Geitis reiser

[Gjest Geitis]

Noen ganger så er man så full av følelser, de eser ut over kanten som en gjærdeig som har stått for lenge i sola. Det var sånn denne morgenen også. Jeg raste rundt som en hodeløs kylling og prøvde å få alle ut av huset i god tid før morgen møtet, ting gikk litt i ett og før jeg hadde rukket å tenke to sammenhengende tanker så mye så var kaffen kald, møtet ferdig og brøddeigen hadde tydeligvis prøvd å stikke av. Det fikk ikke hjelpe, ovnen var likevel varm, jeg gremmet meg over alle kilowattene som hadde gått i dass og smalt igjen døra. Er bare å håpe på det beste da. 

Det er ikke slik at jeg ikke har hatt travle dager før, det var ikke her det gikk galt, ei heller når jeg så at brødet ikke ville heve like godt i ovnen som i bakebollen, det var ikke før jeg skulle sette meg ned i godstolen og sølte hele kaffekoppen i fanget to minutter før neste teams møte. Helvette... Murphys lov flirte meg midt i trynet... 

[Gjest Geitis]

Det er jo ikke noe å gjøre med det... Så jeg later som ingen ting når møtet starter, sitter der i kaffepølen min. Ja for det kan du vite, jeg drikker ikke kaffe av sånn en søt liten porselens kopp,  jeg skulle ønske jeg gjorde det nå da, men neida jeg har selvsagt halvliters kopper fra indiska. Ja du vet hva jeg snakker om hvis du liker store kopper. 

Uansett, der satt jeg og latet som ingen ting og kaffen gikk fra for varm til for kald rimelig kvikt mens kollegaer diskuterte i det lengste temaer som helt klart heller kunne vert en e-post. Jeg tunet helt ut, hørte ikke hva de sa lengre, hva søren er vitsen med alt dette? Hva om... Hva om jeg bare gikk? 

[Gjest Geitis]

Vinden var kald, men sola varmet og gresset litt vått under de bare føttene mine. Det var fortsatt tidlig nok til at fuglene kvitret, eller kanskje det bare var ekstra stille i dag?  Jeg stoppet opp og kikket på tærne mine i det våte gresset, prøvde å gripe rundt noen gresstrå, som en annen apekatt, det funket! Jeg smilte til meg selv i triumf og plukket opp ett lite strå som hadde blitt med. Om ikke annet så kan jeg luke med tærne tenkte jeg og ruslet videre. 

Det var da veldig så kaldt det ble plutselig, sola hadde gått bak en stor dott av en sky og livet som virket så enkelt noen sekunder tidligere var med ett mørkt og trist igjen. Jeg var fortsatt våt av kaffe, barføtt og nå kom jeg på brødet også... det skulle nok ikke stå timesvis i ovnen. Godt jeg ikke hadde kommet lengre enn til kanten av hagen da i det minste trøstet jeg meg med når jeg gikk gråtende og resignert tilbake til brødet og kaffepølen min.