Hemmelig barn

[Mooza]

Vi har faktisk tøyset om det, jeg og mannen. Om hans ukjente sønn dukker opp en dag på døra. Vi kvinner vet jo hvike barn vi har, men en mann kan jo ikke vite noe sikkert. De aller fleste menn har hatt sex før et forholdet.

Nei, det er ikke så mye å gjøre enn å være den beste versjonen av seg selv og bli kjent med dette barnet/mennesket. De fleste mennesker er en velsignelse og gjør livet ditt rikere, eller du kan gjøre deres liv rikere. Jeg prøver å takle det som blir servert meg i livet på den måten. 

Endret 5. mai 2022 av Mooza

[AnonymBruker]

Dersom far ikke visste om barnet tidligere, og det ble unnfanget før vi ble sammen: 

Hadde ønsket barnet velkommen inn i våre liv og forsøkt å skape en god relasjon, men inni meg hadde jeg irritert meg over at mine barns farsarv en dag vil bli redusert. 🙈 Men det er jo selvsagt ikke barnets skyld.  

Dersom far visste om barnet og det var unnfanget før vi ble sammen:

Da hadde jeg gitt mannen en hårføner av dimensjoner og krevd at han tok sitt ansvar som far, samtidig som jeg hadde betvilt vårt forhold, hans tillit til meg og hans evner som far, og irritert meg over mine barns reduserte arv i framtiden. Men barnet hadde selvsagt vært velkomment.

Dersom barnet hadde blitt unnfanget etter vi ble sammen, enten han visste om det eller ikke:

Jeg hadde flyttet ut pga. utroskapen, og krevd at far stilte opp for barnet sitt og sørget for at våre barn fikk et forhold til halvsøsknet sitt. 

Dersom han hadde visst om barnet i tillegg hadde det vært kroken på døra for vårt forhold, da å holde noe slik fra meg og unnlate å stille opp som far for sitt barn er et dobbelt tillitsbrudd og dealbreaker. 

Anonymkode: c0d58...27d

[AnonymBruker]

Vet om et tilfelle der en dame hadde fått sitt første barn. Hun lå på føden og en dame spurte om hvordan går det med (navn på et barn)? Hun forsto ingenting. Det viste seg at mannen hadde et barn han ikke hadde fortalt henne om. Det er et svik. De er ikke sammen i dag. Tenk å få vite om at mannen din har et barn, når du ligge på føden etter å ha født dit første barn 😮 

Anonymkode: 22ea1...8a5

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg igså hadde blitt irritert om halvparten av arven til barnet mott hadde forsvunnet.. Selv om det andre barnet har like mye krav på arv.. (kanskje faktisk også mer pga ikke betalt barnebidrag og annen bistand opp igjennom.?) 

Anonymkode: 2980f...5c9

Den eneste måten halvparten av arven til barnet ditt forsvinner i et slikt tilfelle er at barnet ditt ikke arver noe som helst etter deg. Hvis du og mannen din eier boet 50/50 så er det snakk om 25% som forsvinner. Jeg regner med at du ikke hadde latt mannens særkullsbarn arve noe etter deg.

TS, har dette barnet blitt til etter at du og mannen ble sammen? Det er en ganske annerledes situasjon enn om dette barnet stammer fra et forhold langt tilbake i tid. Jeg hadde vært svært interessert i å vite hvorfor i all verden denne kvinnen ikke hadde oppgitt farskapet og gitt avkall på bidrag og kontakt med far og fars familie. Det må ligge noe under her.

[Gjest JegogVi2]

For et par år siden så døde min svoger. De var unge da de traff hverandre, og levde sammen som samboere i 16 år. De hadde ingen barn, da ingen av de hadde et ønske om det. Plutselig får min søster et brev de det viser seg at han hadde en datter som da var 17 år gammel og hun skulle arve han.  Ikke hadde hun noen gang hørt om denne datteren men jammen skulle hun arve. Ikke er det betalt bidrag. men det viste seg at moren ikke hadde sagt noe til datteren om hvem som var faren før hun var gammel nok, og hvordan han ikke ble  bedt om bidrag vet ingen men likevel. Der sto da søsteren min og fikk direkte sjokk.  Men hun hadde ikke sjans til å kjøpte ut denne jenta og huset måtte selges, som da var drømmehjemmet hennes men ikke noe valg. 

Jeg tror jeg hadde selv slitt med å ta i mot et barn som ikke jeg hadde visst om før men samtidig e det ikke barnets sin skyld

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (37 minutter siden):

Den eneste måten halvparten av arven til barnet ditt forsvinner i et slikt tilfelle er at barnet ditt ikke arver noe som helst etter deg. Hvis du og mannen din eier boet 50/50 så er det snakk om 25% som forsvinner. Jeg regner med at du ikke hadde latt mannens særkullsbarn arve noe etter deg.

