mormor/tante på saken i å høre hva hun har lyst til selv - men TROR at det fremdeles vil være 50/50 omsorg for henne.

←

Og kansje hennes beskrivelse av "sliten" er mer psykisk enn fysisk. Kansje hun sliter og har problemer med å innse at dere har gått frahverandre slik sissan beskriver. Kansje hun egentlig trenger en stabil ordning som tilsier at begge foreldrene, som hun er veldig glad i, bør bo så nært at hun ikke føler at hun har tapt noen. Kansje det er avstanden (som jeg har forstått er midlertidig) er så stor for den lille jenta at det er redselen og det psykiske presset ved å miste en forelder som altid har vært tilgjengelig som er problemet ?

Også noen andre naboer jeg har ble skilt (skulle tro at alle naboene mine har gått fra hverandre ). Løsningen ble at den ene forelderen flyttet ca 10 min kjøring med buss. Dette gikk hardt innpå deres eldste barn, - selv om de praktiserte felles omsorg. Løsningen ble at den som flyttet valgte å flytte tilbake så nært at barnet fikk 3 minutters løpetur mellom foreldrene. Situasjonen er nå en helt annen mht barnets reaksjon på samlivsbruddet. Foreldrene har fortsatt å praktisere felles omsorg og alle, ikke minst deres eldste barn, ser ut til å takle bruddet vesentlig bedre.

Men barnets reaksjon var svært tung (ref et av mine barn som går i samme klasse) da den ene forelderen flyttet ut. Det andre barnet var for lite ? til å forstå hva som skjedde. At begge barna nå blomstrer som om bruddet ikke hadde skjedd forteller at et samlivsbrudd kan gjøres skånsomt (i ettertid ) om foreldrene gjør sitt ytterste for å legge forholdene tilrette for barna, som tross alt er en uskyldig 3.part, men som mest sårbare av alle de involverte.

[La Guapa]

Jeg er litt uenig med La Guapa om at barnet bør bo fast hos moren. Og da ser jeg ingen ulempe med StoreSky. Hun er sikkert like flink som faren. Det jeg reagerer på er at det automatisk er MOR som skal ha omsorgen.

Når jeg leser hovedinnlegget på nytt ser jeg at det er mor som har flyttet.

Om barnet skal flytte etter mor vil hun miste mange av sine faste venner.

Sansynligvis vil det også medføre at hun må bytte skole om det er på et tettsted/mindre by.

Muligens vil hun også måtte kutte ut fritidssysler og de vennene hun har der, om hun har begynt med dette.

Om saken skulle havne i en rettsal vil jeg tro at far står sterkt mht å overta omsorgen alene. Dette er imidlertid ikke optimalt for et barn som er glad i begge foreldrene og som har behov for impulser fra dere begge. Jeg vil på det sterkeste anbefalle StoreSky å flytte nærmere.

La barnet få beholde så mye som mulig av tryggheten ved et etablert bomiljø. Ikke riv henne opp fra dette sålenge far er godt egnet til omsorg. Barnet lever sansynligvis under stort nok press som det er, og bør ikke miste alle kjente rundt seg også.

10 minutters reise med buss er altfor langt unna om det er snakk om tettbebygd strøk. Gi barnet en mulighet til omtrent like mye samvær med begge foreldrene og den tryggheten dette gir.

←

Mente ikke at barnet MÅ bo hos mor.Det kan like gjerne være far...bare barnet har en fast base.

I vårt tilfelle var det mor som fikk datteren da far ikke var like mye på banen den gangen som han er nå....for å si det sånn.

Jeg er helt for at far skal ha like rettingheter som mor, jeg altså...bare så det er sagt.

Klem fra La Guapa

[Gjest StoreSky]

Jeg bor som nevnt tidligere ca 10 min unna med buss, men for et barn kan det selvfølgelig virke som langt...

Vi har godt samarbeids stortsett og har møtt hverandre utenom samværstiden (gått i parken, cafè, middag). Det kan godt være at hennes "slitenhet" går på psyken ja, at hun nå begynner å få en forståelse av at vi ikke kommer til å flytte sammen igjen.

Har tenkt å foreslå at vi lar henne mindre dra på besøk etter skoletid, mindre barnevakt -selv om hun elsker sine "passere" og vil gå på besøk til vennene sine, så er det jo med på å gjøre ting mer slitsomt..

[Far til 2]

Jeg bor som nevnt tidligere ca 10 min unna med buss, men for et barn kan det selvfølgelig virke som langt...

...

...

Har tenkt å foreslå at vi lar henne mindre dra på besøk etter skoletid, mindre barnevakt -selv om hun elsker sine "passere" og vil gå på besøk til vennene sine, så er det jo med på å gjøre ting mer slitsomt..

←

Nå har jeg vært ganske bastant mht dette med avstanden, så jeg bør vel ta med noe positivt også .

Jeg leste for en tid siden om to foreldre som praktiserte felles omsorg. Faren bodde fortsatt i umiddelbar nærhet av skolen. Moren "en kort kjøretur" unna.

Tidligere (før bruddet ?) var det altid hektisk da hun kom hjem. Nå hentet hun på skolen om ettermiddagen. Og hun oppdaget at hun nå visste mye mer om barnas hverdag enn tidligere. Årsaken var at de nå satt i bilen og pratet på vei hjemover. Hun var ikke opptatt av noe annet (enn å kjøre) og barna var ikke opptatt av annet enn å se ut av bilvinduet. Denne tiden viste seg å være gull verd for mor og barn. Hun fikk en nærhet og forståelse gjennom disse samtalene hverken hun eller faren hadde hatt tidligere, og oppdaget at hun faktisk var litt priviligert som fikk denne stunden med barna, noe faren ikke fikk. Når de kom hjem gikk alt i 110 slik det altid har gjort med matlaging, klesvask, rydding, handling, lekser, lek ute med venner, litt TV, etc, etc. Altså minimalt med ro til å snakke sammen.

Det er med andre ord viktig å glede seg over de små ting i livet, og innse at det også finnes fordeler ved det meste. Det er bare å bli klar over dem.

Om dere tar bussen har dere kansje ikke så mye alene tid sammen. Da kan det være litt alright å ta det helt med ro og bare være sammen dere to. Prate sammen, le sammen, gråte sammen, og i det hele tatt få til en kommunikasjon dere imellom som dere begge kan ha glede av. Om du har råd til et måltid ute en gang i uka, bare dere to, kan det også være et alternativ. Spesielt hvis det kan bli stressende med venner, fritidsaktiviteter, etc, etc så fort barnet får hodet innenfor døren.

Jeg er overbevist om dere finner en løsning som er til alles beste.