TS, har dette barnet blitt til etter at du og mannen ble sammen? Det er en ganske annerledes situasjon enn om dette barnet stammer fra et forhold langt tilbake i tid. Jeg hadde vært svært interessert i å vite hvorfor i all verden denne kvinnen ikke hadde oppgitt farskapet og gitt avkall på bidrag og kontakt med far og fars familie. Det må ligge noe under her.

Barnet som er nå en ung voksen er unnfanget før mannen min og jeg  stiftet et familie. Han hadde ikke vist om hen før nå. Det var en engangsgreie, og mannen og mamma til hen har ikke engang et forhold. Vi i familien hadde også lurt hvorfor mamma til barnet hadde ikke informert mannen min. Hadde spekulert at kanskje hun viste ikke heller hvem faren er? 

Anonymkode: 51e66...b98

[AnonymBruker]

JegogVi2 skrev (1 time siden):

For et par år siden så døde min svoger. De var unge da de traff hverandre, og levde sammen som samboere i 16 år. De hadde ingen barn, da ingen av de hadde et ønske om det. Plutselig får min søster et brev de det viser seg at han hadde en datter som da var 17 år gammel og hun skulle arve han.  Ikke hadde hun noen gang hørt om denne datteren men jammen skulle hun arve. Ikke er det betalt bidrag. men det viste seg at moren ikke hadde sagt noe til datteren om hvem som var faren før hun var gammel nok, og hvordan han ikke ble  bedt om bidrag vet ingen men likevel. Der sto da søsteren min og fikk direkte sjokk.  Men hun hadde ikke sjans til å kjøpte ut denne jenta og huset måtte selges, som da var drømmehjemmet hennes men ikke noe valg. 

Jeg tror jeg hadde selv slitt med å ta i mot et barn som ikke jeg hadde visst om før men samtidig e det ikke barnets sin skyld

Sanne ting sliter meg litt i hodet i det siste. Tror nok at jeg må kontankte noen som kan hjelpe med rådgivning hvordan skal jeg håndtere denne usikkerheten. Takk for at du delte denne tankeveker erfaring av søsteren din. Håper alt ordner seg med henne. 

Anonymkode: 51e66...b98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg igså hadde blitt irritert om halvparten av arven til barnet mott hadde forsvunnet.. Selv om det andre barnet har like mye krav på arv.. (kanskje faktisk også mer pga ikke betalt barnebidrag og annen bistand opp igjennom.?) 

Anonymkode: 2980f...5c9

Får du to barn, blir også morsarven halvert. Om ditt barn må ha alt, så må du ikke få flere enn ett barn selv.

Anonymkode: 902bb...ed0

[AnonymBruker]

Om mannen min hadde gjort en annen kvinne gravid flere år før vi traff hverandre. Den andre kvinnen holder dette skjult for min mann og barnet.

Hva i alle dager skulle jeg straffe min mann eller barnet for? De vil jo begge være 100% uskyldige at dette ikke var kjent før nå. 

Anonymkode: def57...5d3

[AnonymBruker]

JegogVi2 skrev (3 timer siden):

For et par år siden så døde min svoger. De var unge da de traff hverandre, og levde sammen som samboere i 16 år. De hadde ingen barn, da ingen av de hadde et ønske om det. Plutselig får min søster et brev de det viser seg at han hadde en datter som da var 17 år gammel og hun skulle arve han.  Ikke hadde hun noen gang hørt om denne datteren men jammen skulle hun arve. Ikke er det betalt bidrag. men det viste seg at moren ikke hadde sagt noe til datteren om hvem som var faren før hun var gammel nok, og hvordan han ikke ble  bedt om bidrag vet ingen men likevel. Der sto da søsteren min og fikk direkte sjokk.  Men hun hadde ikke sjans til å kjøpte ut denne jenta og huset måtte selges, som da var drømmehjemmet hennes men ikke noe valg. 

Jeg tror jeg hadde selv slitt med å ta i mot et barn som ikke jeg hadde visst om før men samtidig e det ikke barnets sin skyld

Der hadde jeg krevd DNA-test. 

Anonymkode: d9eb1...407

[AnonymBruker]

JegogVi2 skrev (4 timer siden):

For et par år siden så døde min svoger. De var unge da de traff hverandre, og levde sammen som samboere i 16 år. De hadde ingen barn, da ingen av de hadde et ønske om det. Plutselig får min søster et brev de det viser seg at han hadde en datter som da var 17 år gammel og hun skulle arve han.  Ikke hadde hun noen gang hørt om denne datteren men jammen skulle hun arve. Ikke er det betalt bidrag. men det viste seg at moren ikke hadde sagt noe til datteren om hvem som var faren før hun var gammel nok, og hvordan han ikke ble  bedt om bidrag vet ingen men likevel. Der sto da søsteren min og fikk direkte sjokk.  Men hun hadde ikke sjans til å kjøpte ut denne jenta og huset måtte selges, som da var drømmehjemmet hennes men ikke noe valg. 

Jeg tror jeg hadde selv slitt med å ta i mot et barn som ikke jeg hadde visst om før men samtidig e det ikke barnets sin skyld

Ja hvordan kunne det bevises at dette var hans datter da?

Anonymkode: 5d9f0...c0a

[AnonymBruker]

On 5/3/2022 at 9:24 PM, AnonymBruker said:

Det hadde vært hjertelig velkomment. 

 

Men. Jeg hadde nok følt på et sinne mot barnets mor som hadde hindret dem i å et forhold i barnets oppvekst. 

 

Hvis barnet var resultat av utroskap måtte jeg jo tatt det med mannen. Men hvis det evt var en engangs hendelse så hadde jeg nok taklet det fint -vi har jo tross alt vært svært lykkelige sammen de siste 20 åra.  Så én evt feil for mange år kunne jeg levd med.

Anonymkode: 005de...7c8

Enig her. 

Du sier ikke i HI om det gjelder utroskap eller ikke, det er vesentlig tenker jeg. Mye vanskeligere å håndtere hvis det gjelder utroskap, for da må det fordøyes samtidig... Men barnet er jo uansett uskyldig og fortjener all kjærligheten i verden ❤️

Anonymkode: d70c2...0b2

[Gjest JegogVi2]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja hvordan kunne det bevises at dette var hans datter da?

Anonymkode: 5d9f0...c0a

Det var umulig å unngå å se at det var hans datter. Og det ble gjort DNA test, hun kom tidsnok og det var ingen tvil

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2022 den 19.51):

Vi har snart tre barn. Mannen min kunne selv styrt hvor mye kontakt han ville hatt med dette barnet. Så hadde jeg sett det ann om det hadde bært naturlig å inkludere vedkommende i våre liv. Ikke viktig dor meg, men ønsker mannen det, så for all del

Anonymkode: 2980f...5c9

Hadde jo vært naturlig at barnet da ville fått blitt kjent med sine halvsøsken

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Barnet som er nå en ung voksen er unnfanget før mannen min og jeg  stiftet et familie. Han hadde ikke vist om hen før nå. Det var en engangsgreie, og mannen og mamma til hen har ikke engang et forhold. Vi i familien hadde også lurt hvorfor mamma til barnet hadde ikke informert mannen min. Hadde spekulert at kanskje hun viste ikke heller hvem faren er? 

Anonymkode: 51e66...b98

Da tror jeg nesten at jeg hadde gjort det beste ut av saken. Arven klarer dere å løse på ett eller annet vis, som sagt skal fellesbarnet også arve far. Og hvis han dør først skal du i tillegg ha din del av arven etter han. Dette finner dere en løsning på.

Hvis mannen din er en bra fyr så tror jeg du får minne deg på at det er særkullsbarnet som er taperen i denne saken, arv eller ei. Mannen din klarer aldri å kompensere for at han ikke var far gjennom oppveksten til barnet, det er ikke mulig. Forhåpentligvis får han og barnet et OK forhold, men han kommer jo aldri til å bli pappa for barnet, ikke på den måten jeg tenker at man er pappa. Det er for sent.

Dette er egentlig bare tragisk.

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (På 5.5.2022 den 17.39):

Da tror jeg nesten at jeg hadde gjort det beste ut av saken. Arven klarer dere å løse på ett eller annet vis, som sagt skal fellesbarnet også arve far. Og hvis han dør først skal du i tillegg ha din del av arven etter han. Dette finner dere en løsning på.

Hvis mannen din er en bra fyr så tror jeg du får minne deg på at det er særkullsbarnet som er taperen i denne saken, arv eller ei. Mannen din klarer aldri å kompensere for at han ikke var far gjennom oppveksten til barnet, det er ikke mulig. Forhåpentligvis får han og barnet et OK forhold, men han kommer jo aldri til å bli pappa for barnet, ikke på den måten jeg tenker at man er pappa. Det er for sent.

Dette er egentlig bare tragisk.

Jeg håper også at de kommer til å ha et ok forhold, og at vår sønn kommer til å møte hen når den tiden kommer ❤️❤️❤️

Anonymkode: 51e66...b98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.5.2022 den 20.03):

Jeg prøver så godt jeg kan å fordøye denne nyheten, og vil adri stå i veien for at mannen min skal møte dette barnet. Er det feil av meg å føle seg truet i fremtidige arv til vår felles sønn? 

Anonymkode: 51e66...b98

Jeg skjønner godt at du føler på arven. Men det å bli kjent med barnet vil endre litt på de følelsene. Dersom barnet er interresert i å bli kjent med dere og spesielt med sin bror så vil sønnen deres få en bror- som da vil være en berikelse for han. 
Ville ikke tenkt på det med arv nå. Tenk heller på hvordan deres familie skal møte nyheten. Skjønner godt det er mye å fordøye. 

Anonymkode: cbcfc...d88